Slaget om Eolan: Forskjell mellom revisjoner

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Linje 13: Linje 13:
Fiendestyrken var på dette tidspunkt redusert til mellom 6 og 800 soldater. Disse satte nå kursen mot [[Eolan (by)|Eolan]] i relativt høyt tempo. Flere mindre ulymarske styrker gjorde forsøk på å hindre og sinke fremrykningen, men fienden nedkjempet disse med relativt beskjedne tap.
Fiendestyrken var på dette tidspunkt redusert til mellom 6 og 800 soldater. Disse satte nå kursen mot [[Eolan (by)|Eolan]] i relativt høyt tempo. Flere mindre ulymarske styrker gjorde forsøk på å hindre og sinke fremrykningen, men fienden nedkjempet disse med relativt beskjedne tap.


Sent på ettermiddagen var styrken bare en times ritt fra Eolans porter. Da ble de konfrontert av en utsending fra kong [[Ciaran]] av Ulymar. Han utfordret den hittil ukjente lederen av lothbarderne til duell med kongen selv. Om kongen vant skulle lothbarderens soldater legge ned våpnene, i motsatt fall skulle de fritt kunne innta byen. [[Kimbard Skjeggøks]] tok i mot utfordringen som leder for angriperne. Duellen skulle finne sted utenfor byen, ingen andre skulle befinne seg innenfor et pilskudds avstand fra duellantene. Vilkårene ble akseptert og lothbarderne red frem mot møtestedet. Kong Ciaran red da ut av byen med en håndfull av sine folk og møtte Skjeggøks alene ved duellplassen. Som våpen hadde krigshøvdingen en den store øksa han var oppkalt etter, kongen stilte med et sverd og et halvveis kløvet skjold. Kongen av Ulymar er ikke en liten mann, men lothbarderen var minst et hode høyere, og kraftigere og tyngre enn sin motstander. Kampen begynte med at Skjeggøks gjennomførte en rekke voldsomme angrep som kongen blokkerte eller sidesteppet. Det ble raskt klart at det angriperen manglet av teknikk ble kompensert for med villskap og styrke, men i lengden var ikke dette nok. Da en åpning viste seg hogg kong Ciaran av sin motstanders ene hånd og deretter skilte han hodet hans fra kroppen. Men da hodet ble løftet som bevis på seier angrep den lothbardiske styrken på ny, stikk i strid med lothbardisk skikk. Kongen kom seg på sin egen hest og sammen med sine egne red han inn i byen og stengte porten.
Sent på ettermiddagen var styrken bare en times ritt fra Eolans porter. Da ble de konfrontert av en utsending fra kong [[Ciaran]] av Ulymar. Han utfordret den hittil ukjente lederen av lothbarderne til duell med kongen selv. Om kongen vant skulle lothbarderens soldater legge ned våpnene, i motsatt fall skulle de fritt kunne innta byen. [[Kimbard Skjeggøks]] tok i mot utfordringen som leder for angriperne. Duellen skulle finne sted utenfor byen, ingen andre skulle befinne seg innenfor et pilskudds avstand fra duellantene. Vilkårene ble akseptert og lothbarderne red frem mot møtestedet. Kong Ciaran red da ut av byen med en håndfull av sine folk og møtte Skjeggøks alene ved duellplassen. Som våpen hadde krigshøvdingen den store øksa han var oppkalt etter, kongen stilte med et sverd og et halvveis kløvet skjold. Kongen av Ulymar er ikke en liten mann, men lothbarderen var minst et hode høyere, og kraftigere og tyngre enn sin motstander. Kampen begynte med at Skjeggøks gjennomførte en rekke voldsomme angrep som kongen blokkerte eller sidesteppet. Det ble raskt klart at det angriperen manglet av teknikk ble kompensert for med villskap og styrke, men i lengden var ikke dette nok. Da en åpning viste seg hogg kong Ciaran av sin motstanders ene hånd og deretter skilte han hodet hans fra kroppen. Men da hodet ble løftet som bevis på seier angrep den lothbardiske styrken på ny, stikk i strid med lothbardisk skikk. Kongen kom seg på sin egen hest og sammen med sine egne red han inn i byen og stengte porten.


Eolan er delvis omkranset av en mur men på grunn av byens kraftige vekst de senere årene finnes det ingen ytre forsvarsverker som er i stand til å motstå et målrettet angrep av denne størrelsen. Forsvarsstyrkene kjempet innbitt for å holde fienden unna men det var tydelig at utfallet ikke var gitt. På dette tidspunkt ankom den malderiske styrken med tungt pansret kavaleri. De hadde fått melding om at lothbarderne hadde ridd mot Eolan og fulgt hovedveien mot byen, nå sto de øverst i den slake bakken ned mot hovedporten med fiendestyrken mellom seg og byen. Den malderiske kommandøren beordret stormangrep på linje inn i ryggen på de lothbardiske ryttere som først nå ble oppmerksomme på sine nye motstandere. I ettertid er det stilt spørsmål om nettopp denne angrepsformen var det ideelle valget men ordren ble gjennomført. Fiendestyrken fikk ikke mulighet til å reorganisere seg mot malderernes angrep og ble ytterligere distrahert av en ulymarsk motoffensiv som utnyttet forvirringen i sine motstanderes rekker. Den ulymarske motoffensiven ble riktignok hurtig tilbakekalt da offiserene ble oppmerksomme på det malderiske initiativ og de fleste fikk trukket seg ut av kamphandlingene i tide.
Eolan er delvis omkranset av en mur men på grunn av byens kraftige vekst de senere årene finnes det ingen ytre forsvarsverker som er i stand til å motstå et målrettet angrep av denne størrelsen. Forsvarsstyrkene kjempet innbitt for å holde fienden unna men det var tydelig at utfallet ikke var gitt. På dette tidspunkt ankom den malderiske styrken med tungt pansret kavaleri. De hadde fått melding om at lothbarderne hadde ridd mot Eolan og fulgt hovedveien mot byen, nå sto de øverst i den slake bakken ned mot hovedporten med fiendestyrken mellom seg og byen. Den malderiske kommandøren beordret stormangrep på linje inn i ryggen på de lothbardiske ryttere som først nå ble oppmerksomme på sine nye motstandere. I ettertid er det stilt spørsmål om nettopp denne angrepsformen var det ideelle valget men ordren ble gjennomført. Fiendestyrken fikk ikke mulighet til å reorganisere seg mot malderernes angrep og ble ytterligere distrahert av en ulymarsk motoffensiv som utnyttet forvirringen i sine motstanderes rekker. Den ulymarske motoffensiven ble riktignok hurtig tilbakekalt da offiserene ble oppmerksomme på det malderiske initiativ og de fleste fikk trukket seg ut av kamphandlingene i tide.

Revisjonen fra 19. jun. 2006 kl. 13:19

Det andre slaget om Eolan

Våren det sekstende året etter Stjernefallet ble de to store slagene i krigen om Lothbardien utkjempet. Denne teksten omhandler det lothbardiske fremstøtet som førte til Det andre slaget om Eolan, hovedsete i Ulymar.

Tidlig på vårparten det samme året satte Malderias Første lanse, også kjent under navnet Knyttneven, seg i bevegelse nordover. Denne styrken hadde enda til gode å utkjempe et større slag i denne krigen, noe som for så vidt også gjaldt de resterende styrker i den Trinasjonale Allianse. Det ble stadig utkjempet mindre trefninger både i sør og i nord, men majoriteten av den antatte fiendestyrken var ikke blitt konfrontert. Det var dermed forventet at denne siste fasen av krigen ville se minst ett større slag.

Hendelsesforløpet

Ulymarske og malderiske fremskutte styrker ble tidlig klar over en større ansamling av fiendtlige soldater utenfor den ulymarske fjerde linje, et par mil vest for Innhavskysten. Fienden opererte med til dels tung patruljering med hunder, så det var vanskelig å få presise opplysninger om antall og aktivitet selv om det ble gjort flere fremstøt med både Kongsryttere og Stifinnere. Natten før de to slagene opphørte imidlertid det meste av fiendtlig patruljering og en liten gruppe Kongsryttere og to Stifinnere observerte et gigantisk bål bli tent og vedlikeholdt natten igjennom, samtidig som det ble avholdt en rituale av ukjent art. Disse opplysningene nådde ikke den ulymarske ledelsen før etter slaget som fulgte, men ville trolig ikke hatt noen betydning for den videre utvikling.

Tidlig på morgenen delte den lothbardiske styrken seg i to. Den klart største bestående av mellom 1000 og 1200 lothbardere til hest satte av sted i hurtig tempo mot den ulymarske fronten. En malderisk styrke bestående av omtrent 200 tungt pansrede kavalerister ble sendt etter utbryterstyrken. Ulymars styrker i de tre linjene fikk varslet sine egne om det kommende angrepet men fikk gjort lite for å sinke fremrykningen. Stifinnerne og de regulære soldatene som oppholdt seg i dette området led store tap.

Den ulymarske frontlinjen fikk ikke fullt en time å forberede seg på fra varselet ble oppdaget til fienden begynte kryssingen av elven. Krysningen ble gjennomført enkelt og brutalt. Lothbarderne ignorerte de ulymarske bueskytterne og lot hestene svømme over. Stedet var nøye valgt der elven ikke er på sitt smaleste men nokså grunn ved begge bredder. Fiendestyrken led store tap tidlig i overgangen men da de først brøt igjennom forsvarsverkene nedkjempet de relativt raskt de tallmessig underlegne fotsoldatene og de lettere bevæpnede bueskytterne. Større ulymarske forsterkninger var enda ikke nådd frem. Den malderiske styrken valgte å følge brøytet vei fremfor å følge fienden gjennom ulendt terreng og ankom dermed elven noe senere og et stykke lenger øst. Der fikk de høre om gjennombruddet og fikk hjelp til å krysse elven.

Fiendestyrken var på dette tidspunkt redusert til mellom 6 og 800 soldater. Disse satte nå kursen mot Eolan i relativt høyt tempo. Flere mindre ulymarske styrker gjorde forsøk på å hindre og sinke fremrykningen, men fienden nedkjempet disse med relativt beskjedne tap.

Sent på ettermiddagen var styrken bare en times ritt fra Eolans porter. Da ble de konfrontert av en utsending fra kong Ciaran av Ulymar. Han utfordret den hittil ukjente lederen av lothbarderne til duell med kongen selv. Om kongen vant skulle lothbarderens soldater legge ned våpnene, i motsatt fall skulle de fritt kunne innta byen. Kimbard Skjeggøks tok i mot utfordringen som leder for angriperne. Duellen skulle finne sted utenfor byen, ingen andre skulle befinne seg innenfor et pilskudds avstand fra duellantene. Vilkårene ble akseptert og lothbarderne red frem mot møtestedet. Kong Ciaran red da ut av byen med en håndfull av sine folk og møtte Skjeggøks alene ved duellplassen. Som våpen hadde krigshøvdingen den store øksa han var oppkalt etter, kongen stilte med et sverd og et halvveis kløvet skjold. Kongen av Ulymar er ikke en liten mann, men lothbarderen var minst et hode høyere, og kraftigere og tyngre enn sin motstander. Kampen begynte med at Skjeggøks gjennomførte en rekke voldsomme angrep som kongen blokkerte eller sidesteppet. Det ble raskt klart at det angriperen manglet av teknikk ble kompensert for med villskap og styrke, men i lengden var ikke dette nok. Da en åpning viste seg hogg kong Ciaran av sin motstanders ene hånd og deretter skilte han hodet hans fra kroppen. Men da hodet ble løftet som bevis på seier angrep den lothbardiske styrken på ny, stikk i strid med lothbardisk skikk. Kongen kom seg på sin egen hest og sammen med sine egne red han inn i byen og stengte porten.

Eolan er delvis omkranset av en mur men på grunn av byens kraftige vekst de senere årene finnes det ingen ytre forsvarsverker som er i stand til å motstå et målrettet angrep av denne størrelsen. Forsvarsstyrkene kjempet innbitt for å holde fienden unna men det var tydelig at utfallet ikke var gitt. På dette tidspunkt ankom den malderiske styrken med tungt pansret kavaleri. De hadde fått melding om at lothbarderne hadde ridd mot Eolan og fulgt hovedveien mot byen, nå sto de øverst i den slake bakken ned mot hovedporten med fiendestyrken mellom seg og byen. Den malderiske kommandøren beordret stormangrep på linje inn i ryggen på de lothbardiske ryttere som først nå ble oppmerksomme på sine nye motstandere. I ettertid er det stilt spørsmål om nettopp denne angrepsformen var det ideelle valget men ordren ble gjennomført. Fiendestyrken fikk ikke mulighet til å reorganisere seg mot malderernes angrep og ble ytterligere distrahert av en ulymarsk motoffensiv som utnyttet forvirringen i sine motstanderes rekker. Den ulymarske motoffensiven ble riktignok hurtig tilbakekalt da offiserene ble oppmerksomme på det malderiske initiativ og de fleste fikk trukket seg ut av kamphandlingene i tide.

Det malderiske angrepet bør beskrives i et eget avsnitt. En tungt pansret kavalerist rir en hest på omtrent 900 kg, rytteren selv veier omtrent 110 kg med utstyr og panser. Hesten er også pansret, noe som gjør at den totale vekten på en kavalerist til hest blir omtrent 1050 kg, med individuelle forskjeller på opptil 150 kg. Den lothbardiske gjennomsnittsrytter rir en hest på omtrent 500 kg og veier selv omtrent 90 kg med utstyr, med totale individuelle forskjeller på omtrent 100 kg. Det malderiske angrepet traff en for det meste stillestående lothbardisk styrke i en hastighet tett opp mot det maksimale hestene klarte å løpe. Man regner med at opp mot 200 lothbardere falt i løpet av 20 hjerteslag og nær 100 til i de neste 40. Kavaleriet led også tap, både av hester som falt og ikke klarte å reise seg og menn som ble revet av i fart. To kavalerister red uhindret gjennom fiendestyrken og kolliderte med bymuren med slik kraft at den delvis raste sammen i treffpunktet. Flere ryttere som bøyde av mot havneområdet for å unngå dette var ute av stand til å stanse og falt i Innhavet, der minst to druknet da de ikke klarte å skjære av seg og hesten rustningen. Da det ble klart at stormangrepet var gjennomført gjorde de ulymarske forsvarsstyrker et nytt utfall fra byen og de samlede allierte styrkene nedkjempet sine motstandere.

Falne

De ulymarske tapene regnes så langt til omtrent 480 falne og omtrent 350 sårede, inkludert stifinnere og sivile. Det malderiske kavaleri regner 37 falne ryttere, 23 falne hester og 62 skadde. Den lothbardiske styrken mistet sannsynligvis i overkant av 1100 mann.