Moryels flukt

Fra VeiskilleWiki
Revisjon per 26. mai 2006 kl. 09:56 av Kristian (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk

Moryel var den yngste og minste av Seramer den siste kongens sønner, men også den klokeste. I det avgjørende slaget i den Femte krigen falt han da han alene møtte det som skulle bli Folkets største og mest forhatte fiende, Oarkny Ark Arsyk. Prinsens sang hadde en underlig, nesten skadelig effekt på demonen, og historien kunne kanskje endt annerledes hadde det ikke vært for at en pil kom farende og felte Moryel idet demonen vaklet. Sangen stilnet og herskeren over ildens rike reiste seg, like mektig som før. Senere viste Oarkny Ark Arsyk selv prinsens ødelagte sverd og skjold til Kong Seramer, som hodeløst kastet seg ut i strid og falt for sin fiendes flammende sverd.

Kort tid etter disse hendelser falt De 7 Kongers Rike og Sannhetens gudinne døde med ødeleggelsen av sitt tempel i Eols by. De to gjenlevende prinsene, Ebares og Skarus, forsvant. Historien sier lite om dem.

Men Moryel var ikke død, slik mange trodde. Da pilen rammet ham stormet hans nærmeste menn frem før fienden rakk å fullføre verket, og beskyttet kroppen hans. Da stanset demonen sine kjemper og gikk frem til den livløse prinsen, for han forsto ikke hvorfor sangen hadde hatt slik en effekt på ham. Da han så at Moryel ikke var død gav han ordre om å fange ham og mennene som var igjen og frakte dem til sin festning og vente på ham der. Så dro han videre for å fullføre det han hadde begynt.

På veien våknet prinsen, for skaden han hadde fått var ikke alvorlig. Det ble stor glede og lettelse blant hans menn, for Moryel var elsket av alle, og spesielt sine nærmeste menn. Han forsto situasjonen og fant det klokest å holde seg i ro inntil videre. Reisen var tung, og flere av følgesvennene falt av sult, skader eller for vaktenes hånd, men ingen krummet så mye som et hår på prinsens hode, for Dødens fjerde tjener hadde selv gitt ordre om det.

Flere uker gikk før de kom frem og det var kun en håndfull menn igjen da de kom frem. Alle ble kastet i de dypeste fangehullene som fantes, men de fikk mat og vann så de ikke skulle sulte i hjel. Etter lang tid kom demonen tilbake, og med seg brakte han de fryktelige nyhetene om Rikets fall og gudinnens død. Prins Moryel falt i en dyp depresjon og nektet å snakke. I lang tid var han slik, og verken fiender eller venner fikk så mye som et ord ut av ham. I over et år var han slik, inntil demonen gikk lei av å forsøke å finne ut hva slags kraft prinsen besatt. Arsyk lot ham bli i fangehullet, slik at han med sin lange levetid skulle se alle rundt ham visne og dø før han til slutt selv bukket under for tidens makt, og dro selv ut i den nye verden.

Tiden gikk langsomt i fangehullet, og stadig fikk ingen prinsen til å snakke. Hans menn bekymret seg svært for at han aldri skulle bli seg selv igjen, og begynte å legge opp til aktivitet for alle. De fortalte hverandre historier om Riket for å minne hverandre om hva som var borte, de diktet sanger om det så alt skulle huskes, de danset med kun tramping og rytmen som musikk, for der fantes ikke noen instrumenter, for å minnes Sannhetens gudinne. De trente hverandre fysisk og mentalt for ikke å forfalle, de skålte til Skaperens, Sangens og Sannhetens ære og lovet hverandre at kongen atter en dag skulle sitte i Eols by. Slik gikk det mange år, og omverdenen visste lite eller ingenting om folket som satt i fjellet.

Så en dag, sju år etter at de ble fanget, reiste Moryel seg og talte. Røsten var famlende til å begynne med, som om han ikke lenger husket hvordan han skulle bruke den, men den tok seg raskt opp og ble klar og sterk som den hadde vært. "Sju år har jeg sørget," sa han. "Ett år for hver av de Sju Konger. Nå skal jeg ikke sørge mer, men jobbe for å rette opp igjen den urett som er gjort mot oss." Alle som hørte ham ble lettet og glade over å høre ham prate igjen, og nå vokste det frem en spire av håp. En natt lurte de fangevokteren inn ved å la prinsen ligge som død på gulvet, og snart var alle som satt fanget frigjort. Opp fòr de, mot solen og dagen. Og fiendene de møtte falt tilbake for Moryels sang og mennenes våpen, og til sist stormet de ut i frihet.

Da sverget prins Moryel en ed om at han skulle hevne sin fars død og drepe Oarkny Ark Arsyk. Videre skulle Sannhetens gudinne komme tilbake til livet igjen, og først da skulle han ta kongsmakten tilbake. Eden omfattet alle hans etterkommere også.

Følget dro ut på vandring for å finne ut hvordan verden hadde blitt på de syv årene de hadde sittet i fjellet. Etter seks år på vandring igjennom det som en gang hadde vært det største riket verden noensinne hadde sett hadde de ikke funnet noen tegn på noen av de syv kronregaliene, ei heller tegn på hvor arvefienden Arsyk var hen. Sannhetens Tempel var jevnet med jorden, og gudinnen var ikke der. Da sa prins Moryel fra seg sin tittel og tok til seg navnet Teraner. Og Folket begynte Den lange vandringen, på søken etter regaliene, en konges morder og en gjenfødt gudinne.

Se også