Veiskille

Fra VeiskilleWiki
Revisjon per 4. mai 2006 kl. 10:50 av Kristian (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

Dette MÅ du vite om Veiskille

Veiskille-verdenen er på samme tid en gammel og ny verden. Den gamle verden eksisterte i tusenvis av år med sine riker og guder og demoner helt til for femten år siden. Da skjedde det en katastrofe som tappet verden for magi og snudde geografien på hodet. Store tåkebanker som lenge hadde spredd seg i verden feide plutselig over alle land, sjøer og fjell, og når tåken lettet var ingenting som før. Alt fra enkelte hus til hele land ble brutt opp og flyttet i løpet av en natt. Denne katastrofen har mange navn; Tåkeflommen, Riften, Stjernefallet, omveltinga, katastrofen, Verdens Ende…

Veiskille-historien utspiller seg i den verden som har dannet seg etter denne katastrofen. Noen land har bestått, men mange er nye. Noen guder blir fremdeles tilbedt, men de fleste er borte. Noen få alver og underjordiske har blitt sett, men de fleste er fiendtlige og holder seg for seg selv. Og den frie magien har forsvunnet fullstendig.

Det viktige i den store sammenhengen er den nye historien. Hvordan mennesker og hendelser i den nye verden former framtida vi skal lage laiv i. Historien før katastrofen er selvfølgelig viktig som en bakgrunn for det som skjer nå, men vi kommer ikke til å legge stor vekt på å utvikle den delen av historien videre.

Framtida er nå, som det så fint heter.

Religion

Det finnes kanskje tusener av forskjellige guder og demoner som har blitt tilbedt rundt om kring i verden. Over alle gudene er Skaperen, en kvinnelig skikkelse som aldri har hatt en egen kirke. Det er vanlig å ofre eller be til forskjellige guddommer etter behov, og det er kun enkelte land, prester eller svært religiøse mennesker som velger én enkelt gud å følge. Demontilbedelse er forbudt i alle kjente land.

Det har blitt påstått at etter Stjernefallet ble alle guder og demoner – med noen få unntak – sendt tilbake til jorda. Mange av dem vandrer visstnok blant oss i dag, som mennesker.

I verden etter Tåkeflommen er det først og fremst 5 guder som blir tilbedt:

  • Sannhetens Gudinne – tilbes først og fremst i Ulymar og Kroam
  • Deban, solguden – statsreligion i Kiltan, men har også forgreininger andre steder i verden
  • Noden, beskytteren og Gudenes Konge – tilbes over alt i verden, men i mye mindre grad enn før
  • Earden, krigeren – først og fremst i Malderia, ettersom han er Malrids Sirkels ideal.
  • Althea, Rettferdighetens Gudinne – var kjernen i Altheas statsreligion, men er mindre sentral nå

Demondyrkelse er som nevnt strengt forbudt, men man gir dem gjerne skylden for dårlig nytt. De mest vanlige i banne-sammenheng er Yk (døden), Sebk, (Løgnen), Syk (sykdom og gift) og Sark (krig og ødeleggelse). Forbannelser som ’måtte Tåka ta deg’ og ’inni svarteste alveskauen’ er også brukbare, selv om noen er skeptiske til å påkalle Tåkas oppmerksomhet på den måten...

Mystiske vesener

Det finnes veldig mange mystiske vesener i denne verdenen. Guder, demoner, drager, alver, sjøormer, dverger, tåkebeist, spøkelser, daudinger og skrømt, troll, nymfer, huldre og andre underjordiske er noen av eksemplene. Tanken er at det går mange historier om dem, og folk vet at de finnes, men de blir sjelden sett.

  • Underjordiske er i hovedsak personifiserte elementer i naturen. Det vil si trær, busker, steiner, steder, bekker og lignende som er levende og har fått en (til en viss grad) menneskelignende form. De er både snille og slemme, men et fellestrekk er at de er hevngjerrige og vanskelige å forstå, og at de lett blir sinte.
  • Alver er av utseende menneskelignende skapninger med spisse ører. Man har aldri sett mye til dem, selv om man alltid har sett på dem som eldgamle, kloke vesener. Til og med før menneskehetens guder ble født vandret de i de store skogene. Etter omveltinga virker det som om alvene har blitt gale. De angriper mennesker, og viser en blodtørst og sadisme man aldri har sett maken til. Det fortelles om herdete soldatgrupper på 30 mann som har blitt så godt som utryddet av en eneste alv. Hvor mange som finnes vites ikke, men man vet at mange av dem holder til i den store skogen øst for Althea.
  • Tåka var det som forandret verden, og er nå stedet alle monstre og mareritt kommer fra. Spøkelser, daudinger, tåkebeist og alle mulige andre skumle vesener bor der inne eller våkner når tåka glir over landet der de sover. Det finnes en del faste tåkebanker i verden, som ingen mennesker med vettet i behold går i nærheten av, men til og med morgendisen over skogsvannene bærer med seg en skjult trussel.

Tåka spredde seg sakte i verden i 25 år før Stjernefallet, og var en stadig økende fare for alle land inntil den plutselig flommet over alt. Etter Stjernefallsnatta endret også Tåka seg. Der den før var mystisk, trolsk og full av synsbedrag av både gode og onde slag, og aldri slapp noen ut igjen, har den nå blitt skremmende og ondskapsfull. Og de som slipper ut derifra blir aldri de samme igjen. Offisielle malderiske kunngjøringer hevder at man nå vet med sikkerhet at en svært gammel alv ved navn Eberyok er makta bak Tåka.

  • Det fins ikke orker eller gobliner eller lignende.

Magi

Magi var tidligere en viktig del av folks liv og verdensbilde. Man hadde ofte en magikyndig i bygda, og for mange var de helbredende og ellers hjelpende evnene til en god nabo en trygghet man ikke ville være uten. Med tåkeflommen forsvant også magien, og med den tryggheten den førte med seg. Underjordiske og andre vesener kan fremdeles forhekse oss stakkars mennesker, men det våpenet vi hadde å beskytte oss med fungerer ikke lenger.

Det går historier om nyere hendelser som kanskje bærer med seg et håp om ny magi. Den ene er Mirakeletbarnet Sarini - ei jente fra Althea som skal ha fått en gave fra Sannhetens Gudinne, og det andre er slagstedet Grua i Lothbardien, hvor det fortelles at magien ulmer igjen.

Grunnleggende geografi

Malderia

Malderia er verdens største land (i overkant av 500 000 innbyggere) med verdens største hær som de liker å bruke, blant annet mot Tåka. På tross av at den militære strukturen og tankegangen dominerer mye av malderisk politikk er de i utgangspunktet et svært frihetselskende folk av kremmere, handelsmenn og andre svindlere. En god malderer er lojal mot moderlandet, har et velutviklet konkurranseinstinkt og en sterk rettferdighetssans – som oftest våkner til live når han selv eller noen nær ham blir urettferdig behandla.

Inntil i vår ble landet styrt med hard hånd av ridderordenen Malrids Sirkel, en orden under ledelse av Tronregent Kaern som fremdeles blir sett på som landets redningsmenn. Tronregenten selv ble av enkelte nærmest forgudet, og denne holdningen har også gjort at maldererne har en enorm respekt for sine soldater. Menn som ikke har vært i hæren blir uglesett og – i beste fall uoffisielt – stemplet som feiginger.

Nå har Tronregenten gått av og Malrids Sirkel har trukket seg ut av politikken. Den som nå styrer verdensmakten er Marskalken, etter at han ble valgt av regionsrådene til å være landets øverste leder. Han er en embedsmann, karrierepolitiker og Kaerns høyre hånd gjennom mange år. Under det nye styret går Malderia store endringer i møte, og en av de mest synlige er en enorm nedtrapping av hæren.

Malderia består av fire regioner, pluss TriChaz. TriChaz er landets største by, et rikt arkitektonisk mesterverk og tidligere selve hjertet i landet. Nå ligger byen på den andre siden av verden – nord for Andhra Kesh – men den er likevel en del av Malderia. Den er dessverre ikke like vakker som før, og ingen steder i verden er bakgatene mørkere enn der.

Malderia er verdenspolitiet, moralens vokter og den ubestridt dominerende nasjonen i internasjonal politikk – Veiskilles svar på USA, på godt og vondt.

Kiltan

Inntil for et års tid siden var Kiltan et land i borgerkrig. Solguden Debans pasifistiske kirke var det eneste som holdt landet samlet mens de sterkeste adelsfamiliene kjempet om nok politisk tyngde til å kunne kreve Tronen. I dag – etter Kong Walrafens kroning – er landet langt mer velfungerende. Makta er nå delt mellom adelskapet og kirka, og selv om det fremdeles foregår intriger og renkespill mellom enkelte av dem, er det tilbake på fredelig nivå.

Etter en liten diplomatisk krise vinteren 14 år etter Tåkeflommen sluttet Kong Walrafen og Tronregent Kaern fred og inngikk gode handelsavtaler, på tross av at de to landene er gamle arvefiender. Dette vennskapet er foreløpig svært overfladisk, og forholdet mellom folk av de to nasjonene er utgangspunkt for flere ordtak over alt i verden.

Kiltanere flest er glade i fest og sang, og det fins neppe større livsnytere i verden, selv om de langt fra er de rikeste på gods og gull. I tillegg til appelsiner og alkohol er det narkotiske stoffet jella en fast ingrediens på kiltanske fester, noe som ser ut til å fungere langt bedre der enn i utlandet.

Eledyn

Eledyn ville vært politisk fullstendig uinteressant hadde det ikke vært for to ting: Geografisk sett ligger landet midt i reiseruta mellom nord og sør, og de har en sterk forbindelse til alvene. Etter at Tåkeflommen tydeligvis forandret alvene like mye som den forandret verden har de blitt den største x-faktoren i verden, og Eledyns gamle forbindelse til dem kan vise seg å bli livsviktig i framtida.

Eledynere er enkle, vennlige, glade i underjordiske, fulle av rar humor og dårlige ordspill og lever tilsynelatende for en god spøk. Det finnes ikke egentlig verken byer eller politisk system i Eledyn. De er selvstyrte bygder og landsbyer av bønder, jegere og fiskere, og de få gangene det er behov for landsomfattende avgjørelser eller tiltak blir disse bestemt av merionet, de åndelige lederne i landet. Disse oppholder seg stort sett i de fem hellige lundene rundt omkring i landet.

Det er ikke bare folket i Eledyn som er rare. Man hører ofte historier om at stier åpner og lukker seg, at fremmede blir ledet vill, og at folk som vil landet og innbyggerne vondt kommer på andre tanker etter et ublidt møte med en sinna underjordisk. Landet er levende på en helt annen måte enn de fleste andre områder i verden, og det er ikke uten grunn det sies at det fremdeles er mye magi i landet rundt lundene.

Althea

I Althea er lov og religion to sider av samme sak, og kongen er overhode for kirka. Religionen er fra gammelt av sentrert rundt tilbedelsen av Rettferdighetens Gudinne – som også het Althea – og er delt inn i en rød og en blå orden. De to ordenene er henholdsvis manns- og kvinnedominerte, og har forskjellige funksjoner og oppgaver i kirka og i styringa av landet, blant annet som lærere. Alle Altheere kan lese og skrive.

Sommeren det trettende året etter Stjernefallet forandret dette systemet seg. Det ble kjent at flere av de gamle guder og demoner nå vandrer blant oss i menneskeskikkelse, og at Dronningen av Althea egentlig var den tidligere gudinnen. For å ha ført sitt folk bak lyset i lang tid og videreført tilbedelsen av seg selv ble dronningen dømt og murt levende inne i en statue i hovedstaden. For utlendinger virker dette som den rene galskap, men altheerne mener at det var en rimelig straff og tenker ikke mer på det. I deres øyne har hun gjort opp for seg...

Althea er strengt delt inn i ulike stender, og er svært ærlige og lovlydige folk. De har verdens mest utvikla byråkrati og administrasjon, og blir av omverden oppfatta som de verste regelrytterne man kan tenke seg. På tross av dette er de vel ansette og respekterte, ikke minst for sin innsats i krigen mot Lothbard.

Lothbardien

Lothbardien var en brokete samling landområder som var underlagt barbaren og krigerkongen Lothbard. Det er uvisst hvor mange ulike kulturer han hadde lagt under seg, men det kan være så mange som tjue, og ingen av dem har noe særlig mer til felles enn at de bor i det området Lothbard kaller sitt land.

Høsten det femtende året etter Tåkeflommen (dvs nå) er det ikke mer igjen av Lothbardien. Malderia, Althea og Ulymar har sammen tvunget Lothbard og hans menn gradvis ut av området og de aller siste trefningene stod på vårparten. Særlig slaget ved Grua og kampen om Eolan blir snakket om, ettersom de faktisk var de eneste direkte slagene i hele krigen.

Lothbards menn er av en helt annen kultur enn folkene han hersker over og har ingen interesse av å forsvare landet til siste blod, noe som har ført til at mange av krigsfølgene antakelig har forlatt området og forsvunnet ut på slettene vest for Lothbardien.

Etter felttoget skal det opprettes nye land og regimer i området, og kampen om å vinne den freden er bare så vidt i gang. Den TriNasjonale Allianse styrer fremdeles, men det har blitt tatt noen avgjørelser om områdets framtid.

Ophrien er den nordligste delen av krigsområdet på grensa til Ulymar, og var den siste som blei frigjort. De har alltid vært sterke mostandere av Lothbard, og er et svært religiøst, nøkternt og arbeidsomt folkeslag. Etter krigen er de allerede i full gang med å få landet på fote igjen, med god hjelp fra sine naboer i nord, Ulymar.

Kastarundt er området vest i Lothbardien, det karrigste og mest ugjestmilde fjellområdet sør for Andhra Kesh. En del av den malderiske hæren passerte gjennom området tidlig i felttoget, og blei i praksis omtalt som et eget land gjennom hele krigen, selv om Kong Ion ikke er offisielt akseptert ennå.

Ulymar

Ulymar er – utenom de tidligere Lothbardiske områdene – det yngste landet i verden, grunnlagt fem år etter Stjernefallet i området mellom Andhra Kesh og Innhavet. Folket er stort sett mistenksomme, selvhjulpne bønder, men det finnes også noen små byer vest i landet. Kongen av Ulymar var tidligere leder for et vandrerfolk som ryddet området for lovløse og etablerte ro og orden i riket.

Både bøndene som bodde der fra før og de nyankomne vandrerne er sta og stolte folk så å skape den enhetlige nasjonen Ulymar er en utfording, men det går forbausende bra. Vandrerfolket har en svært lang tradisjon og kan visstnok spore slektene sine tilbake til lenge før noen av de andre landene i verden ble grunnlagt. De har reist mye rundt i hele verden, og er stadig mer kjent som trivelige og sannferdige, og mer flørtete enn man liker i enkelte andre land...

Ulymarene setter sannhet og ære høyere enn alt annet, og i gammel tid tilba de sannhetens gudinne. I disse dager er religionen mer et levesett, fordi de også er smertelig klar over at der det finnes Sannhet er ikke Løgnen langt unna og tilbedelse av feil gud er ikke noe de vil risikere.

Zantropia

Zantropia er et svært lukket og mystisk land, som ikke slipper utenforstående innenfor fjellmurene sine. De reiser sjelden utenfor sine egne grenser, og når de gjør det holder de seg oftest for seg selv. Mange i verden utenfor er mistenksomme til Zantroperne, av flere grunner. For det første høres dette overdådige landet som flyter over av luksus ut som det er for godt til å være sant. For det andre går det alle mulige skumle historier om landet, for eksempel at de holder slaver, at Keiserinnen blir tilbedt som en gudinne, og at hæren deres består av livsfarlige krigere som har gjort avtaler med mørke makter for å få seier i strid.

På tross av disse historiene handler både Althea, Ulymar og Malderia med landet, og luksusvarer som silkestoffer, eksepsjonelt god kaffe, sjokolade og andre luksuriøse livsnødvendigheter er ofte importert derifra. Det meste av denne handelen foregår i Trabusia, en by som ligger i passet på grensa mellom Althea og Zantropiader også utlendinger får lov å slippe inn. Vil man lenger inn i landet, må man sverge troskap til Keiserinnen og ta i mot hennes beskyttende merke. Alle Zantropere har en tatovering som merker dem som en av Keiserinnens undersåtter.

Andhra Kesh

Kesharene er et folk av geitegjetere og ingeniører som holder mekanikk og vitenskap høyere enn noen religion. Fjellene de bor i er ustabile og i stadig forandring, noe som har gjort dem svært tilpasningsdyktige og alltid på jakt etter nye og bedre måter å takle virkelighetens utfordringer på. De er antakelig det fremste eksempelet på at menneskeheten tenker nye tanker etter Stjernefallet, for i stedet for å snu seg til det gamle og lete etter magien slik mange andre gjør, holder de tyngdekraften og andre vitenskapelige prinsipper for å være langt viktigere.

Kesharer har rykte på seg for å være gale oppfinnere som konstant ønsker å eksperimentere og forbedre ting. Selv om det finnes unntak er de fleste keshiske oppfinnelser gode i teorien, og ikke like gode i praksis. I store deler av verden har ’keshisk’ blitt et uttrykk for noe som er vaklete, ustabilt eller dårlig satt sammen, selv om mange av nyvinningene fungerer etter den nødvendige prøveperioden.

Kesharene sitter på den ubestridt beste kunnskapen om hvordan komme seg trygt gjennom Andhra Kesh, et faktum de benytter seg flittig av. I det siste har det stort sett kommet til uttrykk gjennom stive priser på førere over fjellene, men de har også tidligere prøvd å bruke posisjonen sin i politisk sammenheng, noe som raskt gjorde dem til uvenns med Malderia.

Kroam

Kroam ligger langt mot nord, på den andre siden av de store slettene som omgir TriChaz, og har følgelig lite kontakt med resten av verden. Mange mener det var her de mytiske hendelsene som førte til Stjernefallet utspilte seg, og tåkebankene ligger fremdeles tett rundt landet. Når kroamitter og malderere møtes er de stort sett vennlige og enige, men én ting blir de aldri enige om: Hvilket av de to landene som har størst problem med Tåka.

Kroam er en smeltedigel av forskjellige kulturer og samfunnslag, og utmerker seg i verden kun på ett område. I forhold til folketall er det ingen land i verden som har like mange lærde som dem. Onde tunger hevder at det ikke er mengden akademikere det står på, men kvaliteten og enigheten... På den annen side hevdes det at det finnes mange tidligere magikere der, og både dronningens Orakel og mirakelbarnet Sarini holder til i hovedstaden og er levende bevis på at det iallfall er noen krefter der.

Landet har gode diplomatiske forbindelser til både Ulymar og Malderia, og styres i praksis etter malderisk lov, med et par små unntak. Tåka er en så nærværende trussel i Kroam at det er straffbart med døden å nekte folk husly for natta. I tillegg er det ingen andre land som har lovfestet at kyrtanere har like rettigheter som alle andre borgere.

Kyrtanere

Kyrtani er et omreisende folk av tyver, snyltere og svindlere. De er frekke og feige, og blir uglesett i det meste av verden. De blir godtatt som løsarbeidere, spåkoner eller underholdere, og til en viss grad handelsfolk, men det er få vanlige mennesker som stoler på en kyrtaner lenger enn han kan kastes. Og Kyrtanerne på sin side er like lite glade i alle andre.