Hein

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Hein
Navn Hein
Født 40 f.s
Nasjonalitet Ulymarer
Yrke Offiser
Titler Førstesverd
Spilt på Walkabout
Spiller Stian

Hein var før stjernefallet offiser i det Ciranske infanteriet, men våknet opp en dag i det som senere skulle bli Ulymar. Han prøvde seg på en relativt kort karriere som bonde før han ble med vandrerne på deres rydding av landet. Hans kunnskaper om det militære kom godt med og da den TriNasjonale Alliansen ble grunnlagt ble han spurt om han kunne tenke seg det militære ansvaret i Ulymar.

Hein begynner å bli en eldre herremann, men han er stadig rundt i de forskjellige markene og ser med egne øyne hvordan hæren klarer brasene. Han har en liten gruppe soldater rundt seg som fungerer som livvakter og treningspartnere. Hein er en rettferdig leder og har laget sammen med sine nærmeste medarbeidere en ganske demokratisk militærlov.

Før riften

Dette er Heins historie slik den er skrevet ned av skriveren Eigil Aslaksønn og arkivert i de Ulymarske krøniker.

Hein var sønn av en ciransk prostituert med ukjent far, mest sannsynlig en sjømann, og levde sine første år i et gledeshus. Da han var fem døde hans mor og han ble sendt på et barnehjem. Og etter dette er det ikke mye å fortelle om hans liv før han havnet i en av endeløse slåsskamper da han var 14. Slåsskampen endte med at motstanderen hans døde. Hein viste at et drap ble straffet med døden og rømte fra byen. Han slo seg ned sammen med leirfølget til en ciransk avdeling og det tok ikke lange tiden før han ble en slags leder for alle lausungene i leiren. Barna lekte ofte at de slåss mot malderiske styrker og Hein viste tidlig en kløkt for taktikk. Dette oppdaget etter hvert en eldre sersjant som tok den unge Hein under sine vinger. Da han ble 16 ble han tatt inn som soldat. Sakte men sikkert steg han i gradene fra menig til sersjant før han i en alder av 22 ble sendt til akademiet for å utdannes til offiser. Som nyutdannet offiser av ikke adelig slekt ble han stort sett gitt ansvaret for enkle vaktoppgaver og årene gikk uten de store hendelsene. I år 10 før riften kom hans avdeling over en større Malderisk styrke bak de ciranske linjene. Disse var ledet av en ganske ung ridder som hadde sneket sin avdeling bak linjene i løpet av natten. Heins soldater, 30 i tallet, var kun lett rustede bueskyttere til hest. Maldererne som var 200 ganske tungt rustet kaveleri hadde satt kursen mot ryggen til midten av frontlinjen og ville innen kvelden kunne falle Cirans soldater i ryggen med et massivt kavaleriangrep samtidig hadde Malderia gjort utfall på hele fronten.

Hein oppdaget fort at Maldererne ikke hadde oppdaget dem og tenkte å bruke dette til sin fordel. Han visste at Maldererne måtte passere et ganske smalt pass om et par timer og sendte 10 av sine menn foran for å sperre enden av passet. To raske unge rekrutter med friske hester ble sendt fram mot fronten for å advare mot de framrykkende maldererne. Selv tok han med seg de resterende og sendte dem i par rundt ryggen på den framrykkende malderiske styrken. Planen var å vært femte minutt falle inn bakfra eller flankene og sende av gårde et par piler fra hesteryggen før man stakk av igjen. En taktikk som gikk mer ut på å irritere og forsinke enn egentlig stoppe fiendens framrykning. Samtidig med sporadiske angrep av kun få personer er det umulig å vite hvor mange fienden egentlig er. Planen fungerte bedre enn forventet. Den unge malderiske ridderen sendte ut en alt for stor styrke på rundt 30 mann etter det tredje angrepet for å stoppe de irriterende bueskytterne. Resten av Maldererne stilte seg i opp i forsvarsposisjoner og stoppet framrykningen mot fronten. Hein bestemte seg da for å la tre tomannsgrupper samle seg og lede de 20 forfølgerne mot passet som nå var kun kort unna hvor resten av gruppen lett kunne ta ut 20 mann. Resten av styrken sin sendte han i et angrep mot den malderiske hovedstyrken. Ridende langs med maldererne med ordre om å ta ut flest mulig hester. I løpet av en 15 minutters kamp hadde maldererne mistet omlag halvparten av sine hester og den malderiske kommandanten beordret sine menn til å angripe bueskytterne. Selvfølgelig var det bare for Hein og hans menn å rømme slagmarken. En kort omvei og mot passet var planen. Atter en gang delt opp i par ble soldatene sendt mot passet mens tre soldater fikk ordre om å holde maldererne under oppsikt.

De 30 malderiske rytterne som hadde fulgt etter mot passet tidligere hadde gått rett i fellen og blitt skutt ned av en skur av piler fra de bueskytterne som allerede hadde tatt opp sine posisjoner i enden av passet. Da resten av styrken ankom var det kun tre malderere som ikke lå enten sterkt såret eller døde og de overga seg da de plutselig oppdaget de som kom dem i ryggen. Resten av den malderiske styrken innså at planen de hadde ikke kunne gjennomføres og prøvde å trekke seg tilbake over linjene. Hein fortsatte da med små avstandsangrep til han og hans menn gikk tom for piler. Omtrent på det samme tidspunkt kom hjelpen i form av kaptein Fridrich Halsens kavalerikompani som utførte et stormangrep mot maldererne som rømte hals over hode. Det fortelles at kun 1/3 av maldererne klarte å komme seg tilbake over linjene og bekrefte nederlaget for den malderiske overkommandoen.

Hein hadde ved hjelp av få soldater og uten mannefall sørget for å avverge det som kunne ha blitt en katastrofe. Etter denne hendelsen fikk han ganske stor anseelse blant de militære og fikk viktige oppdrag, men hele tiden hadde han ideen om å gjøre mest mulig skade med færrest mulig tap. Han var populær blant soldatene og sett på som en rettferdig leder. Innen riften oppsto hadde han steget til kaptein og hadde ansvaret for en større styrke helt vest i Ciran.

Etter stjernefallet

Natta da tåka kom hadde Hein en lengre permisjon og levde soldatens glade dager med fest, spill og villige kvinner. Da han våknet opp neste morgen kjente han seg ikke igjen. Vel kanskje ikke så rart da han hadde sovnet i en seng og våknet opp i en fjellskrent lett uforstående til hva som hadde skjedd. Det eneste han fått beholdt var et teppe og hans gamle trofaste dolk fant han fem meter unna. Sulten, kald og egentlig ganske forvirret følte han at noe var forferdelig galt. Var det noen som hadde spilt ham et puss eller var det noe helt annet. Han kjente seg ikke på noen måte igjen. Landskapet var helt annerledes enn noe av det han hadde sett i hjemlandet, vakkert og vilt.

Innpakket i kun et teppe begynte han å vandre mot det han trodde var sør, selv om han ikke under noen omstendighet var sikker. Etter tre timers vandring fant han, midt i et goldt landskap et skip som var ødelagt, liggende på land men ikke noe tegn til liv, og slik han kunne oppfatte det milevis fra nærmeste havn. Han søkte gjennom vraket etter noe å spise og forhåpentligvis noe å kle på seg. Det eneste klesplagget han fant var en skjorte i grov lin og det eneste spiselige var et tørt brød. Av en eikeplank fra skroget og tauverk fra riggen lagde han seg en primitiv bue og noen piler med spisser av fastsurret spiker, før han dagen etterpå beveget seg videre sørover. Etter en ukes vandring, delvis i ring og lettere sjokkert over det han så på veien av døde dyr og andre steder rester av mennesker kom han endelig fram til en liten bebodd landsby. Folkene der hadde også hatt merkelig opplevelser, men ingen av dem hadde reist så langt som ham, selv om mange hadde mistet sine kjære. Hein lærte fort at han hadde kommet så langt unna hjemme som det gikk ann. Landet han hadde kommet til het ArtChaz, og den nærmeste byen var minst 3 dagsmarsjer unna.

De neste dagene kom det flere og flere flyktninger til landsbyen og alle fortalte om merkelige hendelser – noen mente at hele verden var snudd på hodet. Andre mente at gudene hadde forlatt verdenen – andre igjen mente at alle egentlig var døde og at dette var livet etter. Sannheten var at ingen visste svaret. Hein oppdaget i strømmen av flyktninger en meget vakker ung kvinne som hadde mistet stemmen, hun kunne heller ikke lese og skrive så det var ingen som forstod hva hun prøvde å fortelle. Han kalte henne bare for Lille Blomst. Hein tok til å bygge seg et lite hus og han ble som en ektemann for Lille Blomst, selv om det aldri ble inngått noe formelt ekteskap mellom dem. De levde lykkelig fram til år 4 e.S. Da kom det en bande røvere og angrep hans gård og den lille landsbyen like ved. Lille Blomst ble drept av en pil og gården hans ble brent ned. Flere av røverne mistet livet takket være Heins innsats men han følte stor sorg over tapet av sin kone og sverget hevn over resten av røverbanden. Han la atter engang ut på vandring i dette ukjente, men vakre landet, på jakt etter røverpakket. På veien fant han mange spor etter herjingene i form av nedbrente hus og navnløse graver. Det tok ikke lange tiden før han møtte på en vandrende gjeng som var uti samme ærend som ham selv. Det var slik han kom i kontakt med kongen og hans folk og ble med på ryddingen av landet.

Bekjentskaper

Ciaran, Jago, mange fler...