Historien om Nysk, Den Patetiske

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk

En gang levde det en rik kjøpmann i Malderia. Han var en fornuftig og kløktig mann som visste hvordan han skulle få pengene til å yngle -- og da han døde, etter et meget langt liv, etterlot han til sin eneste sønn en større formue, mer enn stor nok til at sønnen og hans kone kunne leve godt resten av livet.

Uheldigvis hadde sønnen to meget alvorlige feil. Den første var at han var en stor tosk. Den andre var at han trodde han ikke var en stor tosk. Og derfor gikk det knapt fem år før han hadde ødslet bort nesten hele farens formue på tvilsomme forretningsidéer.

I desperasjon prøvde han å investere i alle mulige nye idéer og prosjekter, i håp om at en av dem skulle bli redningen og innbringe mer penger, men de slo alle sammen feil. Snart hadde han ikke stort annet igjen enn klærne han gikk og sto i, og hans kone forlot ham i raseri over å ha giftet seg med så udugelig en mann.

Han satt igjen, ruinert, alene og dypt ulykkelig. Et øyeblikk studerte han på å ta sitt eget liv, men så ombestemte han seg. Han hadde vært rik én gang, og rik skulle han bli igjen, om han så skulle selge sjelen sin for det. Og kona si skulle han ha tilbake; ble han bare rik igjen kom hun nok tilbake til ham.

Problemet med dårlige idéer er at du ofte klarer å gjennomføre dem. Kjøpmannsønnen klarte etter mye om og men å få påkalt en demon -- det hersker ennå delte meninger om hvilken demon det var, men ett er sikkert: Kjøpmannsønnen tilbød sin sjel i bytte for rikdom her på jorden, og demonen godtok handelen.

"Penger skal du aldri mangle," sa demonen, "frem til den dagen du dør. Men da vil du også tilhøre oss."

"Det får stå sin prøve," sa kjøpmannsønnen. "Alt er bedre enn denne fattigdommen og ensomheten. Blir jeg bare rik, får jeg min kone tilbake!"

Og slik ble handelen gjort, og kjøpmannsønnen skulle få sin rikdom. I lettelse og glede dro han straks til nærmeste vertshus, der han bestilte både mat og drikke, spanderte øl på alle som ville ha og drakk selv tett hele tiden. Til slutt ville ikke verten gi ham mer å drikke uten at han gjorde opp for det han allerede hadde bestilt; han hadde allerede gjort opp seg en stor regning og ingenting hadde han betalt.

"Ingen grunn til å uroe seg," sa kjøpmannsønnen, som nå var blitt temmelig full. "Pengene skal du få! Jeg har nemlig gjort en avtale med en demon, og snart kommer jeg til å ha så mange penger at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med dem alle. Da skal jeg gladelig betale dobbelt opp av hva jeg skylder deg nå!"

"Det var generøst," sa verten, og løp straks for å fortelle Vekterkorpset at han hadde en demondyrker på vertshuset sitt.

Det gikk knapt en halv stund før kjøpmannsønnen var arrestert -- og siden det bare er én skjebne som venter en demondyrker som blir tatt, ble han behørig dømt til døden, med øyeblikkelig virkning.

Hvorpå sjelen hans ble hentet til demonenes rike.

Og kjøpmannsønnen som hadde håpet på rikdom og et lykkelig liv med sin kone før han døde, fikk isteden evig pine, til stor forlystelse for demonen han hadde solgt seg til. Han ble demonenes slave og gjenstand for deres forskrekkelige tortur; hver dag var for ham langt som et vondt år, hvert år lang som en ulidelig evighet.

Men en kveld, etter to hundre år, mente demonene at de hadde fått så mye underholdning de kunne av denne ynkelige slaven, og kanskje det var på tide å se om han kunne brukes til noe mer praktisk. Derfor ble han løst fra sine lenker og ført inn i tronsalen.

"Du har vært hos oss lenge nå," sa demonen som han en gang hadde solgt seg til, "og nå har vi et tilbud til deg. Hvordan ville du like å bli en av oss? Tre inn i demonenes rekker og bli større og mektigere enn du hadde drømt om?"

"Og aldri bli torturert mer?" sa slaven, som ikke kunne tro det var sant.

"Og aldri bli torturert mer," nikket demonen.

"Å, ja -- ja, svært gjerne," sa slaven. "Alt er bedre enn denne evige pinen!"

"Du sa noe lignende første gangen vi møttes," sa demonen. "Men hvis du vil bli demon, må du gjennomgå en prøve først, for å bevise din ondskap."

Så hentet de sjelen til en kvinne som de plasserte foran slaven, og sa: "Gjør med henne akkurat som du lyster. Imponerer du oss, blir du en av oss."

Men den stakkars slaven hadde mistet både munn og mæle, for kvinnen som sto foran ham var hans tidligere kone, hun som hadde forlatt ham da han mistet hele sin formue og som han hadde solgt selen sin for å vinne tilbake uten å lykkes. Mang en gang i løpet av de siste to hundre år hadde han forbannet hennes navn, men når han nå så henne igjen visste han at han ikke kunne løfte en hånd mot henne, like lite nå som han kunne den gangen. Han ble bare stående som lamslått og kunne ikke annet enn å utstøte noen stotrende, pipende lyder.

Som takk spyttet hun på ham, slo til ham og skjelte ham ut. "Du var udugelig da du var i live," freste hun, "og du er hundre ganger mer udugelig nå!" Deretter snudde hun og gikk ut av salen, uten at han kunne stoppe henne.

Demonene hånlo over den stotrende slaven som sto igjen. "Det der er det mest patetiske jeg noen gang har sett," sa de til hverandre, og deretter stoppet de og tenkte seg litt om. "Det der er faktisk det mest patetiske jeg har sett. Det er faktisk imponerende at det går an å være så patetisk." De tenkte seg om, så på slaven, så på hverandre, og trakk på skuldrene. "Ja, ja."

Slik ble slaven tatt inn i demonenes rekker. De ga ham navnet Nysk -- skapt av guder for å bli slått til jorden -- og en egen plass nederst til høyre i tronsalen, hvor han ble sittende som den laveste, mest hundsete av alle demoner. Nå var han sunket så dypt som det var mulig å synke.

Og siden den dagen kunne enhver; demoner så vel som falne sjeler, kaste et blikk bort på den dystre og sønderknuste skikkelsen nederst til høyre, og si til seg selv: "Jeg har det ikke så ille. Alt er bedre enn å være som Nysk, Den Patetiske."