Skapelsen av Eledyn: Forskjell mellom revisjoner

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
 
Ingen redigeringsforklaring
Linje 1: Linje 1:
Dette er en inlaiv legende om hvordan Eledyn ble til, ikke særlig kjent utenfor landet.
Dette er en inlaiv legende om hvordan [[Eledyn]] ble til, ikke særlig kjent utenfor landet.
 
==Skapelsen av Eledyn==
==Skapelsen av Eledyn==
Først skapte hun sangen av følelser, sangen var magi, av magi skapte hun verden.<br>
Først skapte hun sangen av følelser, sangen var magi, av magi skapte hun verden.<br>

Revisjonen fra 11. aug. 2006 kl. 09:52

Dette er en inlaiv legende om hvordan Eledyn ble til, ikke særlig kjent utenfor landet.

Skapelsen av Eledyn

Først skapte hun sangen av følelser, sangen var magi, av magi skapte hun verden.
Så skapte hun alvene, som skulle hjelpe henne å komplettere skaperverket og gjøre det perfekt. En av alvene så på skaperverket og ble fylt av et ønske om å eie det.
Og han sa "Dette er mitt"

Han ble det første mennesket, en dødelig, dømt til å bruke sin tid til å samle eiendommer.
Av hans etterkommere fantes det en ved navn Navabe som med sorg så sine brødre som sloss og kriget over eiendom og rikdom. Sine søstre som styrt av misunnelse kranglet og ønsket tilegne seg andres ervervelser. Hans hjerte ble tungt og han ønsket ikke lengere å være en del av menneskeheten.
Han forlot derfor sitt hjem og sin familie og la ut i skogen på vandring vekk fra sine brødre og søstre som var styrt av løgn, svik og begjær etter det materielle.
Ensom slo han inn på den stien som ledet han vekk fra menneskene.
Sangeren så han og fattet kjærlighet for han, alvene så han og fattet godhet for han og de ledet hans sti vekk fra de andre av hans rase.
De førte han til en lysning der et sølvtre sto og strakk grenene mot himmelen, under dette dysset de han i søvn.
I drømmen oppsøkte fire vesen han: En fugl, en fisk, en plante og et dyr.
Da han våknet opp sto fire mennesker foran han.
Den første så han hadde fuglen i seg, høyreist og vidsynt så han at hun var.
Den andre hadde fisken i seg, underfundig og hemmelighetsfull var han.
Den tredje hadde planten i seg og hver en bevegelse hun gjorde vitnet om visdom.
Den siste hadde dyret i seg, sterk, beskyttende og utholdene var han.

De levde sammen i lunden og blandet sitt blod med de underjordiske, og fra disse springer vårt folk Men ettersom tiden gikk ble fuglen rastløs og lengtet mot fjellene, og hun forlot lunden.
Fisken ble rastløs og lengtet mot det frie havet, og han forlot lunden.
Planten trengte lyset og lengtet mot engene og hun forlot lunden.
Dyret ble vilt og rastløst og ønsket seg skogens skygger. Og som de tre andre forlot han også lunden.
Navabe ble trist der han satt alene igjen under bladene til sølvtreet, nok en gang var han ensom.
Sangeren så han og følte kjærlighet for han, alvene så han og fattet godhet for han. Og de lagt en lund i fjellene der fuglen flyr, de laget en lund ved kysten der fisken vaker, de laget en lund på engene der planten bor, og til sist laget de en lund i skogen der dyret lusker i skyggene. Og til sist laget de en lund ved Alvesjøen der sølvtreet strekker sine grener mot himmelen.

Når de befinner seg i disse hellige lundene kan de snakke sammen på tvers av landet Eledyn.
Og så lenge disse lundene eksisterer vil aldri Navaben være ensom i lunden ved Alvesjøen.