En appell til forsvar for Den Mentale Alkymi

Følgende er en pamflett skrevet av Galerius den Yngre som ble sendt til og sirkulert i Vilkafjord, Malderon og TriChaz i år 4 e.S. Fikk svært lite oppmerksomhet.

En appell til forsvar for Den Mentale Alkymi

I tiden etter Riften er det en bekymringsverdig tendens til at alle alkymiens grener ignoreres, med unntak av det mest mundane. (Fremstilling av kosmetikk, parfyme, syre&farvestoffer et cetera). Dette skriv er en appell til de lærde som har mestret denne kunsten til å ikke la den forfalle! Ei heller å forbli domenet kun til de ærverdige prester av Altheas Blå Orden som tilsynelatende har adgang til gjenstander som i seg selv inneholder/produserer magi, og tillater Ordenen å lage magiske drikker tross mangelen på Fri Magi. (Intet ondt ord om denne Ordenen, men som de selv sikkert vil si seg enige i er det en fordel for ethvert akademisk felt at man unngår monopolisering - selv om det i Ordenens tilfelle er av praktiske hensyn).

Det tema jeg her vil ta opp er den Mentale eller Spirituelle Alkymi. For mange mestere i faget, min far ikke unntagen, er dette et aspekt som ofte er blitt holdt høyere enn de fysiske effekter alkymien kan fremskaffe. En ting er evnen til å produsere en drikk som gjør en i stand til å kaste kampestein, eller en helbredende salve. Noe ganske annet er det å gi noen den mentale styrken til å mestre sine laster eller rense sitt sinn. Det er min overbeviste mening at den mentale disiplin som alkymien krever fortsatt kan være av stor verdi for menneskeheten tross mangelen på mer ekstraordinære effekter.

Når jeg nå snakker om den Spirituelle Alkymi må dette ikke misforstås som et moralsk vektet konsept. Snarere dreier det seg om at, akkurat som stivnet magma atter kan kalles nære Ild med alkymien, at mentale transformasjoner på sikt kan fremskaffes ved fokus på alkymiens transformative beger. Ved å sette sitt sinn i et slikt system kan man, dag for dag, fremskaffe vekst av sjel og sinn - forsterke ønskede kvaliteter, kontrollere laster. Individueringsprosessen de Store Mestere har lagt opp for oss blir ikke mindre relevant, om enn den kanskje er enda mer utfordrende enn før.

La oss tenke oss alkymistens kalk som det som inneholder individets sinn, og sinnet selv som en blomst. Hver natt, som hver vinter, dør det og våkner igjen. Jeg er ikke den samme i dag som jeg var i går, ikke den samme nå som for et øyeblikk siden. Ved å anerkjenne tidens taktfaste marsj og, innenfor alkymiens rammer, ta grep kan vi hindre at vi flyter som i kaos i disse tumultuøse tider.

Vi ser i disse årene etter Stjernens Fall at interessen i Alkymi (og andre esoteriske disipliner, men jeg holder meg her til denne) har falt sammen med Skaperen, at ved forsvinnelsen av de håndfaste kortvarige profitter har mange gitt det opp, eller hengitt seg til fremproduksjon av fullstendig mundane salver og eliksirer. Denne tekst er ment å være et pust i et falmende bål, en påminnelse om verdien av det alkymiske system i seg selv. Dens metode, dens iboende rasjonalitet, dette står vi i risiko for å miste - og det kun fordi man ikke lenger kan fremkalle dragepust med en drikk. Dette har aldri vært kjernen av Alkymi - Alkymi forsøker å forstå verden, og det første steg til dette er å forstå mennesket - for det er for evig linsen vi er tvunget til å betrakte evigheten igjennom. Om man ikke forstår nøyaktig hvilken linse man besitter, hvordan kan noen nøyaktige målinger gjøres?

La oss sammen berge og redefinere hva Alkymien er, og hva den fortsatt kan bli.

Galerius den Yngre
Vilkafjord