Maykar og Sark

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk

Av sin far Mylades fikk Emanorus et beger. Begeret var av en slik art at det kunne inneholde selve Vannets vesen, hentet med magi fra gudenes egen verden. Den som drakk av Begeret ble renset for all ondskap, og verken skrømt eller demoner kunne røre ved det. Om noen tømte begeret ble alt blod i kroppen endret til slikt vann, og personen ble en av Vannets krigere, raskere, sterkere og mer utholdende enn vanlige mennesker. Dette Begeret lot Emanorus gå i sin bror Maykars varetekt, og gav ham i oppgave å finne krigere verdige til å drikke av det.

Maykar var stor av vekst, og i lynne liknet han både på kong Redol og kong Osym. Som Redol var han rask til sinne, men like rask til latter. Som Osym var han nysgjerrig og flink til å konsentrere seg uavhengig av omgivelsene. Det var også disse to han lærte mest av i sin oppvekst. Redol lærte ham å slåss, å kjempe mot en overlegen fiende, finne svakheter hos en motstander og evnen til å opptre uberegnelig og uforutsigbart. Osym lærte ham magiens tegn og ord, gamle hemmeligheter og evnen til å finne kreative løsninger på problemer. Som voksen var han et hode høyere enn de fleste menn, sterk som en okse og smidig som en panter. Maykar ble snart den dyktigste krigeren i riket, og da Emanorus besteg tronen etter at de sju døde gav han broren tittelen Rikets førstesverd og Hærfører. Når hæren måtte til for å beskytte Riket mot fiender var det som oftest Maykar som ledet dem, og han tapte aldri et slag.

Samme året som Emanorus ble kronet til konge gav han Begeret til broren. Maykar valgte å ikke drikke av det før han hadde samlet de ypperste krigerne i landet slik kongen ba om. Store konkurranser og turneringer ble avholdt, og tusener kjempet mot hverandre i sverdkamp, bueskyting, bryting, stokkekamp, løp, svømming, klatring og alt annet fysisk som krigere må kunne. I tillegg ble de testet med kunnskapsleker, hukommelsestester, taktikk, strategi og annet som krever et klokt og oppegående hode. Til slutt hadde Maykar valgt ut sine verdige, og selv var han den ypperste av dem alle, for han hadde også deltatt i utvelgelsen. Året etter ble det holdt et stort rituale der alle de utvalgte tømte Begeret. Renselsen og fornyelsen er ikke en smertefri prosess, men ingen nølte da de skålte for Skaperen, Sangen og Sannheten. Maykar kalte dem sine brødre og søstre, og han gav dem navnet Helbredere, for de skulle helbrede verden for demoner og ondskap.

På denne tiden vandret demoner og djevler blant menneskene i verden, og de søkte å skape ufred og splittelse mellom menneskene. Ofte kledde de seg i menneskeham og skjulte sin sanne natur, men det hendte også at de kom som de var og slo ned og drepte for fote. Det var få som var i stand til å stå i mot dem i kamp, og ingen som kunne stanse de mektigste av Yks tjenere. Ebdek sådde frykt der han gikk, og horder av småskrømt fulgte i hans fotspor, Rebenk, hvis kropp består av ild, lemlestet og drepte der han ville og Raak hogg hodet av et ukjent antall før han til slutt selv ble halshogget av Helbrederne. Men verst av alle var Sark, den første dragen, ilden og ødeleggelsen selv. Sark hadde herjet verden siden tidenes morgen. Mang en landsby lå igjen i rykende ruiner i hans vake, og ingen som sto i mot ham kom fra det med livet i behold. Men det var lenge siden han var sett.

Helbrederne dro ut i verden, alene eller flere i følge, og hvor enn de dro kjempet de mot ondskap og demoner. Mange er historiene som forteller om store og små trefninger, og djevlene de møtte lærte seg å frykte Helbrederne. Tidvis nedkjempet de også demoner kjent som Arker, Yks nærmeste, skjønt det kostet. Etter slike kamper lå det ofte igjen venner som hadde gitt sitt liv for seieren.

Så en dag kom det illevarslende nytt til Eols by. Flere gårder hadde latt vente med å høre fra seg, og da naboer og kjente hadde dratt ut for å se hva som var på ferde hadde ikke alle kommet hjem igjen. De som kom hjem brakte bud om nedbrente hus og ingen overlevende. Ikke en gang de falne kroppene lå igjen. Noen hevdet at smijernsgryter og ploger lå som smeltet smør under solen, andre at de hadde funnet spor etter dyr og mennesker som brått forsvant. Ingen kunne sikkert si hva som sto bak ugjerningene, men alle var enige om at det ikke var en vanlig fiende. Snart dukket det opp rykter om at det var en drage løs i landet, og folk tok til å skotte opp på himmelen når aftenrøden skinte i skyene.

Da Helbrederne fikk nyss om dette kalte de sammen til råd. Det var tydelig at dette var en av Arkene, og nokså sikkert at det var en av de mektigste. Det ble bestemt at man skulle sende ut en patrulje til området for å undersøke nærmere, og eventuelt engasjere fienden i kamp. Fem Helbredere ble valgt ut og dro av sted. De satte kursen mot det som senere ble hetende Adaan, et nokså ubefolket område i disse dager. På veien møtte de stadig flere flyktninger som rømte fra området. De fleste hadde mistet buskap og gård, noen hadde mistet familie og venner, men ingen hadde sett hva som sto bak det hele.

Så en dag møtte patruljen på en gammel mann som satt i veikanten og rugget på seg. De stanset og spurte ham hva som var galt. ”Jeg vet hvor Dragen er!”, svarte han. Og uansett hvor mye de spurte og grov ville han ikke fortelle dem det, han måtte vise dem selv. I løpet av de neste dagene så de flere tegn på at en drage hadde vært i området, men sporene var alltid minst et døgn gamle, som om beistet lekte med dem. Stemningen i følget ble mer og mer trykket jo lengre tid som gikk, og Helbrederne begynte å småkrangle seg imellom. Det hjalp ikke at små gjenstander på mystisk vil ble borte, eller dukket opp i pakningene til andre enn eierne. En kveld brøt det ut regelrett krangel i leiren, og flere var på nippet til å ty til vold. Da reiste den yngste Helbrederen seg, pekte med en harmdirrende finger på den gamle mannen og ropte "Ser dere ikke hva som skjer? Det er jo HAM som splitter oss!" Oldingen sank sammen foran anklagen, gjemte ansiktet i hendene, og begynte å riste og skjelve voldsomt. Snart rant det tårer mellom fingrene hans. Noen anklaget unggutten for å ha gått for langt, andre var enige med ham. Så med ett løftet gamlingen hodet, og han brølte av latter så tårene sprutet! Det ble helt stille, alle stirret som forhekset på mannen. "Idioter!", ropte han, og mens han reiste seg syntes han å vokse. "Dere har lett i dagesvis etter dragen, og når dere endelig finner ham er han i deres eget følge!" Vinger foldet seg ut fra ryggen hans, klør og tenner felte seg ut, øynene hans lyste rødt, og Sark kastet seg over dem!

En tid etter kom det en oksekjerre til Eols by. Ombord lå den yngste Hebrederen, døden nær. Kong Emanorus og Maykar ble tilkalt i all hast, og ynglingen rakk såvidt å fortelle sin historie før han oppgav ånden.

En måneds tid etter dette åpnet byportene seg, og Maykar red alene ut. Han satte kursen rett mot overfallsstedet, som lå i det som senere ble hetende Adaan. Da han kom frem slo han leir og satte seg til å vente. Flere dager gikk, og Maykar begynte å vurdere om han skulle begynne å lete aktivt etter dragen. Så ble han brått vár at all fuglesang hadde stilnet, og at det suste svakt i trærne. Han kom seg på beina, grep et spyd og kastet seg unna i det dragen fór over tretoppene med ild sprutende ut av kjeften! Hele leiren forsvant i flammehavet, hesten ble brent til aske på et øyeblikk, men Maykar snudde seg i fallet, og kylte spydet inn i siden på Sark. Demonen brølte i smerte og overraskelse, men stanset og vendte seg mot mannen. "Du lukter... kjent", sa den, "som en gammel plage. Du må være Maykar, for den feige broren din ville aldri våget seg ut for å gjøre heltedådene sine selv." Mens den snakket gled spydet ut og falt til jorden, og såret lukket seg. "Kong Emanorus har viktigere ting å ta seg til enn å knekke ryggen på hver eneste demonøgle som løfter det stygge hodet sitt over bakken", svarte Maykar, og trakk sverdet. Så gjøv de løs på hverandre!

Denne første styrkeprøven mellom de to var kanskje den villeste delen av kampen som fulgte. Sark veltet hele skogholt i sine sveip mot mannen, og ilden sto som en foss ut av gapet hans. Men om Maykar var liten i sammenlikning var han rask og smidig nok til å unngå de dødeligste angrepene, og sterk nok til å trekke blod i sine motangrep. Slik holdt de på, angrep og motangrep inntil det ble kveld og natt. Og i lyset fra den brennende skogen fortsatte de kampen, inntil det igjen var morgen. Ingen av dem ville gi seg eller vise svakhet, så de kjempet videre til det på ny var kveld. Slik holdt de på syv dager i strekk. Den syvende dagen samlet det seg tunge skyer på himmelen, og et voldsomt regnvær brøt ut. Skogsbrannen slukket, og i dampen som steg mistet de hverandre av syne. Slik fikk de sin første pause.

Gjennom tåka brølte Sark "Hvorfor er du her, og ikke din bror? Synes han ikke riket sitt er verd å beskytte? Han har vel tenkt å la deg kjempe og ta æren selv, slik han har for vane!" Maykar søkte etter dragen etter stemmen, men den syntes å komme fra alle og ingen steder på en gang, nesten som om den bare lød inne i hodet hans. "Min bror har aldri tatt æren for noe jeg har gjort!" ropte han. "Og hvor mange ganger har folkemengden ropt ditt navn etter et slag?", hørte han Sark svare. "Hvor ofte har fiender knelt foran DEG i ydmykhet etter at DU har beseiret dem på slagmarken?" Maykar svarte ikke, han fremsa i stedet en liten, magisk formel som skjerpet sansene hans. Så løp han raskt mot der han hørte hjerteslag og ropte "DU skal hvert fall knele foran MEG!", i det han kastet seg over dragen på ny!

Timer ble til dager, dager til uker, og uker til måneder, og fremdeles bølget kampen frem og tilbake! I blant presset den ene, i blant den andre. Begge var kyndige i bruk av magi; Sark endret størrelse og form, Maykar gjorde seg usynlig og gjorde luft til vann som et svar på dragens ild. Ingen andre klarte å komme i nærheten av slagmarken, så voldsomt var slaget. Dragen lot stadig Maykar få høre at kong Emanorus hadde sveket ham, at han var alene, at ingen av hans gjerninger og stordåder kom ham til ære, men ble stjålet av broren. Maykar fnyste av det hele og erklærte det for løgn, men langt inne i hjertet hans satte det seg etter hvert et ørlite frø av tvil.

I Eols by satt kong Emanorus og fulgte nøye med på de sparsommelige rapportene som kom inn. Om riket krevde sin konges oppmerksomhet var tankene hans sjelden langt vekk fra sin bror. Nesten et år var gått da et bud meldte at Maykar var på sin kraftigste tilbaketrekning så langt i kampen. Da samlet kongen et følge med mange riddere og Helbredere, og red ut. Etter en tid på veien kom de til slagmarken. Et fryktelig syn ventet dem. Ingenting levde der de red frem, aske og forbrente rester av trær var overalt, avsvidde gårder dukket opp med ujevne mellomrom. Her og der var det ferske spor etter ras, og noen steder hadde jorden slått store sprekker. Ingen lyd var å høre, og en tung sky av tåke og damp hang over hele området.

Plutselig fløy Sark ut av tåka noen hundre meter unna, og rett mot kongen! En skur av piler fløy mot ham, men de prellet av og han slynget en bølge av ild mot følget. Mange menn falt i de dødelige flammene, og dragen stupte ned for å slå Emanorus til jorden. Da for det brått en mannsskikkelse mot Sark. Mannen grep rundt halset til beistet, og vred til det styrte unna. Så løftet han sverdet og hogg etter øyet, men bommet. Dragen trakk seg tilbake, men brølte "Sann mine ord, kongsbror!" før han forsvant i tåka.

Og det var kongsbroren Maykar som hadde reddet kongen. Men det var lite som liknet på en prins nå. Klærne hang i tjafser rundt ham, håret og skjegget var delvis svidd av, og han hadde et umenneskelig lys i øynene, som skremte selv de tapreste helbrederne i følget. "Nå er vi flere", sa Emanorus. "Nå kan vi gjøre slutt på dragen en gang for alle, vi har magikere i følget, Helbredere og krigere..." Men Maykar avbrøt ham med et skrik. "NEI! Han er min!" Kongen forsøkte å tale sin bror til fornuft, men han var ikke til å rokke. "Dragen er min! Det er JEG som skal seire over ham, UTEN din hjelp! Du har alt, jeg har ingenting! Gi meg dette!" sa han. Kongen ble stille ved disse ordene. Endelig svarte han: "Jeg aner en ond vilje bak disse ordene, men det skal bli som du ønsker. Alt mitt er ditt, bror, du trenger bare å spørre. Selv tronen vil jeg gi deg, om du ber om det." Nå var det Maykar som tidde. "Du har fjernet et lokk fra mine øyne", sa han til sist, "jeg ser nå hva jeg må gjøre. Men jeg kan ikke gjøre det med dere her. Dette er det jeg ber om: Snu, dra hjem, led landet!" Om med det snudde han og løp inn i tåka etter Sark. Kongen så lenge etter sin bror før han dro tilbake. Nøyaktig ett år var gått siden kampen begynte.

På slagmarken fant Maykar en stav, og satte seg ned. Raskt spant han noen magiske vegger rundt seg, slik at dragen ikke skulle finne ham, og begynte på et nytt ritual, større enn noe han hadde gjort til nå. Ritualet tok mange timer å fullføre, men endelig var han klar. Så hevet han de beskyttende veggene, og nesten umiddelbart hørte han Sarks stemme: "Der er du jo. Nå trodde jeg nesten at du hadde fulgt etter herren din som en lydig, skambitt bikkje, men jeg er glad for at du ble. Skal vi danse mer?" Ordene ble fulgt av et brøl og et massivt flammehav, men Maykar var forberedt. Han kastet seg over flammene, vred seg i luften, og landet på nakken til dragen. I en rask bevegelse løftet han staven og slo den over ryggraden til Sark. Demonen brølte høyt, men det var en ny lyd i brølet nå. Maykar hoppet ned på marken og stilte seg opp foran det store hodet. Han løftet staven over hodet, og dragen stirret på ham. Så virket det som det store beistet seg sammen, nesten som om det knelte foran den lille mannsskikkelsen. Mannen vaklet et øyeblikk, men holdt seg på bena, og kjempen foran ham la seg langsomt til ro på bakken. Maykar sank ned på kne, og slepte seg bort til dragehodet. "I denne staven," gispet han, "hviler nå livet ditt. Ett liv gitt for ett liv tatt." Så knakk han staven i to, og med en siste kraftanstrengelse kastet han den ene delen mot øst, og den andre mot vest.

Slik falt Maykar, den største krigeren av alle Helbredere.

Se også