Gaven

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk

En mann bodde et stykke ute i skogen sammen med sin kone. De livnærte seg av jakt, fiske og ved å dyrke en liten åkerlapp de hadde ryddet utenfor huset sitt. Av og til dro de inn til nærmeste by for å selge skinn og kjøtt slik at de fikk kjøpt såkorn, men for det meste holdt de seg for seg selv og trivdes med det.

En kveld var mannen på vei hjem etter å ha sjekket noen snarer han hadde satt opp. Over skulderen hans hang det to fine harer, og han gledet seg til å se ansiktet til kona når hun fikk se dem. Da med ett oppdaget han et svakt lysskjær litt utenfor stien. Det liknet ikke på noe lys han hadde sett før, og nysgjerrig gikk han nærmere for å se hva det var. Han bøyde forsiktig vekk noen busker og lente seg fremover for å se, og der, ved siden av en mosegrodd stein, lå det en stor, vakker, fargerik sommerfugl. Mannen bøyde seg enda nærmere, og brått oppdaget han at det ikke var en sommerfugl. Der på bakken lå et bitte lite menneske med sommerfuglvinger, ikke større enn hånden hans! Det underlige lyset som han hadde sett holdt seg over vesenet, men så ikke ut til å komme fra noen spesiell retning. Han ble sittende på huk og stirre, ute av stand til å røre seg. Lenge satt han slik, og til slutt var han overbevist om at skapningen var død. Da snudde den plutselig på hodet og fanget blikket hans. Så vred den på seg, og mannen så at det ene benet var brukket. Varsomt løftet han skapningen opp i den ene hånden, langsomt og forsiktig for ikke å røre for mye på det skadde beinet. Så gikk han hjem til huset.

Hjemme var kona fremdeles ute på åkerlappen, så mannen satte seg ved kjøkkenbordet og lot den lille krype ned på bordplaten. Så hentet han litt silke og to små pinner. Så forsiktig han kunne spjelken han det lille benet, men selv om han var aldri så varsom fortrakk det lille ansiktet seg i smerte. Da han var ferdig lente han seg tilbake i stolen, skjelven i hele kroppen. Plutselig så han et lysskinn på utsiden av det åpne kjøkkenvinduet, og før han fikk gjort eller sagt noe kom det tre vesener flyvende inn, alle lik den som lå på bordet. En av dem fløy opp foran ansiktet hans, og de to andre landet raskt ved den skadde, løftet den opp – og så fløy alle fire ut vinduet igjen.

Litt etter kom kona inn og fant mannen sin sittende ved kjøkkenbordet, på benken lå det to flotte harepuser. Hun lyste opp og gav ham en varm klem. Den kvelden spiste de godt, men mannen var uvanlig stille. Han snakket aldri om dette til kona, hun hadde jo ingen grunn til å tro på ham.

Et års tid etter var mannen igjen alene ute i skogen. Skumring nærmet seg, og han ville få felt det treet han sto og hogg på før det ble for mørkt. Da med ett lyste det rundt ham, og tre flyvende skapninger hang i luften foran ham. Mannen kjente igjen den midterste som den skadde han hadde funnet året før, men nå var benet helt igjen. Vesenet fløy opp foran ansiktet hans og flagret med vingene. Lyset økte i styrke helt til han måtte lukke øynene, og han kjente at det ble varmt. Plutselig ble det mørkt igjen, og da han åpnet øynene var de borte.

Til å begynne med skjønte han ikke hva som hadde skjedd der ute i skogen, men ettersom årene gikk ble det mer og mer klart. Kona fikk rynker og grå hår, hun ble lut i ryggen og langsom i bevegelsene, men mannen forble like sterk og sunn. Hun spurte aldri om det, men da hun lå for døden strøk hun ham over kinnet og hvisket: ”Min unge, vakre mann!”

Etterpå løp han ut i skogen, han ropte og gråt, han tagg og ba dem om å ta tilbake gaven sin, men til ingen nytte.

Mennesker skal ikke blande seg borti underjordiske.

Se også