Nisabas bok

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk

Nisabas bok sies å være en levning fra før Stjernefallet som forteller bystatens Logari's historie. Den inneholder kapitler om lov og rett, eiendom og politikk samt retorikk og dannelse.

Den er kjernen i pensum til alle Logari, uansett stand. Etter etableringen av Sympoliteia er den også kjernen i Yl-Tarans pensum, iallefall til de som ønsker å sende sine barn dit, til gratis skolegang.

Onde tunger vil ha det til at å fostre opp barn med en forventning om at de er arvtakere til en stor og mektig bystat ikke er klokt for et relativt lite bysamfunn.

Etter hendelsene i 19 e.S. fikk Nisaba tilbake mye av sitt minne, og bruker all sin tid på kopiere ned det hun husker. Dessverre er fortsatt store passasjer i den originale Boken kaudervelsk. De som har kopiert opp utgaver av denne har gjerne kopiert bare passasjer, eller kopiert alt forståelig og utelatt det andre. Slik kan de forskjellige delene av boken godt dukke opp som et eget dokument - og det er fortsatt slik at bare Nisaba tilsynelatende kan lese originalen. Hun har kort forklart hva de forskjellige delene inneholder. Å studere originalen er fortsatt mulig for omreisende akademikere, da Nisaba mener dette er kunnskap som bør deles. Kopier av utdrag kan også fås kjøpt som suvenirer - ikke på hennes initiativ.


Noen ord er oversatt i kopier av tekstene, men uforståelige i originalen - disse er markert i kursiv.

Introduksjon

I dette bind har borgeren Sammu-Ramat samlet slik kunnskap og visdom hun mener, med mange, burde inngå i dannelsen av ethvert menneske. Måtte gudene se med velvilje på hennes mål om å sette disse tekster inn mellom to permer.

Jeg ga til massene slik rang som passet deres lynne,

Tok ikke deres ære og ga ingen etter lyst

Mens de som hadde stått nær maktens tinder

Skulle ikke finne hevn, men min rettferdighet

Slik sto jeg med mitt skjold strekt ut og verget alle

Så bare den med skyld ble trukket ned i fallet


Folket tjener best når den som leders stemme

Ikke er av vrede eller mildhet styrt

For dumsnillhet gir barn som ikke tåler orden

Den svake sjel blir ruset, som av vin, om rikdom når den


Noen lystet etter gull som ville hunder

Å bli den nye støvelen på folkets halser

I deres høviskhet var vonde tanker gjemt

For rikdomssultne, andres plager fort er glemt


Men alt jeg lovte gjorde jeg for Gudens åsyn,

Ingenting i tåpelighet jeg smidde her

Ingen ny tyrann vi skulle gi til staten

Ingen skulle tvinge oss med fremmed hær


Av alle ting det folk jeg fridde savnet

Var det et behov min handling ikke favnet?

Dog, når tidens marsj gir rettferd:

Å, mektige Skaper av vår jord

Dype Skog, jeg ber deg, vær vårt vitne

Jeg sveipet søylene som bandt mitt folk til mørke

Og gjorde slaver fri med makten av mitt sverd

Mange menn som lov og svindel solgte

Hentet fra sitt land som bundet trell

Gjorde jeg til innbygger igjen i

Også mange bundet av et fremmed mørke

De demoner stjal og brukte til sitt spill

Brakte jeg til staten, og jeg ga dem verge


Slik ble makt og rett i gode lenker bundet

Kun ved lov og rettferd vant jeg kongegunst

Alle mine lovnader ble holdt, og lover

Like foran god og ond ble funnet

Hadde andre holdt de tømmer for meg

En som i sitt hjerte hadde lyst og løgn

Hadde han ei holdt oss bort fra striden

For den som ville lønnet de han elsket

Straffet etter ønske ikke rett

Mange av det samme blod vi bærer

Ville mettet mange sorte skjærer


Skyld må legges der hvor skylden hører hjemme

Hos den ene skapning som nå ikke er

Uten meg og Guden ville aldri folket

Satt øynene på frihet og blitt seierrike

For om en annen mann fikk kongsgunst

Ville vi falt på hverandre som sjakaler

Han hadde ikke vernet folket eller sluttet

Før han ranet søtheten i selve melken

Men som en søyle sto jeg, Logar, frem

For å gjøre Staten til vår festning og vårt hjem


Etter meg skal staten ingen konge ha,

De borgere hvis verdighet sitt ansvar kaller

Sammen styrer Logaryen

Unntatt Edenyan har Staten kun en hersker,

VÅR lov skal vi følge, til de siste torden skraller

Mennesket blir til

Før det var mennesker var det et annet folk Skaperen lagde De Første som sine tjenere, og de hørte alltid Sangen i sitt sinn De trengte aldri være usikre på hva deres formål var for De var av Sangen men ei heller var de ment å finne egne veier om noen gjorde dette ble de kastet ut av De Førstes by

Med to skjedde dette. Deres kjærlighet for hverandre ble større enn deres Kjærlighet for Stjernen. De ble forvist til et sted de navnga Kjærlighetens Lund - men det var intet sted av glede, for de visste godt at de var her i eksil Over tid vokste usikkerhet i Kvinnens sinn. Elsket han henne så dypt som han hadde sagt? Kvinnen ba om bevis. De Første hadde en Dronning:

Kvinnen ba Mannen stjele hennes juveler. Hun krevde at han var villig til å forlate lunden navngitt etter Kjærligheten for å bevise den. Han beviste Sannheten i det han sa, og gjorde som Kvinnen bød

Dronningen og de første ble vrede. De kom med et stort oppbud til Lunden.

Trubadurenes Mester ga dem sin straff: Deres evige liv skal dere miste, evig skal dere leve på jorden. Flere skal komme etter dere, og flere etter dem igjen, atter og atter Deres tyvegods skal være deres evighet. Og Trubadurenes Mester tok juvelene Han plantet dem mellom mannens ben Så var både Mannen og Kvinnen blitt mennesker

Det ble som Trubadurenes Mester hadde sagt. Navnene til disse to er tapt, men da de døde ble mannen navngitt Sebk, og kvinnen ble navngitt Osiri, og de våket over sine etterkommere.

Av deres barn nevnes disse kvinner: Nisaba, Artaba, Tanitha, Aisha, Zabibi, Asenath, Livia, Dushara, Lea, Zenobia, Rasea, Lucia, Gulatu, Jotape, Inanna, Damia, Chione, Katina, Egina, Aya og Ravia.

Av deres barn nevnes også disse menn: Tirigan, Enlil, Logar, Valdor, Adonis, Ireneus, Bahina, Ninus, Tarkondemos, Wardel, Vorstal, Kyros, Buriash, Sharman, Shelardi, Adonwy, Darius, Samug, Arses, Cullain, og Teispes.

Tirigan giftet seg med Nisaba og de fikk tolv barn

Enlil giftet seg med Artaba og de fikk åtte barn

Logar giftet seg med Tanitha og de fikk fem barn

Valdor giftet seg med Aisha og de fikk fem barn

Adonis giftet seg med Zabibi og de fikk ti barn

Ireneus giftet seg med Asenath og de fikk seksten barn

Bahina giftet seg med Livia og de fikk ni barn


Ninus giftet seg med Dushara og de fikk syv barn

Tarkondemos giftet seg med Lea og de fikk ni barn

Wardel giftet seg med Zenobia og de fikk ti barn

Vorstal giftet seg med Rasea og de fikk tolv barn

Kyros giftet seg med Lucia og de fikk ti barn

Buriash giftet seg med Glatu og de fikk åtte barn

Sharman giftet seg med Jotape og de fikk seks barn

Shelardi giftet seg med Inanna og de fikk syv barn

Adonwy giftet seg med Damia og de fikk fjorten barn

Darius giftet seg med Chione og de fikk fire barn

Samug giftet seg med Katina og de fikk ni barn

Arses giftet seg med Egina og de fikk ni barn

Cullain giftet seg med Ay og de fikk elleve barn

Teispes giftet seg med Ravia og de fikk ett barn


Dette var den helten som ble døpt Alypius men senere tok navnet Chrysogonus

Historien om statens opphav

I begynnelsen

Før Staten var god ble den smidd i mørke av et vesen hvis navn fortsatt fyller våre hjerter med hat, og det med rette. Til det gule havet kom demonen Oarkny Ark Sabykys, og denne talte slik:

Den ellevte er død, og min belønning henter jeg her. Dere er nå mine treller, og deres land med. Jeg skal drikke deres blod og dets elver som vin. Jeg skal nyte deres sener og dets svarte jord som frukt. Jeg skal legge dere i lenker og det under gjerder av stein. For alltid skal det være slik. Dette er mitt bud.

Ingen kunne stå imot demonen, og de som reiste seg opp ble knust. Raskt fulgte mange hans bud og sluttet seg til hans hird, slik at de selv skulle spares, og slik at de skulle nyte gunst snarere enn lidelse. Store murer ble bygget, og våpen og rustninger ble smidd til de som sverget seg til Sabykys, og mange sultet av de som ikke gjorde dette, for lønnen til de som ble demonens trofaste var like stor som deres svik.

Da folkets motstand raskt var knust var det en kvinne som het Lucia som ville løse det som makt ikke hadde hjulpet på med kløkt, og hun ville forføre demonen. Dette var en tåpes ferd, for ingen vesen er mer forføreriske. Det sies at hun brukte syv år på dette. Hennes far var en mektig magiker, og av denne hadde hun fått en dolk som skulle bite godt på slike vesen – noen sier at den var fylt med vann fra gudenes rike. Da hun til sist var så nære at hun trodde hun kunne komme demonen nære nok til å drepe den, avbrøt han plutselig idet hun trådte inn i hans sovekammer og hadde tatt av sin kjortel.

For syv år siden var du jo vakker, kanskje kunne du da lurt meg og tatt meg av dage – men nok ikke, for dine knep, dødelige, har for meg kun vært en gjøglers dans

Så bandt han hennes legeme med magiske ord og hans tjenere smidde en stor kiste av bronse, og i sidene av denne var det hull store nok til at skarpe spyd kunne stikkes inn. Og kvinnen ble lagt i denne og også i kisten edderkoppene kalt Små Brødre som har den giften som gir intens smerte men ikke dreper, og det sies at hennes skrik kunne høres fra fjellene til havnen, og kisten sto på

Etter dette helte de en væske som Sabykys hadde brygget opp i kisten, og den drev ut de Små Brødre, og alle de små sår disse hadde påført Lucia svidde, og skrikene ble verre. Fra hullene i siden stakk de så i Lucia så større sår kom, og væsken gikk inn i kroppen hennes, og verre ble dette for henne. Til sist tente Arken en ild men væsken kokte ikke lett, og sakte sakte ble Lucia til sist pint ihjel. Etter dette rev Sabykys hennes sjel fra henne før den kunne forlate denne jord og bandt den til en kniv akkurat som hun hadde tenkt å ende demonen med en dolk, og dette ble kjent, men ikke hvilke andre egenskaper denne dolken som ble kalt Sabykys Hevn hadde. Etter dette turde ingen å reise seg mot demonen.

De mørke generasjonene

Slik gikk det i generasjon etter generasjon etter generasjon og tjenere av Sabykys fødte nye tjenere av mørket. Noen var det som også tjente på dette, for byen handlet, også i mennesker, og noen tjente seg rike på gull og gods. Senere var det disse Logar viste miskunn mot og deres gull ble også nyttig da Sabykys senere ble veltet, men i disse tidene som vi kaller De Mørke Generasjoner var det ingen som kunne tro at noe slikt kunne skje, og de usleste slavene hatet ikke bare de som tjente Sabykys men også de som ikke led som dem.

Og Sabykys bygde murer og voller men ingen av dem så stor som Den Brune Skansen som hentet sin kraft fra selve jorden, og denne skansen var hans hovedsete, og her hørtes skrikene til de pinte og gale, og en mørk sky hang over denne, og alle som hadde vært der hadde en tomhet i sine øyne og hadde lagt igjen deler av sin sjel der i det rommet Sabykys kalte galleriet, for demonen samlet på menneskesjeler slik en borger i dag samler kunst, og demonen omga seg med tårer og lidelse slik en borger i dag omgir seg med skjønnhet og glede.


En av de fremste tjenerne til Sabykys var en magiker som het Nargan, og selv før han kom i demonens tjeneste hadde denne gjort avtaler med mørke vesen, og det sies at han hadde funnet et krydder som var så godt at den som spiste av det mistet evnen til å skjelne mellom rett og galt – med dette hadde han forpurret mang en sjel og bundet man en tro tjener og dette ga ham ære i øynene til Oarkny Ark Sabykys og denne lot ham bygge en festning av rød krystall som drypte av blodet til de Nargan brukte i sine egne ritualer. Men en dag forsøkte Nargan ((resten av passasjen er uforståelig - Nisaba har oversatt det til at Nargan forsøkte å lure Sabykys og fikk en grusom straff.))

???

((Denne passasjen er uforståelig. I følge Nisaba står det hovedsaklig om fæle ting Sabykys gjorde med folk.))

Opprøret

((Begynnelsen av denne passasjen forteller at Logar tar livet av en av de fremste tjenerne til Sabykys)).

Da dette hadde skjedd øynet flere som før hadde trodd gpqromonos var gal håpet og de samlet seg oppe på den klippen som i dag kalles ???.

Der talt [sic] han til dem og sa:

I uminnelige tider har vi lidd under Oark Ark Sabykys og mange har fryktet ham men de dåder jeg og mine har gjort har vist at ingen kan stå imot for alltid. Med Edenyan ved vår side nå er det ikke bare håp men sjanse og den skal vi gripe. Skansen er sterk, men vi har nå en måte å åpne den. Demonen er sterk men vi har nå ((Logar forklarer at guden Edenyan har fått lovnad av flere andre guder om at de skal støtte opprøret om menneskene selv klarer å innvie et tempel til Gudene i byen. Han har også gitt dem en mektig magisk krystall).


Etter talen dro så hæren og de som skulle bli de første i Garden, som først var kongens Livgarde og deretter fikk samme funksjon for staten og dens idealer, da Erklæringen kom der kongemakt ble avskaffet etter Logars død. Den første gang krystallen ble brukt ristet Skansen, den andre gang selve jorden den sto på og tredje gang raste den. Og la den som ga dette offer aldri bli glemt ((en lang passasje med navn på folk som kjempet, og beskrivelse av kamper - målet er å ta over "søylehuset", som vil egne seg som tempel)) blod og barrikader ble laget av lik, og større slag har verden aldri sett. Solen ble stengt ute av pilene, og lukten av død blandet seg med de lukter som ikke naturlig oppstår men som følger når det sanne språket brukes. En lukt som minnet alle om en type blomst de visste de aldri hadde sett lå over havnebassenget i flere uker etter den trefningen der Kerion mistet livet og forbannelsen ble kastet over Inanna den Eldres hus og endte det.

Da søylehuset var tatt og vigslet, og Tempelet opprettet, og stedet var renset raste demonen. Oarkny Ark Sabykys kom da selv frem med sine nærmeste og han drepte for fote og det døde flere menn på trappen til dette tempelet enn det ligger båter i havnebassenget selv ved Drømmenes Festival der Ylni æres av fjern og nær. Til sist steg ((en beskrivelse av Edenyan som stiger ned fra himmelen og får tilbake krystallen sin, som han bruker som våpen)).


((Kampen mellom liten gud og erkedemon begynner. Sabykys blir rasende i det han ikke med letthet får knust Edenyan)). raste og det flammet opp og menn og kvinner ble gale og døve og blinde og syke og ikke kunne Edenyan hjelpe dem for all hans kraft ble brukt mot demonen. Mørke møtte lys og himmelen revnet, åsynet til de to var så fryktelige og skjønne at alle som så det gråt og glemte å kjempe og ingen visste hvem av dem som var mest fryktelig eller mest skjønn da de to brakte all sin makt mot hverandre. I tre dager og tre netter kjempet bare de to og det ble ingen natt og heller ingen dag men et lys av en farge selv regnbuen ikke gir oss malte byen og det sies at ingen som hadde vært der disse tre dager og netter kunne unngå å se denne fargen i sitt sidesyn hver gang de var alene etter dette.

Til sist prøvde demonen med helvetesild å svi den gode fra overflaten, mer av denne brukt enn noen gang før på jorden, og det lyste så sterkt at ingen kunne se på, og da til sist flammen opphørte ropte Sabykys i raseri over at gpqlavgdw fortsatt sto der og sa

Erkedemon er jeg og vel kjenner jeg at din makt ikke skal nå opp til min, hva er det du valp tror du har å stille opp

Den andre svarte: Alene står jeg ikke, slik du gjør, for de usle tjenere du har som jeg har gitt de jeg elsker hjelp til å knuse når ikke opp mot de forbundsfeller jeg har, for selve solen gir meg også kraft

Og erkedemonen lo hånlig og sa:

Deban har ei slik kraft du tror, kanskje du er ført bak lyset av en av mine rivaler, de vil likevel ikke holde liv i deg når jeg atter brenner deg du usle verktøy som tror du kan måle deg med Oarkny Ark Sabykys

Den andre svarte:

Atter tror du andres skjebne er smidd i lenker som de Yks avkom binder i renker

Deban ja, og andre med , men først og fremst meg selv. For min makt har du ikke skjønt, du lille bål av jorden bundet. En drøm om frihet bar meg hit, gitt til meg av den skjønne Ylni – fra denne har vi bygget det som nå skal bli din undergang

Et slik hån tålte ei demonen, på sin fiende gjøv den løs Men raseriet tjente dårlig Sabykys den mørke For da han glemte vernet av den ting som ga han styrke flommet enda sterkere i dem. De kalte sin bortreiste mor Ikke rettet Edenyan sverdet mot hans legeme Men vippet ned den gjenstand som ga Arken større makt Demonen skjønte raskt hva den han hatet hadde maktet Med ild og sverd den prøvde raskt å avslutte sin strid Men med det lure støt som hadde fjernet arkens smykke Fant Logars klinge hjertet hans og Sabykys var død

Slik talte Logar da: ((Denne passasjen ser ut til å være strategiske ordre for å utradere tjenerne til demonen)).

Og etter dette kom erklæringen fra den første og siste kongen Staten skulle ha og den nye tid ble fastlagt, og alle æret Loven, Tempelet og Borgerverdigheten, slik vi gjør nå, og skal gjøre til evig tid.

Utdrag fra loven

Om en landeier leier ut sitt land til en gårdbruker og har fått leie for jordet, og en flom dekker det, eller et dyr ødelegger bondens høst; skal noe av leien tilbakebetales til gårdbrukeren. Om en landeier leier ut sitt land til en gårdbruker uten at leien dekker det, og en flom dekker det, eller et dyr ødelegger bondens høst; skal ikke det hele beløp betales. Når en kjøpmann gir til sin tjener korn, ull, olje eller andre varer til salg, skal tjeneren gi et regnskap og levere pengene til kjøpmannen: og kjøpmannen skal gi til tjeneren en kvittering for pengene betalt til ham.

Om noen stjeler fra en borger eller et tempel, skal tyven dø.

Når en forstyrrelse skjer i en inngjerdet plass, eller igjen, når en løve dreper, skal dens passer betale all skade, og eieren skal få de drepte dyrene.

Når en bonde sier til daddelselgeren, Alle dadlene i denne hagen kan du ta for penger, skal ikke selgeren gjøre dette; dadlene som vokser i hagen skal være og forbli eierens eiendom, og med disse dadlene skal han betale selgeren for dennes penger og rente, som kontrakten sier; men det som gjenstår av dadler etter det skal være og forbli eierens eiendom.

Når en gjeter av små kyr har drevet flokken fra beite, og når de har passert innenfor bymurene, og kveget drives til en annen manns jorde innenfor bymurene og settes til beite der, skal gjeteren ta vare på jordet, som han har gitt til sin flokk som beite, og skal gi eieren og jordet hver dag et beløp pålydende seksti qa.

Når en av lavere stand står anklaget skal en borger valgt eller plukket til denne tjeneste dømme i saken etter skjønn og lov.

Når en borger står anklaget av en annen borger skal det velges, ved lodd, tre syv eller tjueen andre borgere til å stå rett, og disse skal dømme i denne saken etter skjønn og lov.

Når en borger står anklaget ev en av lavere stand skal det velges, ved lov, tre andre borgere til å stå rett, og disse skal dømme i denne saken etter skjønn og lov. Om det er en alvorlig forbrytelse og borgeren finnes uskyldig skal anklageren dø.

Om noen tar en fri mann eller kvinne og setter i tvangsarbeid skal den som gjør dette dø.

Om noen maner, forhandler med eller omgås demoner og deres tjenere skal disse dø. Staten er en bastion i denne verden, den må ikke havne under Yks åk.

Om noen er for lat til å vedlikeholde sin demning, og denne demningen ødelegges, og jordene til dennes naboer oversvømmes, skal landet til den som holdt demningen fordeles på de som har mistet sine avlinger etter skjønn, og han som holdt demningen skal bli deres skyldtjener.

En som holder slaver skal dø.

En skyldtjener som behandles dårlig skal fris fra sin skyld og den han har arbeidet for skal kompensere ham etter en magistrats skjønn.

Om en bygger setter opp et hus og det, selv før det er ferdig, ikke står stødig, skal han gjøre veggene stødig med egne midler.

Om en ikke født til borgerstand slår en av borgerære skal denne gis seksti piskeslag i offentlighet

Om en født til borgerstand men ennå ikke gitt borgerære slår en av borgerære skal dette ordnes mellom familiene. Om ingen løsning finnes ved megling skal syv borgere trekkes ved lodd og gi en dom, og denne skal følges.

Om noen borger ikke gjør sin plikt mot Garden skal denne miste sin borgerære. Garden er arv, skjold, og Statens formål.

Et rettsoppgjør

Denne skriften gjelder oppdelingen av eiendommene til Banata-Essagil, deres mor, som Marduk, sønn av Nabu, sønn av Nural, delte og ga til Tukultum, sønn av Nabu, sønn av Narul, siden bror, sin del. Trettitre og to tredjedels kubiter, den øvre landsiden på nord, tjue kubiter på grensen til lysdryppernes gate, siden av huset til ina Bel, sønn av Eilion Hakar, trettitre kubiter og åtte hender, den lavere langside på sør ved siden av sykehuset, tretten kubitt åtte hender, den øvrige kortsiden på vest grensende mot gaten med blomster, tretten kubitter åtte hender, den lavere kortsiden på øst, åtte kobutt åtte hender værende i en bakgate som er åtte fingre bred på siden av gaten, summen er åtte og to tredjedelers gir, målingen av Marduks porsjon sammen med to gir, forskjellen som et råd av syv ansvarshavende borgere og en magistrat har skrevet på dette dokument og gitt til Marduk, sønn av Nabu, sønn av Nural, som har gitt til sin bror Tukultum en uomtvistelig rett til denne del av dette land. Med dette er deres tvist om eiendommen avsluttet og flere utgaver av dette dokument finnes om en ny tvist skulle oppstå.

Fastsetting av priser...

...som nedsatt av de frivillige borgere Inanna, Kerdon, og Ibbizar, bevitnet av den utpekte Magistrat Endiar barn av den frie handelsmannen Harom fra Dergahn., i det år to hundre og fjorten siden Gjenfødelsen.


Om en vertshuseier gir seksti ka usakali-drikk til borgeres tilstelninger skal han få femti ka korn ved innhøstingen.

Om noen lagrer korn i en annen manns hus skal han betale lagring til en pris av en gur per fem ka korn per år.

Om en lege gjør et stort inngrep med en operasjonskniv og kurerer, eller åpner en svulst med en operasjonskniv over øyet og redder dette øyet skal han få ti er-ka i mynt av borgeren. Om pasienten var en fri mann eller kvinne skal legen få fem er-ka. Om pasienten var skyldtrell hos noen skal denne betale tre er-ka.

Om legen helbreder det knekte benet eller de syke mykene [sic] delene av et menneske skal han få fem er-ka av borgeren. Om pasienten var en fri mann eller kvinne skal legen få tre er-ka. Om pasienten var skyldtrell hos noen skal denne betale to er-ka.

Når noen tar i sin hyre en sjømann skal denne være garantert seks gur korn per år.

Når noen tar i sin hyre en vakt skal denne være garantert ni gur korn per år.

Den som leier okser i et år skal betale fire gur korn for plogokser.

Den som leier kveg skal betale tre gur korn til eieren.

Den som leier kveg og skader dem ved dårlig behandling eller slag skal kompensere eieren fe for fe.

Den som leier kveg hvis ben knekker eller hvis nakke kuttes skal kompensere eieren fe for fe.

Den som leier kveg som mister et øye skal betale eieren halvt fe for fe.

Den som leier kveg og brekker av et horn, kutter av hale, eller skader mule, skal betale eieren kvart fe for fe.

Den som leier kveg som ved tilfeldigheter faller døde, skal sverge ved Gudene, og regnes skyldløs.

Når noen tar i sin hyre en arbeider på markene skal denne være garantert åtte gur korn per år.

Når noen tar i sin hyre en oksedriver skal denne være garantert seks gur korn per år.

Om noen stjeler et vannhjul fra jordet skal han betale fem ur-ka til eieren.

Om noen stjeler en shadduf eller en plog skal han betale tre ur-ka til eieren.

Når noen tar i sin hyre en gjeter for kveg eller sau skal denne være garantert åtte gur korn per år.

Om noen er hyret som gjeter, for å ta vare på kveg eller sau, og finnes skyldig i svindel og ikke melder inn den naturlige forøkning i flokken, men selger denne for profitt, da skal han dømmes og betale eieren tre ganger tre det tap denne har lidt.

Når noen tar i sin hyre en dagsarbeider skal han betale han fra Nyttårsfestivalen til den femte måned seks gera per dag, og fra sjette måned til årets slutt fem gera per dag.

Med dette vil den siste tids stridigheter legges til ro og under Gudene er dette Byens påbud, festet nå ved lov.

???

((Denne passasjen er uforståelig - Nisaba har bare sagt at den ikke er viktig)).

Rettssak mellom borgere

Her var borgeren Shopak anklaget for å i lystig lag ha påført borgeren Zabdas alvorlige skader i håndgemeng etter en disputt. Zabdas tilstand under rettssaken var slik at det ikke var klart hvorvidt han ville komme til sin helse igjen, for hans familie talte borgeren Tukutli-Ninurta, vel kjent som en dyktig taler, som understreket vitner på det inntrufne og fjernet all tvil om at det var Shopak som hadde øvd slik skade på Zabdas helbred. I tillegg var flere av borgerne som ved lodd var trukket til å dømme i denne saken gode venner av Zabdas mens Shopak ble regnet som å ha mindre ansikt. Etter Tukutli-Ninurtas tale var ansikter vendt mot Shopak harde og kalde.


Hans forsvarer, Kushtaspi, holdt denne talen: Vel har Tukutli-Ninurta vist oss hva som skjedde og kalt mange borgere som var i denne vinhall fra sitt hverdagslige virke for her å gjenfortelle for hos en historie vi allerede har hørt andre ganger. Trukket frem er de blitt som løpshester for å paradere og vise oss nettopp det; at en hest har hale og ører. Like åpenbart er det hva som skjedde da vin og ord rant om hverandre, og et lystig lag ble avbrudd av mektige hammerslag fra Shopaks never.

En så alvorlig sak fordrer rettssak, ikke bare et tvistoppgjør, for visselig skal borgerne holde sin fred med hverandre, for vår ære er bundet til vår verdighet. Ingen tvil er det om at det i vår lov og våre presedenser tales sterkt imot dette – jeg kunne gått mer i detalj, men min kjære venn Tukutli-Ninurta – måtte vi, bror, snart dele en flaske vin igjen! Måtte det ikke få et slikt utfall som det forrige slike lag i vår by. Min kjære venn Tukutli-Ninurta har allerede gjort rede for alt dette, det som står skrevet her, og det kjenner vi alle til. Det er godt at Tukutli-Ninurta har brakt dette opp, men hvorfor er disse lover og skikker så viktige for oss?

Disse lover og skikker gjør oss til de gode mennesker vi alle bestreber oss å være, under gudenes åsyn. De har et formål, er ei et formål i seg selv. Om lovene selv kunne dømme ville det ikke trengs slike borgere som dere syv her, radsnåre ærverdige sinn. Slik stiller det seg endog ikke. Tukutli-Ninurta taler om det inntrufne som om det var et skuespill, der handlingen er på overflaten. Han taler som et vesen utenfra eller – og ingen fornærmelse menes min eldste venn – et barn som ser hva som skjer men ikke – for dette mangler – hvorfor.

La meg så fortelle hva Shopak, borger i seks år, og den som sto for midlene til reparasjonen av den sagen som står mellom eiendommene til fem borgere som vi alle kjenner godt, opplevde i dette skjebnesvangre gilde.

Lenge hadde han beundret hennes grasiøse fakter, hver minste bevegelse en dans. Hennes skjønnhet klar for alle våre øyne, men for ham mer – som om hans øyne var ment for å betrakte hennes flammende hår, hennes bleke armer. Da hun red kom han ofte med, de spilte spill og deres familiers hus hadde åpne dører for hverandre. Gode venner ble de, og om noe kunne måle seg med hennes skjønnhet måtte det være hennes milde vesen og hennes visdom, denne skjønne unge kvinne som kunne foredra om matematikk og musikk som noen ti år eldre, to temaer som han innehar slik lidenskap for, men en lidenskap som like fullt ikke kunne nå opp mot hans kjærlighet til henne.

ingen blyg unggutt var han, men en medborger, og han tok den luft som blåste i hans hjerte og tømte ut i kjærlige ord til henne – alt det beste som var i ham lot ham blø ut som en kirurg åpner en åre, han ga seg selv over som et barn i hennes hender, knelte, og erklærte sin elskov. Hennes hodet rystet, tårer fikk hun selv, og hun måtte si at en slik kjærlighet ikke var gjengjeldt.

Han gråt, han fortvilte, han rev i sitt hår. Men! Gjorde han som andre ofte gjør? Da denne juvel ikke ville skinne for ham, spyttet han foraktelig til den og nevnte den nå glass? Nei! I dikter videre har han erklært intet annet enn hennes skjønnhet! Intet vondt ord ville falle fra hans lepper! Hans kjærlighet lever fortsatt, tross denne motgang, og ikke ville han ønske å tvinge denne på henne – han er avfunnet med sin skjebne, for en slik sann kjærlighet kan aldri blåse innenfor vegger. Likevel forringet ikke dette den kvinnen som fylte hans hjerte hvert øyeblikk.

Til gilde! Med venner drikker man god vin, man ler. Hesteløp, dikt, historie, gudenes vilje! Her dannes vennskapsbånd, frivillige oppstår, vinen flyter og selv et slik tungsinn som Shopaks skjebne har ledet ham i må lette sammen med slike gode medborgere.

Så, Zabdas taler: lett nevner han, uten takt, og i klare ordelag, de favntak han har tatt med henne Shopak elsker. Ikke ønsker jeg å bringe flere borgere inn i dette, men nok har jeg sagt til at de som kjenner denne saken nok kan tro at det de nå tenker i sitt hjerte og ikke taler høyt er riktig. Han skryter av dette, som om det var en erobring og ikke mellom to – dette i seg selv nok til å bringe kvalme til en sann elskende som Shopak. Sjalusi? Ikke så!

Ikke ønsket vel Shopak å bygge gjerder, like lite som man ønsker å stenge sitt barn inne i et kott fordi man elsker det. Slik absurditet kunne han ikke tåle, fri dere alle fra tanken! For videre talte Zabdas, han delte deres intime detaljer, han omtalte henne respektløs i ordelag ingen borger skulle bruke om en annen, som om hun var tjeneren og han den som bød.

Tenk dere den følelse av kjærlighet, mine venner, for så å se noen heller edder og gift i dette rene. Tenk dere selv hvordan viljestyrke ligger bak når bare sterke never griper den det gjelder, og det er gulvet og ikke graven Zabdas møter etter slik ferd! Tenk dere!

Min venn Tukutli-Ninurta gjorde oss den ære å fortelle hva som hadde skjedd. Jeg har nå sagt hvorfor. Jeg takker dere, vakre frender, for den tålmodighet dere har vist i å høre denne ydmyke borger tale sannhet.

Slik endte talen. Borgeren Shopak ble frikjent.

Råd til en ung borger

For den som har feiret den tjuefjerde vår etter sin fødselsdag og er fått til den ære og plikt som er å være en borger av Logarye4n er det råd og ord en bør huske.

Vær ikke arrogant på grunn av din kunnskap; omgås de ignorante som de lærde; kunstens barrierer er ikke lukkede, ingen kunstner eier perfeksjonen den aspirerer til. Gode ord er vanskeligere å finne enn smaragden, for det er blant dagsarbeidere den finnes blant ussel stein.

Går du i debatt med noen som er i lidenskap, og borgerens talegaver er større enn dine, senk dine hender, bøy ryggen, gå ikke i lidenskapelig samtale med denne. Når den uenige borger ikke vil la det ødelegge dens ord er det feil å avbryte ham; det viser at du ikke kan holde deg rolig når du motsies. Om du så må i disputt med en som er i flamme, imiter den som ikke leer seg. Du har overtaket om du er stille mens den andre ytrer vonde ord. Den beste av dem er den borgeren som er stille, sier de som ser på, og du har rett i øynene til de store borgerne.

Om du finner en borger i disputt mens denne er i flamme, avsky ikke denne fordi du er uenig. Vær ikke sint mot din medborger når han eller henne har feil; bort med slike ting. Borgeren kjemper mot seg selv; få ikke denne til å videre smigre dine følelser. Mor deg ikke med spetakkelet du ser foran deg; det er motbydelig, det er smålig, det er en ussel sjels vei. Når du lar deg slik bli beveget av uverdige følelser, kjemp mot slik lyst som motstås av de store.

Ordtak

Den som har gått med sannhet skaper liv

Kutt ikke av halsen til det som har fått sin hals kuttet av

Det som gis i undertrykkelse blir et middel for motstand

Rikdom er vanskelig å få, men fattigdom finnes alltid i overflod

Den som har mange ting må våke nøye over dem

En båt med ærlig formål seiler ned strømmen med vinden; Edenyan har søkt ut ærlige havner for dem.

Den som drikker for mye øl må drikke vann.

Den som spiser for mye får ikke sove.

Reven kunne ikke bygge sitt eget hus, og slik kom han til sin venns hus som erobrer.

Reven, som hadde urinert i sjøen, erklærte hele sjøen for sin urin.

Den fattige mann gnager på sitt sølv.

En fattig mann gir ikke sitt barn et eneste slag, men holder det kjært for alltid.

Ormen

Og etter at Skaperen hadde laget verden

Himmelen laget jorden,

Jorden laget elvene,

Elvene laget sumpen,

Og sumpen laget ormen---

Kom ormen gråtende foran Noden:

Hva vil du gi meg som mat?

Hva vil du gi meg å suge på?


Noden svarte:

Jeg vil gi deg den modne fersken og aprikosen


Ormen svarte:

Hvilken nytte er den modne fersken og aprikosen?

Løft meg opp og gi til meg tennene og gommene!

Jeg vil suge tennenes blod

Og gnage gommenes røtter!


Fordi du har sagt dette o orm

Måtte Noden slå deg ned med sin hånds makt!

Mennesket

Menneskets tilstand skal være fritt.

Menneskets hjerte skal være fylt av trofasthet.

Menneskets handling skal være å bygge og bevare

Dikt om krig

-Atter kaller vi på hær og garde

Skip skal fylles, hester sales med,

Sverd og spyd de kvesses, trommer drønner

Og ikke alle kommer hjem


Omkranset av fiender og onde

Tjenere av sirkelens mørke tegn

Våre menn og kvinner heiser banner

Og ikke alle kommer hjem


Og når de største trusler reiser hode

Er det ikke hæren som må til

De viseste tar med seg kraft fra kilden

Og ikke alle kommer hjem


I garden er det kun rom for de beste

Fem av dem mot hundre eller fler

Det de setter ut for skal de oppnå

Og ikke alle kommer hjem


Så selv om sorgen fyller våre hjerter

Over alle de som dør i strid

Kan borgere og frimann stå i lyset

Og derfor kommer ikke alle hjem




- Skjoldet mitt har nå en Ciraner stolthet i

Mitt skyldløse skjold

Som jeg hev bak en busk, uten bruk for det.

Meg selv reddet jeg. Hva er skjoldet for meg?

La det gå: jeg skaffer et nytt


- Borgere, ingen av innbyggerne nyter nå festivalene

eller finner feil med vår tunge sorg

slik var mennene som den brummende sjøs bølger

skylte under. Våre bryst fylt med sorg.

Men gudene har gitt oss utholdenhet

som våpen mot uutholdelig sorg.

Hver må møte dem i sin tid: Nå har de kommet til oss

og de stønner av den blodige flenge;

en annen gang vil de påvirke andre. Så hold ut,

Driv vekk svakelig sorg.



- Mitt hjerte fylles med glede når jeg ser

Sterke borger beleiret, pallisader knekt og overveldet,

Mange vassaler slått ned,

Hestene til de døde og sårede

som vandrer tilfeldig omkring

Og når slaget begynner, la alle menn av god stand

Tenke på intet annet enn knusing av hoder og armer

For det er bedre å dø enn å tape og leve

Jeg sier dere, ingen glede er større enn ropet

Fremad! Fremad!

Fra begge sider og prustingen til rytterløse hester,

og stønn av Hjelp meg! Hjelp meg!

Og når jeg ser både de store og usle,

Falle i groper og på gresset

Og ser de døde spiddet av spyd og skaft!

Borgere, pantsett deres vingårder, herregårder, smykker,

Men gi aldri opp den rettferdige krig!

- Jeg er en tjener av vår Gud

Men tjener av andre drifter også

Kunstferdig skolert i sjarme

Så kom!

Gjennom benkene av ditt raske skip med kruset

Hell drikke fra de hule krukkene

Gulp i deg den røde vinen

Ingen edru hoder på denne vakten!

Dikt om kjærlighet

- Ikke for meg en diger general, en med lange rette ben

med aristokratiske lokker og glatt hake

Gi meg en liten mann, med skjeve knær

men trygg på føttene og full av hjerte



- Kortlivet, som en drøm

er den elskede Ungdom. Grov og deformert

står Alderdommen over våre hoder.

Hatet og foraktet

det gjør et menneske ugjenkjennelig

Ødelegger hans øyne, tåkelegger hans sinn



- Atter en gang ser Luften på meg fra under

vakre øyelokk og med sin sjarme

blåser meg inn i elskovens nett

Ah, som jeg skjelver når han kommer

som en vinnende løpshest nær karrierens slutt

med sin raske vogn, uvillig til konkurransen


Atter en gang kaster narren

sin ball til meg og utfordrer meg til å starte et spill

med nymfen i de fargerike skoene.

Men hun - for hun kommer fra øst-

finner mitt hår foraktelig

og går gapende etter noen andre

Fra klippene ved byen, atter igjen

tumler jeg ned i den grå sjøen, full av lyst.

Fremmede tøs, hvorfor se skjevt på meg

Og så flykte så stritt?

Tror du ikke jeg kan et knep eller to?

Jeg sier deg, jeg fester tømmene på deg lett

og, med de i hende, tar jeg deg rundt banen.

Men som det er gresser du på slettene, lett lekende

Du har ingen erfaren rytter som kjenner hesters veier.


Dikt om strev

- Ha, Løven død for Manden?

Hvor er Løvens Tand?

O, en Leeg, som Stenen,

glattet rundt paa Stranden

af det stride Vand!

Tungen nys saa hvas og rød

som det Lyn, der Skyen brød,

hænger som fra Grenen

myge, blege Blad.

Skjælv, flammemalte Tiger!

Se, for Manden, liig

knaset Græskar, ligger

Den, som i dit Rede

kunde knuse dig!

Bærer Manden Løvens Hud,

snart da kan han slukke ud

med sin Kjølles Vrede

gule Tigerbrand.



-DAgen viger og gaar bort,

Lufften bliffver tyck og sort,

Solen har alt Dalet plat,

Det gaar ad den mørcke Nat


Tiden sagte lister sig,

Glaset rinder hastelig,

Døden os i Hælen gaar,

Evigheden forestaar.


Nu een Dag jeg eldre bleff,

Det er som mit Tancke-Breff,

At jeg med min vandrings Staff,

Nærmer helder til min Graff.Frå Tande ber det på blåe gìlet,

so all sin dag va' det bratt til gards.

- Men huff, gud-fri-de', gut, dette bìlet,

med klårt og kaldt attpå tøyr'n i mars!

No kun' ein veg ikkje verre vera:

em skulde tru, det var nok å gjera

um snøgg og sne'ug

og laus og le'ug

ein stal seg upp der på knuv og kne -

men tenk deg gå der med fôr og ve'!

De syv

Det er et vertshus i en by

Ikke det mest populære, men ei heller dårlig.

Tross beskjeden størrelse har det overraskende mengder sjelden og dyr mat, og vinkjellere som kunne tilhørt et palass. Navnet har jeg ikke hørt.


Noen ganger er det syv som møtes der, alltid på det samme bordet. Da åpnes sjeldne, gamle tønner i kjelleren og de syv skåler. Om disse finnes dette verset:


Den ene har samlet dem her for å drikke

Den andre er hun som er gusten og grå

Den tredje er han som i byen vil gå

Den fjerde er han som har hell men ei lykke

Den femte er han som vil skogen opp rykke

Den sjette er født av en ild og en kvinne

Den sjuende fødtes av natten og sinnet


Om historien er sann vet jeg ikke

De tre byene

I Endossia, som streker seg i høyden og dybden med snirklete veiter, trapper, smug og falleferdige rønner, oppbevares det et teppe hvor du kan studere byens egentlige form. Ved første øyekast virker det som om intet kan være mer ulikt Endossia enn mønsteret i teppet; det er vevd i symmetriske figurer som gjentar sine motiver langs rette og sirkelformede linjer, innsydd med tråder i strålende farger, og mønsterets veksling kan man følge gjennom hele veven. Men hvis du stanser opp og studerer det oppmerksomt, blir du overbevist om at hvert sted på teppet svarer til et sted i byen, og at alt byen rommer, er tatt med i mønsteret, at det er plassert i overensstemmelse med de egentlige forbindelser mellom dem, de som unnflyr ditt blikk når det blir distrahert av alle menneskene som går hit og dit, av vrimmelen og trengselen. Den store forvirringen i Endossia, muldyrskrytene, sotflekkene, fiskelukten, dette er hva du legger merke til i det begrensede perspektiv du fanger med øynene. Men teppet beviser at det finnes et punkt hvorfra byen viser sine sanne proporsjoner, det geometriske skjema som forutsettes i hver minste detalj.


Det er lett å gå seg vill i Endossia, men når du konsentrerer deg om å se inngående på teppet, kjenner du igjen den gaten du lette etter, som en rubinrød eler indigoblå eller amarantrød tråd, og som via en lang dreining fører deg inn i et purpurfarget innelukket område som er ditt egentlige mål. Hver eneste innbygger i Endossia sammenligner med teppets ubevegelige mønster en forestilling han har om byen, en angst han har, og enhver kan, skjult i teppets arabesker, finne et svar, fortellingen om sitt liv, skjebnens krokete veier.


Et orakel ble en gang rådspurt med hensyn til denne mystiske sammenheng mellom to så ulike gjenstander som teppet og byen. En av de to gjenstandene – lød svaret – har den form som Skaperen gav stjernehimmelen og den banen som himmellegemene går rundt i; den andre er et tilnærmet speilbilde av den første, i likhet med alt som er skapt av menneskehender.


Augurene hadde alt lenge vært overbevist om at teppets harmoniske mønster hadde et guddommelig opphav, og slik ble oraklet tolket, uten å gi rom for innvendinger. Men på samme måte kan du trekke den motsatte slutning: At det sanne kart over vår verden er byen Endossia slik den er, en flekk som brer seg utover uten form, med alle gater i sikksakk, med hus som raser ned over hverandre i en stor støvsky, med branner, med skrik i mørket.




Det finnes ikke en by som har større trang til å nyte livet og unngå plager og bekymringer enn Eusapia. Og for at overgangen fra livet til døden ikke skal bli så brå, har innbyggerne bygd en kopi av sin by under joden. Likene, som blir tørket slik at det bare blir tilbake et skjelett overtrukket med gul hud, bører dit ned så de kan fortsette det de holdt på med tidligere. Blant dette er det de mer sorgløse stunder som blir foretrukket: De fleste av dem blir plassert rundt dekkede bord eller stilt opp i danseposisjon eller som om de blåste i et horn. Men også all handelsvirksomhet og alle yrkesaktiviteter som forekommer i de levendes Eusapia, utøves her nede, eller i alle fall de aktiviteter de levende har utført med større glede enn ergrelse. En barber såper inn kinnbena på en poet med en tørr barberkost, mens poeten ser gjennom diktene sine atter en gang med tomme øyehuler. En ung pike med smilende kranium melker skjelettet av en ung ku.


Selvfølgelig er det mange av de levende som ber om å få en annen skjebne enn den som ble dem til del i livet. De dødes by er full av løvejegere, sangere, handelsmenn, musikere, generaler, mange flere enn noen levende by har kunnet regne blant sine innbyggere.


Vervet med å følge de døde ned og anbringe dem på det sted de har ønsket, er betrodd en kuttekledd brødreorden. Ingen andre har adgang til de dødes Eusapia, og alt man får vite der nede fra, får man vite gjennom dem.


De sier at den samme brødreorden finnes hos de døde og at den aldri unnlater å hjelpe dem. De kuttekledde fortsetter sitt verv etter at de er døde også i det andre Eusapia; de lar folk tro at noen av dem allerede er døde og at de fortsetter å gå opp og ned. Denne ordenens makt over de levendes Eusapia er selvfølgelig meget omfattende.


De sier at hver gang de går ned, finer de et eller annet som er forandret i det underjordiske Eusapia; de døde avstedkommer fornyelser i sin by, ikke mange, men absolutt som et resultat av moden overveielse, ikke utifra tilfeldige luner. Fra år til annet, sier de, er de dødes Eusapia ikke til å kjenne igjen. Og de levende vil, for ikke å så tilbake for dem, gjøre de samme fornyelser som de kuttekledde forteller at de døde har gjort. Således har de levendes Eusapia begynt å kopiere sin underjordiske kopi.


Det sies at dette ikke er noe som skjer bare nå. I virkeligheten skal det være de døde som har bygd det øvre Eusapia i sin bys bilde. Det sies at i disse tvillingbyene er det kke lenger mulig å vite hvem det er som er levende og hvem det er som er døde.



Det som gjør Argia forskjellig fra de andre byene, er at den i stedet for luft har jord. Gatene er helt fylt med sand, værelsene er fulle av leire helt opp til taket, på trappene ligger det en annen trapp opp ned, over hustakene tynger lag av steinrikt terreng lik himler med skyer på. Om innbyggerne kan bevege seg omkring i byen ved å utvide markenes ganger og de spaltene som røttene trenger inn i, vet vi ikke: Fuktigheten oppløser kroppene og levner dem liten styrke. De gjør klokest i å ligge helt stille, det er jo også helt mørkt.


Her oppe fra seg man ingenting av Argia. Det er noen som sier:

Den ligger der nede

og man har ikke annet å gjøre enn å tro det. Stedene ligger øde. Om natten, når man legger øret til jorden, hører man iblant at en dør slås i.

Bønn til Edenyan

((Boken avsluttes med en standardbønn til guden som var dens beskytter. Etter at han ble gjenfødt og deretter drept av sine egne fordi han var så kjip er ikke dette regnet som spesielt viktig)).