Eposet om den rådsnare Ridder Marinius

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk

Dette er første sang i Gijslbert Quasten sitt foreløpig ufullførte epos om den Uder-Hopfiske folkehelten og nå baron Marinius van der Hoek . Den har allerede blitt framført i Det store tempelet, som en forsmak på hva som skal komme, til stor glede for uderhopferne.


Første sang

Lytt til en sang om hin rådsnare helt som flakket så vide,
Nemt ført i pennen av Gijslbert Quasten, som kjenner Marinius


Uder og Hopfen var kommet i onde og grusomme tider
verden som kjent var blitt borte og landet av røvere stjålet.
Myrdet av Lothbard ble drotten, den vise, rettferdige hertug,
natten rant rød og fra folket og solen falt tårer
Når så landets tapre og trofaste hjerter fant sammen,
I skogen, i skjul fra de usleste, bardiske hunder.
Marinius ledet dem alle til Wilbert var gjennom sin barndom
mange var heltene telt blant den trofaste, dristige skare,
Erasmus, Ireneus, Fillip og Horats den fagre og flere
Fra Uder kom Balthazar, Kaspar og Greven av Auke til rådet
De fremste fra Hopfen var Thaleus, Krino og prektige Jarto


Atter tok en av de unge, hovmodige voldsmenn til orde
'Si meg Marinius hvordan vi best kan få has på vår fiende
som nå holder fanget hin gubbe, Nathaniel, verdige statsmann
Nå tok den mektige ridder Marinius ordet og svarte:
'Nathaniel flyttes fra Uder til Aaldenberg, det er vår sjanse
vi rir gjennom natten med mørket til kappe og skjul på vår reise
og hjertene fylles med lys og med troskap til hertug og Deban
dager tar ferden, men reiser vi nå kan vi frelse Nathaniel
trofaste venn av vår avdøde herre, den stolte Cornelis'.
’Ridder din plan er så dristig og djerv, om du leder an ferden
seirer vi sikkert som Deban vil vekke oss atter i morgen.’
Slik talte unggutten Balthazar, stjernene brant i hans øyne


Raskt dro de avgårde det følget av stolte og trofaste svenner
modige menn av hin Hertug, den unge drott Wilbert van Uder
Foran i skinnende rustning med glinsende våpen Marinius
Og ved hans side red Horats den fagre og Florensz av Auke
Han som så lenge forsvarte det tempel som rager i Ceelhof
I fem dager red de til sammen og sov skjult mens solen var sterkest
Og ellers var pausene få om de skulle nå stedet i tide
Takk Deban for hertugens veldige stall med de sterkeste hester
Kun noen stopp underveis for at dyrene skulle få drikke


Til sist nådde følget den haugen som ligger ved elven kalt Boje
der reiste de opp paviljonger og ventet i skjul på barbarer
ved kvelden kom følget av røvere ledet av han kalt Mermadak
Nathaniels fengsel var vognen de hadde i midten av banden
de følte seg sikre og skrøt høyt med råtne, barbariske tunger
som krøtter med hodene hevet går rolig sin slakter i møte
ut fra bak haugen de unge hovmodige voldsmenn kom ridende
Deban så ned og han skjenket dem alle usigelig stridslyst


Ireneus felte den første men så ble han revet fra hesten
sverd klang mot sverd og til bakken rant blod som et regn av rubiner
Marinius svingte sitt velsmidde sverd mot Mermadak usle
men røveren møtte med skjoldet og trakk opp sin ståldekte klubbe
lenge satt kjempene vendt mot hverandre i salen og vekslet
slag som for mindre menn klart ville spå en umiddelbar bane
med ett ble Thaleus, den brunøyde ridder, slått ned av en røver
Marinius så det og brølte av hat og forferdelig vrede
Mermadaks skjold ble brått splintret i biter av ridderens klinge
som skip treffer skjær og blir revet i to og så synker i havet
deretter stormet den djerveste: rådsnare helten Marinius
frem med sitt malmhvasse sverd, som Deban med storslåtte krefter
rettet mot lysken til fienden rett mot et hull i hans panser
der traff helten og flenget hans urene hud, og tilbake
trakk han sitt veldige sverd. Da brølte barbaren Mermadak
og tumlet fra salen som marionetten med strengene kuttet
De feige lothbardere rådløse ble av å miste sin leder
Én rømte til skogs og ble snart fulgt av frender med sirup som ryggrad.

Fri sto nå vognen med fangen Nathaniel, og nå var de snare
Marinius selv slet av låsen som stengte det flyttbare fengsel
’Kom ut, bror til frihet, drikk vann fra min flaske, nå reiser vi unna
mot tryggere trakter. Og så skal du hvile før atter vi kjemper
side om side mot bardernes skare, for tapt gir vi ikke.


sørover dro de, til trygghet og venner, med stordåden utført
gildet var ydmykt, for overflod var det ei der hvor de stevnet
men likevel muntert, for sikker var gubben, den vise Nathaniel
Vin ble det drukket, og yellah, og sanger ble sunget om ære
der heltene feiret at skjærmyslen endte med velvunnet seier


Dette og langt mer de helter presterte, mens Wilbert var ungdom
som tvekampen mellom Thaleus, den halte, og svikeren Vincent
de sultende bøndene hjalp de, de helter, de fremste blant sine
når Lothbardernes steinharde neve slo ned på de svake og lave
ei trygg kunne røverpakk føle seg da, ilangs vei eller ute
på sletter der Hertugens trofaste kunne få hevn på de usle


År gikk og hertugen, Wilbert, ble mann som sin salige fader
kapteinene kjente hans røst og tok trøst og fant mot i hans nærvær
med klingen var Hertugen dyktig som mange menn dobbelt så gamle
og ridning lå for ham som flyvning for ørnen som svever i himmelen
ei fremmed for ham var de adelige kunster som harpe og sangen
og kvinnene tyktes ham vakker og mandig og dånte for drotten
ingen betvilte at Wilbert van Uder var verdig som hersker
av riket som snart skulle renses for usle Lothbardiske knekter


Til ham kom Marinius, rådsnare kampmann, på bud fra sin hersker
Ilte, når drotten ham kalte, den trofaste mektige ridderen
Så talte Hertugen, Wilbert van Uder, til tapre Marinius:
’Godt har du ledet i de tider mørke som bak oss nå ligger
dine dåder er mange og folket mitt vernet du da jeg var yngre’
Nå tok den mektige ridder Marinius ordet og svarte:
’Gladelig gjorde jeg dette, og mere, i tretten liv atter
Ti fra din far har du arvet i meg en venn og en hjelper
La bardere komme som ulver i natten, så viker jeg ikke
Fra din side Hertug, der trofast jeg står inntil fjellene smuldrer’