Felttoget mot Lothbard

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Det tidligere Lothbardien

Felttoget mot Lothbard begynte 12 år etter Riften, da Malderia oppdaget at Vest-Fnyrene de hadde møtt i kamp i Fnyrfelttoget egentlig var Lothbards soldater. Det ble da etablert at Malderia allerede var i krig med Lothbardien, uten at denne hadde erklært det i forkant, og et nytt felttog ble planlagt. Planen innebar en militær allianse med Althéa og Ulymar, og gikk i grove trekk ut på å enten presse Lothbarderne ut på de store slettene i nord-vest eller nedkjempe dem dersom de gav motstand. I det store og hele forløp felttoget som planlagt, med bare to større trefninger. Lothbard selv ble verken fanget eller bekreftet drept, og det er ingen som vet hvor han befinner seg i dag.

Forberedelser

Dette var i det store og hele Malderias krig. Det var de som var blitt angrepet og de stilte med den klart største styrken. Malderia insisterte også på at alliansepartnerne forholdt seg til malderisk militær struktur og at ridder Dulan av Malrids Sirkel ledet felttoget. Det malderiske formålet var dels å fullføre den krigen Lothbard hadde begynt, men viktigere enn dette var å sikre karavaneveien fra nord til sør.

Althéa hadde fra år 4 til 5 vært i krig med Lothbardien om et område altheerne kalte Tar-Ambil og lothbarderne Solåsene. De tapte krigen fordi Lothbard kidnappet dronningen av Althéa og brukte henne som pressmiddel, og var derfor svært opptatt av å delta i disse krigshandlingene, både for å gjenopprette sin tapte ære og for å gjenerobre Tar-Ambil. Malderia hadde i utgangspunktet ikke presserende behov for støtte av Althéas militære ressurser, men aksepterte en allianse i hvert fall delvis på grunn av de politiske og handelsmessige fordelene som fulgte med.

Av de tre allianselandene var det Ulymar som viste mest motvilje mot å delta. Planen til Malderia var avhengig av at Ulymar stengte grensene sine mot Lothbardien slik at eneste frie passasje var mot slettene i nord-vest. Etter kraftig politisk press aksepterte Ulymar å inngå i alliansen, under forutsetning av at de kun skulle vokte sin egen grense. Nasjonen hadde på dette tidspunkt ikke noen fungerende hær, og måtte drive intens rekruttering og opplæring av egne styrker i forkant og underveis for å i det hele tatt være i stand til å utføre denne oppgaven.

Lothbard selv hadde ikke i nærheten av styrker nok til å måle seg med alliansens, men rådde likevel over flere tusen mann, primært ryttere. Man forventet raske angrep og tilbaketrekninger rettet mot svake ledd heller enn større slag.

Den innledende fasen

Malderia, som allerede hadde en vesentlig styrke i Vest-Fnyrland, skulle flytte disse over til andre siden av Kastarundt, et vanskelig og lite tilgjengelig område av nokså ustabile fjell. Denne transporten ble igangsatt sent i år 12, da vinteren gjorde overgangen enda vanskeligere. Tanken var å vise Lothbard at man ikke lot seg hindre av noen ting for å nå målet. Disse styrkene skulle så befeste området rett øst for Kastarundt, for å utelukke dette som fluktmulighet. Malderia skulle også flytte hovedstyrken i felttoget inn i Eledyn, som ikke var en del av alliansen, for å forberede invasjonen nordover.

Althéiske styrker skulle samtidig innta Tar-Ambil og fortsette inn i området vest for åsene, helt til de nådde Lothbards hovedsete Vilkafjord. Deretter skulle de holde disse områdene.

Ulymar skulle befeste og holde sin grense, uoffisielt kalt "ambolten".

Planen var at når områdene ved Vilkafjord og Kastarundt var sikret skulle den største malderiske styrken, uoffisielt kalt "hammeren", sette i marsj ut av Eledyn og inn i Lothbardiens sørlige landområder. Deretter skulle den fortsette marsjen nordover helt til man nådde den ulymarske grensen, og slik enten tvinge Lothbard til å møte styrken i et slag, eller presse ham mot den eneste utveien nord-vest i landet, og til slutt ut på de tomme slettene vest for Ulymar.

Problemer i Eledyn

Malderiske styrker støtte på uventede problemer i Eledyn. Det viste seg at skogene innehadde magiske egenskaper, og motarbeidet malderernes troppeforflytninger ved for eksempel å flytte på veier, stier, elver og andre landemerker. Da maldererne ble klar over dette begynte de å lage sin egen vei ved å felle trær i en bred stripe. Dette valget viste seg å ha større og mer vidtrekkende konsekvenser enn man først trodde, for i Althéa i år 13 fikk riddere fra Malrids Sirkel beskjed fra alvene om at de malderiske soldatene i Eledyn skulle forlate landet umiddelbart. Da soldatene igjen satte i marsj åpnet skogen seg mot den nordlige grensen.

Disse hendelsene førte til opprettelsen av Neven leir, rett nord for Eledyn. Invasjonen ble altså fremskyndet noe, men fikk ikke nevneverdige konsekvenser for utfallet.

Gjennomføringen

Sikkerhetstiltakene man gjorde på bakgrunn av erfaringer fra Fnyrfelttoget gjorde at marsjen nordover tok noe lenger tid enn en vanlig troppeforflytning. Det viste seg med tiden at de lothbardiske styrkene ikke fulgte samme mønster, men om det skyldtes at tiltakene virket avskrekkende eller andre grunner er usikkert. Det som er sikkert er at man ikke utkjempet ett eneste betydningsfullt slag i år 14. Det kom til flere trefninger, men det dreide seg for det meste om kamper mellom utsendte patruljer og mindre grupper lothbardiske krigere. Althéiske styrker inntok Vilkafjord ved sommerstid, med kun sporadisk motstand. De malderiske styrkene gikk inn i Ophrien sent på høsten.

Da snøen gikk i år 15 satte styrkene i Ophrien seg i bevegelse igjen, og det ble etterhvert klart at det samlet seg en anselig styrke lothbardere tett ved den ulymarske grensen. Da de malderiske styrkene nærmet seg ble det også klart at lothbarderne planla å kjempe. Natten før slaget tente de opp et digert bål og utførte et rituale på seg selv og stedet. Tidlig neste morgen red over halvparten av styrken mot den ulymarske grensen, som de brøt gjennom. Denne styrken fortsatte mot Eolan der de ble møtt av ulymarske forsvarsstyrker og innhentet av malderisk kavaleri som hadde fulgt etter dem, og lothbarderne ble nedkjempet i det påfølgende slaget. Det andre store slaget ble utkjempet av de resterende lothbardiske soldatene og malderiske styrker. Selv om lothbarderne var tallmessig underlegne bet de mer enn godt fra seg, men etter en overraskende lang og blodig kamp sto maldererne igjen alene. Fienden hadde kjempet til siste mann.

Det er allment kjent at det ble utført et rituale før det siste slaget, og svært mange mener at dette hadde innvirkning på lothbardernes styrke og utholdenhet. Det er også mange som er overbevist om at ritualet var magisk, selv om magien forsvant i Stjernefallet. Stedet der slaget sto er blitt hetende Grua, og skal også inneha magiske egenskaper.

Med disse to slagene ble Felttoget mot Lothbard avsluttet. Den Trinasjonale Allianse ble opprettholdt for å sikre trygghet og gjenoppbygging av områdene.

Etterspill

Krigsfanger

Fordi mange av Lothbards styrker var rekruttert fra andre kulturer enn hans egen, eller også tvunget inn i tjeneste, var det mange som deserterte i løpet av felttoget. Grupper av krigere ble konfrontert av alliansens styrker, og mange overga seg uten kamp. Det ble gjennomført krigsretter både under og etter felttoget. De relativt få fangene som ble dømt for alvorlige forbrytelser ble dømt til døden, resten ble som regel dømt til straffarbeid i kortere eller lengre tid. Arbeidet som ble utført besto i stor grad av å forbedre veien langs innhavet.

Det ble ikke tatt noen krigsfanger etter Slaget ved Grua, fordi ingen bardere overlevde. Etter Slaget om Eolan ble det tatt fanger, men langt færre enn normalt, fordi de fleste kjempet til døden også her.

Se også