Vis kilden til Eposet om den rådsnare Ridder Marinius

Dette er første sang i [[Gijslbert Quasten]] sitt foreløpig ufullførte epos om den Uder-Hopfiske folkehelten og nå baron [[Marinius van der Hoek]] . Den har allerede blitt framført i [[Det store tempelet]], som en forsmak på hva som skal komme, til stor glede for uderhopferne.


===Første sang===
Lytt til en sang om hin rådsnare helt som flakket så vide, <br>
Nemt ført i pennen av Gijslbert Quasten, som kjenner Marinius <br>


Uder og Hopfen var kommet i onde og grusomme tider<br>
verden som kjent var blitt borte og landet av røvere stjålet.<br>
Myrdet av Lothbard ble drotten, den vise, rettferdige hertug,<br>
natten rant rød og fra folket og solen falt tårer<br>
Når så landets tapre og trofaste hjerter fant sammen, <br>
I skogen, i skjul fra de usleste, bardiske hunder.<br>
Marinius ledet dem alle til Wilbert var gjennom sin barndom<br>
mange var heltene telt blant den trofaste, dristige skare, <br>
Erasmus, Ireneus, Fillip og Horats den fagre og flere<br>
Fra Uder kom Balthazar, Kaspar og Greven av Auke til rådet<br>
De fremste fra Hopfen var Thaleus, Krino og prektige Jarto<br>


Atter tok en av de unge, hovmodige voldsmenn til orde<br>
'Si meg Marinius hvordan vi best kan få has på vår fiende<br>
som nå holder fanget hin gubbe, Nathaniel, verdige statsmann<br>
Nå tok den mektige ridder Marinius ordet og svarte:<br>
'Nathaniel flyttes fra Uder til Aaldenberg, det er vår sjanse<br>
vi rir gjennom natten med mørket til kappe og skjul på vår reise<br>
og hjertene fylles med lys og med troskap til hertug og Deban<br>
dager tar ferden, men reiser vi nå kan vi frelse Nathaniel<br>
trofaste venn av vår avdøde herre, den stolte Cornelis'.<br>
’Ridder din plan er så dristig og djerv, om du leder an ferden <br>
seirer vi sikkert som Deban vil vekke oss atter i morgen.’ <br>
Slik talte unggutten Balthazar, stjernene brant i hans øyne<br>


Raskt dro de avgårde det følget av stolte og trofaste svenner<br>
modige menn av hin Hertug, den unge drott Wilbert van Uder<br>
Foran i skinnende rustning med glinsende våpen Marinius<br>
Og ved hans side red Horats den fagre og Florensz av Auke<br>
Han som så lenge forsvarte det tempel som rager i Ceelhof <br>
I fem dager red de til sammen og sov skjult mens solen var sterkest<br>
Og ellers var pausene få om de skulle nå stedet i tide<br>
Takk Deban for hertugens veldige stall med de sterkeste hester<br>
Kun noen stopp underveis for at dyrene skulle få drikke<br>


Til sist nådde følget den haugen som ligger ved elven kalt Boje<br>
der reiste de opp paviljonger og ventet i skjul på barbarer<br>
ved kvelden kom følget av røvere ledet av han kalt Mermadak<br>
Nathaniels fengsel var vognen de hadde i midten av banden<br>
de følte seg sikre og skrøt høyt med råtne, barbariske tunger<br>
som krøtter med hodene hevet går rolig sin slakter i møte<br>
ut fra bak haugen de unge hovmodige voldsmenn kom ridende<br>
Deban så ned og han skjenket dem alle usigelig stridslyst<br>


Ireneus felte den første men så ble han revet fra hesten<br>
sverd klang mot sverd og til bakken rant blod som et regn av rubiner<br>
Marinius svingte sitt velsmidde sverd mot Mermadak usle<br>
men røveren møtte med skjoldet og trakk opp sin ståldekte klubbe<br>
lenge satt kjempene vendt mot hverandre i salen og vekslet<br>
slag som for mindre menn klart ville spå en umiddelbar bane<br>
med ett ble Thaleus, den brunøyde ridder, slått ned av en røver<br>
Marinius så det og brølte av hat og forferdelig vrede <br>
Mermadaks skjold ble brått splintret i biter av ridderens klinge<br>
som skip treffer skjær og blir revet i to og så synker i havet<br>
deretter stormet den djerveste: rådsnare helten Marinius<br>
frem med sitt malmhvasse sverd, som Deban med storslåtte krefter<br>
rettet mot lysken til fienden rett mot et hull i hans panser<br>
der traff helten og flenget hans urene hud, og tilbake<br>
trakk han sitt veldige sverd. Da brølte barbaren Mermadak<br>
og tumlet fra salen som marionetten med strengene kuttet<br>
De feige lothbardere rådløse ble av å miste sin leder<br>
Én rømte til skogs og ble snart fulgt av frender med sirup som ryggrad.<br>

Fri sto nå vognen med fangen Nathaniel, og nå var de snare<br>
Marinius selv slet av låsen som stengte det flyttbare fengsel<br>
’Kom ut, bror til frihet, drikk vann fra min flaske, nå reiser vi unna <br>
mot tryggere trakter. Og så skal du hvile før atter vi kjemper <br>
side om side mot bardernes skare, for tapt gir vi ikke.<br>


sørover dro de, til trygghet og venner, med stordåden utført<br>
gildet var ydmykt, for overflod var det ei der hvor de stevnet<br>
men likevel muntert, for sikker var gubben, den vise Nathaniel<br>
Vin ble det drukket, og yellah, og sanger ble sunget om ære<br>
der heltene feiret at skjærmyslen endte med velvunnet seier<br>


Dette og langt mer de helter presterte, mens Wilbert var ungdom<br>
som tvekampen mellom Thaleus, den halte, og svikeren Vincent<br>
de sultende bøndene hjalp de, de helter, de fremste blant sine<br>
når Lothbardernes steinharde neve slo ned på de svake og lave<br>
ei trygg kunne røverpakk føle seg da, ilangs vei eller ute<br>
på sletter der Hertugens trofaste kunne få hevn på de usle<br>


År gikk og hertugen, Wilbert, ble mann som sin salige fader<br>
kapteinene kjente hans røst og tok trøst og fant mot i hans nærvær<br>
med klingen var Hertugen dyktig som mange menn dobbelt så gamle<br>
og ridning lå for ham som flyvning for ørnen som svever i himmelen<br>
ei fremmed for ham var de adelige kunster som harpe og sangen<br>
og kvinnene tyktes ham vakker og mandig og dånte for drotten<br>
ingen betvilte at Wilbert van Uder var verdig som hersker<br>
av riket som snart skulle renses for usle Lothbardiske knekter<br>


Til ham kom Marinius, rådsnare kampmann, på bud fra sin hersker<br>
Ilte, når drotten ham kalte, den trofaste mektige ridderen<br>
Så talte Hertugen, Wilbert van Uder, til tapre Marinius:<br>
’Godt har du ledet i de tider mørke som bak oss nå ligger<br>
dine dåder er mange og folket mitt vernet du da jeg var yngre’<br>
Nå tok den mektige ridder Marinius ordet og svarte:<br>
’Gladelig gjorde jeg dette, og mere, i tretten liv atter<br>
Ti fra din far har du arvet i meg en venn og en hjelper<br>
La bardere komme som ulver i natten, så viker jeg ikke<br>
Fra din side Hertug, der trofast jeg står inntil fjellene smuldrer’<br>

[[Kategori:Uder-Hopfen]]