Svartnatta: Forskjell mellom revisjoner

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk
m (→‎Hendelsen: bare rettet skrivefeil)
Linje 13: Linje 13:
Hun ble forklart hva som var situasjonen og ble deretter ført frem til Kongen samme natt. I tronerommet i det kongelige palass var den kvelden blant annet Kong [[Kemeikon]], Arveprins [[Pelessos]], samt deres respektive livgarder. Med [[Sarini]] var blant andre de to Althérne som hadde overtalt henne om å komme hjem.
Hun ble forklart hva som var situasjonen og ble deretter ført frem til Kongen samme natt. I tronerommet i det kongelige palass var den kvelden blant annet Kong [[Kemeikon]], Arveprins [[Pelessos]], samt deres respektive livgarder. Med [[Sarini]] var blant andre de to Althérne som hadde overtalt henne om å komme hjem.


Umiddelbart når Sarini satte sin fot i Tronesalen, endret lynne til kongen seg drastisk og [[Mørket]] senket seg. Sarini og Kong Kemeikon startet en kamp, ikke med sverd og skjold, men med vilje og kraft. Bak Kongen var det som om et mørke samlet seg mer og mer og prøvde å overvelde lyset som kom fra Sarini. Alle stod som lamslått og iakttok det som skjedde, nesten blindet av kampen.  
Umiddelbart da Sarini satte sin fot i Tronesalen, endret lynne til kongen seg drastisk og [[Mørket]] senket seg. Sarini og Kong Kemeikon startet en kamp, ikke med sverd og skjold, men med vilje og kraft. Bak Kongen var det som om et mørke samlet seg mer og mer og prøvde å overvelde lyset som kom fra Sarini. Alle stod som lamslått og iakttok det som skjedde, nesten blindet av kampen.  


Dette varte helt til et skrik ble hørt fra soldaten ved tjener inngangen. De som snudde seg så han falle død om og over hans lik steg en del skikkelser. Det var den sorte piratkapteinen Elizar Cobos og hans menn (og verre ting) som hadde tatt seg inn i palasset med øsnke om å ta livet av de som ønsket at Sarini skulle lykkes. Snart brøt en kamp av veldige proporsjoner ut. Ved tronen på podiet kjempet Lyset og Mørket igjenom Sarini og Kemeikon. Rundt i hele tronsalen kjempet livgarden for å beskytte sin konge og arveprins. Pelessos ble forsøkt skjermet og mer enn en gang forsøkte de å få han i fra salen. Uten hell, da hverken han eller de angripende ville tillate de det. Tilslutt i kaoset tok den unge prinsen et valg som skulle definere han for resten av livet. Han tok den dolken som hans far og mor hadde gitt han 10 års dagen da han ble anerkjent som arveprins, rev seg vekk fra sin livgarde og løp mot sin far og Sarini. Ved synet av sin sønn var det som om et snav av Kemeikon kom frem bak mørket, og det var akkurat nok til Pelessoss kom inn på sin far og fikk drevet dolken i han. Det var nok til at Mørket ble svekket og Lyset fikk overhånd og vant kampen. Nå Elizar og hans menn så dette flyktet de og forsvant inn i tåken som befant seg i rommet ved siden av.
Mens kampen pågikk i tronsalen, drev Innhavståka innover Tharanéos havn, tjukkere enn på flere år. Fra skoddehavet hørtes fjerne skrik og andre uhyggelige lyder i det Elizar Cobos skip tok seg inn i byen. Skrømt og druknede daudinger steg opp fra sjøen under dekke av tåka og gikk til angrep befolkninga, og et regn av ild falt over byen da Cobos mannskap slo til. Snart stod deler av havna i brann, og folk flyktet i panikk da angriperne beveget seg innover i byen, i retning slottet.


Stødd rundt lå det soldater fra livgarden, samt en og annen av Elizars folk.
Alt av rødprester og militære rykket ut for å forsøke å stå imot angrepet, og forferdelige kamper ble utkjempet i Tharanéos gater denne natta. I tronsalen hørte og så man angrepet utenfor, og mørket i kongen syntes å få styrke av dette. De av Prego som var tilstede fryktet at angriperne ville ta seg inn i slottet, og flere av dem gikk kampen i møte.
 
Kven som blei og kva rolle kvar enkelt hadde, er det greitt å putta inn her. Kult å ha litt Prego ute i gatene òg.
 
Men det viste seg at havneangrepet bare var den første av to forsterkninger. Ikke før hadde jaktførerne delt seg, før de som var igjen ble overfalt av en tyngende kulde. Soldaten ved tjenerinngangen rettet seg opp og åpnet døren, og da disen sev inn i rommet falt han på kne og blottet strupen. En krokete skikkelse steg inn døren og rev opp halsen hans, og med blodet rennende fra de lange, knoklete fingrene vendte den oppmerksomheten mot livgarden. I tåkedisen var skikkelsen vanskelig å beskrive, og de som overlevde episoden har senere skildret den både som mann, kvinne og et eller annet umenneskelig vesen. Men alle var enige om at den gikk krokrygget og haltende som et gammelt menneske, og at en overveldende følelse av håpløshet og frykt kom over dem da den løftet hånden.
 
For veteraner fra Sha-Elá var slike ting et kjent syn, selv om de fleste av dem aldri hadde opplevd Mørkets oppmerksomhet så direkte selv. Men erfaringen utgjorde liten forskjell, og ingen av soldatene var upåvirket av trolldommen. Mange ble stående tafatte mens flere, mer blodtørstige skikkelser fulgte den første, og noen tok sitt eget liv i møtet med denne overveldende følelsen. Bare et fåtall greide å holde fokus og stå imot da det fysiske angrepet kom.
 
Nok eit tilfelle der det er lurt å tenkja på korleis kvar enkelt rolle reagerte.
 
Mørkets fotsoldater kan nedkjempes, og flere av de forvridde, dyriske skapningene som strømmet inn i rommet falt for livgardens fakler og sverd, men hver gang den krokbøyde løftet hånden og pekte, falt en soldat skjelvende sammen i gråt, eller løftet våpen mot sine egne. Til slutt var det livgardens kaptein som greide å stå imot det mentale angrepet. Da den krokbøyde rettet all sin oppmerksomhet mot ham, forsvant frykten og tungsinnet fra resten av soldatene, og de greide å holde linja mot mørkets forsterkninger.
 
Men ingen av livgarden kunne snu ryggen til disse fiendene, og det ble opp til arveprinsen å avgjøre kampen mellom Sarini og Kemeikon. I kaoset tok den unge prinsen et valg som skulle definere han for resten av livet. Han tok den dolken som hans far og mor hadde gitt han da han ble anerkjent som arveprins, rev seg vekk fra soldatene som voktet ham og løp mot sin far og Sarini. Ved synet av sin sønn var det som om et snev av Kemeikon kom frem bak mørket, og det var akkurat nok til Pelessoss kom inn på sin far og fikk drevet dolken i han. Det var nok til at Mørket ble svekket og Lyset fikk overhånd og vant kampen.
 
Da Elizar Cobos og hans menn merket at striden i tronrommet var over, trakk de seg tilbake mot havna og forsvant inn i tåka. Både i Tharanéos gater og på slottet var tapene og ødeleggelsene store. Strødd rundt i tronsalen lå det soldater fra livgarden, samt de av Mørkets falne som ikke forsvant med tåka.
 
===Etterspill===
*Arveprins Pelessos klandrer både Sarini og Peleion Sha-Reos for at det hele gikk så ille som det gikk. Han hadde flere ganger uttrykt bekymring for sin far, men Sha-Reos overbeviste ham om at det var håp, og at hjelp var på vei.
*Pelessos krever at kapteinen skal bøte for dette, og han blir stilt til doms, med verianten som dommer. I rettsaken tar Peleion Sha-Reos alt ansvar for at ikke Kongen ble tatt hånd om tidligere, og at ingen ble informert. Prego blir ikke nevnt.
*Peleion beordres til tjeneste ved Sha-Elá, og får heller ikke returnere til sin tidligere avdeling.
 
Burde det vera strengare straff her? Tanken er at Verianten er ein luring, og forstår meir enn han seier. Og eg vil gjerne ha muligheit til å spela Peleion igjen, men elles er eg open for forslag.


Av de som var på stedet under hendelsen fra Prego var:
Av de som var på stedet under hendelsen fra Prego var:

Revisjonen fra 6. jun. 2011 kl. 10:28

Arbeid.png Under utvikling: Denne siden er under gjennomgang av de rollene som er involvert i hendelsen. Den er kun endelig når dette banneret er fjernet. (Om merking av sider)


Her beskrives det verden vet om hendelsen som Althéa bare skalles for Svartnatta. Natten da de mistet en Konge, men samtidig fikk innsikt i storheten til han som skal ta over.

Det folk flest i Althéa vet er at denne natten angrep mørket deres Konge og at selv Sarini ikke greide å nedkjempe Mørket alene. Pelessos var den som til sist tok det vanskelige valget og avsluttet det hele ved å ende sin fars liv.

Important.pngHemmelig: Denne artikkelen inneholder lite kjent informasjon. Det som er under dette banneret er lite kjent informasjon, som kun få vet. (Om merking av sider)

.

Hendelsen

Vinteren år 18 etter stjernefallet, ble det kjent i noen private kretser i det Althéiske militæret at Kong Kemeikon var blitt infisert av Mørket. Etter å ha diskutert saken, ble de enige om å holde det hemmelig, da det tilsynelatende så ut som om kongen viste om det selv og kjempet imot i en intern kamp. For å være sikker på at han hadde alle muligheter, tok de i hemmelighet å sendte bud etter Sarini. Uten å fortelle henne hva det dreide seg om, kun at hennes Konge ønsket hennes nærvær, ble hun overtalt om å komme hjem til gamlelandet. Hun ankom sen vinterstid begynnelsen år 19 til Tharanéos.

Hun ble forklart hva som var situasjonen og ble deretter ført frem til Kongen samme natt. I tronerommet i det kongelige palass var den kvelden blant annet Kong Kemeikon, Arveprins Pelessos, samt deres respektive livgarder. Med Sarini var blant andre de to Althérne som hadde overtalt henne om å komme hjem.

Umiddelbart da Sarini satte sin fot i Tronesalen, endret lynne til kongen seg drastisk og Mørket senket seg. Sarini og Kong Kemeikon startet en kamp, ikke med sverd og skjold, men med vilje og kraft. Bak Kongen var det som om et mørke samlet seg mer og mer og prøvde å overvelde lyset som kom fra Sarini. Alle stod som lamslått og iakttok det som skjedde, nesten blindet av kampen.

Mens kampen pågikk i tronsalen, drev Innhavståka innover Tharanéos havn, tjukkere enn på flere år. Fra skoddehavet hørtes fjerne skrik og andre uhyggelige lyder i det Elizar Cobos skip tok seg inn i byen. Skrømt og druknede daudinger steg opp fra sjøen under dekke av tåka og gikk til angrep på befolkninga, og et regn av ild falt over byen da Cobos mannskap slo til. Snart stod deler av havna i brann, og folk flyktet i panikk da angriperne beveget seg innover i byen, i retning slottet.

Alt av rødprester og militære rykket ut for å forsøke å stå imot angrepet, og forferdelige kamper ble utkjempet i Tharanéos gater denne natta. I tronsalen hørte og så man angrepet utenfor, og mørket i kongen syntes å få styrke av dette. De av Prego som var tilstede fryktet at angriperne ville ta seg inn i slottet, og flere av dem gikk kampen i møte.

Kven som blei og kva rolle kvar enkelt hadde, er det greitt å putta inn her. Kult å ha litt Prego ute i gatene òg.

Men det viste seg at havneangrepet bare var den første av to forsterkninger. Ikke før hadde jaktførerne delt seg, før de som var igjen ble overfalt av en tyngende kulde. Soldaten ved tjenerinngangen rettet seg opp og åpnet døren, og da disen sev inn i rommet falt han på kne og blottet strupen. En krokete skikkelse steg inn døren og rev opp halsen hans, og med blodet rennende fra de lange, knoklete fingrene vendte den oppmerksomheten mot livgarden. I tåkedisen var skikkelsen vanskelig å beskrive, og de som overlevde episoden har senere skildret den både som mann, kvinne og et eller annet umenneskelig vesen. Men alle var enige om at den gikk krokrygget og haltende som et gammelt menneske, og at en overveldende følelse av håpløshet og frykt kom over dem da den løftet hånden.

For veteraner fra Sha-Elá var slike ting et kjent syn, selv om de fleste av dem aldri hadde opplevd Mørkets oppmerksomhet så direkte selv. Men erfaringen utgjorde liten forskjell, og ingen av soldatene var upåvirket av trolldommen. Mange ble stående tafatte mens flere, mer blodtørstige skikkelser fulgte den første, og noen tok sitt eget liv i møtet med denne overveldende følelsen. Bare et fåtall greide å holde fokus og stå imot da det fysiske angrepet kom.

Nok eit tilfelle der det er lurt å tenkja på korleis kvar enkelt rolle reagerte.

Mørkets fotsoldater kan nedkjempes, og flere av de forvridde, dyriske skapningene som strømmet inn i rommet falt for livgardens fakler og sverd, men hver gang den krokbøyde løftet hånden og pekte, falt en soldat skjelvende sammen i gråt, eller løftet våpen mot sine egne. Til slutt var det livgardens kaptein som greide å stå imot det mentale angrepet. Da den krokbøyde rettet all sin oppmerksomhet mot ham, forsvant frykten og tungsinnet fra resten av soldatene, og de greide å holde linja mot mørkets forsterkninger.

Men ingen av livgarden kunne snu ryggen til disse fiendene, og det ble opp til arveprinsen å avgjøre kampen mellom Sarini og Kemeikon. I kaoset tok den unge prinsen et valg som skulle definere han for resten av livet. Han tok den dolken som hans far og mor hadde gitt han da han ble anerkjent som arveprins, rev seg vekk fra soldatene som voktet ham og løp mot sin far og Sarini. Ved synet av sin sønn var det som om et snev av Kemeikon kom frem bak mørket, og det var akkurat nok til Pelessoss kom inn på sin far og fikk drevet dolken i han. Det var nok til at Mørket ble svekket og Lyset fikk overhånd og vant kampen.

Da Elizar Cobos og hans menn merket at striden i tronrommet var over, trakk de seg tilbake mot havna og forsvant inn i tåka. Både i Tharanéos gater og på slottet var tapene og ødeleggelsene store. Strødd rundt i tronsalen lå det soldater fra livgarden, samt de av Mørkets falne som ikke forsvant med tåka.

Etterspill

  • Arveprins Pelessos klandrer både Sarini og Peleion Sha-Reos for at det hele gikk så ille som det gikk. Han hadde flere ganger uttrykt bekymring for sin far, men Sha-Reos overbeviste ham om at det var håp, og at hjelp var på vei.
  • Pelessos krever at kapteinen skal bøte for dette, og han blir stilt til doms, med verianten som dommer. I rettsaken tar Peleion Sha-Reos alt ansvar for at ikke Kongen ble tatt hånd om tidligere, og at ingen ble informert. Prego blir ikke nevnt.
  • Peleion beordres til tjeneste ved Sha-Elá, og får heller ikke returnere til sin tidligere avdeling.
Burde det vera strengare straff her? Tanken er at Verianten er ein luring, og forstår meir enn han seier. Og eg vil gjerne ha muligheit til å spela Peleion igjen, men elles er eg open for forslag.

Av de som var på stedet under hendelsen fra Prego var:

Av de som var på stedet av kjente Eberyoktjenere var:

Konsekvenser

Carina Dronningen av Althéa er nå statens overhode, etter under et år med lykkelig samstyre i balanse.

Det starter en politisk strid innad blant presteskapet om man skal endre lovene for å gi den 13 årige arveprinsen mulighet for å ta tronen som konge før han er 15. For selv om Carina er dronning og Althér av lov, er hun jo ikke det av kultur og hjerte.

Mens dette pågår er det et indre råd av prester som styrer mesteparten av riket i praksis. Mens lederene for den røde og blå ordenen (Verinanten og Tar-Embria), veilleder Carina i alle statlige spørsmål.

Folket i Althéa er i sorg men har allikevel tro på sin arveprins.

Et nytt giv i folket har startet for å bekjempe Mørket, og mange har vervet seg til Militæret.

Eberyok har fått enda mer makt í det verden ser at ingen er trygge for hans makt, selv ikke en konge med beskyttelse av både mundan og magisk art rundt seg.