Den gamle kyrthaner

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk

Gammel sang eller dikt om en kyrthaner

Tekst

Gammel og grånet,spottet og hånet,
bortgjemt og bortglemt i skogdypets favn.
Verden er løgner,arme kyrtaner.
glemt er ditt gripende spill og ditt navn.
Vår ble det atter,fugleglad latter
bragte ham bud fra en verden så skjønn.
men i hans gamle sinn,trenger en lengsel inn,
og til sin kone han retter en bønn:
-Men fiolinen har strenger,kjæreste,
skynd deg å se-
forårets uro meg fenger,nager og drager meg med.
Ennu en gang vil jeg spille hele mitt hjertets mystikk.
Akk,jeg er bare kyrtaner,hele mit liv er musikk.

Langsom er gangen,vårfuglesangen
setter på blodet sin milde sordin.
Ofte han hviler,drømmer og smiler
ømt til en gammel og slitt fiolin.
Timene glider,rekke omsider
landsbyens kro,her er ungdon og dans.
her har han mangen en dag
spillet i lystig lag,midt i en ånde løs lyttende krans.
finnes her virkelig ingen,som kjenner meg mere igjen?
Ville så gjerne få dele ut av den gave jeg fikk.
Akk,jeg er bare kyrtaner,alt jeg kan gi er musikk.

Med ett ble det tyst i laget så lystig,
da trer en oppløpen spasmaker frem.
-Gi plass,mine venner.Se hvor jeg sender
gamlingen standsmessig,flyvende hjem!-
Ut han ble slynget,
latteren runget
over hans lik i den blodige pøl.
Der har hans gamle viv
funnet ham,kold og stiv.
Gråten skar sårt gjennom latter og brøl.
Øde ble hjemmet og stuen,livet og lykken er endt.
Knekket for evig er buen,knust er et bløtt instrument.
Fuglenes dødshymne bevet over det gravsted han fikk.
Men på et kors står det skrevet:
-Hele hans liv var musikk.