De Døde Roser

Fra VeiskilleWiki
Revisjon per 9. mar. 2015 kl. 16:51 av Per Anders (diskusjon | bidrag) (Ny side: == Bakgrunn == {| class="infobox vcard" style="width:{{{box_width|22em}}}; font-size:90%; text-align:left;" ! colspan="2" style="text-align:center; font-size:larger; background-color:&#...)
(diff) ←Eldre versjon | vis nåværende versjon (diff) | Nyere versjon→ (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Bakgrunn

Hørt fra og om Rosene
"Vår interesse er å yte god service, ikke å utmerke oss. Derfor er det ikke store navn som er på vår agenda, bare å finne den gyldne middelvei mellom kvantitet og kvalitet."
"Snakke med sjefen? Sjefen for hva?"
"Pølsene? Ehrm, dem har Stælken tatt. Skjønner'u, hadde ikke råd til å si nei."
"I forkant og fremoverlent!"
"Liker denna musikken, jeg!"
"IKKE mens vi spiser!"

Det hele startet sommeren 16 e.s. Over natten dukket et nytt symbol opp på dørene eller skiltene til et lite antall vertshus og mathaller i Vilkafjords vertshusdistrikt. Symbolet var en hvit sirkel med 4 sorte rosestilker som formet en diamant i midten. Det hele ble ikke lagt stort merke til, men i løpet av det neste året fikk akkurat disse stedene et merkbart bedre rykte. Ølet som ble servert var aldri vannet ut, bedervet kjøtt var aldri å se på tallerkenen og du fikk kun hestepiss på seidelen om du ba om det. Halm ble byttet jevnlig på sovesalen, det var ikke lenger fri dressur på lus og lopper og til og med de som drev stedene så ut til å ha rene klær og bade jevnligere. Neste år fortsatte tendensen da flere steder mottok dette symbolet, nå også badehus. Alle disse stedene fikk også et løft etter at merket dukket opp. Her var det heller aldri tomt for varer eller tjenester, man hørte aldri at nå var det tomt for det gode ølet eller at kornet var forsinket så det ble ikke noe brød å oppdrive. “Stælken”, som symbolet hadde blitt hetende på folkemunne, var blitt et symbol på pålitelighet og et godt drevet gjestfrihetssted og flere dører ble prydet av dette tegnet år for år.

Situasjonen i dag

I realiteten er ikke tegnet en hedersbevisning, men et tydelig symbol på at bedriften helt eller delvis er eid og drevet av en gruppe som kaller seg De Døde Roser. Gruppen sørger for innkjøp av kvalitetsvarer i store kvanta og innstifting av yrkesstolthet til sine hus. De har i det siste begynt å få en ganske så merkbar andel av inntektene i vertshusdistriktet. I tillegg jobber de tett oppunder et rådsmedlem og har plasser i hans/hennes hierarki noe som gir dem flere fordeler enn de allerede har. Det er derfor ikke rart at når “Stælken” er blitt en hedersbetegnelse hos allmuen er det blitt nærmest som et banneord å merke hos den gjengse krovert og restuarantør. Når gutten du sendte på markedet kommer tilbake med beskjed om at alle de beste varene bortsett fra 5 snes egg med ukjent opphav er kjøpt opp eller når vertshuseiern står der med bryggeren og får vite at alt bortsett fra et par tønner han egentlig skulle ha helt ut er på bestilling og allerede betalt for så er det lett å skylde på “Stælken”. Det er lett å reagere med vemmelse, avsky og kanskje ikke minst litt misunnelse når man snakker om dem.

Men du har det jo hardt for tiden og det går ikke så bra med geskjeften så når en av Rosene står på døren med kontrakt, pengepung og et forståelsesfullt smil når han foreslår at du selger unna en fjerdedel av av ditt livsverk så er det vanskelig å si nei. Ja, og om det skulle bli harde kår igjen så venter en ny kontrakt, en ny pengepung og nok et forstående smil. Ja kanskje til og med et vennlig klaps på skuldern. Alt i bytte mot kun en liten brøkdel til av bedriften...

Tekst: Joacim