Kiltan og Kunst

Ciran og Kunst

I det overskuddssamfunnet som Ciran en gang var fantes mange muligheter for utvikling av kunst. Man ønsket å pryde nakne vegger med relieff ute, med malerier inne, med skulpturer i gatene og farget glass i kirkene. Mulighetene var mange fordi både Adel og borgerskap ville vise sin velstand. Kunstnerne ble godtatt som kritikere av samfunnet, de skapte kunst som gir ris og ros, som latterliggjør og fremhever men også forguder.
Ciran hadde mange kunstnere og kulturen var rik på deres skaperverk.

Utøvende kunstnerne hadde formaliserte skoler og læresystem, med egne titler og kategoriserte kunststykker som var katalogisert og satt i bås. Man var ikke egentlig en kunstner dengang, men en stilstudent som gjerne brukte hele livet på å dyrke ditt uttrykk innen en gitt stil; Ditt Uttrykk.

Kiltan og Kunst:

Etter Stjernefallet forsvant denne strukturen, men behovet for å uttrykke seg forble. Hvilket gjorde til at Kiltans kunstnere ikke fikk stilmessige begrensinger men kunne beholde sin sosiale anseelse som kunstner, men fortsatt flørte på tvers av kategoriene. Kunsten har blitt friere.

Kiltanere generellt behandler sine kunstnere med stor respekt, til tross for at de egentlig er simple håndtverkere. Deres arbeid avhenger av et spesifikt talent, og dette blir høyt respektert i Kiltan. De blir gjerne en stor "kaste" på siden av samfunnet. Det er massevis av dem, fra alle samfunnslag, med variabel alder, talent og formue. Flere av dem er svært rike, men dette hindrer ikke en kunstner i å kle seg i filler, reke gatelangs for å proklamere dikt impulsivt for slanter. Å ha en egen lokal kunstner gir gjerne høy status, og derfor er det er ikke uvanlig for en bydel å samle penger for å huse en kunstner, slik at han eller hun blir boende på stedet.

De fleste kunstnere er outrerte rotehuer med store ideer om seg selv, men som fortsatt behersker det å skape kunst over flere kunstformer med gjentagende temaer, komplekse musikkstykker som kan vare opptil en hel dag. Det mest berømte av disse er skyggespillet i den hvite marmoren på Dampens Hus, det spørs vel om dette stykket noensinne blir ferdig.

Rang og Ry

Rang

Det finnes i dag ingen rang mellom hvilken kunstform man uttrykker. En trubadur har lik sosial verdi som en maler. Om man vurderes som en "bedre" kunstner er avhengig av personlig preferanser. Dagens Kiltanske kunstnere etterstreber å beherske alle kunstformer, og vil stige i anseelse hvis han eller hun kan presentere flere forskjellige kunstformer godt. Dette til tross finner man arketyper her som alle andre steder. Og arketypen blir ofte diktert av praktiske forhold;

• En trubadur vil finne det naturlig å vandre med sin lutt, ukulele eller kanskje ei fele. Lager man malerier blir man tvunget til å være stedfast, ihvertfall mens man jobber, du finner også svært få vandrende stenhuggere! Disse kunstformenene er gjerne noe aldrende kunstnere begynner med når milene blir tunge å gå eller Ukulelen blir tung å bære.

Kunstnere har et ryktebasert rangssystem seg i mellom, der en beryktet eller berømt kunstner kan nyte varierende mengde respekt fra sine likemenn. Hvordan å stige i dette rangsystemet kan være å forføre en Adelig, slippe unna med å lage en skjult nidvise om en lokal adelig eller kanskje påta seg et stort arbeide og faktisk levere før tiden! Utfordringer mellom kunstnere forekommer, gjerne på ære eller opphavsrett, og kan være det sentrale element i en sosial samling hvis en Kunstners Duell er annonsert i forveien. De fleste dueller er dessverre ikke dette, men noe som skjer grunnet overdrevent inntak av vin, øl eller hamp.

• Yellah er ikke et typisk narkotikum for kunstnere da den har klar påvirkning på kreativite. Kunst skapt i yellahrus har det med å "likne" all tidligere kunst skapt i denne rusen. All kreativ innsnevring, da også den skapt av Yellah blir sett ned på i kunstnerkretser i Kiltan.

Det meste av Kiltan er geografisk inndelt i daler, eller hvis en dal er stor kan en dal holde flere Cantoni. Hvert Cantoni har en adelig som styrer de daglige forhold. Ofte vil man, blant de adelige finne kunstnere som er ansatt. Både som utførende kunstnere, men ofte også som estetiske rådgivere. De mottar sin lønn for å holde dalens utseende "riktig" i tråd med føringer gitt fra dem selv eller tidens moter. Hiermooihuis eller Styggbot blir med andre ord utstedt basert på hentydninger gitt fra en kunstner. Hvis kunstnerens arbeidsgiver er en slusk kan dette gjøre kunstnerens posisjon litt "vanskelig" noen ganger, da han faktisk kan gi styggbot til Adelsmannen, enten for egen føring og utseendet på dennes hus, eller for ikke å hjelpe den stakkars slitne bonden til å bedre husets utseende. Estetikk blir i noen tilfeller diktert ikke av andre kunstnere, men sterke og mektige organisasjoner. Ett godt eksempel er Det Trancadiske Gartnersamfunn. En organisasjon ingen kunstner vil våge å kritisere for sterkt.

Men de fleste kunstnere er opportunister;
Omstreifende underholdere, for det meste musikere, malere som tilbyr sine egenskaper til å dokumentere billedlig, anerkjente poeter som leser opp dikt offentlig og liknende.
I de områder som ikke har adelsoverhode kan kunstneren ta seg til rette som den lokale kunstneren, får kanskje noen måltider en seng, alene eller med selskap i bytte mot sine historier og sin opptreden.
Alle disse omstreifende kunstnerne risikerer en Kunstners Duell fra andre omstreifere, og kan velge å ignorere eller kjempe avhengig av om området er verdt å kjempe for.