Sannhetstilbedelse

Under utvikling: fortsatt til vurdering (Om merking av sider)

Etter Stjernefallet og gjenfødselen av Sannhetens gudinne er Sannhetstilbedelsen også på vei tilbake. I Ulymar er den nye Sannhetskirken oppstått, med Nona som Yppersteprestinne. En rekke prester er allerede ordinert, og de kan trekke på gudinnens kraft gjennom seremonier.

Enn så lenge er kirken fremdeles i ferd med å finne sin form og funksjon, og naken sannhet blir ikke alltid vel mottatt i en verden fyllt av løgn.

Sannhetstro

Man har lett for å trekke paralleller mellom sannhet og løgn versus det gode og det onde. Sannheten er nærmere knyttet til det gode enn løgnen. Men sannhet er ikke alltid godt.

Innen sannhetstroen er fokuset at sannheten alltid er den riktige vei å velge i det lange løp. Sannhetene som kommer frem etter et liv preget løgner kan være smertefullt og vondt, men sannheten vil alltid være viktig og riktig på sikt for oss alle.

I enkelte kretser i gamle dager var det mer vanlig å bekjenne sannheten. Folk generelt er ikke lenger så komfortable med dette. Bekjennelsen/skriftingen bør være offentlig og ikke i skjul. Jo flere som er tilstede desto sannere og klarere blir sannheten. Dette gir renselse som setter personen i sannferdig lys med blanke ark. Man skal tilstrebe å ikke være opphengt i gamle løgner. Å stå frem i sannhet er ikke å bekjenne en synd – men stå frem i sannhet slik at man indirekte avslører sine løgner. Hvis man bevisst hadde latt være å fortelle noe – så skal det ut og frem. Når du skygger for sannheten. Innen kommunikasjon generelt skal man tilstrebe direkte tale, for ikke å kludre til det man sier. Dermed kan sannhetsprestenes skriftemål «Å stå frem i sannhet» brukes også for å oppklare misforståelser.

Utvikling av Sannhetskirken

Da Ulymar ble opprettet og det var kjent at Sannhetens gudinne hadde gjenoppstått så gikk man i gang med bygging av et nytt Sannhetstempel i Eolan. Dette krever store ressurser, så både prester og pilegrimer samler stadig inn donasjoner til tempelet. Det første året etter Ulymars opprettelse hadde ikke Sannhetskirken funnet sin form ennå. Man hadde overleveringer av hvordan sannhetstilbedelsen hadde vært i De syv kongers rike, men innså at verden var helt anderledes nå. Den nye Sannhetskirken måtte finne sin form. Man har i utgangspunktet fokusert på å utvikle ritualer og liturgi.

Etter å ha vært samlet i Eolan i et års tid, begynte de fleste av Sannhetsprestene å vandre rundt i det nye landet. Man vandret gjerne to og to, en eldre og en yngre; en mentor med elev. Valeria Fuentes, en kjent vandrerkvine i 70-årene, var blant de vandrerne som var mest opptatt av Sannhetens Gudinne før Stjernefallet. Valeria sitter nå i Eolan og fordeler hvilke prester som skal sendes hvor.

På vandringene sine møtte Sannhetsprestene både Vandrere og de øvrige innbyggerne i Ulymar. Vandrerfolket måtte introduseres for nye måter å tilbe Sannheten på og de av den øvrige befolkningen som ønsket å tilbe Sannheten, måtte læres opp fra grunnen. Både vandrere, andre lokale innbyggere i Ulymar eller fra andre land er velkomne innen Sannhetskirken. Det underkommuniseres at det er forskjell på folk.

Vi er alle løgnere. Det ligger ingen forventning om at sannhetsprestene skal kunne leve et liv i fullstendig og ren sannhet. Alle prester har mulighet til å stå frem i sannhet jevnlig, og kan på den måte forsøke å oppnå et tilnærmet sannferdig liv.

Utenom seremonisammenheng er sannhetsprester kjent for å søke å skape behagelige situasjoner feks massere sannheten ut av en person. Å gi en person omsorg, for å skape en hyggelig atmosfære slik at sannheten formelig kan komme rennende ut.

Det forekommer også at prester eller andre troende benytter meditasjon. Det kan feks være over en enkelt sannhet eller i anledning et spesielt sannferdig eller sannhetsfremmende sted. Man kan da tømme hodet for alt annet enn sannhet, meditere, kjenne på det. Enkelte benytter også meditasjon for å overveie hvorvidt en sannhet er presis nok eller om den har nyanser av løgn.

Sannhetsprestene har også møtt kritikk. De bearbeider og veileder den det gjelder ofte både godt og lenge i forkant i forbindelse av bekjennelse av sannheter eller gjennomføring av seremonien «Å stå frem i sannhet». Mens de er som oftest snarlige med å avslutte og gir lite oppfølging til de som har stått frem i etterkant. De gir altså som oftest ingen støtte eller oppfølging i etterkant. Sannhetskirken mistenkes dermed for å fokusere blindt på verdien av sannhet – og hastverket med å få den frem. Mens de i liten grad ser verdien av å hjelpe mennesker som kan få kvaler eller ettervirkninger etter å ha sannferdiggjort sitt liv.

Kjente seremonier

---

Eksempel på gjennomføring av «Å stå frem i sannhet»

Før seremonien:
- Prestene har fortrolige samtaler med alle som ønsker å delta i seremonien
- Prestene forbereder seg til seremonien med å meditere (til lyden av sannhetens klokke?)

Selve seremonien:

Et enkelt slag på klokka.
Alle som skal være med i seremonien samler seg rundt prestene

Sannhetens Gudinne påkalles med denne bønnen:
"Det finnes mer en tusen ganger tusen slør av lys og mørke som adskiller søkeren fra sannheten.
Mørkets slør fyller oss med løgn av frykt, hat og blindhet
Lysets slør fyller oss med løgn vi tror er sannhet, løgn vi tror er av det gode
Osiri riv alle løgnens slør til side.
Osiri, la oss stige fram i sannhet.
Osiri, la vår tunge tale sannheten ren og klar"

Alle skyller munnen med sannhetenes drikk (ingefærte med sitron)

Alle setter seg ned i en ring med prestene og får utdelt slørene (tvs. tøystykkene) de skal rive i stykker. Prestene går rundt og hjelper dem med å tegne de eller de symboler som skal være på sløret.

Sannhetens klokke starter. Den ene presten går rundt og symbolsk pisker litt på hver enkelt med noen kvister.

Den første som skal bekjenne får klokken over hodet og blir reist opp av klokken. Når klokken slutter å ringe begynner de å fortelle sannhetene. Vanligvis spør prestene noen spørsmål for å hjelpe til med at hele sannheten kommer for en dag. Når denne er ferdig å bekjenne setter vedkommende seg ned igjen og klokken begynner over hodet på en annen. En trenger ikke følge ringen i forhold til hvem sin tur det er, men ingen skal glemmes.

Når alle bekjennelsene er ferdig tennes et lys med en kort bønn om at sannheten en har hørt nå må vedvare.