Ophrien

Fra VeiskilleWiki
Revisjon per 9. jan. 2015 kl. 15:04 av Kristian (diskusjon | bidrag) (Intro og ny kategori)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk
Snever.pngSnever: Denne artikkelen er snevrere enn det tittelen skulle tilsi. Ophrien har ingen landsansvarlig, og er dermed noe snever. (Om merking av sider)
Ophrien
Kart over Ophrien
Ophrien plassert i verden
Kart over Ophrien
Området rundt Innhavet
Hovedstad Opher
Folkenavn Ophrinere
Styreform Monarki
Uavhengig Tett samarbeid med Ulymar 
Viktige historiske hendelser:
 -  Invadert av Lothbard År 1/2 e.S 
 -  Erklært selvstendig etter frigjøringen 15 e.S 


Ophrien er den nordligste av de nye nasjonene og grenser til Ulymar. Dette området var det siste som blei frigjort. De har alltid vært sterke motstandere av Lothbard, og er et svært religiøst, nøkternt og arbeidsomt folkeslag. Etter krigen er de allerede i full gang med å få landet på fote igjen, med god hjelp fra sine naboer i nord, Ulymar. Forholdet er imidlertid ikke uten problemer, pga store kulturelle forskjeller. En stund ble Ophriens sikkerhet ivaretatt av leiesoldater fra Neven under ulymarsk kommando, noe den jevne ophriner ikke var overbegeistret for. Konfliktene med leiesoldatene førte til at rene ulymarske styrker overtok oppgaven i en kort periode, inntil Ophrien var i stand til å beskytte seg selv.

Ophrien i krigen

Ophrien og Lothbard

Lothbard invaderte Ophrien i år 1/2 ES. Ophrien var et veldig fredfylt samfunn, og hadde svært få soldater, noe som gjorde dem til et relativt lett bytte.
Lothbard drepte Kongen og deler av ledelsen i landet, og tok gisler for å kontrollere de overlevende. Han krevde skatter og la ned forbud om våpen, men la seg ikke spesielt mye opp i det daglige liv.

Deler av adelen dro i eksil i Ulymar, og de øverste embedsfolka dro i eksil i Malderia. Disse to gruppene kom siden i konflikt.

Ophrien under Felttoget

Ulymars Lanse stilte opp på den ophrinsk/ulymarske grense, noe som i praksis tilsa at Ophrien skulle bli felttogets slagmark. Tanken var at når Lothbards krigere ble drevet nordover, skulle de bli stanset på den ulymarkse grense, og der bli innhentet av de malderiske styrker som fulgte etter dem fra sør.

Landet ble i løpet av 13-14 e.S. kraftig plyndret av de av Lothbards styrker som holdt landet. Dette varte helt til malderiske tropper krysset grensen sent i år 14 e.S. De verste plyndrerne var medlemmer av fjellfolket i Kastarundt.

Det største slaget under felttoget stod på det som nå heter Grua, i Ophrien men ganske nære grensen mot Ulymar.

Ophrien etter Felttoget

I tiden da Lothbard styrte fantes det altså to hovedgrupper i eksil som siden gjorde krav på makta.
Adelsfolk som hevdet at det fantes to arvinger etter Kongen. Denne gruppen har vært i eksil i Ulymar. Arvingene ble funnet som gisler holdt av Lothbards folk, og frigjort av TNA.

Embedsfolk som tjente den gamle kongen, som hevder at adelsfolket ikke har en kongsarving og at Ophrien bør styres av dem. Denne gruppen har vært eksil blant annet i Aphrin i Malderia, der de har fått en del lokale hedersmenn til å bidra med penger til deres sak.

Fra høsten år 22 e.S har det på nytt begynt å dukke opp røverbander fra Kastarundt. Dette har nok å gjøre med borgerkrigen som herjer i landet.

Ny-Opher

Flyktninger fra Ophrien til Ulymar ble henvist til en øde ruinby ikke så langt fra grensen. Den gikk de prompte i gang med å renovere, og nå står den frem som en livskraftig by. Ny-Opher krevde for noen år tilbake å få betale skatt til Kong Ciaran, og ble da også anerkjent som by, ikke lenger en flyktningeleir.

Arvekonflikten

Kirken ble rystet av nyheten om at det fantes arvinger etter den døde Kongen., og det ble en splid i kirken om hvorvidt dette var ekte arvinger. Denne spliden har vært en sterk påkjenning for Ophrien, som ikke er vant til at kirken åpenlyst har interne konflikter. Kirken kom frem til at arvingene skulle godkjennes.

Fredspakten

TNA har anerkjent arvingene som rettmessige arvinger av Ophrien, og også anerkjent Ophrien med de grenser landet har nå.

Ulymars forpliktelser

Ulymar har tatt ansvaret for sikkerheten i Ophrien frem til en ophrinsk hær kan samles og trenes. Det viste seg fort at de ulymarske styrker er strekt for langt, mellom egne problemer, fortsatt søken etter Lothbard i nordvest og soldater som sendes til den nordlige Tåkefronten som er i ferd med å startes i Althéa.
Store deler av sikkerheten i Ophrien besørges nå av leiesoldater, i hovedsak soldater som ble dimmitert da den malderiske hær reduserte sine styrker med 10.000. soldater.
Noen av disse soldatene leies inn av Kongen, andre er i hyre av handelsfolk som ønsker egen sikkerhet i området.

Religion i Ophrien

Ophrinere er strengt moralske folk, og svært religiøse. Under er den ophrinske tolkinga av tegnene i den gamle magiske sirkelen.

Stjernen
Stillhet, ro og orden.

Gode tegn

Plante
ansvar, arv, lærdom, tradisjoner
Dyr
styrke i kropp, sjel og vilje, pågangsmot

Vonde tegn

Fugl
Lettsindighet og kraftig forvandling
Fisk
Tabuer, avmakt, uvitenhet
Korset
Troen beskytter oss
Vannet
Troen renser oss
Solen
Troen omfavner alt, Troen er den største gave
Luften
Troen er kjærlighet og frihet, og må gis til alle mennesker.

Ophrinere aksepterer Fisk og Fugl som en del av Skaperens verk, og ser dem som hennes konstante fristelser/prøvelser overfor mennesket. Det er viktig for den ophrinske kirke å kjempe mot de vonde tegnene.

Kirken

Kirken i Ophrien har kroningsrett, altså at det er kirken som formelt godkjenner monarker. Ingen andre religioner får lov til å starte kirker eller misjonere i Ophrien.
Kirken står for alle viktige seremonier i folks liv.

Religiøs straff

Kirken straffer den som har gitt etter for fristelser, og det er to hovedstraffer:

Merking
Den som har falt merker seg med tegnet for fristelsen hun eller han har falt for, og må gå med dette tegnet synlig i en tid bestemt av Kirken. Som regel må den falne også gjøre andre handlinger i denne tiden, som f.eks å ikke spise fisk.
Avlat
Den falne kan gi til kirkens misjons og velferdsarbeid, og slik gjøre kirken til sitt redskap for botsgang. Ofte vil den falne også selv måtte gjøre en del arbeid for kirken, f.eks jobbe på fattighuset i en periode.

Hvordan religion gir seg utslag

Ophrinere drikker ikke alkohol eller nyter andre rusmidler, fordi det fører til lettsindighet og falskt mot.
De flørter veldig forsiktig, med koder som andre kulturer ikke klarer å tyde i særlig grad. Ophrinere danser ikke pardanser, for eksempel, og liker selvfølgelig ikke danser som er sensuelle.
Ophrinere er glade i sport, og liker fysiske konkurranser, fra håndbak til friidrett.
De er svært arbeidsomme, og holder seg derfor opptatt med håndarbeid nesten hele tiden.
Ophrinere tegner ikke varige bilder av Skaperen eller Sirkelen, fordi det vil være blasfemi å prøve å fange Skaperens helhet. Kun prester kan tegne slikt, og da bare i sand og for en kortere tid.
De spiller aldri om penger. Dette er sannsynligvis hovedgrunnen til at det mest vanlige kortspillet i Ophrien er vri-åtter. Femkort, terningspill og annet ses på som fristelser som man skal holde seg unna.

Ophrinere og andre kulturer

Ophrinere ser andre kulturer som grunnleggende syndige, og det vanligste navnet på ikke-ophrinere er Fristere eller de Fristede. Likevel klarer de jo, riktignok i svært varierende grad, å forholde seg til andre kulturer.
Dette gjør de gjerne enten ved misjonering eller ved omgåelse, noen ganger ved en slags blanding. Misjonering er viktig for deler av den ophrinske kirke. Troen forteller dem at Luften er kjærlighet og frihet, og skal spres til alle mennesker. De forteller alle som vil og ikke vil høre på om Fristelser og nødvendigheten av å stå imot disse.
Omgåelse betyr i denne sammenheng å late som ingenting. Fristelser er av det vonde, men det er også en del av Skaperens verk. De vil derfor høflig takke nei til et for eksempel et tilbud om alkohol, men ikke nødvendigvis anse den som byr for å være ond, bare villfaren og en person som har falt for fristelse. Et vanlig ophrinsk motsvar vil være å heller invitere byderen på et slag vennlig vriåtter eller en omgang håndbak, for å lede bort fra fristelse og over i mer oppbyggelige saker.