Eberyok bindes

Tekst fra før Løgnens Rike-laiven

Hva var det du ville vite, sa du? Hmmm... Vel, hvis det er det du ønsker, er det det du skal få, men husk, ingenting er gratis.

Jeg er ikke født, jeg er skapt, husk det, og jeg frykter hverken Yk eller Noden, begge har de like stor makt over meg. Hvis jeg skulle frykte enkeltpersoner, er det bare to, Earden og Arsyk. Hvem Arsyk er? Og du kaller deg trollmann og demontilbeder, tåpelige menneskekryp. Den første, fjerde og mektigste av arkene er han, og den eneste i Yks regioner som kan slå meg i kamp. Hans, som mitt, navn skal uttales i ærefrykt, dødelige. Jo, det er en til, han frykter alle, men han har ikke fattet interesse for meg ennå, og selv ikke han kan fange meg i noe nett, ingen skal noensinne fange meg igjen!

Vel, det hele startet i evigheten, det startet da jeg ble skapt. Jeg skulle vokte, sa de, og voktet gjorde jeg. Hvor lenge? Kanskje til rett før slaget, kanskje til rett etter, det er uten interesse. Det eneste du trenger å vite er at jeg gikk lei.

Jeg vandret i verdenene en stund, før jeg valgte å slå meg ned her. Frykten skulle bli mitt varemerke. Ja, jeg er svart. Ja, jeg er fryktelig, og nå bærer jeg vennskapets maske. Jeg skal ikke lyve for deg magiker, du solgte sjelen din det øyeblikket du kalte på meg. Du er min, idiot, og gjør du ikke som jeg sier, skal du lide mer enn du tror er mulig. Du skal få din historie, siden skal du tjene meg til jeg synes du har betalt tilbake for kunnskapen jeg gir deg nå.

Vel, renkespill er det eneste jeg misunner Gudene for ikke å slite med. Dødens hersker så med ublide øyne på at en han ikke kunne kommandere, en av alvenes slekt, hersket i fryktens regioner. Men hva kunne han gjøre? Han visste om mine krefter, og ville ikke risikere å miste sine trofaste av ilden i kamp mot meg. Jeg hadde en fin evighet her, tronen var min og hordene var under min kommando. Kunne det vært bedre?

Det var i og for seg en ganske grei manøver han gjorde, da han sendte hele sin hærstyrke mot meg. For selv han kunne ikke overvinne meg. Han er bare et resultat av skapelsen, jeg er skapt for å være Skaperens våpen, for å vokte skaperverket, skapt for å vokte verdenene mot sånne som henne.

Mørkets kampmaskiner har lite å stille opp mot Arkene og deres undersotter, så de tåpene ved bunnen av tronen min falt som regn faller på jorden. Ubrukelige kryp, jeg skulle tatt ilden i stedet. Om jeg ikke var sint? Selvfølgelig, men jeg så hordene, og jeg så at hvis ilden sto ved Yk nå, var det i alle fall ikke mange. Så jeg trådte inn i ilden, deretter inn i dødsriket. Balanse eller ikke, Yk skulle få igjen for å trå inn over mine grenser.

Demonene vek fra meg der jeg gikk, en og annen patetisk demonyngling gjorde så godt han kunne for å stoppe meg. De som prøvde vandrer ikke lenger blant demonene. Da jeg nådde Yks tronsal sto to av hans lavere vakt ved inngangen. Som om de var noen trussel. Salen var tom, bortsett fra den ”store” og ”mektige” Yk, som satt på tronen sin, og hans bror, rådgiveren som satt ved et av bordene. I det jeg kom inn, og mørket mitt med meg, ropte han inn vaktene. I brøkdelen av et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde undervurdert ham. . Men da de tre patetiske arkene viste seg, visste jeg at jeg hadde vunnet. Et øyeblikk etter lå de knust på gulvet eller bundet til veggene. Jeg hadde seiret.

Den store fyrsten skrek av raseri. ”Kall inn mine horder!” skrek han, ”Kall hit ilden!” ”Bror, Ilden er i mørket for å bekjempe den du vet.” Jeg er sikker på at jeg så rådgiveren smile akkurat da. ”Dine vakter er døde, bror. Vi har tapt. Nå vil døden dø!” Han valgfte sine ord med omhu, den lille rådgiveren. Jeg nølte et øyeblikk for mye.

Det var fra inngangen bak meg han kom, stolt, smilende og uten tegn til frykt. ”Du kalte, Herre. Ilden har kommet.” Min første tanke var ”bare enda en ark å drepe.” Men da jeg så hånden hans, forstod jeg bedre. Jeg kjempet, og jeg kjempet bedre enn ham. Det gjorde ham bare sint. Hvert hugg jeg gav ham resulterte i ingenting, og den ilden som slu ut av sårene hans, fortalte meg at jeg aldri ville vinne. Jeg ville bli sliten før ham. Jeg husker fortsatt smertene da klørna hans skar gjennom den høyre hånden min. Den falt til marken, og jeg visste at en kriger med bare en hånd, er en halv kriger.

Siden da har Ebdek hersket i mitt rike, en hersker uten makt. Om Arsyk gledet seg over seieren? Jeg vet ikke. Det sies at han lengter tilbake til den gangen, den siste gangen han har møtt motstand. Det sies at han gleder seg til jeg får hånden igjen, slik at vi kan kjempe nok en gang. Hvorvidt det er sant, vet jeg ikke.

Men unge tåpe, nå skal vi diskutere din del av byttehandelen vår, og prøv ikke de tåpelige bindereglene på meg. Jeg er ingen demon. Jeg er en alv, svart som natten, men likevel en alv.