Siste linjes situasjonsanalyse år 15: Forskjell mellom revisjoner

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
 
Ingen redigeringsforklaring
Linje 37: Linje 37:
===Om den militære situasjonen:===
===Om den militære situasjonen:===
Malderia må snarest mulig etter fullendt nedskjæring nedkjempe en militær motstander. Det er svært viktig at den øvrige verdensbefolkningen minnes om hærens effektivitet og besluttsomhet før tvilen rekker å slå rot. Zantropia er i dette tilfelle ikke en egnet motstander. Det ideelle ville vært en nyopprettet stat i det tidligere Lothbardien, om mulig en hvis styrker i liten grad besto av tidligere Malderiske soldater, men dette er ikke kritisk.
Malderia må snarest mulig etter fullendt nedskjæring nedkjempe en militær motstander. Det er svært viktig at den øvrige verdensbefolkningen minnes om hærens effektivitet og besluttsomhet før tvilen rekker å slå rot. Zantropia er i dette tilfelle ikke en egnet motstander. Det ideelle ville vært en nyopprettet stat i det tidligere Lothbardien, om mulig en hvis styrker i liten grad besto av tidligere Malderiske soldater, men dette er ikke kritisk.
==Se også==
[[Strek:Hovedside]]

Revisjonen fra 30. mai 2006 kl. 12:04

Dato: År 15 ER

Kort situasjonsanalyse:

Om lederskiftet:

Malderia har reist seg såpass etter Riften at nasjonen ikke lenger er avhengig av å ha en ridder som øverste leder. Nasjonen hadde hatt godt av å ha Kaern som tronregent en periode til, men slik blir det ikke. Kaern er fremdeles nyttig og viktig, men ikke i samme grad som før, og til en langt høyere pris.

Den ”nye” ledelsen likner mer på den gamle enn folk flest aner. Man endrer ikke et system over natten. De største endringene skjedde i Oppryddingen, og de er det kun et fåtall personer som har oversikt over. Kaern er, til tross for hans iherdige forsøk på å motbevise dette, en svært dyktig politiker, men Marskalk Eikaberg er bedre. Den største ulempen til Eikaberg er at alle vet at han er en dyktig politiker. Den største styrken hans er de andre tungvekterne i politikken, Rosenquist og Vallmark. Resten av staben har kun sporadisk innflytelse, selv om de absolutt er ressurser Eikaberg kan trekke på.

Om den økonomiske situasjonen:

Med Adalsteins emigrering har Malderias økonomi mistet en svært viktig katalysator. Det er av ytterste viktighet at denne katalysatoren simuleres inntil man har funnet en reell erstatter. Det viktigste man kan lære av den annonserte nedskjæringen i Hæren er at Kaerns utspill mot Adalstein kom tidligere enn staben hans regnet med. De har dekket det økonomiske hullet som oppsto på den eneste mulige måten, og prisen for dette kommer til å stige.

Om den militære situasjonen:

Med nedskjæringen av de militære styrkene begrenser Malderia sin innflytelse i hele den kjente verden, både rent styrkemessig og økonomisk. Hæren har alltid fungert som et bakenforliggende argument, uavhengig av hva forhandlingssituasjonen dreide seg om, og nå er dette argumentet tilsynelatende kraftig redusert.

Kort fremdriftsplan

Om lederskiftet:

Kaern har trukket seg tilbake fra politikken, men er fremdeles en faktor å regne med. Han nyter folkets respekt og oppslutning, og det er kritisk at han ikke får en grunn til å gripe makten på nytt. Gjør han det vil Malderia bli en militærstat i overskuelig fremtid.

Det er svært viktig å opprettholde, og i gitte tilfeller forsterke, uenighetene og spenningene som allerede eksisterer i staben, men ikke nok til at mistenksomheten går utover styreevnen. Som politikere flest stoler ikke den øverste trioen mer på hverandre enn nødvendig, selv om det i denne situasjonen er mer enn ønskelig, men den resterende staben er relativt enkel å holde oversikt over.

Marskalk Aikon Eikaberg er limet i Tronsmakten. Det er han som er blitt ansiktet utad, og han som er initiativtager bak størsteparten av de politiske bestemmelsene som skjer. I tillegg til å være en formidabel politiker er han også vel bevandret i kunsten å skaffe informasjon. Konsekvensen av dette er at man kun må benytte seg av rettet informasjon i kritiske situasjoner ovenfor Eikaberg, og da må det være feilfri informasjon. Marskalken er ellers en svært vanskelig mann å styre, men samtidig forutsigbar nok til at det sjelden er nødvendig å forsøke.

Skattmester Rosenquist er et nødvendig onde. Det er viktig å teste hennes forsvarsverker i ny og ne, slik at hun minnes om prisen av å senke dem. Rosenquist er ubestikkelig. Den eneste måten å endre hennes kurs på er ved manipulasjon. Hun besitter stadig et formidabelt informasjonsnettverk, men deler av det ble synliggjort i Opprydningen. Hennes største svakhet er dessverre stadig for ustabil til å bli utnyttet mer enn sporadisk.

Om Vallmark har en svakhet er det at hun motsetter seg nær sagt alt som kommer fra Mørke kilder, med mindre det er utvetydig fordelaktig for henne og Malderia. Vallmark er det nærmeste de nye Tronsmaktene kommer Kaern.

Den øvrige staben er, som den alltid har vært, mottakelig for innspill innenfor gitte rammer. Det er den øverste ledelsen som er kritisk i viktige saker.

Om den økonomiske situasjonen:

Adalstein kommer til å dukke opp igjen, mer eller mindre offentlig. Han kommer også til å fortsette deler av sin virksomhet i Malderia, markedet der er for lukrativt til å forlate det helt. Dette er en fordel, så lenge han ikke trekker mer ut enn han skyter inn. Foreløpig er han for skadeskutt til å være en vektig faktor, men det er aldri lurt å undervurdere Adalstein.

Reduksjonen av hæren er en midlertidig katalysator, og ikke i nærheten av tilfredsstillende i lengden. Det er bare et spørsmål om tid før de viktige deltakerne oppdager hvor skadelidende økonomien faktisk er, og det er usikkert om selv Rosenquist er i stand til å komme opp med en fungerende løsning innen det skjer. Kort oppsummert: Malderia trenger økonomisk hjelp.

Det er flere løsninger som må vurderes, men alle har det til felles at de må fylle tomrommet etter Adalstein. Svakheten ved å ha én person til denne jobben burde nå være åpenbar, og det er til en viss grad overraskende at han ikke så seg i stand til å gjøre noe med denne situasjonen før det var for sent. Tomrommet må altså fylles av en gruppe, og det er en klar fordel om medlemmene ikke er klar over medlemskapet sitt. Det er fristende å benytte seg av laugene, men de er for sårbare og for kontrollerte av staten.

Det essensielle er at andre nasjoner skyter friske midler inn i det Malderiske markedet. Nye handelsavtaler må dannes på nasjonalt plan, men viktigere er at utenlandske investorer kjøper seg inn i Malderiske prosjekter. Gruppen er nøkkelen. Med riktig sammensetning og riktige kontaktpersoner vil gruppen kunne investere i lønnsomme og mindre lønnsomme prosjekter, og dermed øke illusjonen av velstand til det ikke lenger er en illusjon.

Om den militære situasjonen:

Malderia må snarest mulig etter fullendt nedskjæring nedkjempe en militær motstander. Det er svært viktig at den øvrige verdensbefolkningen minnes om hærens effektivitet og besluttsomhet før tvilen rekker å slå rot. Zantropia er i dette tilfelle ikke en egnet motstander. Det ideelle ville vært en nyopprettet stat i det tidligere Lothbardien, om mulig en hvis styrker i liten grad besto av tidligere Malderiske soldater, men dette er ikke kritisk.

Se også

Strek:Hovedside