Den syngende bueskytter
Under utvikling: Bidra gjerne til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se historikken for detaljer. (Om merking av sider)
En sen, svært fuktig kveld på en kro i Malderia kom jeg i prat med en Tåkeveteran. Vi hadde brukt kvelden på spill, drikke og utveksling av historier, og satt alene igjen foran peisen. Etter en periode med taushet, der det virket som om han hadde sovnet der han satt, begynte han brått og uventet på denne fortellingen. Han stirret inn i flammene mens han snakket, som om jeg ikke var der.
"Folka på Vestveggen sier noen ganger at det bare er der Tåka prøver å komme inn i hue ditt, eller i det minste at det er der den prøver hardest. "Når Rittene kommer", sier dem, "går det med en fersking hver gang. Og følger'ukke med tar'n med seg deg også. Og om du virkelig ikke følger med er'e du som går med. Det ska'kke mye til, det er bare å skvette litt av ei kråke og følge'n med blikket så er'u borte. Og det er værre enn å miste ferskinger, for veteraner kan skjule det en stund og ta med seg flere enn bare naboen. Derfor prøver Tåka hardere hos oss i Vest", sier dem. "For den veit at sta veteraner er verd bryet." Kanskje har dem rett, kanskje prøver den seg hardere der borte, jeg ha'kke vært der sjæl så jeg veit ikke. Men jeg veit at om den hadde prøvd hardest der borte hadde vi tapt for lenge sia. For jeg veit hvem den sliter hardest med, og det er Førsteskyttern vår.
Hu kom for et års tid sia, hadde meldt seg frivillig. Vi har hatt noen av dem, overbevist om at når bare de kommer til Fronten så blir'e orden på sakene. Dem varer ikke så lenge. Noen få klarer seg, men de fleste er det bare bråk med. Kan'ke stole på folk som velger å dra til Tåka, dem ække rektig i hue. Uansett, rektig eller ikke, hu beviste kjapt at hu var en jævel til å skyte, bedre enn noen jeg har sett. Den første uka hindra hu et Brudd helt aleine. Førsteskyttern hadde markert på en diger ting med flere bein enn normalt, og vi slapp ivei som vi skulle. Men i mørket ved sia av beistet kom det noe svart, nesten flytende mot oss. En slutter jo ikke å skyte selv om en ser noe nytt, en må vente på grønt, så vi slapp videre på styggen og det kom ikke flere grønne. Kanskje Førsten ikke så'n, hva veit jeg, men hu så'n. Han så ut som ei diger katte, men med svarte vinger som lå langsmed ryggen på'n. Da han var nære nok sprang han opp i lufta, folda ut vingene, og føyk rett mot Førsten. Det gikk for kjapt til at noen andre rakk å gjøre noe, men plutselig satt det ei brannpil i den ene vingen, akkurat i leddet, og rett etter en til i andre vingen. Han datt i bakken da, men kom seg på beina og løp mot oss. Nå så jeg at det var hu som skøyt, og som en forbanna rekrutt ble jeg bare stående og se at hu rolig spente ei pil til og satte'n gjennom øyet på katta, som gikk rett i asken. Den svære styggen bak falt i en siste skur og det blei helt stille et øyeblikk, og i det øyeblikket hørte jeg at hu sto der og nynna på ei lita vise, som om verden var helt normal. Så ble visa borte i seiersbrølet.
Det tok ikke lang tid før hu sto oppe i tårnet med en bunt grønne piler å ta av, og ingen har noensinne sett'a der oppe uten at hu nynner eller synger. Det tok heller ikke lang tid før vi fikk flere angrep enn lenger bort. Tåka merker hvem som er en trussel, og hu gjør mer skade enn noen andre jeg har møtt. Da det blei klart at vi fikk flere angrep fikk vi flere folk også, og når Førsten sto på post kom dem aldri til Brudd. Når hu sov kom det færre angrep. Etter en stund virka det som om Tåka skjønte at angrep ikke funka, og da fikk vi våre helt egne Ritt. Først prøvde den å komme inn i hue hennes. Når hu merka det sang'a bare høyere. Jeg tror Tåka økte på en stund, for av og til sto hun og skreik kampsanger ut mot Veggen. Da hendte det at Veggen selv skalv og trakk