Karinovs vinter
Tekst skrevet av Jonas Karlsbakk før Løgnens Rike. Teksten var i følge Gustav et slags utgangspunkt for laiven, selv om selve laiven og konseptet ble langt større enn teksten skulle tilsi. Den har ikke lenger noen inlaiv relevans, men beholdes av sentimentale/historiske årsaker.
Karinovs vinter
Han sitter tilbakelent i stolen, stirrer tomt på rommet foran seg med stivt blikk. Det er dekket av rim. Tykk, hvit rim som dekker alt. Gulvet, møblene, teppene og bildene på veggen, bordet, skapene og den digre lysekrona i taket, alt er hvitt. Blomstene i vasen har frossset til i sine vakre røde, blå og svarte farger. Også her sitter rimen tykk og kald. På bordet står maten, forlengst hard og kald. Rimen under kalkunen avslører at det nok ikke lar seg gjøre å fjerne den fra metallfatet lenger.
Det halvlange svarte håret til mannen i stolen er stivt. Også dette har rimet bitt seg fast i . Vinden som blåser inn gjennom de knuste vinduene rusker nå og da opp et og annet hårstrå fra det bleke, kalde ansiktet. I vinduskarmene og på gulvet ligger hauger med snø, og de få vinduene som fremdeles er hele, er fullstendig dekket av tykk, blank is.
Han sitter helt rolig. Fingrene som hviler i fanget, er bleke og sprukne, og et hvitt teppe av små snøfnugg dekker knokene og håndbaken. Han puster ikke lenger. Det er lenge siden frostrøyken sluttet å sive ut mellom de sprukne leppene og de for lengst gjenfryste neseborene. Øynene er tomme og livløse, også de forfrosne, og selve øyeeplet har slått sprekker og sitter nå håpløst fast i øyelokkene og en stor rød flekk på brystet forteller en historie vi ikke kjenner.
Han har et sint, men allikevel plaget uttrykk i ansiktet, mannen i lenestolen. Veien til et knust hjerte, depresjon og hevnlyst er ikke lang, de avspeiles alle tre. På det ene kinnet kan man stadig se sporet av en enslig tåre, foreviget i et isbelagt, forfrossent og ødelagt ansikt.
Han sitter stille mens vinden rusker i gardinene, og får plankene i det gamle huset til å gi fra seg en knaking som melder om både alderdom og mangel på vedlikehold. Han sitter til vårens milde vinder erstatter vinterens kulde, og fuglene forbereder sin morgensang. Han sitter til trekkfuglene der nede i sør begynner å tenke på å reise hjem. Han sitter til isen smelter og temperaturen melder om den første antydning til vår.
Så reiser han seg og går.