Dampens Hus

Fra VeiskilleWiki
Sideversjon per 22. des. 2006 kl. 10:11 av Kristian (diskusjon | bidrag) (Kategori og lenke)
(diff) ←Eldre versjon | vis nåværende versjon (diff) | Nyere versjon→ (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Under utvikling: Dette dokumentet er uferdig, vil bare knotte det ned, er ikke sikker enda hvordan dette bør brukes, kom gjerne med forslag (Om merking av sider)


Dette narkotiske fenomenet er så sært at til og med Kiltanere flest stiller seg litt undrende til det;

Omtrent et dagsritt nordvest for Kiltan by, langs kysten med flott utsikt til noen av kiltans mest stormfulle hav finner du en gammel tempelruin. Bygget i grønn marmor og kobber gir denne bygningen inntrykk av forgangen storhet, og det med rette for:

Den gang Kiltan var Ciran, var disse bygningene flotte prangende reisverk, bygget for å imponere. Tempelet var plassert langs en av hovedårene inn i landet, og bygningene huset liten religiøs kult ved navn Oban Nebel. På oldtidsciransk må dette navnet tolkes som "tåke fra himmelen". I disse dager ville antakelig denne kulten kalt seg noe annet, men dette var i gamle dager, tryggere tider på mange måter.

Den gang var bygget plassert trygt inne i skogen, og tilbø varmt vann fra en naturlig geysir i bakken. Sentralt for Oban Nebel var behandlig av kropp og sinn som det samme. Massasje og lette måltider ble tilbudt mens man pustet inn fuktig, varm og sterkt parfymert luft. Vannet inneholdt mineraler som etterlot deg oppvåknet og frisk.

Men etter stjernefallet forsvant Oban Nebel som religion, og etterlot seg kun en bygning. I tiden rett etter stjernefallet må man regne med at ruinen gjentatte ganger ble tømt for alt man trodde hadde verdi. Av religiøse gjenstander er ingenting tilbake, og religionen er nå død.

Men Geysiren er der, og den sprayet lenge bygningen med sitt underlige vann, gjorde at metallet i bygningen forfalt fortere og fortere. Nye planter og nye dyr har kommet til området, gitt den nye substanser å reagere på. I disse dager driver saltvann inn i sprekkene, og spesielt i dagene etter at tåka har flommet over ruinene kan man, hvis man setter seg der tidlig om morgenen oppleve en rus ulik noen annen i den kjente verden.

Rusen har klare seksuelle drag, men skaper ingen orgasme, man opplever at man har svaret på alle spørsmål man noengang kunne stilt uten at man kan stille klokere spørsmål når man drar fra stedet. Ruinen tilbyr noe som oppleves som sjelefred mens man er beruset, men følelsen forsvinner straks man forlater stedet, og her ligger problemet:

Dampen er rusgivende, men ingen har lykkes i å putte den på flaske eller dynke noen klut ennå. Bare å oppholde seg på området kan skape avhengighet sterkere enn den Yellah skaper, og Kiltan har enda ikke funnet noen god måte å bekjempe disse abstinensene på. Men straks man forlater området blir man klar, og full av savn på å oppleve rusen igjen.

For noen er savnet for sterkt, og stedet har i dag igjen fått en liten gruppe fastboende.

Èn av de som har "latt seg fange" av dampen er Edgar Bieleveld. Han begynte sitt virke som kunstner i en alder av 35, 11 år etter Stjernefallet. Han ble fort ansett som en lovende multikunstner. Selv hevder han at hans ene natt i Dampens Hus var tilfeldig, alt han var ute etter var et tak mot tåka. Han har siden ikke kunnet forlate stedet. Han begynte et stykke der han benytter skygger og silhuetter mot kirkeruinens marmorvegger. Stykket er i kontinuerlig utvikling og Bieleveld har åpnet for at andre kunstnere komme og gi bidrag til stykket. Resultatet er et lite knippe kunstnere som kontinuerlig jobber med Skyggespillet, et nytt stykke kunst hver kveld, som endrer seg med solens gang, med sesongene og med kunstnernes egne arbeider hver kveld.