Veiskille

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over verden - klikk for større bilde
Dette MÅ du vite om Veiskille

Følgende avsnitt er basiskunnskap for alle som lever i Veiskilleverden.

Veiskille-verdenen er på samme tid en gammel og ny verden. Den gamle verden eksisterte i tusenvis av år med sine riker og guder og demoner, helt til den store katastrofen som tappet verden for magi og snudde geografien på hodet. Store tåkebanker som lenge hadde spredd seg i verden feide plutselig over alle land, sjøer og fjell, og da tåken lettet var ingenting som før. Alt fra enkelte hus til hele land ble brutt opp og flyttet i løpet av en natt. Denne katastrofen har mange navn - Tåkeflommen, Riften, Stjernefallet, omveltinga, katastrofen, Verdens Ende - og den blei i de aller fleste land utgangspunktet for ei ny tidsregning.

Veiskille-historien utspiller seg i den verden som har dannet seg etter denne katastrofen. Noen land har bestått, men mange er nye. Noen guder blir fremdeles tilbedt, men de fleste er borte. Noen få alver og underjordiske har blitt sett, men de fleste er fiendtlige og holder seg for seg selv. Og den frie magien har forsvunnet fullstendig.

Det viktige i den store sammenhengen er den nye historien. Hvordan mennesker og hendelser i den nye verden former framtida vi skal lage laiv i. Historien før katastrofen er selvfølgelig viktig som en bakgrunn for det som skjer nå, men vi kommer ikke til å legge stor vekt på å utvikle den delen av historien videre.

Framtida er nå, som det så fint heter.


Religion

Det finnes kanskje tusener av forskjellige guder og demoner som har blitt tilbedt rundt om kring i verden. Over alle gudene er Skaperen, en kvinnelig skikkelse som aldri har hatt en egen kirke. Det er vanlig å ofre eller be til forskjellige guddommer etter behov, og det er kun enkelte land, prester eller svært religiøse mennesker som velger én enkelt gud å følge. Demontilbedelse er forbudt i alle kjente land, med unntak av Kroam, der Sebk-tilbedelse ikke bare er akseptert, men det nærmeste man kommer en statsreligion.

Etter Stjernefallet ble alle guder og demoner – med noen få unntak – sendt tilbake til jorda. Mange av dem vandrer blant oss i dag, som mennesker.

I verden etter Tåkeflommen er det først og fremst 5 guder som blir tilbedt:

  • Sannhetens Gudinne – tilbes først og fremst i Ulymar
  • Deban, solguden – statsreligion i Kiltan, men har også forgreininger andre steder i verden
  • Noden, beskytteren og Gudenes Konge – tilbes over alt i verden, men i mye mindre grad enn før
  • Earden, krigeren – først og fremst i Malderia, ettersom han er Malrids Sirkels ideal.
  • Althéa, Rettferdighetens Gudinne – var kjernen i Althéas statsreligion, men er nå byttet ut med Rettferdihetens Prinsipp.

De siste årene har det også dukket opp spredte grupper som tilber vindene, og tillegger dem ulike verdier og egenskaper. Sønnavinden og Nordavinden er de mest kjente så langt, men også Østavinden vokser i anerkjennelse. Vestavinden er så langt forholdsvis ukjent.

Demondyrkelse er som nevnt for det meste strengt forbudt, men man gir dem gjerne skylden for dårlig nytt. De mest vanlige i banne-sammenheng er:

  • Yk (døden)
  • Sebk (Løgnen)
  • Syk (sykdom og gift)
  • Sark (krig og ødeleggelse)

Forbannelser som ’måtte Tåka ta deg’ og ’inni svarteste alveskauen’ er også brukbare, selv om noen er skeptiske til å påkalle Tåkas oppmerksomhet på den måten...

Mystiske vesener

Det finnes veldig mange mystiske vesener i denne verdenen. Guder, demoner, drager, alver, sjøormer, dverger, tåkebeist, spøkelser, daudinger og skrømt, troll, nymfer, huldre og andre underjordiske er noen av eksemplene. Tanken er at det går mange historier om dem, og folk vet at de finnes, men de blir sjelden sett.

  • Underjordiske er i hovedsak personifiserte elementer i naturen. Det vil si trær, busker, steiner, steder, bekker og lignende som er levende og har fått en (til en viss grad) menneskelignende form. De er både snille og slemme, men et fellestrekk er at de er hevngjerrige og vanskelige å forstå, og at de lett blir sinte.
  • Alver er av utseende menneskelignende skapninger med spisse ører. Man har aldri sett mye til dem, selv om man alltid har sett på dem som eldgamle, kloke vesener. Til og med før menneskehetens guder ble født vandret de i de store skogene. Etter omveltinga virker det som om alvene har blitt gale. De angriper mennesker, og viser en blodtørst og sadisme man aldri har sett maken til. Det fortelles om herdete soldatgrupper på 30 mann som har blitt så godt som utryddet av en eneste alv. Hvor mange som finnes vites ikke, men man vet at mange av dem holder til i den store skogen øst for Althéa.
  • Tidligere guder og demoner har ikke lenger de krefter og egenskaper de hadde som udødelige, så på mange måter er de ikke annerledes enn andre mennesker. Men de har fremdeles minnene og kunnskapen de satt på, og mange av dem har også de samme personlighetene. Mange av de farligste menneskene i verden i dag er tidligere demoner.
  • Tåka var det som forandret verden, og er nå stedet alle monstre og mareritt kommer fra. Spøkelser, daudinger, tåkebeist og alle mulige andre skumle vesener bor der inne eller våkner når tåka glir over landet der de sover. Det finnes en del faste tåkebanker i verden, som ingen mennesker med vettet i behold går i nærheten av, men til og med morgendisen over skogsvannene bærer med seg en skjult trussel.
    Tåka spredde seg sakte i verden i 25 år før Stjernefallet, og var en stadig økende fare for alle land inntil den plutselig flommet over alt. Etter Stjernefallsnatta endret også Tåka seg. Der den før var mystisk, trolsk og full av synsbedrag av både gode og onde slag, og aldri slapp noen ut igjen, har den nå blitt skremmende og ondskapsfull. Og de som slipper ut derifra blir aldri de samme igjen.
    Det er etter hvert nokså kjent at en entitet ved navn Eberyok er makta bak Tåka. Mange hevder at han er en svært gammel alv, men i praksis er det vanskelig å skille ham fra en fullverdig demon.
  • Det finnes ikke orker eller gobliner eller lignende.

Magi

Magi var tidligere en viktig del av folks liv og verdensbilde. Man hadde ofte en magikyndig i bygda, og for mange var de helbredende og ellers hjelpende evnene til en god nabo en trygghet man ikke ville være uten. Med tåkeflommen forsvant også den frie magien, og med den tryggheten den førte med seg. Underjordiske og andre vesener kan fremdeles forhekse oss stakkars mennesker, men det våpenet vi hadde å beskytte oss med fungerer ikke lenger.

Det går historier om nyere hendelser som kanskje bærer med seg et håp om ny magi. Et eksempel er Mirakelbarnet Sarini - ei jente fra Althéa som skal ha fått en gave fra Sannhetens Gudinne, et annet er slagstedet Grua i Lothbardien, hvor det fortelles at magien ulmer igjen.

De fleste slike kimer til magi, hvis de faktisk er det, er knyttet til ulike entiteter og religiøse grupper: Mayons tjenere sies å være usedvanlige dyktige helbredere med evnen til å lege både kropp og sjel. Krigere med Nordavinden i ryggen påstås å være overnaturlig raske og sterke. Sannhetens prester kan skille løgn og sannhet. Og Mørkets tjenere - som det finnes alt for mange av i verden - har fått fryktelige evner i bytte for sjelen sin.

Grunnleggende geografi

Malderia

Malderia er verdens største land (i overkant av 500 000 innbyggere) med verdens største hær som de liker å bruke, blant annet mot Tåka. På tross av at den militære strukturen og tankegangen dominerer mye av malderisk politikk er de i utgangspunktet et svært frihetselskende folk av kremmere, handelsmenn og andre svindlere. En god malderer er lojal mot moderlandet, har et velutviklet konkurranseinstinkt og en sterk rettferdighetssans – som oftest våkner til live når han selv eller noen nær ham blir urettferdig behandla.

Inntil våren år 15 ER ble landet styrt med hard hånd av ridderordenen Malrids Sirkel, en orden under ledelse av Tronregent Kaern som fremdeles blir sett på som landets redningsmenn. Tronregenten selv ble av enkelte nærmest forgudet, og denne holdningen har også gjort at maldererne har en enorm respekt for sine soldater. Menn som ikke har vært i hæren blir uglesett og – i beste fall uoffisielt – stemplet som feiginger.

Nå har Tronregenten gått av og Malrids Sirkel har trukket seg ut av politikken. Den som nå styrer verdensmakten er Marskalken, etter at han ble valgt av regionsrådene til å være landets øverste leder. Han er en embedsmann, karrierepolitiker og Kaerns høyre hånd gjennom mange år. Under det nye styret går Malderia store endringer i møte, og en av de mest synlige er en enorm nedtrapping av hæren.

Malderia består av fire regioner, pluss TriChaz. TriChaz er landets største by, et rikt arkitektonisk mesterverk og tidligere selve hjertet i landet. Nå ligger byen på den andre siden av verden – nord for Andhra Kesh – men den er likevel en del av Malderia. Den er dessverre ikke like vakker som før, og ingen steder i verden er bakgatene mørkere enn der.

Malderia er verdenspolitiet, moralens vokter og den ubestridt dominerende nasjonen i internasjonal politikk – Veiskilles svar på USA, på godt og vondt.


Kiltan

Inntil år 14 ES var Kiltan et land i borgerkrig. Solguden Debans pasifistiske kirke var det eneste som holdt landet samlet mens de sterkeste adelsfamiliene kjempet om nok politisk tyngde til å kunne kreve Tronen. I dag – etter Kong Walrafens kroning – er landet langt mer velfungerende. Makta er nå delt mellom adelskapet og kirka, og selv om det fremdeles foregår intriger og renkespill mellom enkelte av dem, er det tilbake på fredelig nivå.

Etter en liten diplomatisk krise vinteren 14 år etter Tåkeflommen sluttet Kong Wahlraaven og Tronregent Kaern fred og inngikk gode handelsavtaler, på tross av at de to landene er gamle arvefiender. Dette vennskapet er foreløpig svært overfladisk, og forholdet mellom folk av de to nasjonene er utgangspunkt for flere ordtak over alt i verden. Handelsinteresser og realpolitiske hensyn gjør at de to nasjonene tolererer hverandre, og det blir stadig flere bånd mellom dem på privat og økonomisk nivå.

Kiltanere flest er glade i fest og sang, og det fins neppe større livsnytere i verden, selv om de langt fra er de rikeste på gods og gull. I tillegg til appelsiner og alkohol er det narkotiske stoffet yellah en fast ingrediens på kiltanske fester, noe som ser ut til å fungere langt bedre der enn i utlandet.


Eledyn

Eledyn ville vært politisk fullstendig uinteressant hadde det ikke vært for to ting: Geografisk sett ligger landet midt i reiseruta mellom nord og sør, og de har en sterk forbindelse til alvene. Etter at Tåkeflommen tydeligvis forandret alvene like mye som den forandret verden har de blitt den største x-faktoren i verden, og Eledyns gamle forbindelse til dem kan vise seg å bli livsviktig i framtida.

Eledynere er enkle, vennlige, glade i underjordiske, fulle av rar humor og dårlige ordspill og lever tilsynelatende for en god spøk. Det finnes ikke egentlig verken byer eller politisk system i Eledyn. De er selvstyrte bygder og landsbyer av bønder, jegere og fiskere, og de få gangene det er behov for landsomfattende avgjørelser eller tiltak blir disse bestemt av merionet, de åndelige lederne i landet. Disse oppholder seg stort sett i de fem hellige lundene rundt omkring i landet.

Det er ikke bare folket i Eledyn som er rare. Man hører ofte historier om at stier åpner og lukker seg, at fremmede blir ledet vill, og at folk som vil landet og innbyggerne vondt kommer på andre tanker etter et ublidt møte med en sinna underjordisk. Landet er levende på en helt annen måte enn de fleste andre områder i verden, og det er ikke uten grunn det sies at det fremdeles er mye magi i landet rundt lundene.

Althéa

I Althéa er lov og religion to sider av samme sak, og Kongen og Dronningen er overhode for kirka i felleskap. Religionen er fra gammelt av sentrert rundt tilbedelsen av Rettferdighetens Gudinne – som også het Althéa – og er delt inn i en rød og en blå orden. De to ordenene er henholdsvis manns- og kvinnedominerte, og har forskjellige funksjoner og oppgaver i kirka og i styringa av landet, blant annet som lærere. Alle Althéere kan lese og skrive, og er oppdratt med en kombinasjon av selvstendig, kritisk tenking og lojal tillit til systemet.

Sommeren det trettende året etter Stjernefallet forandret dette systemet seg. Det ble kjent at flere av de gamle guder og demoner nå vandrer blant oss i menneskeskikkelse, og at Dronningen av Althéa egentlig var den tidligere gudinnen. For å ha ført sitt folk bak lyset i lang tid og videreført tilbedelsen av seg selv ble dronningen dømt og murt levende inne i en statue i hovedstaden. For utlendinger virker dette som den rene galskap, men altheerne mener at det var en rimelig straff og tenker ikke mer på det. I deres øyne har hun gjort opp for seg.

Althéa er strengt delt inn i ulike stender, og er svært ærlige og lovlydige folk. De har verdens mest utvikla byråkrati og administrasjon, og blir av omverden oppfatta som de verste regelrytterne man kan tenke seg. På tross av dette er de vel ansette og respekterte, ikke minst for sin innsats i krigen mot Lothbard, administrasjonen av de frigjorte områdene etter felttoget og opprettelsen av Sha-Éla, den althéiske tåkefronten.

Frem til høsten 17 år etter stjernefallet var altheerne fremdeles litt i villrede, og mange prester hadde lagt fra seg prestekappa for å søke etter andre svar. Men Althéa har gjennomgått religiøse reformasjoner før, og ikke en gang Dronningas svik forstyrrer den daglige dont i nevneverdig grad. I år 18 kom prestene ut av tenkeboksen og proklamerte at Retferdighetens prinsipp er sterkere enn noen gud og at Athéas offer burde lyse like sterkt som Martyrens.


Lothbardien

Lothbardien var en brokete samling landområder som var underlagt barbaren og krigerkongen Lothbard. Det er uvisst hvor mange ulike kulturer han hadde lagt under seg, men det kan være så mange som tjue, og ingen av dem har noe særlig mer til felles enn at de bor i det området Lothbard kalte sitt land.

Høsten det femtende året etter Tåkeflommen var det ikke mer igjen av Lothbardien. Malderia, Althéa og Ulymar hadde sammen tvunget Lothbard og hans menn gradvis ut av området og de aller siste trefningene stod på vårparten. Særlig slaget ved Grua og kampen om Eolan blir snakket om, ettersom de faktisk var de eneste direkte slagene i hele krigen.

Lothbards menn er av en helt annen kultur enn folkene han hersket over og hadde ingen interesse av å forsvare landet til siste blod, noe som førte til at mange av krigsfølgene forlot området og forsvant ut på slettene vest for Lothbardien.

Etter felttoget ble det opprettet nye land og regimer i området, og selv om krigen er over betyr ikke det at området er uten konflikter. Den Trinasjonale Allianse styrer fremdeles i de områdene som ikke er selvstyrte, delvis ved hjelp av de nystartede leiesoldatkompaniene i området.


Ophrien

Ophrien er den nordligste av de nye nasjonene og grenser til Ulymar. Dette området var det siste som blei frigjort. De har alltid vært sterke motstandere av Lothbard, og er et svært religiøst, nøkternt og arbeidsomt folkeslag. Etter krigen er de allerede i full gang med å få landet på fote igjen, med god hjelp fra sine naboer i nord, Ulymar. Forholdet er imidlertid ikke uten problemer, pga store kulturelle forskjeller. En stund ble Ophriens sikkerhet ivaretatt av leiesoldater fra Neven under ulymarsk kommando, noe den jevne ophriner ikke var overbegeistret for. Konfliktene med leiesoldatene førte til at rene ulymarske styrker overtok oppgaven i en kort periode, inntil Ophrien var i stand til å beskytte seg selv.

Uder-Hopfen

Uder-Hopfen er et gammelt Ciransk hertugdømme som ved Stjernefallet blei skilt fra resten av landet. Den nåværende hertugen har tatt avstand fra den nye Debankirken og har lite offisiell kontakt med Kiltan.

Det nylig selvstendige landet ligger mellom Starvald, Innhavet og Althéa, (området het "Prinsefallet" da det var en del av Lothbardien), og har nylig inngått en allianse med Ulymar. Med dette viktige unntaket har landet dog dårlig med politiske allierte i og utenfor regionen.

Kastarundt

Kastarundt er området vest i det tidligere Lothbardien, det karrigste og mest ugjestmilde fjellområdet sør for Andhra Kesh. Området er tynt befolket. De som bor der er primitive etter resten av verdens forstand og har rykte på seg for å være noen hardhauser som tåler det meste. De fleste er jegere, fiskere og sankere, siden jorda er for karrig de fleste steder til at det går an å dyrke noe der. Det viktigste ressursdyret er gnaur, som ikke lever noe annet sted i verden.

Lothbard kom tidlig til Kastarundt, og var den som fant på navnet. Etter en maktdemonstrasjon etablerte han seg som landets overherre, men ble gradvis mindre populær. En del av den malderiske hæren passerte gjennom området den første vinteren i felttoget, og de ble i praksis omtalt som et eget land gjennom hele krigen, selv om Kong Ion ikke ble offisielt akseptert før Alliansemøtet midtvinters år 15.

Det finnes ikke noen enkel måte å dele inn Kastarundt på. Befolkningen består av et hundretalls klaner; rundt halvparten er bofaste og halvparten seminomadiske. Skåla er det tettest befolkede området, og rundt en tredjedel av landets befolkning bor der.


Starvald

Starvald ligger mellom Vilkafjord, Uder-Hopfen og Innhavet, og blei anerkjent som nasjon av den TriNasjonale Allianse etter år 15 ES.

"Starvaldere" er det offisielle navnet på innbyggerne som definert av TNA. Selv kaller folket seg Valdere. Slangbegrepet "Starving" er svært lite populært.

I Starvald er status knyttet til eierskap av land. På toppen er Star og Høvedsfolk, under dem igjen Lensfruer og -herrer, og så folk som eier landet de driver sitt virke på. Landløse har lav status og forventes å arbeide for å nettopp skaffe seg jord.

Vilkafjord

Vilkafjord by var opprinnelig Lothbards hovedsete så lenge han styrte Lothbardien. Da TNA erobret den som ledd i Felttoget mot Lothbard etablerte alliansen sitt administrative hovedsete der. I år 15 ble byen og de omkringliggende områdene anerkjent som selvstendig nasjon, og har blitt det største og minst oversiktlige byområdet i hele regionen. Den eneste byen i landene rundt Innhavet som er om lag på samme størrelse er Althéas hovedstad Tharaneos, og mange mener at selv den er mindre – i alle fall om man teller med alle som bor i telt og brakkebyer rundt den opprinnelige bebyggelsen.

Vilkafjord er fremdeles den Trinasjonale Alliansens administrative hovedsete i området, men også hjem for tusenvis av flyktninger, og er full av private handelsinteresser fra alle land.

Neven

Neven var opprinnelig den malderiske hovedleiren under felttoget mot Lothbard, da kjent som Knyttneven. Etter nedskjæringene i den malderiske hær ble leiren og det omkringliggende området kjøpt av en gruppe veteraner under ledelse av den tidligere Hansken-kommandanten Harvan Elverhogg.

Leiren er i dag både et selvstendig landområde og hovedsete for Neven Kompani. Per år 17 e.S bor det anslagsvis 5000 mennesker i Neven og landet rundt. Snaut halvparten av disse er leiesoldater i Neven Kompani. De resterende er handelsfolk, håndverkere, tilbydere av ulike tjenester og lykkejegere av ymse slag.

Ulymar

Ulymar ble grunnlagt fem år etter Stjernefallet i området mellom Andhra Kesh og Innhavet. Innbyggerne er stort sett mer eller mindre mistenksomme, selvhjulpne bønder, men det finnes også noen middels store byer i landet. Kongen av Ulymar var tidligere leder for et vandrerfolk, som ryddet området for lovløse og etablerte ro og orden i riket sommeren 5 år etter Stjernefallet.

Både bøndene som bodde der fra før og de nyankomne vandrerne er sta og stolte folk, så å skape den enhetlige nasjonen Ulymar har vært en utfording. Med unntak av stadig uro i Østmark har den unge nasjonen likevel blitt et velfungerende land. Ulymar er en respektert stat i Innhavsområdet, medlem av den TriNasjonale Allianse, og har gode forbindelser til stort sett alle sine naboer.

Vandrerfolket har en svært lang tradisjon og kan visstnok spore slektene sine tilbake til De syv kongers rike, som fantes lenge før noen av de andre landene i verden ble grunnlagt. De setter sannhet og ære høyere enn alt annet, og ses ellers i verden som velmenende, hjelpsomme og sosiale, men til tider noe arrogante folk. De elsker dans, sang og flørt, og mange steder i verden blir lettpåvirkelige ungdommer forsøkt holdt unna når vandrerne kommer på fest.

I gammel tid tilba de Sannhetens gudinne, og i hovedstaden Eolan har hjertet av denne religionen blitt etablert på nytt. I lang tid var religionen mer et levesett, fordi vandrerne også var smertelig klar over at der det finnes Sannhet er ikke Løgnen langt unna, og tilbedelse av feil gud er ikke noe de vil risikere. Slik er det ikke lenger. Sannhetens gudinne er tilbake, og i Eolan er byggingen av et digert Sannhetens tempel godt i gang. Orakelet Nona fra Kroam har sågar tatt posisjonen som yppersteprestinne og religionens øverste leder.


Zantropia

Zantropia er et svært lukket og mystisk land, som ikke slipper utenforstående innenfor fjellmurene sine. Det er svært få Zantropere som får lov til å reise utenfor landet, stort sett bare handelsfolk og politiske utsendiger med følge. Men i ny og ne kan man møte en og annen Zantropisk eventyrer på ferd på de underligste steder. De er et omgjengelig og åpent folk, men kan fort ansees som litt for vennlige. Mange i verden utenfor er mistenksomme til Zantroperne, av flere grunner. For det første høres dette overdådige landet som flyter over av luksus ut som det er for godt til å være sant. For det andre går det alle mulige skumle historier om landet, for eksempel at de holder slaver, at Keiserinnen blir tilbedt som en gudinne, og at hæren deres består av livsfarlige krigere som har gjort avtaler med mørke makter for å få seier i strid.

På tross av disse historiene handler både Althéa, Ulymar og Malderia med landet, og luksusvarer som silkestoffer, eksepsjonelt god kaffe, sjokolade og andre luksuriøse livsnødvendigheter er ofte importert derfra. Det har også versert rykter om at Kiltan driver storstilt handel av luksusvarer (spesielt eksotiske frukter) med Zantropia gjennom tåka med båt! for å unngå dyre karavaneavgifter i Malderia. Det meste av den vanlige handelen foregår i Trabusia, en by som ligger i passet på grensa mellom Althéa og Zantropia der også utlendinger får lov å slippe inn. Det finnes også en handelstasjon ved innhavet, Zahedan, der man kan kjøpe Zantropiske varer og få skyss med båter. Vil man lenger inn i landet må man sverge troskap til Keiserinnen og ta i mot hennes beskyttende merke. Alle Zantropere har en tatovering som merker dem som en av Keiserinnens undersåtter.


Andhra Kesh

Kesharene, innbyggerne i Andhra Kesh, er et folk av geitegjetere, taubønder og ingeniører som holder mekanikk og vitenskap høyere enn noen religion. Fjellene de bor i er ustabile og i stadig forandring, noe som har gjort dem svært tilpasningsdyktige og alltid på jakt etter nye og bedre måter å takle virkelighetens utfordringer på. De er antakelig det fremste eksempelet på at menneskeheten tenker nye tanker etter Stjernefallet, for i stedet for å snu seg til det gamle og lete etter magien slik mange andre gjør, holder de tyngdekraften og andre vitenskapelige prinsipper for å være langt viktigere.

Kesharer har rykte på seg for å være gale oppfinnere som konstant ønsker å eksperimentere og forbedre ting. Selv om det finnes unntak er de fleste keshiske oppfinnelser gode i teorien, og ikke like gode i praksis. I store deler av verden har ’keshisk’ blitt et uttrykk for noe som er vaklete, ustabilt eller dårlig satt sammen, selv om mange av nyvinningene fungerer etter den nødvendige prøveperioden.

Etter hvert har verden blitt mer vant til kesharenes bedrifter, og sakte men sikkert sprer keshiske nyvinninger seg utover. Komniknettverkene i Ulymar, Trichaz og til og med Malderia er det klareste eksempelet på dette.

Kesharene sitter også på den ubestridt beste kunnskapen om hvordan komme seg trygt gjennom Andhra Kesh, et faktum de benytter seg flittig av. Dette kommer stort sett til uttrykk gjennom stive priser på førere over fjellene, men de har også tidligere prøvd å bruke posisjonen sin i politisk sammenheng, noe som raskt gjorde dem til uvenns med Malderia.


Kroam

Dette er landet lengst i nord, på den andre siden av de enorme slettene som starter ved TriChaz. Det var her hendelsene som førte til Stjernefallet utspilte seg, og tåkebanken ligger fremdeles tett på landet.

Kroam er en smeltedigel av forskjellige kulturer. Omtrent halvparten av landets innbyggere er folk fra andre land som gikk seg vill i Tåka og havnet i Løgnens rike eller har blitt kroamitter etter stjernefallet. Den kroamittiske væremåten er dog dominerende. Det hevdes at det finnes mange tidligere magikere der, både Rosens grav og Haljienes vann blir tatt for bevis for at det er overmenneskelige krefter i virksomhet.

Landet er ikke stort. Befolkningen lever i spredte små landsbyer. Bare en landsby har vokst seg stor nok til å kalle seg by: Hovedstaden Kroam. Byen ligger under Monarkas slott. Ved slottet ligger også Akademiet i Kroam hvis fremste felt er magi.

Tåka i Kroam er ikke som andre steder. Den har en markant start og ser ut som en himmelhøy vegg, den har heller ikke den samme pulsen som tåke ellers har. Allikevel har den i årenes løp tømt Tåkeskrømt utover landet og fylt befolkningen med frykt. Med Malderisk hjelp har hæren funnet måter å begrense tåkas herjinger. Folk har lært å ta vare på hverandre og tar sine forholdsregler på alvor. Dermed tilbes mange entiteter i landet. Kroams lover sier at demontilbedelse er forbudt, men selv de lærde strides om spørsmålet Sebk. Slik har han også fått sin skare, og etter at Nerissa Oktavia Thessante tok over som Monarka er tilbedelsen av Løgnen blitt så godt som offisiell. Det ryktes sågar at det er en utbredt tilbedelse av Eberyok i landet.

Dette er et kvinnestyrt rike der kvinner er mer verdt enn menn. Heksedronningen Selenas styre var svært mannsundertrykkende. Under Monarka Amarie ble forskjellene noe utjevnet, men arverett og eiendomsrett er det fremdeles bare kvinner som har.

Lovens lengste arm er Monarkas livgarde

Resten av verden er stort sett bare langt vekk herfra. Dog har landet tidligere hatt gode diplomatiske forbindelser til både Ulymar og Malderia. Etter at den nye Monarka overtok makten er særlig forholdet til Ulymar blitt anstrengt.


Kyrthanere

Kyrthani er et omreisende folk. Mange vil kalle dem tyver, snyltere og svindlere. De kan være frekke og feige, blir uglesett i det meste av verden, men blir godtatt som løsarbeidere, spåkoner eller underholdere, og til en viss grad handelsfolk, men det er få vanlige mennesker som stoler på en kyrtaner lenger enn han kan kastes. Kyrtanerne på sin side er like lite glade i andre, eller moloch som de kaller dem, som i den gjengse person.

Se også

Dette er lenker til andre ressurser det er kjekt å kunne noe om, men ikke kritisk. Det er ofte vel så moro å lære seg dette i spill.