Sympoliteialover

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk

Lovkoden i Sympoliteia baserer seg i stor grad på utdrag fra fra Nisabas bok. Hva "skjønn" betyr, hvor mye en "qa", "er-ka" eller "gur" tilsvarer i dagens valuta, og hvor viktig det egentlig er med lover om løvehold i regionen er noe omdiskutert..

Utdrag fra Loven

Om en landeier leier ut sitt land til en gårdbruker og har fått leie for jordet, og en flom dekker det, eller et dyr ødelegger bondens høst; skal noe av leien tilbakebetales til gårdbrukeren. Om en landeier leier ut sitt land til en gårdbruker uten at leien dekker det, og en flom dekker det, eller et dyr ødelegger bondens høst; skal ikke det hele beløp betales. Når en kjøpmann gir til sin tjener korn, ull, olje eller andre varer til salg, skal tjeneren gi et regnskap og levere pengene til kjøpmannen: og kjøpmannen skal gi til tjeneren en kvittering for pengene betalt til ham.

Om noen stjeler fra en borger eller et tempel, skal tyven dø.

Når en forstyrrelse skjer i en inngjerdet plass, eller igjen, når en løve dreper, skal dens passer betale all skade, og eieren skal få de drepte dyrene.

Når en bonde sier til daddelselgeren, Alle dadlene i denne hagen kan du ta for penger, skal ikke selgeren gjøre dette; dadlene som vokser i hagen skal være og forbli eierens eiendom, og med disse dadlene skal han betale selgeren for dennes penger og rente, som kontrakten sier; men det som gjenstår av dadler etter det skal være og forbli eierens eiendom.

Når en gjeter av små kyr har drevet flokken fra beite, og når de har passert innenfor bymurene, og kveget drives til en annen manns jorde innenfor bymurene og settes til beite der, skal gjeteren ta vare på jordet, som han har gitt til sin flokk som beite, og skal gi eieren og jordet hver dag et beløp pålydende seksti qa.

Når en av lavere stand står anklaget skal en borger valgt eller plukket til denne tjeneste dømme i saken etter skjønn og lov.

Når en borger står anklaget av en annen borger skal det velges, ved lodd, tre syv eller tjueen andre borgere til å stå rett, og disse skal dømme i denne saken etter skjønn og lov.

Når en borger står anklaget ev en av lavere stand skal det velges, ved lov, tre andre borgere til å stå rett, og disse skal dømme i denne saken etter skjønn og lov. Om det er en alvorlig forbrytelse og borgeren finnes uskyldig skal anklageren dø.

Om noen tar en fri mann eller kvinne og setter i tvangsarbeid skal den som gjør dette dø.

Om noen maner, forhandler med eller omgås demoner og deres tjenere skal disse dø. Staten er en bastion i denne verden, den må ikke havne under Yks åk.

Om noen er for lat til å vedlikeholde sin demning, og denne demningen ødelegges, og jordene til dennes naboer oversvømmes, skal landet til den som holdt demningen fordeles på de som har mistet sine avlinger etter skjønn, og han som holdt demningen skal bli deres skyldtjener.

En som holder slaver skal dø.

En skyldtjener som behandles dårlig skal fris fra sin skyld og den han har arbeidet for skal kompensere ham etter en magistrats skjønn.

Om en bygger setter opp et hus og det, selv før det er ferdig, ikke står stødig, skal han gjøre veggene stødig med egne midler.

Om en ikke født til borgerstand slår en av borgerære skal denne gis seksti piskeslag i offentlighet

Om en født til borgerstand men ennå ikke gitt borgerære slår en av borgerære skal dette ordnes mellom familiene. Om ingen løsning finnes ved megling skal syv borgere trekkes ved lodd og gi en dom, og denne skal følges.

Om noen borger ikke gjør sin plikt mot Garden skal denne miste sin borgerære. Garden er arv, skjold, og Statens formål.

Et rettsoppgjør

Denne skriften gjelder oppdelingen av eiendommene til Banata-Essagil, deres mor, som Marduk, sønn av Nabu, sønn av Nural, delte og ga til Tukultum, sønn av Nabu, sønn av Narul, siden bror, sin del. Trettitre og to tredjedels kubiter, den øvre landsiden på nord, tjue kubiter på grensen til lysdryppernes gate, siden av huset til ina Bel, sønn av Eilion Hakar, trettitre kubiter og åtte hender, den lavere langside på sør ved siden av sykehuset, tretten kubitt åtte hender, den øvrige kortsiden på vest grensende mot gaten med blomster, tretten kubitter åtte hender, den lavere kortsiden på øst, åtte kobutt åtte hender værende i en bakgate som er åtte fingre bred på siden av gaten, summen er åtte og to tredjedelers gir, målingen av Marduks porsjon sammen med to gir, forskjellen som et råd av syv ansvarshavende borgere og en magistrat har skrevet på dette dokument og gitt til Marduk, sønn av Nabu, sønn av Nural, som har gitt til sin bror Tukultum en uomtvistelig rett til denne del av dette land. Med dette er deres tvist om eiendommen avsluttet og flere utgaver av dette dokument finnes om en ny tvist skulle oppstå.



Fastsetting av priser...

...som nedsatt av de frivillige borgere Inanna, Kerdon, og Ibbizar, bevitnet av den utpekte Magistrat Endiar barn av den frie handelsmannen Harom fra Dergahn., i det år to hundre og fjorten siden Gjenfødelsen.


Om en vertshuseier gir seksti ka usakali-drikk til borgeres tilstelninger skal han få femti ka korn ved innhøstingen.

Om noen lagrer korn i en annen manns hus skal han betale lagring til en pris av en gur per fem ka korn per år.

Om en lege gjør et stort inngrep med en operasjonskniv og kurerer, eller åpner en svulst med en operasjonskniv over øyet og redder dette øyet skal han få ti er-ka i mynt av borgeren. Om pasienten var en fri mann eller kvinne skal legen få fem er-ka. Om pasienten var skyldtrell hos noen skal denne betale tre er-ka.

Om legen helbreder det knekte benet eller de syke mykene [sic] delene av et menneske skal han få fem er-ka av borgeren. Om pasienten var en fri mann eller kvinne skal legen få tre er-ka. Om pasienten var skyldtrell hos noen skal denne betale to er-ka.

Når noen tar i sin hyre en sjømann skal denne være garantert seks gur korn per år.

Når noen tar i sin hyre en vakt skal denne være garantert ni gur korn per år.

Den som leier okser i et år skal betale fire gur korn for plogokser.

Den som leier kveg skal betale tre gur korn til eieren.

Den som leier kveg og skader dem ved dårlig behandling eller slag skal kompensere eieren fe for fe.

Den som leier kveg hvis ben knekker eller hvis nakke kuttes skal kompensere eieren fe for fe.

Den som leier kveg som mister et øye skal betale eieren halvt fe for fe.

Den som leier kveg og brekker av et horn, kutter av hale, eller skader mule, skal betale eieren kvart fe for fe.

Den som leier kveg som ved tilfeldigheter faller døde, skal sverge ved Gudene, og regnes skyldløs.

Når noen tar i sin hyre en arbeider på markene skal denne være garantert åtte gur korn per år.

Når noen tar i sin hyre en oksedriver skal denne være garantert seks gur korn per år.

Om noen stjeler et vannhjul fra jordet skal han betale fem ur-ka til eieren.

Om noen stjeler en shadduf eller en plog skal han betale tre ur-ka til eieren.

Når noen tar i sin hyre en gjeter for kveg eller sau skal denne være garantert åtte gur korn per år.

Om noen er hyret som gjeter, for å ta vare på kveg eller sau, og finnes skyldig i svindel og ikke melder inn den naturlige forøkning i flokken, men selger denne for profitt, da skal han dømmes og betale eieren tre ganger tre det tap denne har lidt.

Når noen tar i sin hyre en dagsarbeider skal han betale han fra Nyttårsfestivalen til den femte måned seks gera per dag, og fra sjette måned til årets slutt fem gera per dag.

Med dette vil den siste tids stridigheter legges til ro og under Gudene er dette Byens påbud, festet nå ved lov.

Rettssak mellom borgere

(Eksempel på en rettstale

Her var borgeren Shopak anklaget for å i lystig lag ha påført borgeren Zabdas alvorlige skader i håndgemeng etter en disputt. Zabdas tilstand under rettssaken var slik at det ikke var klart hvorvidt han ville komme til sin helse igjen, for hans familie talte borgeren Tukutli-Ninurta, vel kjent som en dyktig taler, som understreket vitner på det inntrufne og fjernet all tvil om at det var Shopak som hadde øvd slik skade på Zabdas helbred. I tillegg var flere av borgerne som ved lodd var trukket til å dømme i denne saken gode venner av Zabdas mens Shopak ble regnet som å ha mindre ansikt. Etter Tukutli-Ninurtas tale var ansikter vendt mot Shopak harde og kalde.


Hans forsvarer, Kushtaspi, holdt denne talen: Vel har Tukutli-Ninurta vist oss hva som skjedde og kalt mange borgere som var i denne vinhall fra sitt hverdagslige virke for her å gjenfortelle for hos en historie vi allerede har hørt andre ganger. Trukket frem er de blitt som løpshester for å paradere og vise oss nettopp det; at en hest har hale og ører. Like åpenbart er det hva som skjedde da vin og ord rant om hverandre, og et lystig lag ble avbrudd av mektige hammerslag fra Shopaks never.

En så alvorlig sak fordrer rettssak, ikke bare et tvistoppgjør, for visselig skal borgerne holde sin fred med hverandre, for vår ære er bundet til vår verdighet. Ingen tvil er det om at det i vår lov og våre presedenser tales sterkt imot dette – jeg kunne gått mer i detalj, men min kjære venn Tukutli-Ninurta – måtte vi, bror, snart dele en flaske vin igjen! Måtte det ikke få et slikt utfall som det forrige slike lag i vår by. Min kjære venn Tukutli-Ninurta har allerede gjort rede for alt dette, det som står skrevet her, og det kjenner vi alle til. Det er godt at Tukutli-Ninurta har brakt dette opp, men hvorfor er disse lover og skikker så viktige for oss?

Disse lover og skikker gjør oss til de gode mennesker vi alle bestreber oss å være, under gudenes åsyn. De har et formål, er ei et formål i seg selv. Om lovene selv kunne dømme ville det ikke trengs slike borgere som dere syv her, radsnåre ærverdige sinn. Slik stiller det seg endog ikke. Tukutli-Ninurta taler om det inntrufne som om det var et skuespill, der handlingen er på overflaten. Han taler som et vesen utenfra eller – og ingen fornærmelse menes min eldste venn – et barn som ser hva som skjer men ikke – for dette mangler – hvorfor.

La meg så fortelle hva Shopak, borger i seks år, og den som sto for midlene til reparasjonen av den sagen som står mellom eiendommene til fem borgere som vi alle kjenner godt, opplevde i dette skjebnesvangre gilde.

Lenge hadde han beundret hennes grasiøse fakter, hver minste bevegelse en dans. Hennes skjønnhet klar for alle våre øyne, men for ham mer – som om hans øyne var ment for å betrakte hennes flammende hår, hennes bleke armer. Da hun red kom han ofte med, de spilte spill og deres familiers hus hadde åpne dører for hverandre. Gode venner ble de, og om noe kunne måle seg med hennes skjønnhet måtte det være hennes milde vesen og hennes visdom, denne skjønne unge kvinne som kunne foredra om matematikk og musikk som noen ti år eldre, to temaer som han innehar slik lidenskap for, men en lidenskap som like fullt ikke kunne nå opp mot hans kjærlighet til henne.

ingen blyg unggutt var han, men en medborger, og han tok den luft som blåste i hans hjerte og tømte ut i kjærlige ord til henne – alt det beste som var i ham lot ham blø ut som en kirurg åpner en åre, han ga seg selv over som et barn i hennes hender, knelte, og erklærte sin elskov. Hennes hodet rystet, tårer fikk hun selv, og hun måtte si at en slik kjærlighet ikke var gjengjeldt.

Han gråt, han fortvilte, han rev i sitt hår. Men! Gjorde han som andre ofte gjør? Da denne juvel ikke ville skinne for ham, spyttet han foraktelig til den og nevnte den nå glass? Nei! I dikter videre har han erklært intet annet enn hennes skjønnhet! Intet vondt ord ville falle fra hans lepper! Hans kjærlighet lever fortsatt, tross denne motgang, og ikke ville han ønske å tvinge denne på henne – han er avfunnet med sin skjebne, for en slik sann kjærlighet kan aldri blåse innenfor vegger. Likevel forringet ikke dette den kvinnen som fylte hans hjerte hvert øyeblikk.

Til gilde! Med venner drikker man god vin, man ler. Hesteløp, dikt, historie, gudenes vilje! Her dannes vennskapsbånd, frivillige oppstår, vinen flyter og selv et slik tungsinn som Shopaks skjebne har ledet ham i må lette sammen med slike gode medborgere.

Så, Zabdas taler: lett nevner han, uten takt, og i klare ordelag, de favntak han har tatt med henne Shopak elsker. Ikke ønsker jeg å bringe flere borgere inn i dette, men nok har jeg sagt til at de som kjenner denne saken nok kan tro at det de nå tenker i sitt hjerte og ikke taler høyt er riktig. Han skryter av dette, som om det var en erobring og ikke mellom to – dette i seg selv nok til å bringe kvalme til en sann elskende som Shopak. Sjalusi? Ikke så!

Ikke ønsket vel Shopak å bygge gjerder, like lite som man ønsker å stenge sitt barn inne i et kott fordi man elsker det. Slik absurditet kunne han ikke tåle, fri dere alle fra tanken! For videre talte Zabdas, han delte deres intime detaljer, han omtalte henne respektløs i ordelag ingen borger skulle bruke om en annen, som om hun var tjeneren og han den som bød.

Tenk dere den følelse av kjærlighet, mine venner, for så å se noen heller edder og gift i dette rene. Tenk dere selv hvordan viljestyrke ligger bak når bare sterke never griper den det gjelder, og det er gulvet og ikke graven Zabdas møter etter slik ferd! Tenk dere!

Min venn Tukutli-Ninurta gjorde oss den ære å fortelle hva som hadde skjedd. Jeg har nå sagt hvorfor. Jeg takker dere, vakre frender, for den tålmodighet dere har vist i å høre denne ydmyke borger tale sannhet.

Slik endte talen. Borgeren Shopak ble frikjent.