Skikker i Kastarundt

Kastarundt er en kultur som ikke har noen skriftlige tradisjoner; veldig mye av samfunnslivet er derfor ritualisert. Akkurat hva rituelene er kan variere mye, men enkelte fellesnevnere finnes det.

Sjamanenes rolle

Det er sjamanene som har ansvar for å huske tradisjonene og føre dem videre. Dersom man er usikker på en skikk, er det sjamanen som avgjør. Sjamanene er hellige og regnes som løsrevet fra konflikter klanen måtte ha med andre. De har også sitt eget fellesskap. Det er derfor ikke uvanlig at sjamanene i forskjellige klaner møtes til gemyttlig samvær, selv om klanene de tilhører er bitre fiender som ellers bare utveksler ukvemsord.

Når en person blir sjaman, blir vedkommende løsrevet fra alle andre bånd, inkludert familietilhørighet og ekteskap. De tilhører fortsatt klanen sin, men blir også medlem av sjamanenes eget fellesskap på tvers av klanene. Sjamaner behandles med respekt, og det vil være et svært sterkt tradisjonsbrudd å skade en av dem, også hvis vedkommende tilhører en klan man er i feide med.

Gjestfrihet

Hvis en fra utenfor klanen kommer og ber om husly, så sier skikken at man ikke kan avvise vedkommende. Det kan være din verste fiende, men tradisjonen sier at du skal ta godt imot vedkommende i tre dager, dele av maten du har og generelt være en god vert. Ved soloppgang den fjerde dagen løper denne perioden ut - da kan vertsklanen gjøre hva de vil med gjesten. Den som frykter at vertskapet vil en vondt gjør derfor lurt i å stikke av før den tid.

Denne regelen er hellig og brytes aldri overfor verken fjellfolk eller utlendinger, selv ikke kyrthanim. Det som varierer er hva som skjer etter at de tre dagene er omme. Det er ikke alle utlendinger som kjenner til regelen, og det er ikke uvanlig at en utlending kan våkne opp og finne ut at han har blitt rundstjålet og nomadene han bodde hos reist videre.

Gjestebud

Når en klan inviterer en annen til en spesiell anledning er det særskilte regler som gjelder. Dette gjelder enten det er snakk om et måltid og et sosialt møte mellom to klaner som står hverandre nær, eller det er et politisk spent og betent møte mellom parter som ikke er sikre på hverandre i det hele tatt.

Gaver

En besøkende klan plikter å gi en gave til vertskapet, og dette følger bestemte spilleregler. Den gjeveste gaven er en rituell gullmedaljong. Det eksisterer bare et bestemt antall av disse, og de fungerer som en mekanisme for å unngå klaner som snylter på andres gjestfrihet: Dersom man ikke har noen slik medaljong, så får man enten invitere noen slik at man får en, eller heller være isolasjonistisk og kjip.

Dersom man blir invitert til noen, men ikke har en festmedaljong, har man et problem. Det lureste å gjøre da, er å ha med en annen gjev gave til vertskapet, og håpe at de ser gjennom fingrene med dette kutymebruddet. Det vil i alle fall innebære et tap av ansikt, og er ikke noe bra, for alle vet at det betyr at klanen det gjelder har vært gniene og lite gjestfrie. Imidlertid er det bedre enn å ikke ha noen gave i det hele tatt.

Den klanen som dukker opp på gjestebud uten noen vertskapsgave, må regne med å bli møtt med en kald skulder og ikke bli invitert noe sted igjen, noensinne.

Skåling

Dette er en relativt ny skikk, men har blitt tatt å dypeste alvor. Når fjellfolk skåler, er det fordi de stiller seg bak den eller de det skåles for; de skåler aldri for å være høflige eller for å jatte med. Den utlending som håper å få med fjellfolk på å skåle for Malderia, for eksempel, bør helst ha sjekket på forhånd at ikke fjellfolket synes maldererne tar seg vel mye til rette av knappe ressurser for tvilsom betaling, eller har skrudd opp prisene på grønnsaker i det siste.

Fjellfolket skåler i alle typer drikke, ikke bare alkoholisk. Det betyr tap av ansikt å drikke seg full.

Ting

Hovedartikkel: Ting i Kastarundt

Når to eller flere klaner møtes for å diskutere noe alvorlig, foregår det etter reglene for vanlig gjestfrihet, men med andre spilleregler i tillegg.

Tinget ledes av en Tinghøvding, som plukkes ut etter egne tradisjoner. Sjamanene har en rolle med å passe på at tradisjonene blir fulgt. Høvdingenes rolle er å samordne sine klaners interesser, og tre inn når enighet ikke oppnås på vanlig vis. En smart høvding sørger for at klanen er godt samkjørt på hvem som skal si hva og når.

Gjestebudet

Den første kvelden av et Ting skal klanen som har invitert til Ting stille med et måltid mat. Man diskuterer ikke tingsaker under gjestebudet. Under gjestebudet annonseres utfordringen.

Utfordringen

Om morgenen dagen etterpå avgjøres hvem som skal være tinghøvding. Hvordan dette avgjøres varierer fra gang til gang, men har ofte form av en utfordring. Klanene kan bli enige på forhånd om fremgangsmåte, eller utfordringen kan settes av en nøytral tredjepart.

Samlingen

Tinghøvdingen annonserer når Tinget skal settes, og det presenteres saker man ønsker tatt opp for tinget. Tinghøvdingen bestemmer hvilke saker som behandles, men det er tradisjon for at høvdingene samordner seg om dette, og en sak tatt opp av en høvding avvises sjelden.

Delingen

Er det flere saker eller store saker deles Tinget i krangler og klanene må finne ut hvilke klansmedlemmer som skal delta i de forskjellige kranglene. Ingen kan delta i mer enn én krangel, og høvdingene deltar ikke i krangler. Tinghøvdingen deler tinget inn i krangler, men det er vanlig at klanene har samkjørt seg om hvem som skal melde seg til hva. Høvdingene deltar ikke i krangler.

Enigheten

Når en krangel er avsluttet skal man komme til enighet. Dersom deltakerne i krangelen har kommet til konsensus og ingen protesterer når dette avsies for tinget så regnes spørsmålet for avgjort. Hvis noen protesterer starter man en diskusjon.

Hvis noen svarer nei, ved å rope dette høyt, så starter en diskusjon. Den foregår slik: 1. Alle kan snakke én gang i en diskusjon, ingen kan snakke flere. Tinghøvdingen kan stoppe noen om de snakker for lenge. Som regel har man et timeglass eller noe annet som angir en minimumstid den som har ordet må få snakke før tinghøvdingen kan avbryte. 2. Det er ikke uvanlig med rop av “ja!”, “hør, hør!”, eller “buuu!” for å uttrykke støtte eller misnøye til det som blir sagt, men tinghøvdingen må sørge for å holde såpass orden at folk får sagt det de skal. 3. Høvdingene tar ikke ordet, og det er svært uvanlig at sjamanene gjør det. 4. Den som først ropte nei får ordet først. I tvilstilfeller avgjør tinghøvdingen. 5. Deretter gir tinghøvdingen ordet til den som rekker hånda i været. Dersom det er flere velger tinghøvdingen én. Det er ikke vanlig å gi samme klan ordet to ganger på rad. 6. Når ingen lenger vil ha ordet, eller alle har hatt ordet én gang erklærer tinghøvdingen diskusjonen for ferdig.

Når diskusjonen er over kaller tinghøvdingene klanenes høvdinger til høvdingkrangel. Høvdingene trer da sammen for å prøve å nå en enighet. Hvis høvdingene kommer til enighet gjentas spørsmålet om tinget vil godta dette. Det er svært uvanlig å protestere hvis høvdingene blir enige, men høvdingene bør være sikre på å ha støtte i sin klan.

Å bli uforlikt

Dersom høvdingkrangelen ikke har kommet til enighet avsluttes de som uforlikte. Tinget har mislyktes, og ting blir som de er. Hvis noen av klanene ikke vil akseptere dette kan de utfordre til duell for eventuelt å tvinge en annen klan til enighet. I verste fall kan ting eskalere til en feide.

Oppgjør ved kamp

Når fjellfolket er så uenige at de tyr til våpen for å avgjøre det, kan det skje på en av to måter.

Heltedueller

Dueller mellom helter forekommer i tre varianter, alt etter hvor mye de involverte klanene har eskalert konflikten. Den enkleste varianten er en brytekamp. Ved mer alvorlige saker kan de slåss til første blod, og ved skikkelig alvorlige saker hvor mye står på spill kan heltene slåss til døden.

Uansett alvorlighetsgrad foregår gjennomføringen i fire faser. Den første fasen er forberedelsene. Klanene bli enige om en viss frist før de skal møtes. I denne fasen skal helten gjøre klar våpnene sine, ta på seg eventuelle rustningsdeler man måtte ha og generelt sette seg i stand. Klanen på sin side gjør klar til samling, gir bud om hva som skal skje og psyker seg opp, for det gjelder å stille mannsterke.

Den andre fasen er stridsdansen. De to klanene møter opp og framfører hver sin stridsdans. I følge tradisjonen gir dette et bindeledd mellom helten og Uayeni; jo sterkere og villere dans, jo kraftigere bindeledd. Man framfører dansen etter hverandre, ikke samtidig - det regnes som svært dårlig kutyme å avbryte en annen klans stridsdans, rent bortsett fra at man risikerer Uayenis vrede på den måten.

Den tredje fasen er oppmålingen. Her er det full anledning for klanene å komme med nidrop til hverandre og generelt støtte sin helt. Heltene trer nå fram og tar mål av motstanderen og poserer generelt litt selv. De klokeste sjamanene sier at i følge tradisjonen er det denne fasen som er avgjørende; kampen vinnes eller tapes her.

Den fjerde fasen er selve kampen, enten det er en brytekamp eller med våpen. Denne er nokså rett fram, og er gjerne over i løpet av noen få sekunder.

Feider

I ytterst sjelden tilfeller kan to eller flere klaner velge å ty til våpen mot hverandre i større skala. Først da snakker man om en åpen feide. Terskelen for dette er svært høy, da det sjelden sies noe godt i ettertid om klaner som har vært så ukloke at de ikke har funnet noen andre måter å gjøre opp en uenighet på. Ofte vil en av partene gi seg heller enn å gå til feide, siden det er svært ødeleggende for klanens ressurser, og de ved å trekke seg i det minste vinner den moralske seieren.

Helten vil nå ta over deler av ansvaret for å lede klanen. Det er vedkommendes ansvar å trene opp klansmedlemmene til å te seg i strid, og til å finne ut hvem som er uskikket til å ty til våpen mot andre mennesker. Tradisjonene sier at det kun er to typer angrep som er tillatt: Angrep på ressurser, og trefning. Angrep på ressurser er egentlig som et vanlg raid, bare i større skala. Trefning innebærer at styrker fra de to partene møter opp på et avtalt sted og slåss til den ene gir seg. Siden det er svært kostbart for en klan å gå til trefning mot en annen, vil heller de to klanene angripe hverandres ressurser hel til den ene gir seg eller den andre tror den har svekket motparten nok til å vinne i en trefning.

Løfter og eder

Situasjonen i Kastarundt er stadig i forandring, og det er derfor gjengs oppfatning blant fjellfolket at intet varer evig, selv ikke løfter og eder. Snarere er det slik at disse "går over" hvis de ikke holdes ved like. Hvis en ikke har innkassert et løfte i løpet av et år, så kan en skylde seg selv. Imidlertid er det nok at et løfte nevnes en gang for at det fortsatt skal gjelde.

Samme prinsipp gjelder eden man sverger til en storhøvding; Dersom ikke storhøvdingen har sagt noe på et år, så var han ikke så interessert. Slike storhøvdinger sørger da gjerne for å reise rundt til klanene de har under seg før året har gått og får dem til å fornye eden. Unntaket er kongen, som får høvdingen til å komme til seg.

Utfordringer

En vanlig måte å knytte bånd på er å gi hverandre fysiske utfordringer. Man utfordrer da hverandre til å klatre i trær, forsere fjellsprekker, drepe gnaur og så videre. Klarer man utfordringen, så vinner man ansikt; klarer man den ikke, så vinner utfordreren ansikt. Man taper ansikt på to måter i slike situasjoner: Hvis man får en rimelig utfordring, men ikke vil gjøre et forsøk, og hvis man gir noen en utfordring som er urimelig eller uansvarlig. Ved uenigheter er det familieoverhodet, høvdingen og sjamanen som avgjør, i den rekkefølgen.

Riter

Så ritualistisk anlagt som fjellfolket er, så finnes det et utall riter, og de fleste varierer fra klan til klan. Det er imidlertid to som er felles for hele Kastarundt.

Ynglinger

Barna i en klan regnes som fritatt fra de voksnes ansvar, og kan gjøre mer eller mindre som de vil. Barna kan blant annet fritt omgås barn fra andre klaner, selv om klanene det er snakk om skulle være i feide med hverandre. På et tidspunkt, gjerne et som sammenfaller noenlunde med puberteten, regnes dog ikke de unge som barn lenger. Det forventes nå av dem at de skal prioritere sin egen klan og ta del i de voksnes arbeid og ansvar. Barna har nå blitt ynglinger.

Ynglingene regnes som voksne for de fleste formål, inkludert at de blir med til tinget. Foreldrene vil gjerne her benytte anledningen til å presentere den håpefulle for andre fjellfolk, både for å lokke fram eventuelle utsikter til et gunstig giftemål og som en ren maktdemonstrasjon. Ynglingen får prestere sitt ytterste, men holdes under oppsikt av de voksne for å avsløre eventuell atferd som må korrigeres. I sær holder man øye med om ynglingene har jevnlig kontakt med barn eller ynglinger i andre klaner ut over det rent formelle, da det regnes som barnslig atferd. Det slås ikke akkurat ned på, men de unge blir oppfordret til å slutte med det.

På et eller annet tidspunkt går ynglingen gjennom en prøvelse. Det kan være en spesielt skjellsettende opplevelse som dukker opp naturlig, eller det kan være en prøve som foreldrene, sjamanen eller andre setter opp for dem. Hvis ynglingen består, er vedkommende nå voksen. Hvis ynglingen overlever å ikke bestå, fortsetter vedkommende å være yngling.

Ekteskap

Det finnes tre typer ekteskap: Avtalt ekteskap innad i klanen, avtalt ekteskap utenfor klanen, og bruderan. De fleste klaner er for små til at det vil være noen spesielt god plan i det lange løp å bare gifte seg med egne klansmedlemmer, så det er ikke bare akseptert, men relativt vanlig, å finne seg noen fra en annen klan. Det å finne noen fra sin egen klan er lettere, og store klaner kan gjøre dette i stor grad. I begge tilfeller er det nesten utelukkende snakk om fornuftsekteskap, og avtales enten direkte mellom de to involverte parter eller mellom familieoverhoder eller høvdinger. Kjærlighetsekteskap forekommer ofte nok til at det ikke er noen som stiller spørsmålstegn ved det, men regnes som en ekstravaganse og blir sett på som et tegn på velstand i klanen. Før ekteskapsinngåelsen bestemmer partene i fellesskap hvilken klan de to skal tilhøre, og den som flytter forventes deretter å bytte navn, omgangskrets og lojalitet. Det har aldri vært noe poeng for dem at den ene eller begge partene skal være jomfru; erfaring er bare bra, og har man i tillegg et barn fra før av, så har man bevist at man kan føre slekta videre.

Bruderan er en tradisjon som følger samme logikk som tyveri. Selv om uttrykket bruderan brukes, så kan kommende ektefeller av begge kjønn bli røvet. Det innebærer akkurat det navnet går ut på, og blir regnet som en helt gyldig måte å skaffe seg en ektefelle. Der et vanlig ekteskap innebærer en allianse mellom familier eller klaner, gir ikke bruderan noen forpliktelser til klanen til den som ble ranet; målet er som regel å skaffe noen som har ferdigheter man trenger. Det er bare noen få tilfeller der en klan eller familie kan klage en annen klan eller familie inn på ting for bruderan:

• Hvis den som ble ranet allerede var gift eller i ferd med å bli giftet bort til noen andre.
• Hvis den som ble ranet ikke var villig, eller ikke lot seg overtale i ettertid.
• Hvis raneren voldte skade på folk eller fe da ranet skjedde.

Slik som alle andre løfter må ekteskapseden fornyes hvert år for at ekteskapet fortsatt skal være gyldig. Det hviler imidlertid en sterk forventning om at man skal sørge for dette. Å ikke ha fornyet eden, slik at ektefellen din forlater deg, gir et stort tap av status for den det gjelder. Å reise fra sin ektefelle i mer enn ett år er derfor uvanlig, og om man skulle gjøre det burde man i alle fall være veldig sikker på at ikke ektefellen vil hevde sin rett til å erklære eden for opphørt.

Utroskap forekommer, og er akseptert, men under visse forutsetninger. Sidesprang er i høyere grad akseptert hos folk som har blitt utsatt for bruderan enn andre.

• Man skal være åpne om de sidesprang man har. Å gjøre det i hemmelighet anses som ufint.
• Dersom et sidesprang går ut over en enkelt gang må man spørre sin ektefelle om lov. Å ikke gjøre dette er et alvorlig brudd som kan skape store problemer med klanen.
• Langvarige affærer er ikke greit, selv om man har fått lov av ektefellen.
• Dersom det blir barn av et sidesprang kan man ikke ta til seg barnet uten godkjenning fra sin ektefelle. Dersom begge er gifte, og begge ektefeller nekter, så har barnet et problem. Flere barn har blitt satt ut som følge av dette.

Homofili forekommer like ofte i Kastarundt som ellers, og ikke noe fjellfolket er spesielt stresset på. Det er imidlertid svært uvanlig med homofile ekteskap, siden man da vil utelukke to muligheter til å føre klanen videre.

Frykt

Et stadig mer aktuelt tema i verden etter Stjernefallet er hvordan man skal håndtere frykt og hvordan man forholder seg til Tåka. Fjellfolket takler dette på en relativt pragmatisk måte: Frykt er en god ting, for den er et instinkt som gjør deg i stand til å takle fare. Man skal følge instinktet sitt, for bare en tåpe eller en løgner vil fornekte sin frykt. Man skal dog ikke la frykten herske over seg, men bruke de positive aspektene av den.

Kastarundt er et sted med mange faremomenter, og hvor folk kan stryke med rett som det er. Dette har fjellfolket lært seg å leve med, så det er ikke så stor forskjell for dem om et klansmedlem har blitt drept av en rabiat gnaur, tatt av et ras eller forsvunnet i Tåka. Man aksepterer tapet og går videre.

Forbrytelse og straff

Det finnes ingen lover blant fjellfolket, og dermed heller ingen strafferett. Dette er begreper som fjellfolket har vanskelig for å forstå; lover høres ut som en slags tradisjoner, bare at det er én person i hovedstaden som har sittet og definert dem, og det hører ikke hjemme noe sted.

Tyveri

Mange aspekter ved fjellfolkets levesett dreier seg om tyveri i en eller annen form. Tyveri ses generelt sett ganske mildt på, og selv om man kan bli irritert eller sint over å ha blitt bestjålet, er tankegangen den at ressursene som stjeles forblir blant fjellfolket og kan eventuelt stjeles tilbake. Derfor er tyveri av husdyr relativt vanlig, og man blir betraktet som noe av en lurifaks om man slipper unna med det over tid. Det er litt mer stress om noe blir stjålet av utlendinger, men de fleste vil først og fremst irritere seg over at man lot tåpelige utlendinger bestjele seg i første omgang.

Det som derimot ikke er greit, er å ødelegge andres ressurser. Det blir ikke sett på som ille å stjele to sauer fra naboen, men ikke å drepe dem. Få vil løfte et øyebryn over noen som stjeler et spyd, men å kaste det på bålet for å ødelegge det er ikke greit. Man ignorerer denne forskjellen på eget ansvar - Svartåsmassakren er et eksempel på hvor ille det kan gå.

Drap

Man opererer ikke med drap som separat begrep, men det teller vanligvis som å ødelegge ressurser. Hvordan saken faktisk behandles kommer også an på morderen, drapsofferet, hvorvidt de har klanene i ryggen, og i så fall innbyrdes størrelse på klanene. Har en person fra en stor klan drept en person fra en liten klan etter å ha blitt provosert, så vil det hele sannsynligvis gå hen i stillhet.

Å gjøre opp for seg

Det finnes ingen strafferett, og dermed heller ingen straff. Dersom noen mener seg urettmessig behandlet, kan vedkommende ta opp dette med sjamanen, og hvis sjamanen finner at dette stemmer, kan vedkommende bestemme en passelig måte misdederen kan gjøre bot for seg på, slik at fornærmede ikke lider noen ressursmessig nød. Dette garanterer ikke at tiltaket faktisk blir håndhevet, selv om de fleste vil ta sjamanens ord alvorlig.

Klanskjennetegn

Alle klaner har et kjennetegn som gjør det lett for folket å gi seg til kjenne som medlemmer av denne klanen. Det står mer om dette i artikkelen om klesdrakt for fjellfolk.

Stridsdans

Hver klan har en dans som brukes i forskjellige sammenhenger, gjerne når de skal psyke opp seg selv eller psyke ut en motstander. Denne består gjerne av rytmisk roping og aggressive bevegelser. En person utpekes til å være leder for dansen, noen ganger på livstid, andre ganger for et begrenset tidsrom eller bare for en bestemt anledning.

Eksempler på anledninger der dansen benyttes er:

• Når heltene fra to klaner skal slåss
• Når to klaner møtes i strid
• Før en vanskelig jakt
• Før en vanskelig debatt