Tåkenatta (skuespill)

Fra VeiskilleWiki
Revisjon per 8. jan. 2019 kl. 12:02 av Jørn (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk

Tåkenatta - Et skuespill i tre akter - av Laria Frostbekk

Stykket ble spilt over tjue ganger i Fiskens måned i år 26 e.S. i en av de middels burkamparenaene i Vilkafjord. Hver oppsetning var litt annerledes fra de andre, og både scenografi og musikk var slående. Nøtter og øl ble servert, og flere så stykket mange ganger.

OPPSUMMERT:

Satire blandet med episk handling, sparker i alle retninger men først og fremst oppover. Presteskap, adel og handelsfyrster får alle gjennomgå. Markant nok er det ingen kritikk mot noen entiteter som kan minne om rådsmedlemmene, og stykket er dedikert til Vilkafjords Frie Kunstelskende Råd. Elsket av massene, kanskje også fordi det er med ting med bred kommersiell appell: noe nakenhet, sjonglering, grove vitser og fekting.

Skuespillet legger forklaringen på Tåkenatta på et spill mellom Sok, Eberyok og Sebk som sistnevnte vinner (Sannheten holder seg for god til dette). Hovedhistorien følger et heltemodig menneske som går sitt for å slå tilbake mot tåka, og det alluderes til at andre helter gjør det samme verden over. Til sist seirer vår helt og Sannhetens Gudinne holder en tale om viktigheten av å stå i mot frykt. Samtidig pakker Sebk sammen tåka og kysser en terning - sirkelens siste tegn. Det kan altså virke som om Laria Frostbekk sier at tross fagre ord fra Sannheten var det Løgnen som stoppet Tåka, siden den forsvant etter at Terningen ble satt.

Plottet i grove trekk:

  • Sebk, Sok og Eberyok spiller et meget komplisert spill mens Sannhetens Gudinne bare ser på. Til sist vinner Sebk og får tegne en terning på bordet, og han og Sok klager over hvorvidt han alltid jukser. Det hele er komisk frem til Eberyok strekker ut en hånd og flipper brettet - samtidig begynner atonal musikk og “tåke” dekker scenen.
  • Hovedpersonen dukker opp: Ridder Eshra av Malrids Sirkel. Velmenende og tapper (kanskje litt enkel), hun forsøker gjennom hele skuespillet å finne ut hvem hun skal banke for å løse problemet, og lander etterhvert på Eberyok.
  • Eshra reiser gjennom en tåkelagt verden og måter forskjellige folk til hjelp og hinder i forsøket på å hindre en ny Rift. Dette er markant samfunnssatirisk og inkluderer:
  • En vandrer som holder en vakker tale om frihet og som straks blir med, han må bare gå og kreve inn litt skatt.
  • En TNA-byråkrat som ber om riktige papirer for å yte assistanse i et heltemodig foretakende (som får pryl av Eshra til publikums genrelle bifall).
  • En tilsynelatende litt enkel tjener som er naivistisk ærlig og senere viser seg å være Sannhetens Gudinne forkledd! Blant annet stiller hun en Sannhetsprest de møter til veggs, ved å stille stadig vanskeligere spørsmål om det er viktigere å si sannheten hele tiden eller være sann mot gudenes idealer. Det ender med at presten skriker, slår henne med en bok så hun detter på rumpa, og løper før han kan få flere spørsmål.
  • Sebk dukker innimellom opp i krinkler og kroker.
  • I en scene blir det plutselig dukketeater og man ser en vakker kjærlighetshistorie mellom to dukker fanget i tåken. Det varer litt lengre enn man skulle tro, før Eberyok kommer og spiser dem. Så er det rett tilbake til vanlig handling.
  • I tillegg er det kamp mot mørke tåkevesen og konfrontasjon med menneskets mørkere sider som kan ha avstedkommet en sånn tragedie, blant annet en pantelåner som eier en del av tåka og derfor ikke vil gi slipp på den fordi den er HENNES.
  • Til sist kommer Eshra opp mot Eberyok selv og angriper ham gang på gang. Mer og mer nedbrutt, til sist segner hun om med en bønn til Earden. Da viker Eberyok og tjeneren tar på seg masken sin igjen og forteller at Sannheten er denne: så lenge man ikke gir etter for frykten kan den heller ikke vinne. Denne siste talen fra Sannhetens Gudinne er det nest siste som skjer i tredje akt. I det applaus begynner kan man se en fornøyd Sebk i bakgrunnen som putter det siste av tåke i en flaske, kysser en terning, og tusler avgårde for å sette seg i publikum.