Vandrer går

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk

Dette er nokså ukjent sang for folk som ikke er kjent med Vandrertradisjonen og historien. Teksten forteller en historie de aller fleste Vandrere har et svært personlig forhold til: Det å leve lenger enn de man elsker.

Sangen er skrevet av Kristian, og går på melodien Sommernatt ved fjorden.

Tekst

Vandrer går -
og sola synker langsomt
mot en mørk og fuktig jord.
Han finner gården der hun bor,
og ingen sover i natt.
Men begge får sitt hjerte tatt,
når morgenrøden rår
reiser Vandrer seg og går.

Uker går -
og Vandrer følger veien til
han står ved hennes dør,
hun tar i mot ham slik hun bør.
Men selv om intet er sagt
slår begges hjerter jevnt i takt.
De knytter sine bånd
og står sammen hånd i hånd.

Måneder går -
og bruket vokser jevnt og trutt.
Han lærer seg å så,
hun lærer hvor hun best kan gå.
Og før et år er forbi
har livet sådd med sin magi.
Så blir de far og mor
snart vil datter få en bror.

Tiden går -
og de som engang var så små
tar egne stier fatt.
Nå kjennes huset litt forlatt,
men de står sammen som før.
Når bålet brenner ned til glør
og lyset svinner hen
går de sammen og blir en.

Så et år -
er Døden kommet for å kreve
det som er Hans rett.
Hun sovner som om hun var trett
og legges mykt i en seng
i hjertet av en blomstereng.
Når aftenrøden rår
reiser Vandrer seg og går.

Ekstern lenke til mp3

Sommernatt ved fjorden, av Ketil Bjørnstad