Vis kilden til Kastarundts historie

{{hemmelig|Den er vel ikke akkurat hemmelig, men har definitivt vært underkommunisert av fjellfolket. Lokale vil kjenne til dette, samt utlendinger som reiser mye i landet. Man finner den neppe skrevet ned noe sted, om man aldri så mye graver i biblioteker.}}
Landet som nå heter [[Kastarundt]] har en merkelig historie, som ikke mange er klar over. Det var ukjent for verden fram til [[Stjernefallet]], og mesteparten av verden var ukjent for innbyggerne, fjellfolket. Navnet Kastarundt er en ny oppfinnelse, for fjellfolket har aldri operert med noe navn på sitt eget land.

Befolkningen har ligget på rundt 5000 mennesker så lenge noen kan huske - noen ganger litt mer, noen ganger litt mindre. Det later til å være så mange som fjellene kan gi livsgrunnlag for.

=Før Stjernefallet=
Før [[Stjernefallet]] lå fjellkjeden som i dag er Kastarundt, midt i [[Adaan]]. Dette forholdet var ikke uproblematisk; adaanerne skulle mer enn gjerne fjernet denne skampletten på deres ellers perfekte rike, og gjorde en alvorlig innsats for å utradere de innfødte. Fjellfolket hadde lite å stille opp med i form av motstand, siden Adaan på den tiden var den kjente verdens desidert mest teknologisk avanserte nasjon, men taklet dette ved å være vanskelig tilgjengelige og bevege mye på seg. Det skulle også senere gjøre dem svært skeptiske til lavlendere, særlig nasjoner som var mer avanserte enn dem selv, hvilket er de fleste.

Enkelte skriftlige kilder vil ha det til at fjellfolket stammer fra et gammelt adelshus fra [[De syv kongers rike]], og at dette het [[klan Bever|Hus Bver]]. I og med at den er så gammel er dokumentasjonen naturligvis noe mangelfull, men god nok for kong [[Ciaran]] av [[Ulymar]], som angivelig har innvilget ulymarske adelstitler til de gjenværende medlemmene av [[klan Bever]].

Da [[Tåka]] kom, hadde området som senere skulle bli Kastarundt, mellom 5-6000 innbyggere. Imidlertid later det til at det folketapet som rammet så mange andre nasjoner, i stor grad sparte fjellfolket - rundt 10% forsvant, de fleste av dem enkeltpersoner som var ute på egen hånd. Dette er ikke mer enn fjellfolket risikerer å miste på en dårlig vinter, så det er ikke noe de har mistet spesielt mye nattesøvn over.

Tåka sørget også for å holde landet noenlunde samlet, men ikke nødvendigvis i samme innbyrdes plassering som de hadde før. Enkelte klaner fikk områdene sine rasert, mens for eksempel Skåla, som i dag er det tettest befolkede området, ble til av at flere relativt flate partier ble satt sammen til ett stort.

=Etter Stjernefallet=
Det gikk ikke mange år etter [[Stjernefallet]] før krigerherren [[Lothbard]] kom med hæren sin til fjellkjeden og dro opp i den. Det fortelles at han så hvordan de forskjellige bitene lå hulter til bulter og kommenterte at det bare så ut som noen fjell som hadde blitt kasta rundt, og at navnet oppsto slik. Det eneste som er sikkert er at det oppsto i forbindelse med Lothbards inntog.

Krigerherren sendte først speidere opp i fjellene, og de som kom tilbake kunne fortelle om et folk som, nær sagt alle som en, var dyktige jegere, kunne flytte på seg raskt, og var vant til å slåss mot teknologisk overlegne fiender. Lothbard så både potensialet i ha slike krigere på sin side og hvor mye det kunne koste å erobre dem med makt, så han valgte en annen taktikk. Han tok med seg en gruppe med sine mest lojale og dro for å snakke med [[Ragar]], høvding av [[klan Skog]], som var den mektigste klanen, med mange mindre klaner sverget til seg.

Lothbard hadde med gaver, og brukte noen uker på å spise, drikke og gjøre seg til venns med Ragar. Deretter tok han Skog-høvdingen med ned fra fjellene og viste ham hæren sin, og hvor overlegen den var. Høvdingen fikk så valget mellom å sverge seg til Lothbard eller bli erobret. Ragar på sin side så at barderne opererte på en helt annen måte enn adaanerne hadde gjort, og at fjellfolket ville ha mindre å stille opp med mot dem. Dermed valgte han det første, sverget seg til Lothbard og oppfordret andre klaner til å gjøre det samme. 

==Under Lothbard==
Lothbard brukte to år på å besøke de fleste andre klanene og enten få dem med på laget eller erobre dem med makt, så begynte han å rekruttere fjellfolk til sin egen hær. Kastarundt var et av veldig få områder hvor han tok seg bryet til dette. Han delte dem inn i løselig organiserte geriljagrupper, da de vanskelig lot seg legge inn under en militær kommandostruktur, og han var nøye med å gi dem ordrer selv.

En del slike grupper var sentrale under den bardiske erobringen av Solåsene, som althéerne kjenner som [[Tar-Ambil]]. Deres erfaring med kamp i kupert terreng kom godt til nytte, og de som var med på det kom hjem med både husdyr, rar mat, sprit, eksotisk tøy og våpen av stål.

Denne suksessen var nok grunnen til at et ikke ubetydelig antall fjellfolk framsto som fnyrer under [[fnyrfelttoget]]. Opprinnelig hadde Lothbard tenkt å utelukkende bruke fjellfolk, siden de var en folkegruppe som var relativt ukjent og lett kunne passere for å være de ville [[Vest-Fnyrene]], men han innså at det trengtes flere folk. I tillegg var fjellfolket først og fremst motiverte av utsiktene til å erobre gods, og det var dårlig med luksusvarer å røve fra de malderiske soldatene og arbeidsgjengene. Etterhvert som Malderia sendte flere soldater, ble fjellfolk mindre og mindre motiverte, da det var få som ble rike på de toktene.

==Felttoget mot Lothbard==
Entusiasmen mange hadde følt over å ha blitt med i noe som var større enn dem selv dalte etterhvert. Krigerherren tappet landet sakte, men sikkert for unge våpenføre, og fjellklanene fikk lite igjen for det. Til forskjell fra den innledende suksessen hadde utbyttet fra fnyrtoktene vært magert, og en del av krigerne kom ikke hjem igjen heller. Som om ikke det var nok, ble det stadig flere malderiske soldater på vestsiden av fjellene, og ingen var sikre på hvilke ordre de hadde. Året var [[12 e.S]], og misnøyen mot Ragar og Lothbard var i ferd med å nå sitt høydepunkt.

Denne politiske trykkokeren visste den tidligere leiesoldaten [[Ion]] å utnytte til sin fordel. Han var sønn av Fyru, en gammel eksil-Skog som han også reiste sammen med. Høsten samme år kom han til Skog og forlangte å få utfordre Ragar til tvekamp om høvdingmakta. Siden flere kjente igjen Fyru, og det var ganske mange som syntes det var en god idé å bli kvitt Ragar, ble dette innvilget. Ion beseiret Ragar, og sommeren etter lot seg krone til konge, noe ingen av fjellfolket hadde gjort før.

Bakgrunnen for valget av tidspunkt var at Ion ville gjøre en avtale med [[Malderia]] om å skaffe folk til å vise den malderiske hæren veien over fjellet for å innlede [[Felttoget mot Lothbard]]. Han kjente Lothbard godt, i og med at han hadde ridd under krigerherren tidligere. Det at Ion kunne love ikke bare å bli kvitt den truende hæren som sto og banket på døra i vest, men også å bruke den til å bli kvitt Lothbards stadig mer upopulære overherredømme, gjorde ham godt likt blant familieoverhodene til [[klan Skog]], og det har i ettertid gått rykter om at Ragar på forhånd ble forgiftet for å øke Ions vinnersjanser. Uansett sannhetgehalten i dette er det et faktum at Ion vant tvekampen, og siden hjalp maldererne over fjellet som lovet.

På tross av at mange av fjellfolket på dette tidspunktet offisielt hadde brutt med Lothbard, var det fortsatt rundt 200 fjellfolk som fortsatt var i hans tjeneste. Disse var hovedsakling del av en styrke som holdt Ophrien, og da nyheten om [[Ragar]]s fall nådde dem på vårparten år [[13 e.S]], satte de i gang med en febrilsk plyndring av Ophrien for å få toktet til å lønne seg. De dro hjem etterhvert som de anså at de hadde plyndret nok, og da Malderia hadde drevet Lothbard langt nok nord til å krysse grensa til Ophrien, skjønte de fleste at tiden nå var ute, og tok beina på nakken.

De som nå var igjen var en fylking på rundt 30 hardbarkede krigere under ledelse av høvdingen av [[klan Hauk]], Yrani. Disse var fortsatt lojale til Lothbard, og kun noen få av dem overlevde [[slaget om Eolan|kampene som fulgte]]. Det var krigere fra flere klaner som falt, og mange som bebreider Ion for dette, men ingen mer enn klan Hauk, som mistet høvdingen sin til maldererne.

Etter krigen greide Ion som å få Kastarundt til å bli anerkjent som eget land av [[den TriNasjonale Allianse]], med seg selv som konge. Dette skjedde i år [[15 e.S]]. Han greide også å få inn i avtalen at alliansen skulle sette igjen noen tropper for å sikre stabilitet i landet. Egentlig hadde han nok tenkt seg at disse skulle stå under hans kommando, men så ble ikke tilfellet.

=Nyere tid=
Etter 15 e.S. har få fjellfolk blitt sett utenfor landet. Dette er delvis fordi [[Ion]] er opptatt av å lage minst mulig bråk, og dels fordi landet har mer enn nok problemer internt. [[Ulymar]] har aldri etablert offisielle forbindelser med Kastarundt, fordi de har ettersøkt kong Ion for ran og voldshandlinger i årene etter Stjernefallet. Ugjerningene ble visstnok utført i området som senere ble den sørlige delen av Ulymar. Som følge av et kompromiss innad i Den Trinasjonale Allianse ble anklagen ikke frafalt, men [[Vandrerfolket|Vandrerne]] har gått med på å ikke forfølge Ion så lenge han befinner seg innenfor Kastarundts grenser.

I [[21 e.S]] utviste Ion alle fremmede tropper fra landet uten å oppgi noen grunn til dette. Spekulasjoner fra althéisk side har gått i at dette er fordi maldererne har gjort noe dumt, og Ion vil skjære alle over en kam for å unngå å avsløre dette og således tråkke på noens tær. Maldererne på sin side later til å være likeglade for å slippe å vedlikeholde en garnison på et såpass ubetydelig sted. Samme år begynte det å gå rykter om at noen hadde begynt å kjøpe opp kobbergruver i liten, men økende skala. Det vil vise seg hvilke konsekvenser dette får.

De siste nyhetene fra fjellene er at en del av klanene har [[opprøret mot Ion|reist seg i opprør mot Ion]], og at disse er anført av klanene [[klan Storelv|Storelv]], [[klan Steinbukk|Steinbukk]] og [[klan Hauk|Hauk]].

Det hersker liten tvil om at det har skjedd store ting i Kastarundt de siste 20 årene. Kanskje viktigere enn de politiske hendelsene er den gradvise endringen i folks holdninger. Fjellfolket er et stammefolk uten skriftlige overføringer, der tradisjoner og ritualer står ekstremt sterkt. Skepsisen mot utlendinger er i høyeste grad en del av dette, men når handel får en stadig økende rolle, og enkelte begynner å snakke om at det på vestsida av fjellene finnes ubebodd land med langt mer behagelige forhold enn på hjemstedet, så blir det stadig mer åpenbart at en del gamle holdninger står for fall. [[Religion i Kastarundt|Svekkelsen av den gamle religionen]] spiller også inn, og med alle disse faktorene kan man være berettiget til å si at Kastarundt står overfor en identitetskrise. I slike perioder kan nye idéer finne innpass, og ikke alle slike er av det bra slaget.

=Se også=
* [[Kastarundt]]
* [[Adaan]]
* [[Lothbard]]
* [[Fnyrfelttoget]]
* [[Felttoget mot Lothbard]]
* [[Slaget om Eolan]]
* [[Opprøret mot Ion]]
* [[Ragar]]
* [[Ion]]

[[Kategori: Kastarundt]]