Evan Calder

Evan Calder
Navn	Evan Calder Vogel
Alias	Doktor Calder
Født	16 før Stjernefallet
Nasjonalitet	Kroamitt
Yrke	Hjemmeværende
Titler	Dr. Med. (Akademikon)
Spilt på	Loddet
Spiller	Jørn

Oppvekst

Evan Calder er sønn av en lege og en hjemmeværende far. Hans mor var aldri briljant, men kapabel – og gutten fattet tidlig interesse for morens arbeid. Hun oppmuntret ham så smått i det, men sørget alltid for å huske at det viktigste var at Evan skulle bli godt gift. Dessverre var Evan aldri spesielt kjekk eller sjarmerende. Ei heller var han sterk eller spesielt fysisk. En stille intellektuell gutt. Skjebnen hadde til og med nektet å utstyre ham med det androgyne utseendet som kunne gitt ham mer aksept blant de kvinnene som foretrekker slikt – forbannet med mandige brede skuldre og motbydelig ansiktshår, uten noe av den iboende styrken til å knuse skaller og felle trær som burde følge med det. Ikke rart han flyktet inn i lærdom han aldri ville få bruk for – med mindre han klarte å gifte seg med en lege som ville ha en assistent – og hvilken lege ville gifte seg med en så uinteressant gutt? Hvor mye av dette som var realitet kontra dårlig selvtillit er vanskelig å si i ettertid. I alle fall ble det å mislykkes i å vinne tittelen som Landsprins siste spiker i kista for Evan's selvfølelse. (At han en gang var med i finalen tyder kanskje på at egoet var hans største problem, men det endrer lite).

Det var kanskje mer denne følelsen av ikke å høre hjemme enn hans (forsåvidt brennende) iver for akademia som drev ham til å forlate hjemlandet sitt. Det og at hans søster begynte å bli gammel nok til å begynne på SIN utdannelse... en han aldri ville få, selv om han visste han var langt klokere enn henne. Da han var femten tålte han ikke mer. Han overtalte sin mor til å gi ham penger og tillatelse til å reise. Hans kjære mor så nok litt av seg selv i gutten, og i et tilfelle av manneaktig svakhet godtok hun at han reiste for å forsøke å friste lykken i Malderia.

Malderia

Å bli frarøvet pengene sine på veien tok fra ham noe av uskyldigheten, men lærte ham viktige leksjoner. Han fant Malderia absurd, med menn som oppførte seg som kvinner...men han selv var kanskje nettopp en slik frik, så dette landet kunne være det riktige for ham. Han fant seg aldri helt til rette med dette – selv om han foretrakk selskapet til menn fremfor kvinner. Og her fantes det menn mer som ham, en slags forsøksvis feminine og, la oss innrømme det, svakelige menn.

Han fikk først jobb som gulvvasker og ryddegutt på et brevskrivekontor. Han klarte dog å demonstrere sin skrivekyndighet, og påbegynte en vei som lærling. Han visste dog hva han visste, og etter en par år i Malderia klarte han å få jobb som lærer hos en Doktor. Ikke Doktora. Underlig. Han skulle helst prøve å få lært av en kvinne, men i nøden spiser Sebk fluer.

I en posisjon som tjener hos gamle Doktor Gråsletten klarte han raskt å demonstrere at han både hadde talent og kunnskap for medisin. Det tok ikke lang tid før han var både tjener og assistent, og etter en par år til så fikk han et anbefalingsbrev til Akademikon. ”Du har mer enn fortjent det gutten min!” Gutten. Evan har alltid hatt litt problemer med å godta en læringsinstitusjon som godtok ham, men i løpet av sine studier lærte han seg å bli stolt av den eldgamle læringsinstitusjonen. En forutsetning for at han skulle gå på universitetet var å underskrive en kontrakt om å arbeide de tre første årene av sin legegjerning for den Malderiske regjeringen i TriChaz. Dette hadde han ingen betenkeligheter med – om det var prisen for endelig å kunne bli noe var den grei å betale.

Han gjorde det godt i studiene sine – la inn all sin energi, og fikk svært gode resultater. Han havnet i en sirkel med studenter som pleide å drikke øl på vertshuset, diskutere filosofi, og skrive, og fant dette selskapet utrolig behagelig. (Om han bare hadde vært interessert i menn på den måten kunne det kanskje spart ham mye hodebry. På den andre siden; det finnes jo ikke homofile i Malderia.) Da studiene til sist begynte å nærme seg slutten leste han seg mer opp på byen som en gang hadde vært handelssentrum i Malderia. Ord som ”Pestlege” og ”hungersnød” begynte å versere. Men, hans mor hadde lært ham at en kvinne alltid holder sitt ord. Nå var han dessverre ingen kvinne, men han var i alle fall en lege nå. Men han så for seg at TriChaz kom til å være ille.

TriChaz

Det var verre.

Forholdene var grusomme, ingen mat var garantert, og selv om hans høye stand og stilling gjorde at han stort sett kunne være bak vegger var det grusomt. Men han fikk satt i gang med jobben... og den tok mesteparten av hans tid og energi. Arbeid for å forsøke å lage medisiner som var billige og samtidig nyttige. Behovet av væpnet vakt når man skulle inn i Leirene. Testing av forskjellige teorier av smitte. Dissekering av døde. Katalogisering av forskjellige symptomer. Doktor Calder fant ut at selv om han kanskje ikke var briljant var han ytterst kompetent.. det og hans analytiske natur var mer nyttig enn akademisk genialitet i denne fryktelige byen. Mens han var i TriChaz fikk han seg endog en kjæreste. (Hans første – og eneste.) Det varte ikke lenge. En Malderisk handelsdame ved navn Zedula Cromdau, som tydeligvis likte å bli oppvartet. Hun gikk etterhvert lei, men for Evan er det hans livs Store Kjærlighet. I den grad han opererer med denslags. Om noe har opplevelsen gjort ham enda mer kald og analytisk enn før.

Da hans tre år var omme valgte han å bli der lengre. På dette tidspunktet hadde han fortsatt sin kjære, men det at han har blitt i byen siden har nok å gjøre med andre ting. Å være en utlending, om enn Malderisk statsborger, og prøve å sette opp en klinikk i Malderia – uten noen spesielle kontakter – ville være vanskelig. Han fikk tilbud om å fortsette i TriChaz som seniorlege til høyere gasje, på grunn av erfaringen. (Det fikk forsåvidt flere – bare han valgte å bli igjen.) TriChaz var på et vis blitt hans sted, og han var redd for det utenfor. Dessuten var det et snev av idealisme i det hele – det var utvilsomt bra for de som holdt til i disse leirene og denslags at noen som faktisk var kompetente og hadde litt erfaring var der. Så han ble der.

Og så skjedde det: han fikk pesten. Han trodde at han hadde klart å bli immun, som så mange – men den gang ei. Han fikk en grundig undersøkelse, og det viste seg at han hadde pådratt seg Tæringspest. Gradvis vil innvollene hans tære opp, hoste, feber, ubehag og svimmelhet...og ikke kurerbart. Heldigvis ser dette ikke ut til å være spesielt smittsomt – andre med denne har reist til andre steder, og ingen er blitt syke andre deler. En teori er at det har å gjøre med avgasser fra bakken. Andre at man må bo rett på folk som er syke veldig lenge. Atter andre at man må spise kjøttet til noen med pesten for å få den.

Han dro til Malderon, til sine gamle kollegaer. Noen av de beste hjalp ham, og konklusjonen var klar: ikke smittsomt, ytterst dødelig. Desperasjonen slo inn...alt han ikke hadde fått gjort, bare noen og tredve. Diagnosene fra forskjellige leger kostet ham det han hadde av tilgjengelige midler, og svarene var det samme. Han sørget for å få solgt eiendommen sin i TriZhac, og tok med pengene dette ga ham, og satte snuten til det ene stedet i verden han minst ville til: hjem. Etter en løsning.

Tilbake til Kroam: Spillet

I Kroam spilte Calder i det rituelle spillet til Salamanka og gjorde det ganske bra. Han jukset i Slangens Prøve med sin medisinske kunnskap, samlet seg store mengder magiske lodd ved handel og spill, og endte med å satse alle sine lodd på Sannhet - og tape - vel vitende om at han allerede hadde det han trengte for å gjøre sin egen avtale med Sebk. Denne avtalen reddet livet hans, og gjorde ham kanskje udødelig. (Dog med kronisk bristede ribbein på venstre side av kroppen.)

En av avtalene han gjorde var med Nanny Vogel - loddene hennes mot at de giftet seg når han var blitt frisk. Avtalen med Sebk gjorde ham riktignok ikke helt frisk - bare konstakt LITT syk. Før Vogel rakk å ta hevn over dette ble dog Calder overtalt av Zedula Cromdau til å likevel gifte seg med hennes venninne. Så etter ha spilt og handlet med Sebk og reddet livet sitt på det klarte likevel ikke Evan Vogel å unnslippe sin egen kulturbakgrunn. Han er nå hjemmeværende trofeektemann, og labassistent for sin kone. Om det er en moral i denne historien er den tapt på Calder, som nå er en tro tjener av Sebk, og alltid er på utkikk etter en bedre avtale..

Venner og bekjente

Pelvik Alderknapp - Barndomsvenn
Rantik Klinker - Tidligere Landsprinskonkurrent
Manfred Stärker Herzfield - En annen tidligere Landsprinskonkurrent
Professora Aloria Irmgard - Perifert studiebekjentskap
Professora Nanny Vogel - Hans Frue