Malderia etter Riften

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk

Dette er tenkt som en ingame tekst, skrevet ved Akademikon i Malderon. Teksten er et utkast til en lærebok i nyere historie. Vær obs på at den er skrevet før Tronregent Kaern gikk av og alle de endringene som kom som følge/i etterkant av det.

Malderia etter Riften

Ingen avhandling om Malderia etter Riften kan være komplett uten en oppfriskning av hvordan vårt kjære moderland artet seg før den store tragedie rammet vårt land og verden.

Det Gamle Malderia

I tiden før Riften var vi ett sterkt monarki, med lange tradisjoner på styre av vår elskede herskerfamilie, som kan vise sine slektslinjer helt tilbake til Hesha, den første høvdingen av det som senere ble Malderia.

Adelen styrte ved et hierarkisk system, der noen få stod nærme Tronen, og igjen regjerte over lavere adel. Den klart største del av Malderias innbyggere levde som leilendinger på adelsmanns jord. Disse leilendingene kunne dømmes av adelen, og de igjen kunne dømmes av Tronen.

Våre hærstyrker var organisert ved at hver adelsmann pliktet ved ordre å stille en fylking til den samlede hær, og fungerte selv eller ved sin slekt som offiser for denne styrken. I tillegg til dette hadde vi en fast styrke, en stående hær som kun svarte direkte til Tronen. De trofaste Riddere av Marids Sirkel tjente som Livgarde og som rådgivere for både Hæren, adelsfylkinger og Malderias venner i utlandet.

Handelsstanden fungerte tilnærmet utelukkende gjennom laugene, som var få og sterke. Disse laugene var i det meste lojale til Tronen, men førte handelskriger mellom seg i utlandet. På grunn av eierskapet til marken og derfor også det meste av råvarer, stod laugene og handelsstanden i et avhengighetsforhold til adelen.

Kirkene hadde makt gjennom de adelsfamilier som støttet dem. Det var vanlig for de store famillier å knytte til seg en kirke, som så holdt menighet i denne familiens område. Tronfamilien hadde ingen slik kirke, etter at tragedien med den unevnelige lå bak oss alle.

Den unevneliges kirke hadde for over en generasjon siden enorm makt i vårt kjære land. Kirken proklamerte idelaer som reise, handel, ambisjoner og velstand. Denne kirken hadde enrmt mye makt i Malderia, for eksempel hadde den kroningsrett og kirkeskatt. Det at det viste seg at denne kirkens guddom i virkeligheten var en demon, skapte stor oppstandelse og en vidtrekkende renselse av vårt land, ført an av Malrids Sirkel.

Tilbake til tiden rett før Riften. På denne tiden kjempet vi på det tiende året i det syvende Ciranske Felttog, og det gikk endelig mot en seier for Malderia. Våre styrker stod dypt inne i Kiltan, og to store festninger var nedkjempet. Folk var optimistiske, og håpte på en seier den samme sommeren.

Riften

Da Tåken flommet over Verden for femten år siden, tapte vi mange av Malderias borgere og mye av hennes landområder. Like mye ble forflyttet, og dukket opp på de merkeligste steder. Lykkeligvis var Malderon intakt, men mange av gårdene rundt byen var forsvunnet, og det som lå tilbake var udyrket jord.

Mye har vært sagt og skrevet om de utallige lidelser og skjebner Riften skapte, og jeg skal ikke gå gjennom dette enda en gang, men heller se på hva som skjedde i dagene og årene etterpå.

Men, selv om det er upassende å nevne, må det påpekes at det sterkeste slag mot Malderia var at Kongen ikke var å finne og fremdeles er savnet. Jeg ber om forlatelse for at jeg påpeker dette for lesere som fremdeles sørger over dette.

En fylking

Ridder Kaern var på denne tiden på vei tilbake til Malderon fra fronten mot Kiltan. Med seg hadde han flere andre Riddere av Malrids Sirkel, og en ganske stor avdeling fra Tronens Hær. Det er i dag uvisst hvor mange, men det sies rundt 500. Disse var på vei til Malderon for hvile og permisjon, etter å ha vært ved fronten i syv måneder.

Da Kaern fant frem til Malderon, fikk de vite de dårlige nyheter om Tronen, og at også øverste leder for Malrids Sirkel, Rittmester Airon, var borte.

Det var da Ridder Kaern tok kappen som Rittmester av Malrids Sirkel, og startet sitt ritt for å bringe loven tilbake til Malderia. Han og hans søsken forsterket sin fylking, og de red i hver sin retning for å bistå sine landsmenn.

Kun kort tid etter å ha ridd ut fra Malderon, setter Kaern sine styrker i beleiring av slottet til Hertugen av Slerth, etter å ha sett Hertugens menn plyndre gårdene rundt slottet. Selv dro han videre med en mindre del av følget og sine brødre. Dette skal vise seg å være begynnelsen på noe større, da ryktet om denne beleiringen går blant adelen, som frykter for sine landområder og proviant. Så godt som samtlige adelsfamilier hadde plyndret gårdene rundt sine slott, for å sikre seg proviant dersom katastrofen skulle vise seg å ikke være over.

Seksti dager etter Riften kom det bud til Ridder Kaern fra Greven av Lornac, med ordre om å stanse sin marsj og lovhevd. Ridder Kaern, hans søsken i ordenen og deres fylking red mot Greven, og nedkjempet hans styrker.

Adelslaget

Tre uker etter dette stod det vi nå kaller for Adelslaget, det mest avgjørende slag i Malderias historie siden kampene i borggården for lenge, lenge siden, der Malrids Sirkel beskyttet spedbarnet Kong Malrid den Første.

Ridder Kaern, hans søsken og deres fylking seiret mot en overtallig fiende av adelsfylkinger og leiesoldater. Dette slaget forandret måten Malderia fører sin krig på. Adelen krevde løsesum, etter gammel tradisjon i de klasser. Det betydde at deres familier ville kunne kjøpe dem fri senere. Ridder Kaern lot dem alle henrette for høyforræderi, og lot det gå bud til alle om deres dom og skjebne. I budet stod det at ”Dette er ikke adelsgutters krig om territorie og gull, dette står om livet til Malderia og Hennes sjel.” Han beordret alle adelsfylkinger om å legge ned våpen når de møtte på TronHæren, og og samlet inn alle adelsbannere han og hans søsken kom over. Etter kort tid var alle soldater i Malderia under Kaerns kommando, og adelen var ikke lenger offiserer.

Etter slaget dro Ridder Kaern, noen av hans søsken og en liten del av Hæren til Malderon, mens resten av styrkene fortsatte jobben med å gjenreise lovstyre i Malderia.

Tronregent Kaern

Da følget kom frem til Malderons porter, ble Ridder Kaern hyllet som Konge av Mesteren av Malderon, Erevon Golstern. Golstern ble straks arrestert og ført bort i jern. Ridder Kaern proklamerte for folket at han ikke var noen konge, men sa seg villig til å forpakte Tronen til Kongen kom tilbake. Deretter inntok han Palasset, og tok tittelen Tronregent.

Det skjedde mye allerede denne første dagen. Tronregent Kaern fikk bud om at tåken lå i en bred banke nord for Malderon, og at det kom mengder av tåkeskrømt ut fra den, i mengder ingen hadde sett før. De aller fleste Ridderne red straks ut for å møte dem, og tok med seg det av Hæren som ikke var utmattet av slag, marsj og sult. Krigen mot Tåken var i gang.

Den samme dag holdt Tronregenten sin første tale til folket ved Palasset. Her var det han ærklærte Malderia for å strekke seg fra Malderon til lovstyrt land, et standpunkt som siden har blitt viktig for Malderia.

Allerede den andre dag kom Tronregenten med ærklæringen som endret Malderia totalt. Han avskaffet all adel, ved kollektivt å dømme dem for å ha unnlatt sin plikt i dagen og ukene etter Riften. Videre ærklærte han at alle leilendinger skulle få den jorden de til nå hadde dyrket, og at de som ikke hadde egen jord skulle få en andel av adelsfamilien hovedgård på deling.

Det ble iverksatt massearrestasjoner av adelen, men mange av dem ble drept av folkemengder før Hæren og Vekterne rakk frem. Enkelte adelsfolk ble siden frikjent for høyforræderi, men deres mark ble fremdeles beslaglagt, og deres titler avskaffet.

Stabilisering

Ett år etter Riften hadde Malderia omtrent de grenser hun har i dag. Tronregenten hadde avblåst krigen mot Kiltan, ettersom Tåkefronten trengte Hærens oppmerksomhet i mye større grad.

Et nytt rettsystem var på bena, hvor de gamle adelige domsmenn var byttet ut med embedsmenn ansatt av Tronen. Ridderne av Malrids Sirkel beholdt sine posisjoner som Domsmenn også nå.

Jeg skal nå for alvor begynne å ta for meg samfunnsutviklingen i tiden etter Riften, og jeg tar det i henhold til samfunnsområder:

Økonomi:

Det er nå langt flere laug i Malderia enn det var før Riften. Tronregenten har gitt hyppige laugstillatelser, mest sannsynlig for å spille dem ut mot hverandre. Det er også tilfelle, laugene har nå svært vanskelig for å bli enige.

Derimot har en ny type kapital dukket opp i Malderia. Orgon Adalstein er Malderias, om ikke verdens, rikeste mann, og har slått seg opp uavhengig av laugene. Hans formue er i stor grad grunnlagt på profitt på våpensalg til Althéa og eiendomshandel i Malderon i de første år Riften. I løpet av de senere årene har han utvidet og har sannsynligvis interesser i alle bransjer i Malderia. Orgon Adalstein har sitt eget leiesoldatkompani, Hansken, som tillates å eksistere fordi de også gjør oppdrag for Tronen til redusert pris.

Hvorfor blir Adalstein tolerert av Tronen? Fordi han samarbeider, og er lett synlig. Det hviskes på vertshusene at dersom handelstanden skulle gå for langt, vet man hvor man skal lete. Tronen har ved å tillate fremveksten av en sterk mann i økonomien, også gitt denne ene ett ansvar for de andre.

Produksjonen har steget jevnt de siste ti år. Det ble satset tungt på vanningsanlegg, veier og hester de første årene, og dette har lønnet seg på lang sikt. Folkegårdene, hvor leilendinger fra tidligere adelsgårder fikk dele hovedsetets marker, har vært en enorm suksess. Disse gårdene drives omtrent som laug, med ledere som sitter for opptil fire år om gangen.

Militært

Malderias Hær har vokst jevnt siden Riften, og er nå på 27000 soldater. Ett enormt antall, men også da en hær som har enorme oppgaver. Til sammenlikning har Althéa en hær på ca. 4000 soldater.

Den malderiske hær har gått fra å være bygd opp av adelsmenns fylkinger, avgitt til Tronen, til å bli en sterk samlet hær med ett kommandoapparat og god disiplin. Hæren er i stor grad bygd opp på prinsipper nedlagt av Malrids Sirkel, og Ridder Tarak har vært Hærsjef helt siden Tronregenten tok sitt embede.

I dag rekrutteres offiserer fra Krigsakademiet og soldater fra den mannlige befolkning gjennom en verneplikt. Det er imdlertid mulig å få utsatt eller tilsidesatt tjeneste dersom man kan påvise høyst nødvendig forsørger eller driftsansvar for gård eller handel.

Etter endt tjeneste i Tronens Hær er det av Hærsjef Ridder Tarak innført at en soldat skal gis en pengebonus på fire månedslønner og en jordlapp. Veteraner fra samme enhet blir forsøkt plassert nærme hverandre, slik at de har muligheten til å hjelpe hverandre. Dette har gitt lovende resultater, spesielt siden det da ofte finnes kjøpere til jord som ikke ønskes benyttet.

Hæren har sin tyngste oppgave ved Tåkefronten, og har hatt denne tunge oppgaven nå i femten år. 15000, femten tusen unge malderiske menn og kvinner har gitt livet ved denne forsvarsfronten. Det er tungt skrive om, men det lysner i hvert fall skriverens hjerte at vi vet at Fronten holder Tåka unna.

Hæren kjemper ett felttog mot Lothbard, med en styrke på 9000 mann samt styrker fra de andre land i Den TriNasjonale Allianse, Althéa og Ulymar. Felttoget ble utsatt for ett krav gitt fra alvene gjennom det Eledynske presteskap om å flytte sin hovedleir fra Eledyn. Denne krigen er nå i sin sluttfase, og spørsmplet nå er hvordna dette området blir seende ut etterpå. Malderia har ærklert at de ikke har ambisjoner om utvidelse av territorium, Althéa har ærklert det motsatte, Ulymar har forholdt seg avventende.

Malderias uttalte hensikt med felttoget er å sikre karavaneruten opp til TriChaz, den malderiske byen som Riften flyttet til nord for Andra Kesh. TriChaz styres nå etter militær unntakstilstand av en Marskalk, etter at en kvinne hadde tatt makten der ved høyforræderi.

I tillegg til disse to store oppdrag, har Hæren mange små posteringer rundt i verden. Det er selvfølgelig en garnison i TriChaz. Hæren har også soldater i Kroam, hvor de driver en tåkefront i mindre skala, i Ulymar, for å sikre passet inn mot Andhra Kesh og handelsbyen ArChaz mot Lothbard. Soldater er postert i ministaten Bikastin og Kiltan by, begge steder for å vokte malderiske handelsinteresser. Kort sagt finnes det malderiske soldater overalt i verden med unntak av Zantropia, det mystiske land øst for Innhavet, og Eledyn, der de ble tvunget til å trekke seg ut etter trusler fra alvene.

Rettsvesen

Som tidligere nevnt ble det gjort en overgang fra at Domsmann var en tittel gitt til adelsfolk som hedersbevisning, til at en har fast ansatte embedsfolk som ivaretar Loven.

I tillegg har det blitt gjort flere lovendringer etter Riften, blant annet:

Skjerping av Kirkeloven: Som en naturlig konsekvens av at en Ridder av Malrids Sirkel tok styringen av landet, ble kirkenes makt enda sterkere begrenset. Ingen husker vel kampen mot den Unevnelige bedre enn de som fremdeles kjemper den.

Innføring av verneplikt: Da adelsfylkingen forsvant sammen med adelen, måtte rekrutteringen til Hæren sikres på en annen måte.

Vekterkorpset har endret organsiasjon etter Riften. For det første var jo Vekterne tidligere kontrollert av de store adelsmenn og Tronen. I dag er Vekterkorpset todelt. Hver by har egneByvektere, administrert av Forpakterne. Resten av landets styrker av denne typen hører under Vekterkorpset, som styres av Hæren. I tillegg har enhver hæravdeling instruks om å hjelpe befolkningen med de ressurser som er tilgjengelig.

Rettspraksis har endret seg totalt i Malderia. Vanlige folk blir nå idømt langt mildere straffer enn tidligere, selv om dødsstraff fremdeles står som en mulighet i mange forbytelser. Derimot har dommer over handelsfolk og embedsmenn blitt meget hardere. Alt dette etter direksjon fra Tronregenten selv.

Religion

Tronregenten har aldri oppfordret folk til å følge samme religion som seg selv og hans orden. Likevel er det jo kun naturlig at folk ser blidt på guden deres ledere anerkjenner. Earden, anerkjent som symbol for rettferd, styrke, mot og beskyttere, har blitt en svært populær religion. Denne religionen har ingen templer, og sterkt varierende seremonier.

Malderia er på grunn av den Unevnelige og adelens tidligere praksis, svært skeptiske til kirker og organisert religion. Det har derfor også vært relativt mindre debatt blant vanlige folk om Riftens bakgrunn og opprinnelse. Administrasjon

Kort tid etter Riften delte Tronregenten landet inn i fire regioner, og ga dem navn etter den største byen i hver av dem. Han innsatte Forpaktere som overhode for hver av disse regionene, og bestemte at en forpakter ikke kunne sitte som ansvarlig for en region i mer enn fire år, men at det var mulighet for å bli flyttet til en annen Region. Dette for å oppnå at Forpakteren jobbet hardt for å innføre Tronens vilje, ikke de lokale maktfaktorer.

Embedsverket ved Tronen er nå mye større enn det var før Riften, da Tronen jo tidligere anvendte adelen for å håndheve Loven og utføre sin politikk. Derfor har embedsverket blitt mer spesialisert og også ganske mye mer kompetent. Som øverste leder for embedsverket sitter Hoffmarskalken, Tronregentens høyre hånd, som han selv flere ganger har omtalt som ”min sivilt nestkommanderende”.

Malderias Suksess

Hva er nøkkelen til Maderias suksess etter Riften? Hva gjorde at Hun kom seg raskere opp av bølgedalen enn andre land, og i dag er det sterkeste land i den kjente verden?

Mange før meg har pekt til Tronregenten, og gitt ham navn som Redningsmannen og liknende. Men Malderias lykke er ikke Tronregentens verk alene. Han er en leder, men som han selv sier, ”den første blant like”. I mine øyne er det å formærme ham og de tusener som har slitt, kjempet arbeidet og dødd for Malderia om en mann skal ha æren.

Nøkkelen er Lojalitet. De få på toppen har hele veien hatt lojalitet til de grunnleggende malderiske ideer, og de har i tillegg vært folk som har krevd og inspirert til lojalitet og hardt arbeid fra dem som står under deres ledelse.

Tronregentens målbevissthet og strenge krav til underordnede har sparket liv i den malderiske sjel, slik at den nå er like stolt, ærgjærrig og trofast som den noen gang har vært.

Det at svært mange av vanlige folk anerkjenner en gud som er kjent for å ikke gripe inn på folks vegne annet enn en svært sjelden gang, tror jeg er en del av det som gjør folket sterke, som gjør at de fleste malderere ser på den enkelte som herre over sin egen skjebne.

Gjensidig lojalitet, samling i bunnen og et fokus på fremtiden heller enn på det forgangne har vært nøkkelen til at Malderia er der Hun er i dag, tross alle farer og fiender.

Se også