Ysmaks krøniker

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk
Spellcheck.png Språkvask: Denne artikkelen trenger en språkvask og korrekturlesing. (Om merking av sider)


En lang tekst som gikk under navnet Ysmaks krøniker, eller Ysmaks dagbok, dukket opp i Kroam noen år etter Stjernefallet. Vertshuseieren som kom til akademiet med den hevder at den er skrevet av Ysmak selv, og at han skal ha forlatt den på Vertshuset med vilje. Det regnes imidlertid som mer sansynlig at den er skrevet av en som har fått høre Ysmaks fortellinger om sitt liv frem til Stjernefallet. Denne antagelsen stammer blant annet fra at det finnes atskillige vitnesbyrd samlet ved akademiet i Kroam som gir til dels motstridende, til dels supplerende, versjoner av de samme hendelsene. Antagelsen blir også styrket av Krønikenes form, som blant annet er preget av mye dialog, samt at den i stor grad, men inkonsekvent, er skrevet i tredjeperson. Den har derfor status som annenhåndskilde til hva som skjedde i Løgnens Rike i de siste dagene før Stjernefallet.


Ysmaks Krøniker om Løgnens Rike

Først av alt skapte hun sangen av følelser.

Sangen var magi og magien skapte verden.

Sangen ble kalt Det magiske språket.

Alt i verden har en sang og hver sang er et navn.

Hver tone har sitt tegn og hvert tegn har sine følelser.

Sammen danner de balansen,

sammen danner de stjernene,

som er skaperens endeløse sang.


Jeg er Ysmak, barn av den gamle sirkelen, et ekko av den gamle sangen og den nye verdens vokter. Jeg er balansen og menneskeheten i min verden. Jeg er liv og død. Dette er min historie slik jeg kjenner den.

Før jeg fortsetter min fortelling, la meg få fremføre en unnskyldning. Det er ikke bare mine helbredende evner jeg har fra min mor. Jeg har også arvet hennes grep om minner. I den nye sirkelen er Haljiene sønnavinden, og lite fester seg i den. Jeg omtaler mange menn og kvinner, alver og skogsbarn ved deres tittel eller kun ved beskrivelse og omtale, ikke ved deres navn. Dette fordi jeg ikke husker deres navn, men jeg husker alle. Jeg husker de følelser, gleder og sorger dere gav meg. Noen er ikke nevnt ved navn. Noen er ikke omtalt. Det betyr intet. For sangen de alle bar med seg, er sangen jeg synger i dag. Jeg har ikke glemt, og vil aldri gjøre det. Så ha meg unnskyldt for dette.

Mitt hjem er ikke av denne jord har det vist seg i ettertid. Riket jeg og min søster ble født inn i var et rike i mørket, selv når solen skinte. Et rike omgitt av tåke og frykt. Et rike bygd på en løgn.

Skjebnetvillingene blir til

Jeg er nå i mitt attende år, ett år inn i menneskets tidsalder. For atten år siden kom trubaduren Aris til Calen Talori med en boks som menneskene aldri var ment å ha. Boksen var Drømmenes boks. En av gudenes eiendeler som kunne skape drøm om til virkelighet. Men menneskene har sjeldent rene drømmer, så boksen kunne i menneskehetens hender bli marerittets skaper. Det var derfor de høyeste og reneste av alveslekten, trubadurene, hadde denne gjennstanden i sin varetekt. Denne gaven fra gudene inneholdt den legemliggjorte asken av Sannhetens gudinne. Gudinnen som var den vakreste av dem alle. Gudinnen som var gift med Løgnen, hvis navn var Sebk. Sannhetens gudinne ble drept av sin husbond og brent på Løgnens alter et sted i tiden.

Calen Talori samlet da de trollkyndige menn og kvinner av Kyrts folk, samt de mektigste som sto på hans side i kampen for sannhet og godhet. Et mektig rite ble holdt der min kjødelige mor Haljiene, en enkel og god kvinne med helbredelsens vann flytende i sine årer, ble befruktet. Ritet ble holdt for å igjen bringe sannhetens gudinne inn i denne plagede verden som var Løgnens rike.

Skjult for Calen Talori og hans sammensvorne utførte Fyrst Karinov et rite for å påvirke magiens sang. Hvordan han visste om Calen Taloris plan er selv for meg ukjent, for svarene på det ligger i den gamle sangen. Og den sangen er skjult, selv for meg. Calens sang lyktes, men skjulte toner blandet seg med hans stemme. Haljiene ble bærer av barn. To barn. En sønn og en datter. Hvem som var hvem visste ingen, selv ikke trubadurene, som synger sangen.

Cirils offer

Men prisen for ritet ble dyr for kyrthanerene og deres allierte. En demon kom inn i spillet mellom kyrthanerene og fyrtsten. Demonens navn var Oarkny Ark Arsyk, en av ildens demoner, og en av de mektigste tjenere av mørket. Hans bud var at noen skulle følge ham til dødsriket der Døden, Yk, hersker. Tronarvingen til det sagnomsuste De Syv Kongers Rike tok utfordringen, i visshet om at han ikke ville kunne gjøre annet enn å tape mot en så mektig utfordrer. Arvingens navn var Ciril. Han gikk i døden for meg og min søster med åpne øyne og trukket sverd. Han ønsket ikke å dø, men han hadde intet valg. Jeg var ikke der, men kampen har blitt meg gjennfortalt av Ciril selv. Da Ciril trakk sitt sverd, hugget demonen av ham sverdarmen med et slag. Hver av Oarkny Ark Arsyks fingre på venstre hånd er skarpe, lange og dødlige som et sverd. Oarkny Ark Arsyk er ilden og ødeleggelsen, og med rette bærer demonen sitt navn. Ciril falt død om, men Oarkny Ark Arsyk mente seieren var for lettkjøpt, og vekket Ciril foraktlig fra døden, slik at kampen kunne stå igjen. Denne andre kampen var lengre, men utfallet var gitt. Det visste Ciril, men gikk i døden for sin tro igjen. Ciril var en mektig kriger, og av vannets tegn. Han ble drept av Ilden, fanget av Ilden og dømt til å tjene ilden som en demon etter sin død. Hans skjebne var tragisk, og jeg håper jeg en dag kan tilgi meg selv for hans lidelser. Jeg var med på å påføre ham dem.

Tvillingenes voktere

Barna fikk lærdom og beskyttelse på Novao Kyrth. De fikk lærdom om kyrthanerenes historie av Oatsar, kyrthanerenes eldste, vokteren av historien og drømmen om riket Kyrth som falt og som alle kyrthanere ville gjennoppbygge. De fikk lærdom om skrift og tegn, åndenes ukjente verden, bønn og magi av Calen Talori, vokteren av Novao Kyrth og kyrthanerenes Shah, en åndemester, i løgnens rike. De fikk føle godhet og sammhold, vennlighet og kjærlighet av deres kjødelige mor, Haljiene. Mot ondskap og skader ble barna beskyttet. En kyrthanerkvinne av mørkets hus beskyttet også tvilingene. Hennes navn var Lomelinde, hun beskyttet barna med magi eller med sin bastante kropp når enn dette måtte være nødvendig. Lomelinde var Haljienes søster, ikke av blod men av ånd.

Men barna hadde også andre voktere. Fyrst Karinov, herskeren i løgnens rike, beskyttet også barna med de midler han hadde til rådighet, og de var mange. Hvorfor han gjorde dette var da ukjent, men jeg vet nå at han handlet på sin herres befaling. Og hans herre var Løgnens Herre, Sebk. For dette riket var hans. Fyrsten sendte bud til alle sine lensherrer om at barna ikke skulle komme til skade. Alle lensherrene lystret den ordren, noen av frykt og noen av sluhet. Selv fyrstens fryktede vektere, disse kuttekledde bærerene av hans segl som ingen visste om var mennesker eller demoner, beskyttet barna mot skader, ofte med sverd i hånd. Den allvitende vokteren av den gamle sangens verden våket også over barna, men grep sjeldent inn. Alver og andre av skogens folk så også etter dem, og handlet om nødvendig i det skjulte. Den siste vokteren av tvillingene var Aris, trubaduren.

Sarina

Sarina var den første av tvilingene som trakk luften inn i sine nyfødte lunger. Hun var lys og vakker som håpet selv som barn. Hvit var hennes farge. Hun vokste opp til å bli en vakker ung kvinne. Hun gikk alltid rakrygget og stolt med hevet hode. Håret hennes var lyst og levende likt rennende vann når solens middagsstråler skinner på det. Trekkene var rene og smilet likt guders. Blå øyne var hun også skjenket i fødselsgave, blå som himmelen.

Men Sarina tålte dårlig å få vite om sin skjebne. Så sikker i sin sak var hun om at hun var den utvalgte til å bli den nye gudinne, at hennes arroganse begynte å støte folk fra henne. Noe håndverk var hun heller ikke interessert i å lære, hun mente det ville være bortkastet tid. Hun skulle allikevel ikke tilbringe så lang tid på denne jorden. Når hun ble spurt til råds av mennesker, gav hun dem et ærlig svar uten tanke på å være diplomatisk. Hennes råd var til tider heller ikke så vise, da hennes livserfaring var kort. Hun gjorde opp sine egne svar på alle spørsmål, og tok skjeldent imot råd. Sarina elsket sin mor, og kranglet ofte og villig med Ysmak.

Ysmak helbrederen

Ysmak lærte seg sin mors yrke, som helbreder og med kunskap om lindrende urter. Hans fiender var smerte og sykdom. Han næret et hat for sykdommens gud Syk, og sverget på å alltid kjempe mot ham. Ysmak brydde seg lite om magi. I hans øyne var magien og sangen i de beste hender siden Calen Talori var Shah på Novao Kyrt. Calens magi var også sterk i Løgnes Rike.

Ysmak ble tatt som følgesvenn av trubaduren Aris, og fikk se mange verdener som ikke er menneskenes egne. Aris lærte ungdommen Ysmak om viktigheten av balansen i denne verdenen og i andre. Der det var godt måtte ondskapen være en motvekt. Der det var sykdom måtte helbredelsen få en plass. Der det var liv, måtte det også være død. Dersom balansen ikke ble holdt oppe, ville verdenene forgå. Det viktigste var ikke virkeligheten, men drømmene og håpet. Drømmer og håp fødes av onskap og urett. Derfor må disse begrepene også ha sin plass. Aris var en mektig magiker og den første på tusen år til å oppnå sann magi. Trubaduren fortalte også om alvenes gudetro og om sangeren. Han fortalte om andre alver og hvor deres plass var i skaperens sang. Aris var en god venn og mentor for den unge Ysmak. Skjønt, ungdommen ble noe påvirket av alvenes tørre humor og udødlige tankegang, til sine venners fortvilelse.

Adaanerne ankommer Løgnens Rike

Blandt fyrstens hoff var det kommet inn en ny maktfaktor. Dette var en liten gruppe folk fra det lukkede landet Adaan, det sorte folket. Deres leder i riket var Ravnak, en mann så blek som døden, med sort hår og sorte øyne. Han var mager og beveget seg som vaktsomt når han gikk. Hans følgesvenner var alle sorte, i huden håret og klærene. Deres gud var Syk, slangen, og sykdommen hang som en skygge over dem. Men Fyrst Karinov ønsket dem velkommen, og deres telt ble slått opp ved siden av Fyrstens eget. Ravnak fikk en plass ved adelens bord, og de omgikkes hverandre som alierte, om enn ikke som venner.

Vandreren Cober

Denne inntreden ble balansert av en annen person, Cober, som ankom Løgnens Rike. Han var en av Ferdamennene, mystiske vandrere av menneskeslekten. Han var kledd som en kriger, i rustning og bærende på et sverd. Han var høy, kraftig og med et stolt skjegg. Hodet var raket fritt for hår. Han beveget seg på en kattemyk måte som sjeldent sees blandt mennesker. Det er nesten bare alver som beveger seg så smidig, grasiøst og lydløst. Cober var en skogens mann. Ansiktet var værbitt og lukten av bålrøk hang ved ham. Lite var da kjent om Cober, men han var venn av Haljiene og hadde fri passasje til Novao Kyrt. Han var heller ikke ukjent for Aris, men nå er det lite som er ukjent for trubaduren. Han tilbragte mang en stund sammen med Haljiene på hennes rom på vertshuset, i dype samtaler. Om hva vites lite.

Arsom Ular og hans følgesvenn Bom-Bom

Den siste som i formiddagstimene kom inn på brettet hvor det endelige slaget skulle stå, var mannen som gikk under navnet Arsom Ular, og hans rette plass var blandt dragene. Hans kropp var stjålet etter 13 århundrers søvn. Hvem som nå eide hans kropp viste han ikke, men han aktet å finne ut. Hans magi var mektig og hans sverd dødlig. Arsom Ular var heller ikke ukjent blandt trubadurene, for han var den siste drage i den kjente verden. Selv i sin mennesklige skikkelse var han et mektig vesen, og han skjulte det ikke. Han var høy, skjegget og kraftig. Pupillene i øynene hans var smalere enn hva som er vanlig for mennesker, men det var det eneste beviset på at han var av dragenes slekt. Det var noe voldsomt over mannen, men man klarte aldri helt å beskrive det.

Hans følgesvenn gikk under kjælenavnet Bom-Bom, en mislykket og beryktet magiker. Kjælenavnet var så treffende at jeg har glemt hans fødte navn. Denne mislykkede magikeren var en romslig mann, glad i mat og drikke, noe magen hans bar klare bevis for. Få ville klare å se på ham som en fiende, for mannen utstrålet godhet, iblandet mer enn en smule naivitet. En naivitet som hadde brakt ulykke mer enn en gang. Bom-Bom var jaget fra landsby til landsby, fra rike til rike, og bare tilfeldigheter og forvirringens røyk etter store smell hadde reddet ham fra lynsjemobben. Han hadde i sin ungdom påbegynt sin utdannelse innen magi på et universitet hvis navn for meg er ukjent. Han var blitt utvist fra dette lærested, eller skal vi heller si han flyktet fra det, etter et mislykket eksperiment. Nå er det ikke uvanlig at eksplosjoner og ødeleggelse følger hånd i hånd med stien mot beherskelsen av magi, men som Bom-Bom selv sa, det er ikke så ofte at læremestre følger med taket når eksperimentet nærmer seg fyllbyrdelse. Bom-Bom ble kastet inn i Tåken av en heller misfornøyd gruppe landsbyboere. Der inne traff han Arsom Ular, og ble hans følgesvenn.

Rapla Firbolga

Det var middagstid den første dagen i tiden før stjernes fall at yppersteprestinnen av det ukjente folk steg inn blandt oss, fulgt av tre mektige krigere og en munk. Blått var deres farge, en blå flamme eller en tåre var deres segl og livgardens blikk var årvåkent og like skarpe som deres sverd. Hun talte til folket av Løgnens Rike og til deres fyrste der på plassen foran vertshuset. Det var sjeldent yppersteprestinnen talte selv, munken talte som regel på hennes vegne. Hun sa at hun og hennes følge kom fra fjerne land bak verdens fjell og hun kom i fred. Så talte hun ikke mer, men tok med seg sitt følge bort fra resten av forsamlingen og satte seg for å hvile i skyggen av et tre.

En uheldig forelskelse

Andre var ikke like kjent med de underjordiske. Bom-Bom var en av dem. Mir var den som hadde fanget ham, men nettet hun hadde lagt ut fanget også henne. Nå satt Bom-Bom og Mir lykkelig forelsket og gifteklare på trappen som ledet opp til vertshuset. Den underjordiske kvinnen hadde spist av kjærlighetens støv, og Arsom Ulars følgesvenn hadde i sin uvitenhet fulgt hennes eksempel. Underjordiske og mennesker kan ikke leve et lykkelig liv sammen, med eller uten magi. Selv kjærlighetens magi er ikke så sterk. Ysmak visste dette, likeså visste de underjordiske. De var fortvilede, Helbrederen var lattermild. Han kunne ikke annet enn å nyte synet av de to lykkelige som satt og holdt hverandres hånd der i solen. Slik lykke var skjelden i Løgens Rike. Men som all lykke i dette tåkens land, var den ikke ment for å vare. Med et sukk gikk Ysmak mot paret mens han påkalte vannets rensende ånder. Han satte Aris stav mot Bom-Bom og påkalte magien ved dets rette navn. Regnets ånder forlot sin bolig i treet som han holdt i hendene.

Med en lyd som dråper mot den levende skogen trengte de inn i kroppen på mannen som satt forhekset på trappen, og renset ham for kjærlighetens magiske virkning. Bom-Bom seg sammen som en sekk, mens et stønn unnslap ham. Kjærlighet og forelskelse drar ikke fra en sjel godvillig, enten den er påført ved magi eller om den kommer fra Skaperens sang som bor i menneskets sjel. Den rensede mannen ville føle tomheten en stund før han kom seg igjen, og han ville aldri prøve de underjordiskes magiske drikker eller støv igjen. Mir, den yndige underjordiske som også var under påvirkning, satt og nynnet uforstående for seg selv. Hverken mennesker eller skogens barn tenker klart i den tilstanden hun var i, så hun forsto ennå ikke hva som skjedde. Igjen påkalte Ysmak regnets ånder, og denne gangen var det Mir som fikk føle kjærlighetens bakrus. En lukt av vårregn mot gress bredte seg rundt de to som satt der. Magien var opphevet, og alle var igjen seg selv. Ysmak var lattermild der han gikk mot vertshusets inngang. Det hadde vært et søtt par, om det hadde vært sann kjærlighet. Men sann kjærlighet var den sjeldneste av alle gaver i Løgnens Rike.

Haljienes død

Halvveis hjem hørte følget rasende utfordringer bli ropt fra plassen foran vertshuset. Ropet kalte på Ysmaks mor Haljiene. Uten å tenke seg om begynte unggutten et halsbrekkende løp gjennom skogen mot den faren som ventet hans mor. Og fare var det som ventet. Hele skogen luktet av den. Hadde ikke Ysmak lært å løpe av alvene, ville turen uten tvil ha endt i katastrofe, for skogen var mørk og røtter og kvister var skjult. Ropene tiltok i styrke etterhvert som gutten nærmet seg deres kilde, men budskapet forble det samme. Død. Død over hans mor. Ysmak gjorde det umulige for et menneske. Han økte farten. Han ferdes like fort som Aris selv. Uten pust i kroppen kom Ysmak inn på plassen foran vertshuset.

Fakler brant høyt, i raseri som for å hilse sin herre. Man trengte ikke noe lys for å se den skikkelsen som stod på fjellet, for han brant med en sterkere flamme enn ilden i menneskenes verden. Flammetunger slikket oppover ansiktet hans, og der det ikke brant kunne man se svart sot før ilden igjen oppslukte ansiktet. To øyne snudde seg mot Ysmak, hvitglødene, rasende. Unggutten vaklet inn på rommet sitt, grep de eneste våpne han hadde, et kortsverd og Aris stav. Taust gikk han mot utgangsdøren, mens sverdet automatisk, som i en drøm, ble spent rundt de smale hoftene. Unggutten steg igjen ut i natten mens frykten rev i ham når han så demonen stå på det samme stedet, ventende og sulten. Han begynte å løpe igjen, for å advare sin mor.

Haljiene og Lomelinde kom imot ham fra skogen. Gutten fortalte sin mor om hvilke mareritt som ventet henne ved enden av stien. Lomelinde hastet nok en gang inn i skogen, og begynte å messe fram en beskyttende sirkel. Ysmak fulgte henne tett etter. Men Haljiene kom aldri. Igjen, grepet av panikk, forlot sønnen den beskyttende sirklen og løp etter sin mor. Hun var ikke kommet langt. Ysmak tryglet Haljiene om å vende tilbake til den sirkelen Lomelinde hadde laget. Dette ville hun ikke. Han ba henne da dra til det beskyttende landet Novao Kyrth. Også dette avslo hun. Hun sa hun gikk sin skjebne imøte, og hun måtte ikke stoppes, måtte ikke vike. Hun fortsatte mot vertshuset med Ysmak ved sin side. Guttens sorg og panikk vek langsomt plass for iskaldt raseri og hat etter hvert som de nærmet seg plassen utenfor vertshuset. Haljiene må ha kjent sønnens raseri der han gikk ved hennes side. Hun avkrevde ham et løfte om at ingen måtte skades. Motvillig sverget Ysmak denne eden.

Demonens kallerop kunne på ny høres da de to, mor og sønn, gikk opp den siste bakken. Sønnen kom først med fornyede krefter gitt ham av vannets ånd og raseriets makt. Han møtte Oarkny Ark Arsyks glødende øyne med sine egne som klart viste alt det hat mot demonen som Ysmak følte i sin sjel. Og det var ikke lite. Med dødsforakt stilte han seg mellom sin mor og demonen som var kommet for å hente henne. Oarkny Ark Arsyk talte til Haljiene i spottende ordelag. Staven til Aris som unggutten holdt i sin hånd raslet aggresivt da Ysmak forberedte seg på kamp. Oarkny Ark Arsyk foldet ut fingrene på sin venstre hånd, klar til å møte ett hvert angrep, og vinne. Lange skarpe kniver ble blottet der demonens fingre skulle ha vært. Slipte egger glitret i demones eget lys. Bare den gamle og kjente hånden som ble lagt på guttens skulder hindret Ysmak fra å storme i den sikre død. "Du må bli og passe på din søster" var hennes siste ord til sin sønn før hun fulgte demonen.

Sammen gikk helbrederen og demonen ut på sletten bak vertshuset. Ysmak samlet sine siste krefter, for å i det minste gi Oarkny Ark Arsyk en liten motstand. Bare Fyrst Karinovs egne armer stanset ham. "Du kan intet gjøre, Ysmak" sa han. Da klarte ikke gutten mer. Han falt til jorden og ble der. Sorgen kom igjen som en flodbølge som druknet alle andre tanker. Et voldsomt ildglimt varslet om Haljienes bortgang. Tvillingenes mor var død. Datteren sov uvitende. Sønnen sørget.

Et rasende rop slo mot skogen som omkranset Haljienes rettersted. Ysmak bråsnudde. Plassen var tom foruten Oarkny Ark Arsyk. Flammene som hadde tatt Haljiene var blitt til røyk. Haljiene var død, han kunne føle det. Men på en eller annen måte hadde demonen tapt kampen. Ysmak kunne høre et voldsomt munnhuggeri mellom Arnach, trollmannen, og Oarkny Ark Arsyk. Dødsguden Yk hadde ikke fått sin premie denne gangen. Skaperen hadde tatt henne for seg selv, og gitt henne en plass ved sin side. Haljiene hadde steget til gudene. Det føltes riktig og godt, men sorgen ble ikke mindre av denne viten. Ysmak reiste seg, og stirret ut over plassen som hadde vært det siste hans mor hadde sett på denne jord. Oarkny Ark Arsyk steg frem. Han holdt en rose i sin ene hånd.

"Ysmak" sa demonen med en stemme som lignet høye flammers brøl. Haljienes sønn snudde seg og så på sin mors drapsmann. "Her" sa Oarkny Ark Arsyk og kastet rosen til ham, før ildens demon, den fjerde ark og skaperen av de tre første, snudde seg for å gå. "Ark" hvisket Ysmak. Oarkny Ark Arsyk snudde seg langsomt og ventet på utfordringen som måtte komme. Den kom ikke. Guttens ansikt var grimet av tårer, men øynene hans var klare og skinnende som rent vann under middagssolen. "Takk" hvisket stemmen som Ysmak ikke kunne kjenne igjen, men som var hans egen.

Demonen sto forvirret et øyeblikk før han igjen snudde seg og gikk. Ysmak trykket rosen mot brystet, det eneste han hadde igjen av sin mors kropp og nærhet her i Løgnens rike. Han trakk pusten dypt, og gikk inn på vertshuset. Litt senere kom Lomelinde inn på vertshuset. De talte ikke til hverandre. De bare holdt hverandre i hendene og tiet sammen, og mintes i stillehet hun som var dratt. Det var en god stund i sorgen. Ysmak var den første som brøt tausheten. Han åpnet sin høyre hånd, og rakte rosen til Lomelinde.

"Dette er det siste jeg har av min mor" sa han. "Begrav den på det stedet hun elsket høyest, lov meg det." Lomelinde nikket gråtkvalt. Haljienes søster i ånden og Haljienes sønn omfavnet hverandre da, og gråt sammen. Så gikk Lomelinde ut i mørket for å gjøre hva hun måtte.

Haljiene vender tilbake

Ikke før var Ysmak kommet til plassen foran vertshuset, da åndenes røyk veltet inn i de levendes verden. Torbald den Gode steg ut, denne godeste av alle åndenes utvalgte mens han levde på denne jorden. Han var leder av det magiske råd i de gode årene før tåken kom, og han var Arnachs lærer og mester, og offer. Med ham kom Haljiene, helbrederen og gudenes siste utvalgte. Kraft og godhet strålte ut fra dem begge der de skred fram mot menneskene. Ysmak falt i kne. Denne gangen knelte han av egen fri vilje, for dette var to av de han elsket høyest i verden.

Plutselig kom Tistel, skogsbarnet, løpende oppover stien. Han grep Ysmak i armen med et nesten knusende grep, og fikk frem at adaanerene, Syks tilbedere, prøvde å kalle sin hersker inn i verden. Dette fikk ikke skje. Ysmak hastet mot teltet hvor Ravnak og hans tilhengere oppholdt seg. Tistel var den første som kom frem. Han ble stoppet av en av adaanerenes krigere. Men adaaneren kjente ikke Tistels krefter. Da han grep skogbarnets arm for å hindre ham i å avbryte messingen, ristet Tistel ham av seg uten å tilmåle sine krefter. Adaaneren var lenge i luftens rike før han traff et telt et stykke unna, og kolapset sammen med duken og stengene på bakken. En heftig krangel ble utspilt der på plassen foran adaanerenes messested. Alt ble gjort for å stanse tilbederene i deres oppdrag, og dette gikk ikke upåaktet hen. Folkemengden ved vertshuset begynte å nærme seg valplassen, og i front gikk Torbald den Godes legemeligegjorte ånd selv.

"Får jeg låne staven din, Ysmak?" sa Torbalds ånd. Ysmak svarte ikke, men gav ham den stav som var gitt ham av Aris. Med denne i hånd gikk Torbald den Gode mot Ravnak, som var kommet ut av teltet. I harde ord fordømte den gamle lederen av det magiske råd Syks prest og utvalgte for all den ondskap han hadde bragt inn i denne verden. Så renset Torbald ham for denne ondskapen som hvilte i hans kropp. Det var fryktelig å se på. Ravnaks smerter var enorme da deler av hans levende sjel ble slitt ut av ham og ødelagt. Syks utvalgte led. Han falt til marken og ble liggende. Ysmak følte med ham. Ravnak var ikke Ysmaks fiende. Ravnaks gud var fienden, Ravnak var bare en verdig motstander. Helbrederen ønsket å fjerne de voldsomme lidelsene, men torde ikke av frykt for å påføre presten flere smerter. Torbald snudde seg nå mot Inkvisitoren, Sarks utvalgte. Også denne ble renset, men hans smerter var mindre, for ondskapen satt ikke så dypt. Så snudde Torbald seg mot Ysmak, gikk mot ham, og rakte ham igjen Aris stav. Guden spurte om Ysmak trengte helbred. Ysmak svarte nei, selv om smertene ennå satt i kroppen. Den unge helbrederen mistenkte gudene for å trenge alle de krefter de hadde for å kjempe mot demonenes rike. For unggutten visste at demonene var mektige i sin kraft. Torbald den Gode og hans følge, Haljiene, snudde seg da og gikk tilbake mot plassen foran vertshuset. Sammen helbredet de alle som måtte være syke, før de sammen gikk tilbake til åndenes verden. Haljiene snudde seg en siste gang mot sin sønn og ba ham om å passe godt på sin søster. Med tårer i øynene nikket Ysmak sitt svar. Så ble de borte. Tilbake var helbred, skoger, fugler, sol og en mild bris. Syk dukket ikke opp.

Rosens grav

Lomelinde kom til Haljienes sønn. Hun hadde et budskap. Sammen gikk de inn i skogen. Et lite stykke inne i Trussels rike stoppet Lomelinde. Foran dem vokste det en rosebusk over en mannshøyde stor. Hun fortalte Ysmak at dette var stedet hans mor elsket. Her hadde hun lagt ned en ensom rose i går natt, og nå sto rosebusken høy, rank og levende på et sted som før var tomt. Helbrederens sønn ba en bønn der før han og Lomelinde trakk seg tilbake.

Ysmak får Torbald den godes stav

Aris kom igjen inn i Løgnens Rike. Han sørget over Haljiene, selv om dette ikke vistes i hans ansikt. Han hadde også en arv å gi. En gang i tiden hadde Haljiene vært bærer av staven til Torbald den Gode. Men hennes sinn hadde mistet et hvert minne av dette. Staven var gått tapt trodde man. Dette var ikke sant. Trubaduren visste hvor den var. Han hadde selv plassert den under magiens beskyttelse der den sto, slik at ingen urettmessig kunne ta den som sin. Slik Aris så det var Ysmak, sønnen og helbrederen, den rettmessige arving av Torbald den Godes levende stav. Staven som var preget med hans merke.

Skogens barn visste også hvor denne sto. Den var lagt i skogen, så skogsbarna anså den mektige gjenstanden som sin. De underjordiske skal man ikke spøke med når det gjelder hva de ser på som sitt. Aris tålmodighet var liten den dagen, og han påkalte sann magi for å få skogsbarna til å gi opp sitt krav. De gjorde så, men de ville ha noe tilbake. Hva dette skulle være, er det ennå ikke blitt klarhet i. Sammen gikk de to, Aris og Ysmak, ut i skogen. Der, beskyttet av magi, lå Torbalds stav. Det var som om staven strakte usynlige røtter dypt inn i jorden og hentet liv slik trærne gjør det. Liv og mektig magi kunne føles i luften rundt den. I andakt gikk unggutten mot denne, og tok den langsomt opp. Han kunne kjenne hvordan staven slynget sine krefter inn i gutten, fant all den latente magi som lå der, grep om denne, styrket den og næret den. Ysmak følte sine krefter tilta i styrke. Et nytt lys og ny styrke skinte i den sorgtunge gutten der han sto sammen med sin lærer og mentor Aris.

I dragens leir

En av de ukjente brikkene i Løgnens spill var Arsom Ular, draken i en menneskekropp. Ysmak var kjent i skogen, så det bød ikke på store problemer å finne leiren hans. Den var ikke forsøkt sjult. Ysmak stoppet rett før han kom inn i leiren. Et fiolett stykke stoff var trukket opp mellom to trær, som for å markere en inngang. Han gikk ikke inn før han ble invitert til dette av leirens eier, Arsom Ular. Ysmak hadde en gnagende tvil som lå dypt i sinnet hans. Arsom Ular var av drageslekt. Disse mystiske skapningene var av ild, og ilden hadde drept Haljiene. Han trodde ikke at denne dragen i Løgnens Rike hadde noe med dette å gjøre, men sikker kunne han ikke være. Arsom Ular kondolerte gutten med hans tap, og forsikret at han selv ikke hadde noe med Haljienes død å gjøre. Arsum Ular fortalte at han var en kunnskapens drage, født i plantens tegn, og kunskap hadde han også om Oarkny Ark Arsyk. Ular var selv av Arsyks slekt. Oarkny Ark Arsyk var dragens, Sarks far, og demondragen Sark var igjen Ulars bestefar. Ular sa ikke dette med stolthet. Han kunne fortelle meget om drager og om annen kunnskap, og han gjorde dette vel. Han fortalte også om sin følgesvenn Bom-Bom og om hans eventyr.

Sarks prest tviler

Unggutten var ikke kommet lenger enn til stien da han møtte et av Torbald den Godes offere for kort tid siden. Det var inkvisitoren, Sarks hengivede, og han søkte råd av Ysmak. Sammen gikk de hvor de kunne være alene, der ingen kunne lytte til hva som ble sagt. Fyrstens inkvisitor var i tvil. Renselsen hadde ført til at hans plass i verden var blitt forykket. Han visste ikke lenger hvor han hørte hjemme. Han fortalte sin livshistorie før hans tid i Løgnens Rike. Han var en landeveiens pirat, en voldsmann, en skjender og en drapsmann. Han hadde jaktet på mennesker, og selv blitt jaktet på av mennesker. Han hadde forbrutt seg mot nesten alle lover i nesten alle riker i så lenge han hadde hatt et voksent liv.

Så var han kommet til Løgnens Rike, hvor han var blitt bedt om å knele. Han nektet dette, selv om det kanskje ville koste ham livet. Alt han hadde igjen, var hans stolthet. Han holdt intet liv hellig, selv ikke sitt eget. Men sin stolthet ville han ikke ofre. Dette så ut til å ha moret fyrsten. Gudene skulle vite at det ikke var ofte han møtte motstand i riket hvor han hadde all makt. Inkvisitoren fikk en plass i fyrstens hoff. Hans egenskaper og livsførsel gjorde ham selvskreven til å bære Sarks stav. Han, inkvisitoren, var i sannhet en av Sarks utvalgte. Ildens og lysets hersker er dragen. Og ildens merke står for ødeleggelse, store kriger, drap og vold. I dette riket var han, lovbryteren, blitt til en av lovens voktere. Alt han måtte gjøre var å fortsette som før, gjøre hva han alltid hadde gjort. Inkvisitoren sa at kraften han hadde fått av Sark til å ødelegge fremdeles brant like sterkt i ham, men viljen var borte. Han var i tvil og ville ha Ysmaks råd. Ysmak kunne ikke gi slike råd. Helbrederen hverken kunne eller ville dømme et menneske eller en alv, gud eller demon. Men unggutten hadde viten om åndenes verden og om hvilke stier de gikk. Dette var ikke viten fått på den vanlige måten, gjennom bønn og meditasjon. Denne viten var blitt tilført ham mens han var på vandring sammen med trubaduren Aris i de verdner som er lukket for mennesker. Et menneske kan ikke være i balanse. Mennesket vil bli sykt av dette. Et menneske må bevege seg på de plan som forrykker balansen. Det er derfor det hele tiden søker nye utfordringer, bygger nye broer, kjemper mot nye mål. En i komplett balanse vil ikke skape nytt. Det vil bevare det som er. Bevaring er ikke et menneskes skjebne. Stillstand er ikke deres vei. Men mange mennesker går forskjellige veier, slik at menneskeheten samlet gir en balanse. Dette er alvenes visdom, men den er normalt ikke kjent for mennesker. Inkvisitorens sjel kjempet med seg selv for å finne en ny vei å gå. Ysmak kunne påvirke denne, men han hadde en mistanke om at det ikke ville være rett. Gudene hadde satt dette i gang, så gudene måtte avgjøre resten likeså.

Inkvisitoren ble gitt råd om å be. Men han måtte ta seg i akt for å be en guddom om råd. Da kunne de svar som ble gitt være falske. Sebk, løgnens far, kunne ta alle former han ville, også guders og demoners. Inkvisitoren måtte be, og se hvem som svarte. Den som svarte ville være den rette, og denne, det være seg gud eller demon, skulle han følge. Mannen takket for ungguttens råd, og la fra seg sin stav, Sarks stav, der i skogen. Han ville følge den veiledning som han var gitt, og Sarks eiendeler skulle ikke få innvirke på hans avgjørelse. Han forlot sin stilling, sine retter og sin tittel der sammen med sin guddom.

Sjakkspillet

På vertshuset var et spill kommet igang, og navnet var sjakk. Men spillet ble ikke spilt etter menneskelige lover. Spillerene flyttet brikkene i et mønster og etter et system ingen forsto. Ingen visste hva spillet gjaldt, og spillerene gav ingen svar.


En seiglivet ung dame

En stund satt Haljienes sønn igjen utenfor vertshuset med en pipe. Alt virket rolig, ingenting varslet det som var i ferd med å skje. En av Selena, heksedronningens, hoffpiker kom mot vertshuset. Før noen rakk å gjøre noe, kom en av Ravnaks menn opp bak henne, og skar strupen hennes over. Hun falt til jorden. Med en fart som Hermes selv var Ysmak ved hennes side. Adaanerene kjente ikke Ysmaks krefter, men de tok ingen sjanser. De vek unna for bæreren av Torbald den Godes stav. Helbrederen knelte ved kvinnens side, la sin hånd på henne, og kjente at det ikke fantes liv i kroppen. Igjen hadde han vært for sen. Nå var han for svak. Fra Yks rike kunne han ikke kalle noen. Hun var død. Han reiste seg og sendte adaaneren et hatefullt blikk. Mannen stanset. Så skjedde det umulige. Den blåkledde kvinnen med det bølgete gullhåret reiste seg fra sitt dødsleie. Ysmak kunne kjenne hvordan livet flommet i henne der hun nå sto, bare noen meter borte. Sjokket frøs ham fast hvor han sto i noen øyeblikk, men det var all den tid den andre adaaneren trengte. Rask som en slange trakk han dolken, og snittet strupen hennes igjen der det første såret en gang hadde vært. Kvinnen, den vakre blåkledde, stupte på ny. Raseriets ild brøt den forhekselsen Ysmak hadde blitt offer for da underet skjedde. Han svingte staven i en voldsom bue, og hadde ikke adaanerene reagert så raskt som de gjorde, ville det ikke bare ha vært renselsens smerte som hadde hjemmsøkt deres kropper. Denne gangen trakk Syks tjenere seg lengre unna den døde kvinnens kropp. Hun reiste seg på ny, som om hun bare skulle ha falt, børstet av kjolen, og ba adaanerene fortelle Ravnak at han hadde tapt. Så gikk hun for å fullføre det hun var på vei til. Hva det var, vites ikke.

Sarkprestens drøm

Lang tid hadde det ikke gått før han som før var Sarks prest, nå uten navn, bad om å igjen få snakke med Ysmak. Sammen vandret de mens den navnløse fortalte om en drøm, et syn han hadde hatt. Han hadde sett Sark komme for å bringe ham tilbake. Men demondragen hadde blitt hindret. Haljiene hadde stilt seg i veien for Sarks flukt. Det hadde vært en voldsom kamp. Haljiene hadde vunnet. Ysmak tok den navnløse til den rosebusken Lomelinde hadde vist ham. Han fortalte den navnløse hva dette stedet var. Da knelte den navnløse ved graven, og ba en stille bønn.

Arsum Ular forteller eventyr

Ysmak gikk til dragens leir. Han ble mottatt som en venn. Etter at de hadde satt seg, Ysmak, Arsom Ular og Bom-Bom, fortalte Arsom Ular om en av dragenes største hemligheter. En gang i tidenes morgen hadde dragene hersket verden. Inn i denne verden hadde menneskene kommet. Menneskene forplantet seg raskt og de ble mange. De hadde begynt å kjempe mot dragenes lederskap, og de vant mange seiere. Dragene følte seg truet. De hadde derfor samlet all den magi de behersket for å ødelegge menneskeheten. Den magi de skapte ble hetende Sykdom. Den første sykdom. Den som ikke kunne renses med vann, kun med ild. Menneskeheten begynte å dø ut, men så få var dragene da blitt, at de ikke lenger maktet å utnytte det slaget de hadde vunnet. Noen mennesker overlevde. Disse barn av jorden forplantet seg igjen, og de var ikke lenger truet av den første sykdommen. Menneskene ble igjen mange, selv om sykdom i mange former var i deres verden. Noen overlevde alltid, så dragene tapte kampen om denne vår verden. For dragene var få. Arsom Ular var nå den siste av de mektige dragene. Hans kropp var stjålet mens han sov. Han fryktet at noen brukte denne kroppen til å legge egg. Han var redd for at hans slekt ble forrådt av hans egen kropp, at de nye dragene ville bli slavebunnede våpen i menneskers hender. Han ville ikke dette, for han mente at dragene ikke lenger hadde noe å gjøre i denne verden. Han kunne også fortelle hvor Sark sov. Demondraken hvilte nå. Han hvilte ved sin fars side. Han sov i sverdet som ble båret av Oarkny Ark Arsyk.

Blåflammefolket

Aris kom innom dragens leir. Sammen gikk han og unggutten til leiren som var laget av folket fra bak fjellene. De fikk der treffe yppersteprestinnen selv, og hun talte i egen person. Det var en sjelden ære. Av henne fikk Ysmak deres skapelses historie, og deres mål her i Løgnens Rike. Deres rette navn var Rapla Firbolga, blåflammefolket. Deres segl var den blå flamme av vann. Deres verden var lik vår egen, men deres guder og ånder var det ikke. Deres skapelse var ikke som vår. Av deres elementer var to i hvile, mens to var aktive. Disse to aktive var ilden og vannet. Det var disse to som hadde skapt det første mennesket i Rapla Firbolgas verden. De to andre åndene, jorden og luften, hvilte i en krukke hver. Ildens og vannets ånder fløt fritt på Rapla Firbolgas jord. Det var disse åndene som talte til yppersteprestinnen, Tuisaen, i hennes hjemmland. Luftens ånder hvilte trygt i sin krukke. Men jordens, den fruktbares, krukke var borte. Ingen visste hvordan. Det var derfor Tuisaen og en håndfull menn fra Rapla Firbolgas folk hadde lagt ut på den pilgrimsferden som ført dem til Løgnens Rike. De mente krukken skulle være i dette riket. Så meget var klart. Hvor krukken var i riket var ukjent. Tuisaen og hennes folk ville ikke ta side i den kampen hun nå kunne se komme. Men dersom Ysmak ville hjelpe henne i hennes søken, ville hun være takknemlig. Hun sa også at hun var stor takk skyldig til kyrthanerenes Shah, Calen Talori, fordi han hadde hjulpet henne i å forstå og snakke med denne verdens ånder og guder. Den unge helbrederen lovet hjelp om han kunne, og sammen med Aris dro han fra Tuisaens leir.

Putin velger sin vei

Den unge helbrederen trengte ikke lete lenge før han fant den unge Putin. Tåkebarnet så på ham med store øyne, men klarte ikke å uttale ord der han sto. Ysmak brøt stillheten. "Du ønsker mitt råd, Putin" sa han stille. "Ja" lød svaret etter en liten stund. Ysmak trakk pusten dypt. "Det er ikke meget jeg kan råde deg med Putin, for jeg henter lite kraft fra urtene. Min mor prøvde å lære meg om dem, men hun døde før hun kunne fullføre min utdannelse. Mine helbredende evner kommer fra magiens kilde, fra vannets ånder, ikke fra plantenes plass i den magiske sirkel." Putin så uforstående på Helbrederen. "Kan du ikke lære meg noe?" lød spørsmålet fra unggutten. "Jeg kan bare gi deg råd, Putin. Det er alt. Gå i bønn til min mor, Haljiene. Hun svarer når hun husker på det. Kanskje hun har løsningen på dine spørsmål. I tillegg vil jeg råde deg til å oppsøke Tuisaen av Rapla Firbolga, for hun bærer på mye kunnskap. Det er alt jeg kan råde deg til nå, Putin av Tåkebarna.Jeg beklager om det ikke er nok. Kom til meg igjen om du tror jeg kan hjelpe." Putin nikket, takket og gikk sin vei ensom. Ysmak så ryggen på unggutten. Han lukket øynene og ba en bønn til sin mor om å våke over denne unge gutten hvis høyeste ønske var å bli helbreder. Langsomt begynte han på ferden tilbake til vertshuset.

Aris’ forvandling

Den unge helbrederen trådte igjen inn i fellesstuen hvor han hadde snakket med sin mors drapsmann. Trussel selv satt der, skogvokteren. Han satt i godt selskap og så ut til å more seg kostlig, slik bare et barn kan. Ysmak gikk til serveringsdisken og fikk et glass med kaldt drikke. Med ett hørte han skogvokteren rope ut i forferdelse. Unggutten bråsnudde, og der, foran ham, sto Aris. Haljienes sønns lærer og mentor gjennom mange år. Trubaduren sto i rommet, rank og stolt, og sort. Aris hadde blitt kastet fra trubadurenes rekker, uvisst av hvilken grunn. Men en svartalv var han blitt, av kropp og sjel. Ysmak måtte kjempe for å holde gråten tilbake. Den vakre, syngende stemmen som unggutten hadde respektert og elsket var blitt hard og grov. Øynene var ikke lenger badet i det blå lyset som alltid hadde sett ut til å omkranse Aris. Nå var de mørke og farlige. Men Ysmak fryktet ikke Aris. Det hadde han aldri gjort, så heller ikke nå.

I forferdelse løp skogens vokter ut av vertshuset mens han forbannet åndene som hadde gjort den vakre trubaduren til den karikaturen som nå sto i rommet. Langsomt gikk Ysmak mot den mørke skapningen. Han la hånden på Aris skulder. "Er du fremdeles min venn?" spurte helbrederen. "Det vil jeg alltid være, Ysmak." svarte svartalven Aris.

Armanyo – vokteren av Rosens grav

Ysmak gikk ut på plassen der hans mor hadde ofret livet for det hun trodde på. Han sank i kne, og ba en bønn til sin mor, guden Haljiene. Han søkte svar, og et navn på den som nå hadde tatt plass i hennes rekker, den tidligere Sarkpresten. Han knelte lenge ved det korset han hadde plantet dagen før. Han fikk ingen svar. Unggutten reiste seg da, og gikk ned til stedet hvor levningene hennes var blitt lagt ned. Han gikk til rosens grav. Der ba han bønnen igjen og ba om svar, råd og visdom. Han ba også til den største av alle guder, Noden. Etter en lang tid der, fikk Ysmak beskjed fra åndene. Men ikke som han hadde forventet. Han hørte et vers i den sang man av og til kan høre i tåken. Et av de stevene som for alltid var blandt menneskene fra tidenes morgen, men som ingen hadde forstått fullt ut.

Svart renner elven mot fjerne hav Månen drikker ditt blod En vokter står ensom ved Rosens grav Løgnen skal være din bror

Dette var svar nok for helbrederen som knelte ved sin mors grav, Rosens grav. Men noe var galt. Synet som Sarkpresten hadde hatt var blitt tolket feil. Ysmak visste dette i sin sjel. Han så for seg kampen mellom Demondragen og Haljiene. Det ville ikke ha vært noen kamp slik mennesker oppfattet slagsmål. Haljiene hadde aldri løftet en hånd mot verken menneske eller demon så lenge hun hadde levd. Hun ville så heller aldri gjøre det nå i åndeform. Det var bare en forklaring, hvor enn fantastisk den måtte være. Den eneste måten Haljiene kunne ha overvunnet Demondragen var ved å rense den, slik Torbald den Gode hadde renset adaanerlederen Ravnak og Sarkpresten. Denne presten var renset. Sark ville ha mistet sitt grep i den mannen. Men Sark var ikke bare demon. Han var også drage. Og ingen drager lar velvillig slipp på sin eiendom. Da Sark hadde kommet tilbake for å igjen kreve menneskesjelen, hadde Haljiene våket over mannen. Ja, det hadde vært en voldsom kamp. En kamp som rystet all tro og viten om Sark i grunnvollene. Dragen selv hadde byttet plass, ikke bare hans prest. Dragen selv, demonen Sark var blitt vokter over det den holdt høyest av. Sark selv var blitt Haljienes vokter. Hans prest her på jorden var blitt vokteren av Rosens grav. Slik måtte det være, for ellers ville ikke Haljiene ha vunnet. En drage ville aldri ha trukket seg fra kamp. Da heller dø, og Sark var ikke død. Presten hadde alle Sarks krefter og gaver i behold. Han hadde bare begynt å bruke dem på en annen måte. Vissheten traff Ysmak som et slag. Haljienes kamp hadde vunnet en mektig seier og en mektig alliert. Dette betød også at Sark ikke lenger hvilte i sverdet som fulgte Oarkny Ark Arsyk. Dragen var fri, og den var ikke lenger i Yks tjeneste.

Et navn ble visket til Ysmak. Et navn av kraft, renselse, beskyttelse og guddomlighet. Navnet var Armanyo. Dette var det nye navnet på han som før hadde vært i Sarks tjeneste etter fyrstens vilje. Armanyo, den rensede dragen og gudenes beskytter. Armanyo, vokteren av Rosens Grav.

Fyrst Karinovs trofé

Kvelden begynte å nærme seg. Utenfor vertshuset var det igjen oppstyr. Fyrsten selv var der, og i heftig diskusjon med svartalven Aris over en sovende person som Ysmak ikke kunne se hvem var. Han gikk nærmere, og presset seg gjennom folkemengden. Der, på benken i ettermiddagssolen satt Calen Talori i dyp søvn. Fyrst Karinov og Aris snakket ikke lavmælt, så helbrederen fikk en mistanke om at magi eller urter hadde en finger med i spillet. Stridens eple sto i at fyrsten ønsket seg en suvenir. En suvenir som skulle skjæres ut av kyrthanerens levende kropp. Fyrsten ville merke kyrthanerenes Shah for evig tid. Aris var ikke fullt så velvillig innstilt på dette. Mange var fyrstens forslag. Like mange var svartalvens avslag. Til sist ble det avgjort at Calen Taloris venstre øre var et verdig trofé. Og slik ble det.

Ysmak turde ikke sette seg imot denne handlingen. Han turde ikke si imot fyrsten av frykt for at fyrsten da i raseri ville skade hans søster, Sarina. Nok en gang den dagen ble blod av Kyrth spilt på marken. Det eneste helbrederen kunne gjøre var å fjerne smerten fyrsten påførte ungguttens jordiske far. Triumferende så fyrsten på shahens lidende oppvåkning. Fyrst Karinovs hånd ble blodig der han holdt sitt seierstrofé. Calen Talori ynket seg da smertene jog gjennom kroppen hans. Det var lite blod som gikk tapt fra kyrthanerens kropp, for helbrederen hadde handlet raskt. De siste blødningene ble stanset med et tørkle som ble lagt stramt over såret. Skadet begynte Calen Talori på sin ferd til det sted hvor fyrsten sto uten makt, sitt elskede Novao Kyrth.

Ciril renses for ilden

Vel oppe på vertshuset, møtte Ysmak igjen marerittet. Foran ham sto Oarkny Ark Arsyk på samme sted som demonen hadde gjort da han hentet helbrederens mor for bare noen dager siden. Overfor ilddemonen sto en annen skikkelse, en vakker mann da han levde. Nå var denne mannen en demon, en Oarkny. Begge demonene snudde seg da Haljienes sønn kom oppover bakken. Ysmak kjente lett igjen Oarkny Arsyk. Den andre var Ciril, mannen som gav sitt liv for tvillingene. Helbrederen steg fram for demonen Oarkny Ark Arsyk, ikke uten frykt.

"Ysmak," hørte unggutten en stemme hviske. Han snudde seg, og fikk se fyrsten kalle ham mot seg. "Vik, Karinov!" brølte Oarkny Ark Arsyk, lik en skogbrann i raseri. Fyrsten sa ikke mer. "Ysmak," sa Oarkny Ark Arsyk. "Jeg ba om din hjelp, og nå trenger jeg den. Denne svake skapningen som nå tilhører den samme slekt som jeg, orker ikke mer. Etter bare sytten år med ilden i sitt indre, vil han forløses." Ysmak snudde seg mot demonen som en gang hadde vært Ciril. At dette var en av ilden demoner, kunne ingen ungå å se. Ciril var mektig i sin form, mektig i sin kraft. Men den kraft i ham som var mektigst, var sorgen. Der Ysmak sto flere meter unna, kunne han kjenne hvordan vannets tegn og ånder fremdeles var i Cirils kropp, hvordan de kokte og pintes. Vannet underlagt ildens kraft og kontrol. De lidelsene Ciril hadde vært utsatt for i sytten år var ubeskrivelige. Ysmak visste dette. Han ante ikke hvor kunnskapen kom fra, men han visste. Tårene skjøt opp i helbrederens øyne.

"Rens ham, Ysmak," sa Oarkny Ark Arsyk. Unggutten snudde seg mot demonen og så ham inn i de hvitglødende øynene. "Han vil ikke tåle det." hvisket Haljienes sønn. Ysmak krympet seg under det blikket han fikk tilbake. "En av oss skal dømmes inatt, helbreder. En av oss skal bindes til Yks trone der han sitter i dødsriket. Jeg har ikke lyst på en slik skjebne selv, men en av de demonene du ser for deg skal dømmes. Og du skal dømme dem. Velger du ingen, blir det Ciril. Det står i min makt."

"Din makt" spyttet Ciril mot demonen. "Du har ingen makt. Du har ingen vilje. Du er en tankeløs slave som blindt adlyder din herre." Oarkny Ark Arsyk satte øynene i Ciril. "Jeg tjener ingen, Ciril." Ysmak snudde seg trett mot Ciril. Helbrederen lente seg tungt mot Torbald den Godes stav. Renselsesstaven han bar på hoften kjentes ut som om den vred seg i ubehag der den befant seg mellom de to ilddemonene. Haljienes sønn søkte dypt i seg selv etter svar. Jo, han hadde kraften til å slukke en demon. Han så lenge på den mannen som hadde gitt sitt eget liv for ham selv. "Hva ønsker du, Ciril. Jeg har makt til å slukke de flammene som fortærer deg. Men jeg tror ikke du vil tåle det. Det er demonens flamme som gir deg liv. Tar jeg bort den, er det intet tilbake. Du vil bli intet. Jeg kan gjøre dette for deg, om du ønsker. Men be meg ikke gjøre det med glede."

Demonen Ciril så ned i marken. Så reiste han hodet igjen. Tårer lå i øynene. Tårer som ilden i ham øyeblikkelig fortærte. "Jeg orker ikke mer pinsel," hvisket den unge mannen som døde for sytten år siden. Ysmak så seg rundt. Folkemengden sto tett. Skogens barn og adlige hadde glemt deres barnslige krangel. Nå sto de side ved side. Fyrst Karinov sto der. Sarina sto der. Cober, Cirils bror, sto der. Alle ventet de på at han, Ysmak, skulle dømme sin mors drapsmann til evig pinsel i Yks tronrom. Gjorde han det ikke, ville han dømme Ciril til det samme. Men Ysmak var ingen dommer. Han var tilbeder av livet og fiende av Syk. Helbrederen snudde seg mot Oarkny Ark Arsyk. Langsomt åpnet han hendene sine, og lot Torbalds stav falle sammen med Aris renselsesstav. Selv nattens insekter så ut til å stilne av da Haljienes sønn langsomt gikk mot hennes skjebnes fyllbyrder.

"Demon, sa han stille, jeg skal holde mitt løfte til deg. Jeg lovet deg min hjelp, og den skal du få. Hvis det er slik at du må ta med deg noen til dødens tronrom, så ta meg." Unggutten falt på kne foran Oarkny Ark Arsyk med sin kropp blottet for hugg. Sarina skrek til, og løp ut for å redde sin bror fra den sikre død. Ysmaks magi og mange hjelpsomme hender holdt henne borte fra faren, selv om åndene kan bekrefte at dette var mot hennes vilje. Oarkny Ark Arsyk så lenge på gutten som satt foran ham.

"Dette var ikke hva jeg ønsket," sa han stille. Så hevet han stemmen. "Cober!" brølte ilden over plassen. "Dette er ditt." Demonen kastet sverdet mot mannen, som tok det imot i luften. Så snudde demonen seg og gikk, alene. Ysmak reiste seg sliten på bena igjen. Først plukket han opp Aris stav. Så gikk han mot staven som lå ved Cobers side, Torbald den Godes stav. Han bøyde seg ned, grep staven og sa så lavt at kun Cober hørte. "Hvis du har noe uoppgjort med meg, Cober, så hugg nå." Stålet i ferdamannens hånd forble taust, og Ysmak reiste seg opp. Demonen som hadde vært Ciril for sytten år siden så på helbrederen med raseri i øynene.

Et utrop i menneskemengden fikk alle til å snu seg. En av mennene hadde vært dumdristig nok til å følge etter Oarkny Ark Arsyk da han dro. Nå kom han tilbake, og i hendene bar han Yks gave til den fjerde arken, kloen på demonens venstre hånd. Cober holdt det sverd som Sark, demondragen, hadde hvilt i.

Ubevæpnet hadde Oarkny Ark Arsyk dratt. Da begynte Ysmak å gråte. Dette ble for mye for den av ildens arker som var igjen på plassen. Rasende stormet Ciril mot unggutten, og forlangte svar. Ysmaks aura av vann, renselse og helbred slo voldsomt imot demonen da ungguttens raseri også ble tent. Arken Ciril vaklet bakover, mens ilden i ham flakket. Helbrederen fulgte etter. "Hva vet du om offer?" ropte unggutten. Dette var et urettferdig spørsmål å stille.

Her mangler det noe... Ciril hadde selv ofret þUG3030en. Selv ikke Oarkny Ark Arsyk. Men jeg hjelper den som ber om det, hvis de ber om det. Og jeg holder mitt ord.

Ysmak snudde seg for å gå. Da talte Ciril. Stemmen hans var lun og god som ilden fra et ildsted som holder deg varm. "Da kom det noe godt ut av min død. Jeg vet det nå når jeg ser deg." Helbrederens lunger knøt seg sammen i et hikst. Ysmaks sytten år gamle skuldre burde ikke bære slike byrder. Han snudde seg langsomt og så med unge, usikre øyne på den vakre mannen som sto foran ham. Gråtkvalt sa Haljienes sønn "Du er min venn, Ciril. Jeg kan aldri takke deg nok for hva du gjorde for min søster og meg. Be meg om hva du vil, og jeg skal gjøre det. Ber du meg om å rense deg fra ilden du bærer i ditt indre, vil du dø. Da vil jeg også dø, av sorg. Men ber du meg gjøre det, skal det bli gjort."

Ciril strakte ut hendene sine. Langsomt gjorde Ysmak det samme. De grep om hverandre. Unggutten kunne kjenne hvordan den livgivende ilden i Ciril brølte i raseri da den måtte kjempe for å overleve de bølger som trengte seg inn i arken. Men samtidig kunne Ysmak også kjenne hvordan Cirils forpinte sjel fikk styrke og lege. Demonens kropp spente seg i smerte mens de to dødsfindene ild og vann kjempet om hans kropp. Hvordan liv og død rev ham sønder innvendig. Men han sto. Så slapp Ildens demon og vannets helbreder taket i hverandre. "Takk, Ysmak." hvisket Ciril. "Nå har jeg styrke til å holde ut." Så dro han.

Ysmak møter Amnesia

På åndenes øy gikk bålet, trommene og mjødbegerene høyt. Sangen og historiene flommet over dette velsignede rike som en livgivende flodbølge. Kyrths folk satt sammen med alver. Alver satt sammen med folk av Løgnens Rike. Heksemestere og prester moret seg sammen. Det var vakkert for øye å skue. Blåflammefolket, Rapla Firbolga var også der, sammen med sin yppersteprestinne, Tuisaen. Stemningen tinte opp selv disse harde mennene, slik at ukjente sanger ble framført rundt bålet. Selv Aris så ut til å more seg kostlig, der han sort og veldig lente seg inntil treet som stod nærmest flammene. Selv hvitskygge, den gamle tornealven, så ut til å få nytt liv.

Det var her Ysmak for første gang kom i tale med den som han skulle komme til å elske av hele sin sjel da han sto ved enden av sin skjebne. Hennes navn var Amnesia. Hun var en alv av fiskenes tegn, hemlighetenes voktere. Hun var tre tusen år av alder. Raskt forsto hun at unggutten som satt ved hennes side, var bærer av kunnskap som mennesker ikke skulle ha. Det var i hennes makt å få helbrederen til å glemme dette, men det ble ikke gjort. Hvorfor vet jeg ikke. Denne alven kjente også hele skaperens sang, for det er deres byrde å bære denne. Amnesia forbannet Aris mang en gang for å ha avslørt meget av alvenes viten til en guttevalp. Hennes forbannelser nådde aldri lenger enn uttalen, og for dette elsket Ysmak henne høyere. De delte samme tankegang og humor, alven og menneskebarnet, selv om de ikke delte alder. Ysmak og Amnesia ble raskt venner, tross alle odds.

Pakten må gjenopprettes

Skjebenen kom tidlig den dagen. På plassen foran vertshuset kom det besøk, som ikke var fra denne verden. Det var Den Første av Kyrth som kom tilbake til menneskenes verden. Han, den hvitkledde, var hva alle Kyrths barn så på som sin far. Han var kyrthanerfolkets beskytter. Da han gikk til hvile, lengre tilbake enn noen kan minnes, lovet han å komme Kyrths barn til hjelp når alt håp var ute. Det var nå. Han var den som hadde opprettet den første pakten med åndene for tidsaldre siden. Med seg hadde han sin dødsvakt, syv av Kyrths beste krigere. Disse mennene, Den Første og hans dødsvakt var ikke av mennesker. De var heller ikke av åndenes verden. De kunne ikke kalles. De kom av egen fri vilje når skjebnetimen slo. Dette var nå. Hans bud var enkelt. Pakten måtte gjenopprettes. Etter dette budet, dro han igjen, med løfte om at han ville være tilbake i løpet av kort tid, når hans nærvær igjen var nødvendig.

Den unge helbrederen sov da dette skjedde. Meget var allrede gjort da Ysmak våknet dagen etter. Calen Talori hadde tatt opp igjen den byrden som Torbald den Gode hadde lagt på de menneskelige magikere. Det magiske råd var nok en gang samlet. Fem var blitt samlet på Novao Kyrth. Deres navn var ikke allment kjent, men helbrederen kjente noen. Calen Talori var den i rådet som talte på åndenes vegne. Martinius J. Feldt var innsatt som kunnskapens mester. Trussel var også der, for ingen magi var skjult for ham. Videre mistenkte unggutten Cober for å ha en plass, likeså Drømmeren, en av alvenes rekker. Men på de to siste var ikke helbrederen sikker. Det Magiske Råd hadde hatt møte, og var igjen innsatt etter mange års fravær.

Hvor er eggene?

Et brøl fikk husveggene til å riste. Et brøl av raseri og ødeleggelse. Ysmak stormet ut og fikk se et syn som fikk blodet til å fryse i årene hans. Der på plassen foran vertshuset sto en av de han elsket høyest i dette forbannede landet. Mot ham sto en av de Helbrederen respekterte mest begrunnet sin kunnskap og visdom. Dragen Arsom Ular møtte i kamp. Hans motstander var Trussel selv. Aldri hadde unggutten sett slikt sinne hos noen levende skapning. Arsum Ular samlet seg i et nytt angrep. Trussel skrek da flammene slo om ham. Skogens lille far falt sammen mens røyken lå tykt om skikkelsen på marken. Dragen skrek i raseri mot ham. Trussel reiste seg langsomt opp igjen. Skogens villskap lyste i øynene hans. Så angrep han. Arsom Ular ble kastet bakover i smerte da han ble truffet. Tilskuerene kunne se hvordan ansiktet til dragen vred seg i smerte da alle verdens torner slet i kjøttet hans. Så brant Trussel igjen. Blødende sto Arsom Ular over den ildherjede kroppen til skogen selv.

"Hvor er eggene?" skrek kunnskapens drage. Trussel ristet svakt på hodet. Dragens raseri vokste, selv om dette virket umulig. Han påkalte sann magi. "Du har å adlyde!" runget dragens rop. Ysmak krympet seg der han sto som vitne. Ingen kunne motstå denne mektigste av all magi. Trussel motsto. "Jeg tjener bare en herre, Skaperen!" hylte trussel tilbake.

Dette var mer enn Arsom Ular kunne tåle. Han løftet skogens herre opp fra bakken, og kastet ham over plassen. Trærene rundt vertshuset knaket da Trussel traff bakken. Igjen brøt flammer ut over kroppen til skogens far. Langsomt brant ilden ut. Arsom Ular gikk langsomt og smertefullt mot den lille kroppen som lå stille. Det ene øyeblikket lå Trussel stille, det neste satt han igjen i dragens strupe. Som fallende trær rammet slag etter slag den overraskede dragen. Trussels ben lå slynget rundt Arsom Ulars mage og klemte livet ut av ham med samme kraften som alle denne verdens kvelerplanter. Med en kraftanstrengelse slet kunnskapens drage seg løs og kastet skogens far bort. En ildtunge slo gjennom brystet til Trussel. I smerter falt den lille og mektige om igjen, og denne gangen reiste han seg ikke. Ilden døde raskt ut, for draken hadde ikke lenger kraft. Blødende falt Arsom Ular ned på kne. Kampen var over. Ingen hadde vunnet. Utmattet reiste dragen seg og gikk bort. Ikke lenge etter reiste også Trussel seg, og hjulpet av skogens barn, dro også han fra valplassen foran vertshuset.

Ysmak dro gjennom skogen. Hans mål var dragens leir. Som følgesvenn på denne ferden var vokteren, Armanyo. De kom trygt fram, og stanset ved inngangen til det området i skogen som avmerket Arsom Ulars leir. Dragen satt trett der. Han hevet hodet da han kjente ungguttens nærvær. Han så spørrende på Helbrederen. "Hva er det som skjer?" spurte Ysmak lavt. Kunnskapens drage inviterte ham da inn i sin leir. Sammen satte de seg. "Trussel har drageegg." hvisket Arsum Ular. "Trussel ønsker å klekke dem ut under fullmåne. De vil da bli isdrager, drager av ødeleggelse, og kun ødeleggelse." Når en isdrage blir født, fjerner man alle de tegn en ilddrage bærer i sitt navn. Det eneste tegn som blir igjen, er ødeleggelsens tegn. Disse hvite dragene hatet sitt eget kjøtt og blod. Kom de ut i verden ville de drepe de drager som levde der. Når dette var gjort, ville de drepe menneskene, dyrene og tilslutt, skogen selv. Hver drage ville leve i tusen år. Trussel hadde fem egg. Fem tusen års ødeleggelse. Arsom Ular måtte ha disse eggene. Han ville la dem hvile, eller også ruge dem ut selv, slik at fullmånens kraft aldri ville berøre dem. Men Trussel hadde gjemt dem, og kunnskapens drage visste ikke hvor de var.

Bregne – Soks datter

Et rituale foregikk i utkanten av plassen foran vertshuset. Dommeren selv sto der, og den han hadde under sin retferdighet, var Bregne, en av skogens døtre. I Soks navn, den guddommlige dommer, ble denne uskyldige skapningen frelst. Hun ble rykket ut av sin tilværelse, av sin skjebne og sitt liv. Ysmak kjente hvordan hårene hans reiste seg da barnets sjel skrek ut og døde. Han så med avsky på dommeren der han sto i ekstase over det som en gang hadde vært en av skogens nydelige døtre. En av livets tilbedere. Han kjente hvordan menneskets sjel og navn bosatte seg i kroppen som ikke var av menneskeslekten. Skogbarnets perfekte kropp ble vanhelliget da den nye ånden tok bolig. Helbrederen kunne formlig kjenne hvordan Bregnes livgivende vev spente seg mens den del av hennes kropp som ikke var laget i menneskets bilde, visnet og døde. Da rituale var over, var Bregne død. Igjen la et skall som bar hennes bilde, men hennes ånd var av mennesket. Hennes far var Sok. Haljienes sønn forbannet seg selv for sin svakhet. Mot denne magi var han maktesløs, og han hatet seg selv for det.

Duellen

På utsiden sto en folkemengde og ventet. På benken satt fyrsten og hans hoff. Blandt dem var også Arnach, Torbald den godes banemann. Trollmannens øyne knep seg sammen da han fikk se hvilken stav som befant seg i helbrederens hender, men han sa intet. Fyrst Karinov kalte på Ysmak. "Kom, sitt ved min side." Ysmak gikk langsomt opp trappene mot fyrsten selv. Med en foraktlig håndbevegelse gav fyrsten tegn til adaaneren Ravnak om å flytte seg slik at unggutten fikk ta plass. Utilpass satte gutten seg ved Fyrst Karinovs side. Arnach reiste seg og gikk ut på den åpne plassen foran vertshuset. Der ropte han ut en utfordring mot tåken. Han utfordret Calen Talori til å møte ham der han nå sto. Så gikk Arnach tilbake til benken, og satte seg igjen. "La oss se om kyrthaneren våger å møte meg." sa trollmannen lavt og foraktlig.

Månen steg mens alle ventet. Den lyste forsiktig ned på den ensomme skikkelsen som kom langsomt ut av skogen og opp mot den ventende Arnach. Calen Talori hadde hørt Arnachs kall, og nå kom han for å svare. De stilte seg opp overfor hverandre, og verden selv holdt pusten. Arnach var den første som talte.

"Du kommer for å møte din skjebne, Calen." sa han. Kyrtanerenes Shah svarte ikke. "Du vil tape, det vet du." lød Arnachs stemme igjen. Fremdeles ikke noe svar. "Jeg er sterkere enn deg, Calen Talori." Da svarte Shahen. "Du er ond, Arnach. Torbald den Gode så det ikke før det var for sent. Du var hans lærling, og du var en ond gutt. Du ble en trollmann, og du var en ond mann. Så ble du mektig, og det kostet deg din sjel. Du, Arnach, er Yks slave."

Som en tordenstorm kunne Ysmak kjenne de kreftene som samlet seg på plassen. Denne kampen ville foregå i ånderiket, og bare resultatet ville bli synlig for menneskene rundt de to magiens mestere. Arnach begynte å messe. Det var en sterk regle. Calen merket den inn i margen, men lot ikke smerten skinne gjennom. Han svarte, uten virkning. Igjen messet fyrstens trollmann. Calens krefter ble suget ut av ham. Shahen vaklet nå. En etter en forlot Calen Taloris støttende ånder ham. Han grep hardere rundt staven sin. Med noen av de siste kreftene påkalte han en av Kyrths mektige krigere. Han messet lenge. Han var nesten tappet for krefter. Krigeren kom, men krigeren var svak slik riket Kyrth en gang var svakt. De kjempet sammen, krigeren og Shahen, mot den nå sterkere Arnach. De brukte alt de hadde av styrke. De tapte. Krigeren falt for Arnacs messing. Calen falt i kne.

"Se fyrste!" ropte Arnach. "Han kneler for deg." Calen gråt da, og prøvde å kjempe seg på bena. Det var et knusende syn for Ysmak, der han sto og så sin jordiske far kjempe gråtende mot en enorm overmakt. Så kjente han luften stryke ham over kinnet. En duggdråpe festet seg der, og randt kjærtegnende nedover mot haken. "Mor." hvisket unggutten stille. Haljiene var der. Hun kom for å hjelpe de hun holdt mest av. Calen kunne kjenne hvordan han fikk nye krefter, da den ånd han kjente bedre enn noen kom for å støtte ham i hans kamp. Langsomt og svakt kjempet han seg på bena igjen. Arnach vaklet i sin egen tro. Det han så var umulig. Ingen kunne tåle det Calen Talori nettopp hadde vært utsatt for. Men det umulige skjedde. Snart sto Shahen av Novao Kyrth igjen uten å måtte søke støtte fra sin trofaste stav. Han førte hånden og staven som om de var ett. En grønn flamme brøt ut på stavens ende. En magisk, kraftfull flamme. Med fast stemme påkaldte han vannets rensende krefter. Han ledet dem mot Arnach, som hikstet i plutslig smerte. Den demonske ilden som brant i Arnachs årer brølte i raseri da vannets bølger slo gjennom dem, kvalte dem, tok fra dem kreftene de var så avhengige av. Arnachs krefter, hans liv, ble slokket. Ondskapen ble druknet. Intet liv ble tilbake. Fra tåken kunne man høre sørgehylene fra det skrømtet som bebodde dette ukjente lenet.

Fyrst Karinov reiste seg foraktlig. Han så på liket av en av lensherrene sine. Så gikk han. Calen Talori ble hjulpet av sine venner, og dem hadde han nå mange av i Løgnens Rike. Snart var den unge helbrederen alene på plassen. De andre var trukket seg tilbake inn i vertshusets varme. Ysmak kjente hvordan Arnachs sjel, den lille delen som ikke var overgitt til Yk selv, forlot den ødelagte kroppen. En liten del av trollmannens sjel hadde overlevd det voldsomme angrepet. En liten del av hans ånd var ren. Han så hvordan den måtte betale den pris som var lovet. Arnachs sjel ble tatt av Yk. I dødsgudens tronhall ville Arnach henge som et trofe, og pines i evig tid. Ysmak gikk bort til den døde kroppen som en gang hadde vært Torbald den Godes banemann. En gang før den unge Arnach ble offer for demonenes makt, hadde gutten hatt en drøm om å beherske magien. En gang hadde Arnach vært ung. En gang hadde den unge Arnach vært god. For denne unge gutten som hadde død en ukjent død for mange år siden, gråt Ysmak.

Yk kommer for å hente Karinov

Mørkets stund nærmet seg. Det lå ondskap i luften. Noen reiste mot jorden, og det var ikke fra gudenes rike. Menneskene var irriterte, uten å vite hvorfor. Mange satt på utsiden i natten. Luften var ladet også der, men den var værre inne. Med et stod røyken tett på plassen. Skriket fra tusner av forpinte sjeler fulgte som et nesten uhørlig ekko langt bortefra. Kledd kun i dødens hvite livløse farge, med hår som fosser av offerblod sto Yk selv i de levendes verden. Øynene var tomme, kroppen mager og benete. En rød aura av ondskap lyste opp treveggene. Alle de tilstedeværende kjente dødens harde grep rund deres sjeler. Sammen med ham kom to av hans krigere, innsmurt av blod. De bar ingen sverd, for deres våpen var døden selv. Mektigere våpen en det finnes ikke.

"Karinov!" brølte døden. "Jeg har kommet for å hente deg!" Fyrsten kom langsomt ut på plassen. Han gikk mot den mektigste av alle demoner. Han gikk rett til sin død. Og plutselig smilte han spottende. Yk så på det lille svake mennesket foran ham. Foraktlig grep han Karinov i brystet og slengte ham i bakken. Døden knelte der den forslåtte fyrsten lå, og uten anstrengelse slet han menneskets hjerte ut av ham. Yk gikk ned mot plassen igjen. Han så på menneskene som sto samlet der, klynget sammen i frykt. "Fire til ville jeg ha med meg til mitt rike." sa han. "Calen, Aris, Trussel og Haljiene. Calen og Aris kan jeg ikke finne, Haljiene unnslapp og Trussel ligger utenfor min makt. Men fortell dem at jeg leter."

Lukten av død spredte seg over plassen, og selv skogen ynket seg over Yks nærvær. Med et trakk mange mennesker pusten dypt i sjokk. Fyrst Karinov reiste seg langsomt og blødende. Igjen smilte han det spottende smilet. "Så," snerret Yk, "jeg får den sjeldne glede å ta livet av deg to ganger." Han grep igjen tak i fyrsten og ristet ham som en filledukke. Så slet han strupen over på Karinov. Men livet forlot ikke mennesket. I raseri brølte Yk ut, og kastet Vladimir Karinov i vertshusveggen så Ysmak kunne høre hvordan rygg og ribben brast og knuste. Fyrsten gled langsomt nedover veggen, mens hosten hans sprutet et regn av blod utover plassen. Små, røde dråper ble opplyst av ild og månelys før de ble slukt av jorden. Ysmak ble kastet mot veggen bak ham da han kjente hvordan Yk kalte sann magi i ordene han brølte mot Karinov. "Dø!" Fyrsten reiste seg rakere. "Så dø da!" Raseriet i Yk var sterkt nok til å legge land øde. Igjen grep dødsguden mennesket som hånet ham. Han løftet kroppen opp etter halsen, knakk nakken på ham en håndbevegelse, og knuste kroppen mot marken. Det kvalmende ekkoet av bristende kjøtt og gnissende ben ble kastet over plassen. Helbrederen kjente hvordan kvalmen steg i halsen. Fyrsten lå stille nå, men livet nektet å forlate ham. "DØ!"

Ropet fra Yk runget gjennom skogen. Fyrst Karinov adlød ikke. Dødsguden rettet seg opp. Han så seg om. "Narr, dette er ditt verk." sa han med rent, uslipt hat i stemmen. "Hvor gjemmer du deg? Kom frem!" "Husk veddemålet." sa en mann i utkanten av menneskemengden, før han falt om. Yk så på mennesket som lå der. "Du bryter reglene." kom det fra en alv, før også denne falt om. "Vi har ikke spillt ferdig" sa en tredje mann, og omfavnet bakken. Yk så seg rundt. Han var rasende. Han var lurt. Han gikk bort til den blødende, radbrukkne men levende fyrsten. Dødsguden festet hånden i ribbenene som lå blottet i Karinovs bryst, og heiste ham opp så føttene hans bare såvidt berørte bakken. Fyrsten skrek ut i smerte. "Fortell din herre at jeg kommer tilbake." sa han før han igjen kastet mennesket fra seg.

Fyrst Karinov falt sammen der han landet. I sjokk sto Ysmak som tilskuer da Yk samlet sine tjenere og dro samme vei han var kommet. Yk, dødsguden selv, dro med uforettet sak.

Stjernen faller

Adaaneren Ravnak sto på utsiden. Han så lenge på helbrederen før han gikk frem mot ham. "Ysmak," sa han. "Jeg trenger din hjelp."

Haljienes unge sønn møtte Syktilbederens blikk. Mannen var plaget. Han hadde mistet kontakten med sin guddom. Syk talte ikke lenger til ham. Renselsen påført ham fra Torbald den Gode hadde tatt bort Syks tale. Ravnak lette etter en ny plass i skjebnehjulet. Til dette trengte han Ysmaks hjelp. Ravnak hadde et rituale å utføre. Men han ville ikke gjøre dette alene. Han fortalte helbrederen at dette da kunne slå ut feil. Han trengte sin jordiske motpart, og dette var Haljienes sønn. Til sitt rituale trengte adaaneren en motvekt for å få balanse. For Ysmak stemte dette overens med den lære han hadde fått av Aris. Balansen måtte i sannhet opprettholdes. Helbrederen svarte at han ville gjøre hva Ravnak ba om. Unggutten så i Ravnak at han ville gjennomføre dette rituale med eller uten hjelp fra Ysmak. Helbrederen kjente ikke magi godt. De legende evnene som han selv brukte, var en kraft som lå i ham, han trengte aldri si frem regler for å få den til å virke. Hans magi var alltid våken. Ravnak var en magiens mester. Men Ysmak fikk ikke dra alene sammen med adaanerene. Armanyo ville følge med, og ville ikke høre av noe annet. Slik ble det.

Sammen gikk den lille gruppen av adaanere, Ysmak og vokteren opp mot det sted Ravnak hadde sett ut som ritested. Mange magiske gjenstander var samlet på fjellet de kom opp til. Trussel selv satt i utkanten av den åpne plassen der ritualet skulle stå. Ravnak talte. "Hva dere enn gjør, trå ikke inn i den sirkelen jeg trekker opp."

Så begynte han å messe. Adaanerene som sto rundt, virket nervøse. De sto med våpne trukket og så inn i skogen. Armanyo virket også utilpass. Ysmak sto og så på Ravnak der han påkalte åndene i verden. Hvordan han ytret sine ønsker. Igjen og igjen ropte han på dem. Mer mektig magi enn helbrederen noen gang før hadde sanset, ble samlet der på fjellet. Da begynte ofringen. En etter en visnet de magiske gjenstandene som var samlet inne i sirkelen. En etter en døde de, og deres magiske sjel ble samlet i kroppen som messet og kalte på dem. De styrket ham med sin kraft, med sitt liv. De gjorde ham i stand til å bruke en magi intet menneskelig vesen var forunt. Ravnak messet for siste gang. Han kommanderte magiens levende hjerte til å følge hans vilje. Han kommanderte stjernen i sirkelens midtre. Han kalte med sann magi. Og kraften forsvant.

"NEI!" Trussels stemme ropte i panikk der han løp over plassen, brøt sirkelen, og veltet de gjenstander som befant seg der. Men det var for sent, alt for sent. Stjernen falt. Magien i denne verden vred seg i dødskramper. Den var ennå levende, men dens skjebne var beseglet. Trussel selv, skaperen av den magi man kjente, sto nå maktesløs og kunne bare se på det som skjedde. Han hylte ut mot skogen, og forsvant inn mellom trærene. Ravnak sto fremdeles i sirkelens midtre. Han pustet, hjertet slo, men Ysmak kunne se at kroppen ikke lenger var bærer av liv. Ravnak hadde ofret sitt eget liv i det ritualet han hadde holdt. Han var bare ikke klar over det ennå. Ysmak snudde seg. Tungt begynte han på nedstigningen mot vertshuset. Armanyo fulgte ham i stillhet. Ravnak ble ikke sett av mange etter dette. Han var bærer av en større bør enn noe menneske kunne bære. Han søkte glemsel i Tåkens verden, og ble ikke sett etter at han steg inn i denne mystiske verden.

Jordens sykdom

De satte seg ned, vannets blåkledde datter, Calen Talori og Ysmak. Tuisaen talte gjennom munken ved sin side. Hun fortalte de tilstedeværende historien til Rapla Firbolga, den samme hun selv hadde fortalt helbrederen før. Hun ble ikke avbrutt før Aris dukket opp på utsiden av Tuisaens leir. Som en venn ble han sluppet inn. Men noe var feil. Unggutten kunne føle det i hver nerve. Det kunne Tuisaen også, hennes ansikt forstrakk seg da hun så svartalven. Vissheten sto plutslig klar for Ysmak. Han brøt stillheten som hadde oppstått.

"Kan jeg hjelpe deg med noe, Sebk?" Løgnens gud i Aris skikkelse snudde seg mot helbrederen. "Dere gjør en feil." sa Sebk. "Her er ingenting som dere tror." Ysmak klarte ikke å være i nærheten av denne guddommen. Han kunne ikke sloss mot løgnen selv. Han trakk seg tilbake, og overlot kampen til Calen Talori, Tuisaen og hennes soldater. De var sterke. Selv var han svak. Han måtte samle krefter, for han var viss på at de snart ville komme til nytte. Etter kort tid dro Løgnens gud. Menneskene samlet seg igjen i leirens midtre. I raske trekk forklarte yppersteprestinnen hvordan rituale måtte utføres. Stilletiende gav magiens barn tegn på at de hadde forstått. De samlet seg i en sirkel rundt Jordens Krukke. Calen talte da. "Min magi har blitt påført et drepende slag. Stjernen, magien, faller. Min magi er ikke død, ennå. Men den er svak. Jeg skal gjøre det jeg kan. Jeg håper der er nok."

Tuisaen gjorde tegn til at alle skulle sitte ned, og slik ble det. Jordtrommen spilte opp, og åndene ble påkalt. Novao Kyrths Shah reiste seg, og gikk som i drømme mot krukken som sto svart i sirkelens midtre. Han begynte å messe. Stemmen hans steg til rop. Igjen og igjen påkalte han åndene. Igjen og igjen kalte han renselsens ånder ned i krukken. Så sto han tilbake, og satte seg. Vannets datter reiste seg da en ny rytme steg fra jordens tromme. Hun gikk frem til den krukken som sykdommens gud hadde pustet sin råtnende ånde i. Hun trakk frem en kniv, pustet dypt, og lot det skarpe bladet dele huden. Blodet hennes rant ned i den smittede krukken. Ysmak kunne føle hvordan Syks nærvær minsket, hvordan det ene knusende slaget etter det andre rammet hardt. Vannets datter ofret sitt eget blod for å drive slangen bort. Såret hennes lukket seg igjen, om om det aldri hadde vært påført. Hun gikk tilbake og satte seg. Igjen forandret rytmen seg. Ysmak reiste seg fra skinnfellen han hvilte på, og gikk mot Jordens Krukke. Han støttet seg tungt mot Torbalds stav, knelte og berørte krukken med hånden. Kvalmen skjøt opp i halsen på unggutten. Syk sloss for sitt grep, og han sloss voldsomt. Hadde han ikke vært så svak etter alle de angrep han hadde måttet slå tilbake, ville helbrederen aldri ha overlevd det raseri sykdommen nå kastet mot ham. Ysmak kjente hvordan sykdommen åt seg oppover hånden hans. Han kunne kjenne hvordan hans egne krefter var svekket. Han kjente hvordan de flommet ut mot sykdommen, mot slangen. Hvordan de kjempet sin dødskamp mot syks første sykdom. Hvordan helbredet kjempet mot dragenes skapelse. Hvordan vannet kjempet mot ilden. Langsomt fikk vannet overtaket. En liten svakhet i forsvaret var alt som skulle til for at vannets krefter kunne slå seg gjennom og ta opp kampen mot ilden selv. Unggutten følte ildens raseri der den brant skjult i krukken som han berørte. Han kjente hvordan den samlet sine siste krefter for å slå tilbake det som nå truet dens eksistens. Hvordan den slo tilbake, og tapte. Ilden ble kvalt. Krukken var renset.

Ysmak reiste seg på usikre ben, og gikk som i svime tilbake og satte seg. Sykdommen var borte, men det hadde kostet all Ysmaks iboende helbredende kraft. Unggutten var sliten til døden. Tuisaen reiste seg fra sin plass. Nølende gikk hun bort til krukken, og la sine hender på den. Så smilte hun. "Takk." sa hun lavt til de tilstedeværende.

Bryllupet

En kvinne skal stige fra mørke land Månen drikker ditt blod Og stige til alters med tåkens tyrann Løgnen skal være din bror

Ryktene svirret i Løgnens Rike. Fyrst Karinov hadde befalt alle i riket å møte til hans bryllup. Folket hadde ennå ikke fått klarhet i hvem som var hans utvalgte. Ysmak var en av de få som visste dette. Den utvalgte kvinnen var en av de to gullstrupene som sang på vertshuset for en tid siden. Den ene var blitt drept på sitt rom. Den andre ble giftet med Fyrsten. Det var en merklig skjebne de to sangfuglene hadde fått. Denne Fyrstens utvalgte var en av solens tilbedere. Hun var en av solguden Debans barn. Ysmak kalte henne for Solens Datter i stillhet. Viten om hennes opphav og tro hadde helbrederen hentet fra Calen Talori. Og unggutten festet lit til den viten. Men noe var feil. Man kunne kalle denne Solens Datter for hva man ville, men hun kom på ingen måte fra mørke land, slik sangen spådde. Heller ikke startet hennes sjels navn med mørke eller land. Helbrederen hadde satt magien i gang for å ta rede på dette. Da Løgnens Stund nærmet seg, kom Fyrsten og hans hoff til vertshuset. Alle borgere i riket var samlet der inne, selv kyrthanerene hadde kommet for å bivåne bryllupet. De eneste som Ysmak savnet der var Calen Talori, Lomelinde og Sarina.

Helbrederen søkte støtte i den viten om at hans søster var trygt på Novao Kyrth. Stemningen var trykket i fellesstuen. Det var som om en dom hvilte over stedet. Ryktene svirret ennå, skjønt mer lavmælt nå enn før. På Fyrstens kommando ble det sang og musikk, men ingen la sin sjel i dette, så det hele ble halvhjertet. Fyrst Karinov satt ved sitt bord med sin trolovede ved sin side. Alle hans sår var borte. Ysmak visste ikke hvordan dette kunne ha seg, og sikker ble han heller aldri. Mjød og vin ble servert, stemningen ble lettere, men følelsen av at skjebnen hadde nok et kort å spille ut forble.

Stunden ble slagen, og folket gikk ut til der hvor bryllupet skulle stå. Adelen sto på den ene siden. Folket sto på den andre. Martinius J. Feldt sto for signingen. Vekterene sto i utkanten av folkemengden og stirret på menneskene med onde gule øyne. J. Feldt renset stemmen, og talte høyt. "Har noen av de fremmøtte innsigelser mot dette bryllup?" "Ja." lød stemmen til Soks barn. Da var det som om jorden selv reiste seg opp foran henne, og kastet henne i bakken. Sten, jord og røtter tok en levende form, og presset henne mot marken. Hun kunne ikke røre seg, og heller ikke snakke. J. Feldt renset stemmen igjen. "Er det noen fler?" lød røsten hans rustent. Det oppsto en lang pause. "Ja." lød det plutselig, i det Martinius skulle til å fortsette. En liten skikkelse gikk opp trappene mot Fyrsten. "Jeg trenger ikke deg lenger" sa figuren foraktlig, og kastet Karinov unna.

Han falt ned på marken, og ble liggende uten å røre seg. Ysmak kunne kjenne døden i ham helt bort der han selv sto. Den lille kuttekledde skikkelsen talte igjen. "Endelig" sa han, "endelig kan jeg vise meg som jeg er!" Han rev hetten av seg, og avslørte sitt motbydlige ansikt. Blodrødt var det, med to horn og spisse ører. Han ville sett latterlig ut, hadde det ikke vært for den kraften han bar rundt seg. Sin guddommelighet.

"Mine barn!" ropte han ut til menneskene. "Takk for at dere alle er samlet her for å se mitt bryllup, og bevitne min seier." Sebk snudde seg mot Martinius J. Feldt. "Fortsett!" kommanderte han. Martinius begynte for tredje gang på vielsen, og denne gangen ble de to som sto ved alteret mann og kone.

Sebk snudde seg igjen mot folkemengden. "Vær hilset, alle dere som bor i mitt rike. Dere lurer nok på hva dette dreier seg om. La meg forklare. Jeg skal fortelle dere en historie om en narr og hans hersker." "Er den lang?" hørte plutslig Haljienes sønn seg selv si spottende mot guden som sto der foran ham. Sebk smilte over ungguttens frekkhet. Slike vitser kunne han sette pris på, da han var gudenes narr selv. "Jeg kan gjøre den kort, Ysmak." sa guden, og bukket hånlig. Så begynte Løgnens gud sin historie.

"En gang for lenge siden var det en herre som satt på sin trone. Ved sine føtter hadde han en narr, som underholdt ham når han kjedet seg. Denne herren, denne guden var svært mektig, og svært stolt. Han sa at ingen var mektigere enn ham selv. Han var den sterkeste av alle demoner. Selv når alle levende vesener, alle demoner og alle guder døde, ville han bare bli sterkere og sterkere. Han var, i egne øyne, allmektig. Dette forkynte han fra sin trone i det uendlige. Narren hans var ubetenksom en gang. Han lot det falle ord som var spottende om dette riket som hans herre var mester over. Han stilte spørsmål som satte hans herres rike i tvil. Guden som eide riket, narrens herre, ble rasende. Han grep tak i narren, og ville ødelegge ham, men narren krøp sammen og kom med et forslag. Hvorfor ikke bevise for hele verden at denne dødens gud virklig var den største av dem alle. Hvorfor ikke inngå et veddemål. Narren pekte på menneskenes verden, jorden, og sa: "La oss se hvem av oss som blir den første til å bli enehersker der. Den som vinner får hele den andres rike i tillegg, som en premie." Da hadde herren lagt hode sitt bakover og ledd. Narrens herre hadde alltid vært arrogant, og slik var der også nå. "Men," sa narren, "for å gjøre det hele litt mer spennende, la oss ha en regel på spillet. Den ene skal ikke blande seg inn i den andres spill. Man skal spille på to fronter, uten å sloss mot hverandre." Guden hadde akseptert disse reglene, og spillet hadde begynt. Det første narren hadde gjort, var å skape et nytt rike, som ikke var av jorden, ei heller av åndenes verden. Denne verdenen, dette riket fantes ikke. Det var et Løgnens Rike. Rundt dette riket hadde narren skapt tåken takket være triks og fanteri. Alt hadde gått som planlagt. Narren brukte list, ikke kraft. Narren kunne ikke være sterkere enn sin herre, men han kunne være listigere. Inn i denne tåken vandret så mennesker og skogsfolk, dyr og udyr. Alle kom de til Løgnens rike. Alle knelte de og godtok denne narren som deres gud. Tiden gikk, og det ble mange mennesker. Narren trengte da et menneske som kunne lede dem, kunne få dem til å gjøre hva narren ønsket av menneskene. Han lette lenge, og fant Karinov. Denne Vladimir Karinov var blitt forrådt og lurt av sine egne, men døden, narrens herre hadde glemt å hente hans sjel. De inngikk en avtale de to, narren og Karinov. Narren gav Karinov liv, tilsynelatende, og et rike å herske over. Til gjengjeld skulle fyrsten adlyde narren i et og alt. På jorden spredte tåken seg mer og mer. Narrens herre fikk mindre og mindre å herske over. Fler og fler kom inn i løgnens rike. Og i løgnens rike hersket narren."

Sebk så seg triumferende rundt. "Nå, mine barn," sa han, "er hele jorden dekket av tåke! Og som alle dere vet, finnes det bare et rike i tåken, og det er Løgnens Rike. Mitt rike! Alt jeg nå behøvde å gjøre for å vinne mitt veddemål, var å bringe dette riket ned på jorden, og det er nå gjort. Jeg, Sebk, herskeren over dette riket har giftet meg med et av jordens barn. Så riket er nå jordisk slik jeg selv er blitt. Nå gjenstår bare en siste handling, å fjerne tåken. For alt på jorden er nå inne i tåken, og alt i tåken er en del av Løgnens Rike, og derfor mitt." Sebk trakk pusten dypt. "Se, mine barn, tåken forsvinner!"

Det var sannhet i hans ord. Tåken vred seg som i dødskramper, før den gav opp og ble borte med den milde brisen som hvirvlet den avgårde i myke spiraler. For første gang kunne Ysmak se verden. Han var blitt født inn i Løgnens Rike. Han hadde aldri sett verden utenfor. Den var vakker der den lå. Men den ventet en ond skjebne.

"Jeg har vunnet!" ropte Sebk triumferende ut i natten. "Yk, jeg kaller deg! Kom og se din narr beseire deg! Jeg vil ha min pris slik du lovet, jeg vil ha ditt rike!" Langsomt snudde Narrens gud seg mot helbrederen som sto urørlig i mørket. "Og det, Ysmak, var den korte versjonen. Jeg kunne gjort den meget lenger."

Virkligheten jamret seg idet åndeverdenen igjen slet den i stykker. Hvitkledd og i raseri kom Yk selv igjen. "Du har gjort meg til narr for siste gang, slave!" brølte dødsguden ut, og hevet sitt sverd. Sebk tumlet tilbake for å unngå slaget. Han skrek i redsel. Da hørtes et tordenbrak, og igjen ble virkelighetens vev revet i sønder av åndenes verden. På plassen åpenbarte det seg en hvitkledd skikkelse, og makt og godhet strålte fra hans kropp. Han bar et gyldent sverd og et gyldent skjold. På brystet lyste hans segl. Det var korset. Ysmak falt på kne. Noden selv, gudenes konge sto der. "Stopp!" lød hans stemme, og Yk stanset sverdet i hugget. "Dette er galskap" lød den vakre og mektige stemmen igjen. Dødsguden senket sverdet, og Sebk selv kom seg skjelvende på bena. "Dette er ikke lenger deres verden," sa gudenes konge til de to av åndenes verden. "Kan dere ikke se det? Stjernen har falt, vår tid er omme. Den magi som dere hersket over er død. Alle vi, av åndenes verden, skal nå trekke oss tilbake. Dette er menneskenes tid, menneskenes verden. La dem styre selv." Yk så seg om, og nikket. "Jeg vet," sa dødsguden. Sebk ristet på hodet. "Men hva da med veddemålet?" spurte han usikkert. Noden så på ham, og smilte. "Det ble inngått mens skaperen sang den gamle sangen. Den gamle sangen er slutt. Veddemålet betyr ikke lenger noe. Det er ikke gyldig."

Igjen snudde gudenes konge seg mot dødsguden. "Yk," sa han, "jeg gir deg tilbake det som var ditt, slik at du kan herske over det riket." Så snudde han seg mot Løgnens gud. "Sebk, lille narr, du har en ny plass. Den nye plassen er ikke på jorden, tross alt ditt strev for at det skulle bli slik. Kom nå, la oss dra der vårt hjem er." Narren sto rådvill på plassen foran vertshuset. "Betyr dette, stammet han frem, at jeg er lurt?" Noden smilte igjen og begynte å gå. Foran ham kom en regnbue tilsyne, og opp denne skred han sammen med Yk. "Glem aldri den gamle sangen, mennesker," sa gudenes konge, før han ble borte.

Solens datter gikk ned trappene foran alteret, og bort til den hun nå var gift med. Ysmak så plutslig svaret på gåten i sangen. Solens datter skred til alters med tyrannen. Solens, lysets kvinne, i løgnens rike. En mørk kvinne.

"Kom min ektemann," sa hun kjærlig. "Vi må dra. Din plass er sammen med Sannheten." Sebk så forvirret på henne. "Sannheten lever igjen?" spurte han usikkert. Hans kone nikket. "Ja," svarte hun, "sannhetens gudinne har igjen kommet til åndenes verden."

Ysmak tok et skritt til siden for å holde balansen da vissheten slo ham svimmel. Sjokket rammet ham og han ble kald. Så hørte han Calen Taloris stemme bekrefte hva unggutten alt visste. "Din søster er død, Ysmak."

Armanyos forvandling

Haljienes sønn hadde tømt tre flasker da en av vertshusets gutter kom stormende inn i fellesstuen. Han snakket om at noe var ute på plassen. Ysmak løftet sitt slørete blikk, og så lenge på gutten mens han lette etter ord. Etter noen forsøk, fikk helbrederen tak i at noe, om det var dyr, menneske eller ånd visste man ikke, sto ute på plassen og ville tale med Ysmak. Helbrederen reiste seg ustøtt. "Er dette vesenet bevæpnet?" spurte han. Vertshusgutten nikket bekreftende. "Hvor mange sverd har det?" spurte Ysmak. Vertshusgutten så forvirret på den fulle unggutten som sto foran ham. "To," svarte han nølende. Haljienes sønn strakte seg mot taket. "Ja, ja," sa han apokalyptisk, "to hugg burde holde." Så gikk han ut før Lomelinde klarte å holde ham igjen.

Utenfor på plassen sto en demon. Han bar to sverd. Han hadde en manns kropp, og et dyrs hode. Helbrederen gikk mot demonen, og blottet sin kropp for hugg. "Gjør det raskt er du vennlig" sa han. Skapningen rygget, og slo ut med hendene. Den ville tydeligvis ikke noe ondt. Ysmak så nøyere på den. Det var noe kjent, en aura som Ysmak hadde følt tidligere. Men ungguttens tanker fungerte ikke helt som de skulle den kvelden. Sorg og alkohol hadde sett til det. "Hva er det du ønsker?" spurte helbrederen. Med hendene prøvde vesenet å forklare. Unggutten forsto ikke. Igjen forsøkte dette menneskedyret å gjøre seg forstått, til ingen nytte. Så gjorde det tegn til at det ville ha skrivesaker. Dette ble forstått, og de gikk inn i fellesstuen i vertshuset. Der inne var lyset bedre, og Ysmak fikk tatt vesnet i nærmere øyesyn. Det hadde bukkehode og en manns kropp. Det bar menneskelige klær. Over disse hadde det en rustning av tre, men Haljienes sønn kunne kjenne magien hvile i det. På brystplaten var det tegnet et symbol som helbrederen aldri hadde sett før. Vesnet bar to sverd, hvor av i hvertfall et var velsignet med magiske krefter. Unggutten så igjen på klærene til vesnet som sto der. Det var noe kjent med dem. Plutslig gikk det opp for ham. Vannets rensende krefter som bodde i ham skylte gjennom kropp og sinn. Rusen ble vasket bort og Ysmak sto tilbake i sjokk og så på dette vesenet. "Armanyo," hvisket han. Mannen med bukkehodet nikket bekreftende. " Stjernen har falt," skrev Armanyo på papiret. De trollkyndige som sto rundt bordet nikket. Dette visste de. "En ny magi har kommet," lød de neste ordene. Det ble stille i rommet. "Dette er de innerste tegnene," skrev Armanyo videre, og pekte på symbolene på brystplaten. Ysmak rensket halsen, og kjente hvordan sur vin også fulgte med. Han svelget noen ganger før han snakket. "Er gudene døde?" spurte han. Armanyo ristet på hodet. "Så min søster lever blandt dem?" Mannen med bukkehodet nikket. "Og min mor, Haljiene?" Armanyo grep igjen pennen og skrev. "Hun er nå sønnavinden." "Og du er Vokteren av Rosens Grav, min venn." sa Haljienes sønn lavt. "Ja," skrev Armanyo, "men jeg trenger ikke stå der hele tiden." Da kastet Ysmak hodet tilbake, og lo for første gang på meget lenge.

Adaanerne innhentes av sykdommen

Ravnak var blitt borte. Det samme var gudene. Adaanerenes pakt med Syk var brutt. Pakten med deres guddom hadde sin pris. De var alle smittet av Syks ånde og nærvær. Alle de tilstedeværende adaanerene var nå døende, langsomt men sikkert. De hadde ikke lenger den beskyttelse som deres gud hadde gitt dem, men de hadde alle gudens sykdommer. Fargen på deres hud var også i forandring. Den var ikke lenger sort. Den ble langsomt hvitere. Det så ut til at det var sannhet i Oatsars ord den gang han hevdet at dette folket, adaanerene, en gang var av Kyrths folk, og at deres blod var av kyrthanerenes eget.

Ciril vender tilbake

Noe godt brakte også denne dagen. Gudene var løst fra sine bånd i den sirkelen som før var alt. Selv døden hadde inntatt en ny posisjon, og med det hadde andre lenker blitt revet over. Ciril var fri. Hans sjel og kropp gikk igjen på den jorden han så på som sin egen. Han var kommet tilbake som menneske i menneskenes verden, tilsynelatende. Det bodde ennå mektige krefter i kroppen hans. Han bar ennå en demons evner. Men han var ikke lenger en demon. Han hadde fått sin frie vilje tilbake. Ciril kom oppover bakken mot vertshuset med et usikkert smil om munnen. Han visste ikke med sikkerhet hvordan en som før hadde vært demon ville bli mottatt. Ysmak var ikke den første til å se ham der han kom, men helbrederen var den første til å gå ham i møte. Unggutten omfavnet den mannen som en gang hadde gitt sitt eget liv for ham og hans søster.

Faren i fjellet Kyrth

Haljienes sønn satte seg ned ved Amnesias side. Hun, i motsettning til andre, så ikke ut til å more seg. Hun virket snarere forbannet. Og visst hadde hun grunn. Menneskene hadde en obskur tolkning av frihet. De mente nå de var fri fra gudene og demonenes innflytelse på ett og alt. Visst var de det. Det hadde de alltid vært. Men først nå gikk det virkelig opp for Kunnskapens Vokter at mennesket ikke var klar over dette. Menneskene gav guder og demoner skylden for alt som skjedde gjennom et helt liv. De tok aldri ære eller skyld for noe selv. Alt hadde vært gudenes vilje, eller demonenes uvilje. Alven lurte svært på hvem menneskene nå skulle gi skylden dersom noe gikk galt. Ysmak kunne ikke annet enn å le mens denne overhøvlingen av menneskene pågikk lavmælt ved hans side. Innerst inne visste han at hun hadde rett. Mennesket var aldri skapt for å ta ansvar.

Uten forvarsel delte Kunnskapens alv noe av sin viten med unggutten som satt ved hennes side. "Store forandringer kommer, gutt. Du er selv på vektskålen. Calen Talori vet ikke hva han gjør når han vil føre sitt folk tilbake til det gamle Kyrth." "Er det noen fare forbundet med ferden?" spurte helbrederen lavt. Alven smilte. "Nei, ikke med ferden, men med fjellet. Det er ikke rundt fjellet trusselen finnes. Det er inne i det. Inne i fjellet Kyrth ligger en død by. Dersom portene til denne byen åpnes, vil verden forgå. Intet menneske må noen gang få komme inn i dette sorgens rike. Et bibliotek ligger også skult inne i fjellet. Men den kunnskap som er samlet der, tilhører ikke menneskene. Du må ta ansvaret for at intet menneske noen sinne bruker fjellets nøkkel." Unggutten så forvirret på henne. "Hvordan kan jeg forhindre noe som helst?" spurte han. "Og hvor er denne fjellets nøkkel som du snakker om?" Amnesia smilte igjen, og så på unggutten. Igjen følte helbrederen hvordan hennes skjønnhet nesten bergtok ham. "Du vil forstå når tiden kommer, Ysmak," sa hun.

Hvitskygge sang. En sang av gamle tider, fra før menneskene var. Alven sang så vakkert at Ysmak selv måtte kjempe mot de tårene som presset seg frem. Underskjønne toner kilte unggutten oppover ryggen. Ord som for de fleste mennesker var uten mening fløt utover de som var samlet rundt bålet. Man trenger ikke forstå språket til alvene for å skjønne meningen med deres sang. Meningen ligger i sangen, ikke i ordene, lik som magi av den gamle sirkel.

Helbrederen kunne kjenne en gnagende følelse i ryggen. Han snudde seg, og så bort på Tuisaen der hun sto sammen med krigerene og munken fra Rapla Firbolga. Hun stirret uutgrunnelig på unggutten. Han reiste seg langsomt, og gikk bort mot dem. Han bukket høflig da han kom dit. "Snart er skjebnestimen her," sa hun til ham. "Da må du velge side. Velger du feil, kan verden gå under." Ysmak så skremt på henne. Hun fortsatte. "Den nye sangen vil vare evig. Går noe galt, vil det forbli slik i evig tid. Det blir ingen ny begynelse." Så sa hun ikke mer.

Da begynte Idun å synge skaperens gamle sang, den som alltid skulle minnes. Det var ingen ord i sangen som nå trengte seg mildt inn i alles sjel. Det var bare sangen. Melodien og helheten av det som en gang hadde vært hele skaperverket. Tonene var liv. Sangen var alle veseners mor. Hun var vakker, beskyttende og god. Hun var elsket. Iduns sang varte lenge, men noe manglet da hun sluttet. Helbrederen visste ikke hva det var, men han følte at noe manglet.

Trussel tar farvel

Da trådte Trussel frem. Skogens barn samlet seg rundt ham der han sto i lyset fra bålet. "Mine barn," sa han til dem, og til menneskene, "magien i verden er død. En ny har kommet, og jeg kjenner verken den eller den verdenen vi har fått i bytte for den gamle. Min tid her er forbi, og jeg må dra. Jeg kommer ikke lenger til å kunne passe på dere eller vokte over skogen eller mine barn. Mennesker skal få den oppgaven. Noen av dere har blitt gitt plikten til å vokte over mitt gamle rike, skogen, vokten godt for meg. Jeg drar til sommerlandet, slik at jeg kan få hvile meg. De av mine barn som vil følge meg, får lov til det. Hvitskygge, tre frem." Trussel så på den gamle alven med medynk i blikket. "Ditt arbeide på denne jorden er ikke over, min venn. Med den gamle magien forsvant også menneskenes navn, deres sanne navn. Det er din oppgave å gi dem nye. Når det er gjort, kan også du komme etter dit jeg nå drar." Hvitskygge nikket trett. "Det er din vilje, og det skal skje," svarte alven med dempet stemme.

"Men mennesker kan ikke slå følge, for det landet jeg drar til er ikke deres, men skogens." Trussels stemme var gråtkvalt der han sto liten og svak blandt sine barn. Mange var de som gråt åpentlyst, både kvinner og menn. Ysmak lente seg tungt mot staven. "Mor," hvisket han inne i sitt sinn, "jeg klarer ikke denne smerten. La meg få lov til å følge ham til sommerlandet. Mine år er ikke mer enn sytten, men min sjel er langt forbi den alder der den bør få lov til å dø." Trussel snakket videre med dempet stemme. "Jeg drar nå, ikveld. Men en skal ta min plass og bli denne verdenens vokter. En skal passe på og beskytte dere og magien. Skogens vokter vil nå vike for menneskenes vokter. Ysmak, hvor er du? Tre frem!"

Et støt gikk gjennom unggutten. "Nei," hylte hans sjel. "Dette klarer jeg ikke å bære." Som en olding trådte helbrederen fram for Trussel. Skogens vokter la de små kalde hendene sine på ungguttens kinn. De føltes som seige røtter med et tynnt lag bjerkenever over. Øynene var nøttebrune. "Jeg overlater verden i dine hender nå, Ysmak, sa Trussel. Du er den nye vokteren. Pass godt på løgnens barn, hvisket han knapt hørlig. Farvel." Langsomt bøyde Skogens vokter seg mot unggutten, bøyde hode hans og kysset ham mildt på pannen. Så gikk han. Aldri hadde Ysmak følt seg så ensom som i den stunden. Han så seg rundt. De fleste alvene var borte, dratt med Trussel på hans ferd.

Menneskehetens vokter

Da unggutten våknet dagen etter, kunne han føle hvordan magien hadde vokst i verden. Han kunne kjenne hvordan den bredte seg over verden og bandt alle menneskene sammen. Unggutten skjønte selve begrepet menneskeheten. Han kunne kjenne menneskets gleder og sorger. Han kunne lese følelser slik magikere leste tegn. Det eneste som holdt Ysmak på den rette siden av galskapens taggete grense, var den utdannelse som var blitt gitt ham av Aris, trubaduren.

Haljienes sønn tenkte ikke lengre på tid som et fenomen, men som på en kraft, en magi som kunne manipuleres av ham dersom han fant det ønsklig. Han hadde makten til å gripe ut å slokke mennesker. Han hadde makten til å gi nytt liv. Han kunne forandre sinn og fordrive demoner. Han, Ysmak, var magi. Han var selve essensen av den nye verdenen. Han var det mektigste levende vesen av kjøtt og blod som fantes. Og han fryktet for hva han kunne komme til å gjøre med disse kreftene. Han var ung og uerfaren, og selv det minste feilgrep kunne få enorme konsekvenser. Han bar sin verden på skuldrene, og han var bare sytten år.

Jeg er Ysmak. Vokter over mennesket og den nye magi. Sov godt denne natten. Jeg skal våke over deg.

Se også