Østmark

Fra VeiskilleWiki
Revisjon per 2. sep. 2011 kl. 21:42 av Kristian (diskusjon | bidrag) (Fjerner snever-merket. Her er masse info.)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk
Østmark
Østmark av Ulymar
Kart over Østmark
Østmarks plassering i Ulymar
Styreform
 -  Markherre Arvin Rittersønn (fra Dalengfamilien)
 -  Lensmann Sancia Viera
Opprettelse
Viktige historiske hendelser:
 -  Slaget i Østmark Tidlig år 16 e.S 
Innbyggere
 -  År 15 e.S-estimat 15 000 
De viktigste slektene
1 Dalengslekta
2 Mørkmyrslekta
3 Grønnholmenslekta
4 Ygsgjelslekta


Østmark er den største hodepinen til både Kongen og Riksvokteren. Innbyggerne der er mer samlet enn andre steder i landet, og har lite godt å si om Ulymar. De betaler skatt – motvillig, forsinket og ikke alltid nok – men det er lite annet enn trusselen fra Zantropia i øst som gjør at de godtar Kongens herredømme. De har liten respekt for loven, og har så godt som ingen solidaritetsfølelse med resten av landet. Etter at krigen mot Lothbard gikk over i våpenhvile har mange likevel uttrykt ønske om en stående militær styrke i marken for å sikre seg mot eventuell Zantropisk aggressivitet.

Selv om Ulymar har vist seg å være et relativt trygt og aksepterende land for Kyrthanim skiller Østmark seg ut i motsatt retning her. Kyrthani vises i beste fall ingen respekt og i verste fall jaktes og drepes de av gjenger, gjerne til hest. I det siste har det blitt mindre direkte vold mot dem, for de inkluderes i Ulymars lover, men ingen Kyrthani kan regne med å bli behandlet pent i Østmark.

Lensmann Sancia Viera er av Vandrerslekt. En dame med bein i nesa og sterke meninger, som ikke er redd for å formidle dem heller. Hun håndhever lovene strengt, men rettferdig, og har med tiden kjempet seg til en slags motvillig respekt for sin integritet og handlekraft. Det er Frilandslekta som har mest i mot Viera, fordi hun for et par år siden sørget for at en unggutt av slekten ble hengt for voldtekt av en Kyrthanijente.

Det er en stor og relativt tynt befolket mark, der de rikeste slektene driver mye med hesteoppdrett.

Slekter i Østmark

De aller fleste som bor i marken er mindre familier som ikke tilhører store slektshierarkier, noe som gir de store slektene mer innflytelse på styre og stell. De har mer, kan tilby mer, og kan presse mer nettopp fordi de er så mange som kan fokusere på samme mål.

Det er ikke vanlig at en hel slekt står 100% samlet i annet enn de aller viktigste sakene, og selv da vil man kunne finne enkelte unntak.

I Østmark finnes det flere store slekter som knives seg i mellom for den rikdommen det karrige landet kan gi dem. Den første Markherren her var av Vandrerfolket, men han trakk seg i år 11 etter Stjernefallet fordi han følte en sterk motvilje mot seg fra sine undersåtter. Da Kongen for skulle innsette en ny Markherre over Østmark hevdet alle de sterke slektene at de var de mest egnede til å styre landet. At alle disse slektene mer eller mindre var uvenner gjorde ikke saken noe enklere, så av frykt for indre stridigheter og opprør ble Markherren valgt ut fra en av de små og ubetydelige slektene i Østmark, noe de større slektene kunne gå med på da de trodde den nye Markherren skulle bli en enkel sak å manipulere. Slik gikk det dog ikke.

Under er noen av de største og mest innflytelsesrike slektene beskrevet.

Dalengslekta

Da Arvin Rittersønn ble utnevnt til Markherre fikk denne familien et kraftig oppsving. Fra å ha vært en liten, ubetydelig slekt ble de straks svært betydelige. Markherren har vist seg å være en langt vanskeligere nøtt å knekke enn man trodde, og selv om mange av slektene i Østmark er svært misfornøyd med at han har avsagt kjennelser mot dem så er visstnok Kongen svært fornøyd med Arvin Rittersønn. Dalengslekta selv har også blitt noe mer velstående de siste årene, men det skulle jo bare mangle. Onde tunger hvisker at selv om Dalengslekta står tett til Kongen så har de ikke vært de ivrigste til å sende sine egne unge menn inn i den Ulymarske hær.

Før Stjernefallet bodde Dalengslekta i en storby. Da Tåken lettet og de fant seg midt ute på et slettelandskap langt fra nærmeste by ble de nødt til å lære seg å klare seg selv på den harde måten. Heldigvis hadde de et massivt oppslagsverk som de kunne slå opp i når de støtte på problemer i gårdsdriften. Men familien var klart best på mer administrativ virksomhet, og da Rittersønn ble Markherre viste de dette i praksis.

Grønnholmenslekta

Denne slekta er stor og bor i flere områder av Østmark. Slektas overhoder har alltid hatt mye å si, og når de i tillegg er svært kongetro så var det nærmest et under at ikke en av deres gjeveste menn ble Markherre. Men selv etter dette så er Grønnholmingene ivrige etter å sende sin unge menn i Kongens tjeneste, og er man på gjestebud hos dem så går den første skålen til Kongen, så til verten. Grønnholmingene er velstående og flinke med handel ut av Østmark.

Mørkmyrslekta

Øst i Østmark, mot grensen til Zantropia, bor Mørkmyrslekta. Kjent som hissige og sta, så er det ikke rart at nettopp her finner man den sterkeste motstanden mot Kongen og Markherren. Ingen fra Mørkmyr har de siste årene tjent i Kongens hær, og få er de gangene Mørkmyringene har betalt de skattene de skal.

Margas Knutesønn, tidligere overhode for slekta, var stadig i forhandlinger med Markherren, og det ble lenge sagt at han selv krevde å få opprette og lede en hær i Østmark for beskyttelse mot Zantropia, og at han krevde å få denne hæren likestilt med Ulymars hær. På vårparten år 16 ES kom det til kamp mellom Ulymarske militære styrker og lokale Østmarkinger, for det meste Mørkmyringer, men også folk fra andre slekter og familier. Noen mener at dette er en bekreftelse på at ryktene er sanne, andre mener at det var de Ulymarske styrkene som benyttet seg av anledningen til å slå hardt ned på kjernen av et problemfylt område. Knutesønn selv ble fanget, stilt for retten og hengs for høyforræderi. Hva som skjer med slekta fremover er heller uvisst.

Mørkmyrs historie

Mørkmyrslektas hovedsete lå opprinnelig inne i en nokså stor myr, derav navnet. Storgården lå tett opp mot den store muren som omringet Adaan, og de lå slik til at hverken Malderia, Ciran eller andre nasjoner anså dem som underlagt seg. Det var også få som ønsket å vade gjennom lange myrområder helt opp til grensa mot Adaan for å telle folk eller kreve skatter, så Mørkmyringene klarte seg selv. Noen unge ble sendt ut i lære hos mestere i byer, men de pleide å komme hjem og ta opp jobb som smeder, bakere, skomakere eller hva nå enn de hadde lært seg der ute. Det var nesten 250 mennesker som bodde inne i myra.

Da Tåka flommet over verden og flyttet på allting fant Mørkmyringene seg plutselig langt fra myra. Gården lå nå rett ved en stor fjellkjede i øst, og med store sletter mot nord, vest og sør. En rask opptelling avslørte at man manglet 40-50 slektsmedlemmer og noen hus, men det ble liten tid til å sørge, for man måtte klare seg som best man kunne.

Slekta sendte ut folk for å finne ut hvor de var, og om det var andre i nærheten, og man møtte på flere familier som trengte mat, hjelp og husly. Disse ble tatt til gården, og sammen klarte man seg som best man kunne gjennom de første, harde årene. Man fant også tomme gårdsbruk i nærheten, og når det ble trangt om plassen på hovedsetet flyttet familier ut og tok disse i bruk. På denne måten vokste slekta. I dag bor det omtrent 230 mennesker i hovedsetet, den originale Mørkmyrgården, og det er også fem andre gårder i nærheten som kaller seg Mørkmyringer, som tilsammen utgjør omtrent 300 mennesker. De fem gårdene heter Hammargård, Nyseter, Askelia, Sandbråtan, Kollerøys. Dersom man regner med stort og smått overalt teller Mørkmyrslekta mellom 550 og 600 medlemmer.

Da naturkreftene roet seg etter Tåkeflommen kom det en god del hester til området i nærheten av gården, og Mørkmyringene tok til å samle, temme og merke dem. Dette var starten på det som er blitt hoveddriften til slekta, og i dag er det fire store flokker på omtrent 200 dyr hver som er klippet med Mørkmyrman.

I Østmark, som ellers i Ulymar, dukket det opp røvere og illgjerningsmenn, og mange familier og slekter ble plaget av disse. Mørkmyrgårdene var såpass store at ingen av disse våget å gå direkte mot dem, og Mørkmyringene fant fort ut at det lønte seg å reise i grupper dersom man skulle ut på tur. Noen hester ble borte fra tid til annen, men i det store og hele slapp slekta unna de værste bandittene.

Mørkmyrslekta i tall

Folk:

  • Det bor ca. 230 personer i hovedsetet.
  • Det bor ca. 300 personer fordelt på fem gårder ikke langt unna hovedsetet.
  • Det bor ca. 50 personer til rundt om som kaller seg Mørkmyringer

Frilandsslekta

Nord for Mørkmyr ligger Friland, og der bor Frilandsslekta, en stolt og festglad slekt som er beryktet for sine gjestebud. De er nært knyttet til Mørkmyringene, og på deres gjestebud går det langt mellom skålene til kongen. Friland er kjent for hestene sine, som er ettertraktet i og utenfor Ulymar.

Flatdalslekta

Mot vest i Østmark ligger Flatdal, et rikt og frodig sletteland som er beitemarkene til enda en sterk slekt. Flatdalingene har lenge stilt seg nøytrale i feidene mellom de andre slektene, og har ofte vært brukt til å overse tvister mellom de andre familiene. Flatdalingene var den første av de store familiene som sendte gratulasjoner til Arvin Rittersønn da han ble valgt til Markherre, og det sies at de var oppriktig fornøyde med Kongens valg også. Men på forsommeren år 16 ES ble det inngått et gifte mellom en av Flatdalingenes unge jenter og en (svært) ung gutt av Frilandslekt, og dette kan vanskelig tolkes som noe annet enn at en allianse er inngått. Dette et hardt slag for Grønnholmingene og Dalengslekta.

Ygsgjelslekta

I karrige fjelltrakter nord i Østmark bor Ygsgjelingene, og denne lille slekta har aldri hatt noen særlig betydning i Østmark. De er kjent som skumle og dystre, og har flere ganger blitt anklaget for hekseri. Likefullt har det aldri blitt funnet noe som peker på at de er skyldige, så kanskje de kun er fæle og ekle av natur. Ygsgjeljentene er kjent som lettsindige og uten moral, noe unge bondesønner fra andre slekter ofte utnytter seg av. Like fullt skjer det så godt som aldri at noen giftes inn i Ygsgjelslekta. Så vondt vil ingen sine barn.

Når det er uår i resten av marken så står avlingene høyt på Ygsgjel, og Ygsgjelingene selger kornet sitt til blodpris. Hvorfor de alltid unngår de dårlige tidene vet ingen, de selv hevder at de har flaks og at de arbeider mye hardere på markene enn noen andre. For tiden er det Haldor Vedersønn som er overhode for Ygsgjelingene.

Det finnes mange flere slekter i Østmark, men foruten Ygsgjelingene, som offisielt er svært så ubetydelige, er de som her er nevnt de største og viktigste.

Se også