Lucas

Denne siden er et ufullstendig utkast!

Presentasjon

Lucas er også kjent som Lensherre Ikarov fra Løgnens Rike (laiv).

Historie

Ridder Lucas er født Lucas av Svartmyr, en liten landsbygd i gamle Malderia, 26 år før Stjernefallet. Hans far var våpensmed og gammel soldat og hans mor landsbyens "vise kvinne". Lucas sin oppvekst var nok for det meste av tiden lik alle andre barns på den tiden. Men han lærte i ung alder mye om sverdkamp, tilvirkning av sverd og rustning, samt sin mors legekunst tok han til seg. Lucas hadde 3 søsken, alle eldre brødre, så han lærte seg fort å forsvare seg så best han kunne. Livet førte ikke mange spennede øyeblikk med seg, men en av de største, var hver gang Ridder Era av Malrids Sirkel var på besøk. Ridder Era var en god kunde av Lucas sin far, som var godt anerkjent for sine sverd og rustninger. Han var vennlig mot barna som skjelden de voksne var. Han likte også å høre på fortellingene Lucas og sine brødre kunne fortelle, fra alt som skjedde i og utenfor byda. Men spesielt gamle historier likte han å lytte til. Det hente av og til at han skrev disse ned. I Lucas sitt sjette år skjedde noe besynderlig, Ridder Era kom på et av sine sedvanlige besøk, mens hans far istruerte hans unge sønner i sverdkunst.

Spiller og opptredener

Ridder Lucas av Malrids Sirkel er spilt av HansO på Løgnens Rike (laiv)

Mer informasjon

All informasjonen under er selvsagt ikke allment kjent. Hvis du ønsker å spille på den og er usikker på om du vet det, ta kontakt med meg.

Opprinnelig rollebeskrivelse for Ikarov

Opprinnelig rollebeskrivelse fra Løgnens Rike (laiv) er nedtegnet i sin helhet under.

Forhistorie

“Du får tak i det usle skrømtet og gjør det til en av mine disipler! Intet tåkedyr motsetter seg min vilje! Jeg vil ha det skrømtet på sine knær foran meg før natten er omme!” Fyrst Karinovs stemme var full av raseri da han kommanderte Lensherre Ikarov, ut for å kue en opprørsk tåkeskapning. Når Ikarov reflekterte over det, idet han gikk ut av Fyrsten’s telt, var det flere år siden noen i riket hadde ytret sterk misnøye ved Fyrsten, for å ikke snakke om å direkte gå i mot en av fyrstens befalinger. Med unntak av den opprørske lille jentungen selvsagt.

Etter å ha gått et stykke vekk fra lysningen Fyrstens følge hadde slått leir ved, stoppet Ikarov opp. Nok en gang bandt Ikarov, Lensherre over Tåkehavet, den stadig skiftene Tåkens vilje til sin egen og lot seg flyte med den. Han lot sansene spre seg utover i den kalde grå tåken som et enormt edderkopp nett, hvor fragmenter av tanker og følelser ble fanget opp. Han kjente straks igjen tankene til Fyrstens mest lojale. Vekterne. Andres tanker kom til han litt etter litt, ingen av de var den han lette etter. Før plutselig , et fragment av en tanke rørte ved sansenettet. Et ørlite fragment, men akkurat nok til å navigere etter. Ikarov trakk tilbake sansene fra det kalde grå stedet, nå med en sikker formening om skrømtets lokasjon.

Tanken på Tåkedyrets opprørske oppførsel fikk han til å reflektere tilbake på sin egen fortid. Hvordan han kom hit til dette riket, fult av mysterier og hemmeligheter. Han kunne ikke til den dag i dag erindre hva som fikk han til å jakte på tåken og dens hemmeligheter. Selv fyrsten sa han ikke viste noe om Ikarov’s bakgrunn. Man Ikarov var ikke sikker på at hans tunge var sann, hvis det ordet hadde mening lenger i dette riket. Alt han husker er biter og fragmenter før dagen da Tåken kom. Den dagen glemmer han ikke. Det var i bunnen av en flora fylt dal, at det fantes en spesiell sirkel av eiketrær. Her var det han satt, i midten av denne sirkelen, på en oval knaus som stakk opp blant det grønne gresset. Et rite ble utført, men dets innhold kan han ikke erindre. Det var da tåken kom. Om det var magien han praktiserte som dro tåken til han vet han ikke. Han husker kun følelsen av enorm nysgjerrighet og forventning, blandet med en sterk frykt, i det tåken omfavnet han. Ikarov fryktet ikke tåken lenger.

Det var umulig å relatere til tid i tåkehavet, den konstante grå og kalde substansen ga ikke uttrykk for forandring. Lenge, veldig lenge vandret han rundt i tåken, søkende etter tåkens hemmeligheter. Hvorfor denne nysgjerrigheten brant i han den gang da han var alene og ny i tåken vet han ikke. Men han husker godt han var på jakt etter den ting som kunne gi han forståelse av tåkens natur. Ikarov hadde ikke mye fremgang i begynnelsen, lenge søkte han etter svaret på tåkens gåte. Helt til han sovnet hvilende inntil et dødt tre, utmattet etter den lange vandringen. Han prøvde å kjempe mot utmattelsen, men drømmenes verden tok til slutt overhånd. Hvor det før var drømmer, var der en følelse, en tilstedeværelse han ikke kunne plassere. Den var på kanten til hans sinn som en djevel luskende rundt, søkende etter sjeler å fortære. Hans sjel. Han tvang seg selv våken, og der, ned en liten skrent stod et hårete stort vesen og været luften. Den kunne ha vært et menneske, hadde det ikke vært for ulvehodet og gjete bena. Det var da han skjønte hva dyret gjorde. Den været Ikarovs sinn og prøvde å lokalisere han. Ikarov samlet straks tankene sine og en konsentrasjonsøvelse fra den tiden han ikke husker gjemte tankene og følelsene hans vekk fra sitt sinn. Det fungerte. Udyret snudde forsiktig den andre veien og fortsatte søket sitt i motsatt retning av han. Det var da Ikarov dro sverdet sitt sakte ut av sliren og listet seg raskt etter. Udyret bevegde seg ikke fort og det tok ikke lang tid før Ikarov var rett bak det. Plutselig hadde vesenet virvlet rundt, men for sent til å forhindre sin skjebne. Ikarovs sverd skilte hodet fra kroppen før udyret rakk reagere.

Ikarov ble på denne måten klar over hvordan bevisstheten til et hvert vesen kunne oppdages i tåken. Han var et godt stykke på vei for å finne hemmelighetene han var ute etter. I lang tid vandret han i tåken uten større motstand enn det ett og annen skrømt kunne komme med. Men med tiden lærte han ,blant mange ting, å kue disse vesener av tåken. Han lærte tåkens natur og samtidig følte han som Tåken forandret han. Hvorfor han søkte tåken var ikke lenger av viktighet, ikke før Fyrsten ønsket svaret.

Det var mens han eksperimenterte med tåkens evne til å påvirke drømmer og tanker at Ikarov oppdaget en mann foran seg, et sted hvor det for litt siden ikke fantes noen. Ikarov hadde ikke været hans nærvær, han undret seg hvordan det kunne ha seg. Det var da mannen så han rett inn i øynene og sa: “Jeg ser du har oppdaget noen av lovene som regjerer i tåken, nå vil du oppdage mine lover som regjerer i dette riket”. Med de ordene fikk tåken en sterkere konsistens som nesten kvelte Ikarov, han oppdaget at han ikke kunne bevege seg. Mannen flirte og sa: “Første regel, ingen dreper uten min tillatelse!” Ikarov kunne ikke røre seg i jerngrepet som holdt han, men han prøvde desperat å slite seg fri fra grepet. I det mannen kom nærmere sa han med en stemme som fikk det til å gå kalt nedover ryggen: “Jeg er Fyrst Karinov og du har kuet og drept flere av mitt skrømt!” Ikarov langet desperat ut med den akkumulerte kraften og kunnskapen fra den lange tiden i tåken, og der i et svakt punkt i Fyrstens grep brøt han seg igjennom, og var ikke lenger bundet av Tåken. Et halvt sekund senere var sverdet i hånd. Det var da han hørte latteren, den gjennomtrengende latteren til Fyrsten. Med et flir om munnen sa han: “Du er sterkere en jeg trodde, hva heter du ridder av Tåken?” Ikarov senket sverdet og skulle til å svare, da han ble klar over at han ikke kunne erindre sitt eget navn, og han svarte så meget. “Da vil jeg kalle deg Ikarov som betyr tåke på et språk forlengst glemt. Kom, la meg vise deg resten av mitt rike, lille Tåkeridder.” Ikarov fant seg hjelpeløs mot Fyrstens ordre. Og de gikk sammen mens Fyrsten fortalte om Løgnens Rike.

Siden den gang hadde Ikarov lært mye om Tåken og tjent sin nye herre vel, intet kunne sies på det, tenkte Ikarov idet han kom ut i en liten lysing hvor han sist hadde været skrømtet. Der bøyd over en bekk som for å drikke stod skrømtet, fire meter høyt med oksehode og apekropp. Det så opp mens Ikarov stod med armene i kors og så på det. Skrømtet viste godt hvorfor Ikarov var der, og det reiste seg for å møte han. “Rograch, du kom ikke til Fyrstens side når det ble krevd av deg! For slikt finnes ingen unnskyldning. Kom hit og knel for mine føtter. Be om tilgivelse og jeg vil kanskje la deg leve.” Rograch viste sine formidable klør på begge hender og gikk sakte mot Ikarov. “Jeg kneler ikke lenger for Fyrsten, han er svak og gammel.” Sa Rograch med en stemme kommende dypt i fra halsen, mens han kastet seg mot Ikarov. Ikarov i sin tur ble stående der han var, mens han manipulerte tåkedyrets vilje, og prøvde å kue det. Han fant en blokkering der han ikke kunne bryte igjennom, som ikke var lagd av skrømtet selv, hvis ikke det hadde ervervet magiske evner den siste tiden. Det var i siste liten Ikarov kastet seg til siden for å ikke bli truffet av de enorme klørne til skrømtet. Kan man ikke angripe direkte så prøver vi indirekte, tenkte Ikarov og dro tåkens tid til et minimum der Rogrosh var på vei opp, og fryste han i den stilling han stod. Dette vil ikke Fyrsten like, tenkte han mens han fant frem kniven sin og begynte tålmodig å skjære av skrømtets høyre hånd. Han ignorerte den gjennomtrengende følelsen av smerte han sanset fra dyret. Ikarov løsnet så grepet om Rogroch og mens det store dyret sank til bakket og nærmest hylte i smerte, sa Ikarov med en iskald stemme: “Hvis ikke du er knelene for Fyrstens føtter før dagen gryr, finner jeg deg igjen og tar den andre og.” Rogroch så opp på han med forakt og frykt i øynene, før han løp inn i tåken. Ikarov sporet han via tåken en liten stund, for å forsikre seg at Skrømtet var på riktig vei. Det var det, i en imponerende høy fart. Nok en hendelsesfylt natt.

Personlighet.

Ikarov vet ikke hvor han kommer ifra eller hvem han var før han kom inn i tåken. Han tror han imidlertid var en slags Tempel ridder som praktiserte magi. Mer en det husker han ikke. Han vet også at han er et annet menneske nå, Fyrstens tjener og Lensherre over ett av de fire Lenene. Han tjener sin herre godt, som taktisk leder for fyrstens styrker, Vekterne og Skrømtet. Han har fremdeles en slags ridder kodeks han følger, selv om den brytes i ny og ne på Fyrstens ordre. Ikarov vet til en viss grad at han er manipulert av Fyrsten til underkastelse, men det har brydd han mindre og mindre de siste årene. Det er kun når han er vekk fra Fyrsten i lengre tid at tankene flyter. Ikarov er på ingen måte en veldig intelligent mann, men kan planlegge intelligent til en viss grad. Han er nok allikevel den mest aggressive blant Fyrstens råd.

Evner

Hoved evnen til Ikarov er kunnskapen om Tåken og kraften til å styre den etter sin vilje. Av konkret bruk har man disse:

• Ved å la sinnet flyte med tåken som et stort edderkopp nett kan han fange opp fragmenter av vesener tanker og følelser som befinner seg i eller i umiddelbar nærhet av tåken.
  • Spillteknisk:

1. Jeg kan spørre en IL, om jeg har følt den personen jeg leter etter, dere kan da svare som dere ønsker, hvis dere vet hvor han/hun/den er.
2. Jeg kan snappe opp tanker og følelser til personer i Tåken. Hvis en IL har informasjon han har lyst å slipe ut i spillet om en person som har beveget seg ut i Tåken kan da gi meg det.

• Ved å manipulere tiden i Tåken kan Ikarov fryse et hvert vesen i tåken fast. Samt benytte tåken som et transportmiddel ved å senke tiden så mye at etter noen dagsmarsjer i Tåken vil kun ha vært noen minutter eller timer i virkeligheten.
  • Spillteknisk:

1. Ved å si ordet “frys” i tåken vil de jeg sier det til stå stille til jeg slipper de fri igjen.
2. Hvis det skal gjøres noe i resten av riket som ikke er i normal gåavstand kan man sende meg avgårde, som da blir borte noen timer enten for å spille ut den senen som trengs eller få fortalt hva som skjer der jeg drar av IL’er.
3. En hver person som har forvillet seg inn i Tåka kan jeg få til å vandre rundt i mange timer ved å manipulere med tiden i tåken der han er i forhold til resten av Tåken.

• Ved å kombinere kunnskapen om tiden og følelser/tanker i Tåken i et rite kan Ikarov få visjoner om fortid eller fremtid.
  • Spillteknisk: Etter å ha utført et rite vil IL informere om jeg har plukket opp noen informasjon om den personen eller gjenstanden jeg ville vite om.

• Etter mange år i Tåken har Ikarov blitt sterk og han kan prosjektere denne styrken ved sin egen vilje, slik at alle unntatt de sterkeste i Riket viker fra han.
  • Spillteknisk: Ikarov har blitt korrumpert og ond i løpet av den tiden han har vært i tåken, når han ikke skjuler dette føles det lang vei og alle som frykter ondskap (rødt lys) viker for han. Dette vil vises som vanlig rødt lys i fra øyet.

• Noen spesielle vesener som har en spesiell kontakt med rikets natur er Ikarov i stand til å snakke med på avstand ved å benytte tåkens energier.
  • Spillteknisk: Walki Talki med Vektere og Fyrsten, samt eventuelt andre som har denne evnen (IL’er / NPC’er) som tar kontakt.

• Ved kjennskap til rite magi kan Ikarov utføre små effekter.
  • Spillteknisk: Ikarov har vært i en slags ridder - magiker orden, derfor har han kjennskap til magi systemet.

• Under de rette omstendigheter kan Ikarov brukes som et Foci eller en slags energi kanal da han kan behandle store mengder magisk energi, men mangler kunnskapen til å gjøre noe med den. (Hukommelsestap!!)