Ildens konger
om drager, deres liv og virke
Verk skrevet av den kiltanske drageforskeren og eventyreren Baron Doktor Marco Pralhalsen.
Boka består av fem kapitler:
Kap 1: Dragene i verdenshistorien
Dette kapitlet beskriver den kjente mytologien rundt dragene, og redegjør for forholdet mellom Sark og drageslekten, og deres plass i historien. Tar også for seg mindre kjente deler av verdenshistorien, og forklarer en del hittil uforklarlige fenomener med dragers tilstedeværelse. Hevder også at drager i menneskeskikkelse flere ganger har tatt del i menneskenes verden og hatt innvirkning på historien. Antydes at Maldrid var en drage i menneskeskikkelse, men i et slikt ordelag at det like gjerne kunne vært symbolsk ment. I de eksemplarene av boka som finnes i Malderia er disse avsnittene i tillegg noe omskrevet. Idéen om dragene som barn av demonen Sark avkreftes. Sark var ingen demon, men i sin størrelse og makt var han så kraftig og voldsom at menneskene har plassert ham i denne båsen.
Kap 2: Dragers fysiologi og adferd
Basert på sine mange eventyr inn i mørke, fuktige huler der Baronen har avdekket levninger etter drager, og ved studier av forbudte og hemmelige skrifter, kan Baronen i dette kapitlet gi leseren et spennende innblikk i denne merkelige arten. Forfatteren presenterer her ulike illustrasjoner av forskjellige dragekropper han har funnet rester av, og gir også en innføring i en drages liv og virke. Spesielt deres forplantningsvaner og redebygging blir grundig redegjort for. Også deres hang til samling og skatter blir her forklart. Deres nære tilknytning til fjell og mineraler blir også diskutert i dette kapittelet. Den lengste dragekroppen Baronen har funnet levninger etter var 23 meter lang uten hale, og dette funnet, som er kjent som funnene i Karkash-kløften, og som regnes som en av de store hendelsene innenfor drageforskning, blir beskrevet i detalj i dette kapittelet.
Kap 3: Drageslekten, fra Sark og mot moderne tider
Basert på ulike eldgamle skrifter, og gjennom nitidig gransking av beretninger om drager, har Baronen påbegynt det som mange mener er hans store mesterverk. Han har klart å identifisere ulike drager som forskjellige skapninger ut i fra beskrivelser og geografisk tilhørlighet, samt adferd, og har så forsøkt å sette disse opp i et slektskapsforhold til hverandre der tidslinjen går helt tilbake til de tidligste tider. Slektstavlen er svært mangelfull inntil videre, men den gir en pekepinn på denne slektens utbredelse og størrelse. Kart over sentrale funnsteder er også angitt i dette kapittelet.
Kap 4: Dragedyrking blant mennesket
Gjennom uminnelige tider har mennesket tilbedt dragene, og dette har som oftest vært gjort av frykt og ved tvang. Dessuten har dragetilbedning vært kjent som demontilbedning, og dermed vært forbudt. Baronen redegjør først for de historiske kildene man har om dragedyrking, som selvom de er mangelfulle har gitt oss en pekepinn på hvordan dette gikk til. Videre forteller han om sin søken på de eneste gjenlevende dragetilbederene, Lothbards menn. I det som kan virke mer som et eventyr enn en akademisk avhandling forteller han om hvordan han klarte å finne Lothbard og innynde seg hos ham, og hvordan han red med Lothbards menn den siste måneden før det avgjørende slaget ved Grua i vitenskapens tjeneste. Han beskriver ritualer de utførte, og gjengir de filosofiske betraktningene som Gutel Stygge, en slags åndelig veileder i denne krigerbanden, hadde rundt drager, ild og deres plass i verden etter riften. I tillegg til å være svært spennende skrevet viser dette kapittelet helt nye sider av Lothbard og hans menn som den TriNasjonale Allianse har forsøkt å undertrykke, og mange mener at dette kapittelet inneholder potensielle politiske bomber. Spesielt skildringen av et møte mellom noen av Lothbards krigere og en Malderisk handelsmann sies å ha rystet Malderons maktelite. Baronen selv hevder at han kun handlet i vitenskapens interesse og at han har gjort et stort arbeid for ettertiden ved å bevare disse tradisjonene.
Kap 5: Halvdrager, en myte eller virkelighet?
I dette siste kapittelet spekulerer han fritt omkring eksistensen av halvdrager. Ved å hevde at drager i menneskeham helt tydelig ville ha kunnet forplante seg med mennesker, lanserer han teorien om at det finnes mennesker som har drageblod i sine årer. Han går også et skritt videre og beskriver hvordan dette vil utartet seg, spesielt ved svært energisk opptreden og et kraftig temperament. Han går langt i å hentyde mot seg selv som en mulig fjern slektning av dragene, det er dette som har fått onde tunger i akademika til å omtale ham som "Grev Firfisle" bak hans rygg. Han avslutter boken med en apell til dagens unge lærde om å ikke ta alle sannheter for gitt, og at læren om drager som demonyngel er fortidens ballast og noe vi må kaste av oss om vi skal ha håp om å komme videre i forskningen. Drager er heller noe overmenneskelig som vi kan ta lære av og forsøke å etterligne.