Den Store Ferden

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk

Prolog

Elka møtte Skratt den dagen Skratt snublet over røttene til den store stubben hun og pappaen hennes bodde i. Det første Elka så på Skratt var den perfekte halen hennes. Den var finere enn noe Elka noen gang hadde sett. Der og da visste Elka at de ville bli bestevenner. Skratt var på leting etter pappaen sin – Latter. Denne historien handler ikke om Skratt sin leting etter Latter, men deres leting sammen etter en hale. Skratt ville ha en kortere hale siden hennes egen var latterlig lang. Samtidig ville hun be Trussel om å gi Elka en ekte hale istedenfor den bjørkekvisten Elka latet som var en ekte. Dette visste ikke Elka noe om… Hun likte ikke å snakke om sin ”hale”…

Den store ferden

En historie om to vesener – ikke helt menneske og ikke helt underjordiske – som legger ut på leting etter ”den perfekte hale”. En episk skildring i mange akter…

”For å møte Trussel må dere først skaffe to av de vanskeligste tingene; en gjenstand skapt av solens makt og noe skapt av mørkets krefter. Mer enn dette har jeg ikke kunnskap om, men en klok gammel eik vil nok kunne hjelpe dere videre.”

Elka skjønte fort at hennes pappa Tistel nok ikke var den gamle eika Soppen mente de skulle snakke med. Riktignok var han en eik, og riktignok var han veldig gammel, men selv Elka – som elsket sin far over alt i skogen – visste at han ikke var så veeeldig klok…

Skratt og Elka grublet lenge og vel uten å komme noen vei, men etter et par uker sittende på hver sin tankestein, bestemte de seg for at det ikke kunne være så alt for galt å bare begynne vandringen den veien solen står opp. Så østover det bar…

Etter flere dagers vandring, med mange stopp hos både tusser, vetter, troll og nymfer for å drikke litt te eller spise nøttekaker, begynte de å nærme seg utkanten av skogen og da også menneskebebyggelse. Nå var det godt å ha Skratt på laget. Elka hadde møtt mennesker i skogen før, men aldri hadde hun sett et hus eller andre rare menneskekonstruksjoner. Skratt kunne alt om dette menneskegreiene og mer til.

De vandret sakte men sikkert østover. De reiste fortest i de tidligste morgentimer og i kveldslyset da menneskene så ut til å bry seg mindre om to jenter - med tidvis rare hatter – som hastet av gårde. De unngikk de største byene, men av og til dro Skratt innom en by for å skaffe noe de trengte. De hadde ingen verdier å snakke om, men Elka var god på å ”bytte” ting og det tok ikke mer enn noen få uker før Skratt også lærte seg hva som var ”verdt” å bytte til.

Etter 38 dagers vandring slo de leir i en bjørkeskog vest for Eolan. Det var et nydelig sted med en lys glenne i midten av skogen, fylt av markblomster og en liten bekk som sildret forbi. Tidlig morgenen etter våknet de av at de første fuglene begynte å synge. Morgendugget hang tungt på alle blomstene og de første solstrålene laget alle verdens farger gjennom duggdråpene. Sakte begynte solstrålene og dråpene å forandre seg. Det var som dugget steg opp av engen og som om solen gjetet dem alle sammen til midten av glennen. Skratt begynte å le – noe hun gjorde veldig ofte. Elka var ikke sikker på om det var små-nymfer som danset der ute på engen eller hva det var. Solen virket som den ble sterkere og alt dugget hang nå samlet midt ute på engen et lite stykke over alle blomstene. Så falt det med et ”zonk” til bakken. Skratt løp fram og plukket opp hva enn det var som hadde landet i gresset. Hun kom løpende tilbake med noe sjonglerende mellom hendene som om det var glovarmt, samtidig som hun lo en trillende latter. Med et lite kast la hun det på bakken foran Elka, som ennå ikke hadde lukket munnen. Det lignet en blank stein som lyste av seg selv, og rundt den var det bundet et tynt gult silkebånd med sløyfe på. De hadde fått en gave skapt av Solen…

De ble i bjørkeskogen noen dager til. Alle blomstene, gresset og trærne var vennlige der, og det var med litt tristhet at de tok farvel med sine nye venner og forsatte østover. Etter noen dagers vandring støtte de på en gammel hårete tusse som het ”Bjørkeskjegg”. Han var en hyggelig gammel kar, selv om han pratet så lavt at Skratt og Elka måtte sitte helt oppå han for å høre hva han sa. Når de spurte hvor de kunne finne noe skapt av mørkets krefter, svarte han at han trodde de burde spørre Padda Puddermudd som holdt til ved den store elven lenger østover. Så videre østover det bar.

Posen med rare ting Skratt og Elka hadde byttet til seg vokste stadig. Fine fjær hadde de fått vest for Sargos, et ekstra belte hadde Skratt byttet til seg i Sargos by, noen kjeks som smakte rart på en gård ved Nyopher, et brev i en leir noen hadde slått opp vest for Eolan og noen veldig fine steiner ved en knaus videre øst for den store byen.

Etter et par uker kom de til elven. De slo leir i et område som virket tørt med god utsikt til elven. I fem dager og fem netter ropte, sang og lokket de for å finne Puddermudd. Den sjette morgenen, når Skratt slo øynene opp, så hun to store, fuktige grågule øyne som stirret inn i hennes. Om hun skvatt mest av at han hadde slått seg til på nesen hennes, eller det grønn-gule slimet som dryppet fra svømmeføttene hans, vites ikke. Men skvatt gjorde hun. Hun hoppet opp og lo hysterisk. Puddermudd derimot hoppet ganske elegant ned i gresset og ristet litt på sitt paddehode. ”Hva vil dere?” kvekket han. ”Vi trenger å finne noe skapt av mørke krefter for å snakke med Trussel” svarte Skratt likefremt og ærlig. ”Snakke med Trussel – ”pføy” – den lille kroken trenger vel ingen” Kvekket Puddermudd videre, mens han spyttet grønt slim i avsky. ”Hvis jeg skal fortelle dere hvor dere kan finne det dere søker, må dere gjøre meg en tjeneste” kvekket han. ”Hva må vi gjøre?” Spurte Elka som endelig hadde hikstet seg ferdig etter latterkrampen hun fikk av å se padda på nesa til Skratt. ”Jeg klør slik på ryggen, og det eneste som kan stille kløen er en mennesketunge. Slikk meg på ryggen så skal jeg vise dere på rett vei” Sa Puddermudd, mens han smilte skjevt. Skratt og Elka så på hverandre. Ingen av de visste helt hva de skulle gjøre, men Skratt lot padda hoppe opp i hånda si. Og etter å ha svelget hardt et par ganger, slikket hun han i et langt bestemt slikk på ryggen. ”Sånn” sa hun mens hun spyttet litt og tørket tunga på kjoleermet. ”Nå kan du fortelle oss hvor vi skal” ”Fortsett østover, over fjellene, til et nytt land. Der om natten kommer ting opp av jorden som er skapt av mørke krefter” kvekket Puddermudd mens han lente seg tilfreds på bakbena og klødde seg selv litt på sin slimete mage.

Skratt og Elka pakket raskt det lille de hadde og satte av sted østover. Her var det ingen tid å miste. Skratt sin hale trengte å bli kortere, for det hendte stadig at hun snublet i den. (At Skratt hadde en plan om at Elka skulle få en ekte hale visste ikke Elka på dette tidspunktet. Det var nok like greit. Hun hadde ikke så lyst til å snakke om sin egen hale, eller mangelen på den…)

De hadde gått i et par dager og kunne se fjellene de snart måtte begynne å klatre i. Skratt hadde klaget mye over at hun hadde vondt i magen og at hun av og til så grønne padder når hun lukket øynene. Elka mente det kom av at Skratt hadde spist for mye nøtter, men nå som hun så hvor blek Skratt var, og de store svettedråpene i panna hennes, var ikke Elka sikker lenger. Hun begynte faktisk å bli ganske sikker på at Skratt var ordentlig syk.

Like før de nådde foten av fjellet, i et karrig steinete område, datt Skratt sammen og ble liggende. Elka bøyde seg over henne og synes at ansiktet til Skratt mest av alt lignet fargen på de tidligste små bladene på bjørketrærne i Nordskogen. Hun ristet i Skratt, men hun bare lå der helt slapp. Så satte hun seg skrevs over henne og prøvde å kile henne, men selv ikke det hjalp. Hva skulle hun gjøre nå da? Elka hadde lite erfaring med å pleie syke. Med unntak av et par nøttetroll som hadde blitt kvikke og raske igjen etter litt omsorg med honning og melk, hadde hun aldri helbredet noen. Hun la Skratt i le under noen busker og begynte å se seg om etter noen hun kunne spørre om hjelp. Hun pratet med både den ene og den andre og etter litt var det en mosedott som trodde at hun måtte komme seg til den lille skogen litt nordover. Elka løp av gårde, nådde skogen – som ikke kunne kalles mer enn en stor treklynge – og begynte å se etter hjelp. Etter en stund fant hun en tue som fortalte om tre urter som til sammen kunne hjelpe. Peppermynte, Kanel og Trollhassel. Peppermynte og Trollhassel fikk Elka hjelp av skogen til å finne, men Kanel var noe som kom fra landet i Øst og som lettest lot seg skaffe av folk som kom vandrende derfra. Ikke langt fra der Skratt lå, var et lite veikryss. Elka vekslet på å sitte der og vente på folk som kom østfra og å legge nye kalde omslag på Skratt som nå var kokende av feber. På tredje dagen så Elka noe som lignet hest og kjerre som kom østfra. Når det kom nærmere så Elka at det ikke var en hest, men et rart, og ganske morsomt utseende dyr, med to humper på ryggen. Bak seg dro den et slep med masse rart pakket på og ved siden av gikk et menneske pakket inn i masse tøy – også på hodet. Elka trodde først det var en mann, men når de vandrende kom nærmere så Elka at det var en kvinne med masse tegninger i ansiktet. Elka hoppet ned av ventesteinen og løp mot kvinnen og dyret. Den Zantropiske kvinnen var riktig så vennlig og selvfølgelig hadde hun Kanel i sin oppakning. Elka trodde en stund der at kvinnen hadde med seg hele verden i sin oppakning, for det var sannelig store mengder av nyttige og unyttige ting hun bar med seg. Elka forklarte raskt kvinnen, som het Niloufar, om Skratt og at hun var kjempesyk. Niloufar hjalp til med å brygge te av plantene. Når Elka skulle gi Skratt den avkjølte teen måtte hun snu litt på Skratt for å komme til og da datt Skratt sin hale fram under skjørtet. Niloufar reiste seg raskt og trakk seg litt tilbake. Hun så skremt ut. Elka var mest opptatt av å gi Skratt teen, men etter en stund sa hun høyt ”Du trenger ikke være redd for halen selv om den er litt lang. Den er veldig pen og helt perfekt å kile seg selv under haken med” Etter et par timer var Skratt blitt mye bedre og kunne sitte litt opp. Det tok en stund før Elka hadde forklart alt som hadde skjedd, men når solen begynte å gå ned var de blitt god venn med Niloufar. De hadde tent bål og laget seg mat. Før det ble helt mørkt reiste den Zantropiske kvinnen seg og hentet 3 grønne lykter fra kamelen. Kamelen het forresten Danush og var en tilfreds og morsom kamel fant Elka ut etter å ha snakket med den litt. Hun tente de tre lyktene og satt dem opp rundt deres leir. I løpet av den kvelden fikk Skratt og Elka høre flere historier fra Zantropia og Niloufar fikk seg mang en god latter med historier fra Nordskogen og Lothbardien.

Neste morgen sa de farvel til sin nye venn, og i gave fikk de de tre grønne lyktene som skulle beskytte dem om natten i dette rare landet Zantropia. I bytte mot gaven ga de Niloufar tre hår fra Skratt sin hale (noe hun underlig nok gjerne ville ha) og alle kjeksene fra Nyopher. De hadde også byttet til seg en liten flaske med noe rart i mot et par veldig fine fjær, men det var nok ikke Niloufar helt klar over når de tok farvel med hverandre.

Skratt var raskt tilbake til sitt normale leende jeg, og jevnt og trutt vandret de videre oppover fjellene. Kveldene og nettene ble kaldere, men korteste veien over fant de enkelt ved hjelp av stein, mose og lyng. Hver natt når de slo leir satt de opp de tre lyktene. De tvilte aldri på at deres nye venn visste best. Mange kvelder hadde de det kjempegøy med Skratt sine feberfantasier som hun hadde hatt når hun var syk. Mange handlet om padder… På vei inn i det nye landet møtte de få mennesker og de møtte ingen underjordiske om dagen, men om natten kunne de begge høre at det levde andre ting i Zantropia enn vanlige mennesker. Hver natt gikk Elka på leting etter det som kunne komme opp av jorden. Hun var ikke redd. Hjemme i Nordskogen var det mange som var annerledes om natten, også hennes far som da ofte ble Bregne. Skratt holdt liv i bålet og lyktene når Elka var på jakt. Flere netter fanget hun nesten noe. Det var vesener som lignet ormer eller åler, det var pelskledde vesener og vesener som hadde skjell. Etter et par uker hadde Elka funnet et sted det ofte kom ting opp, og der satt hun natt etter natt og ventet. På en natt som virket mørkere enn alle de andre, satt hun der på huk. Hun hadde laget seg et lite garn, for å fange ting med hendene hadde vært mislykket så langt. De vanlige skumle lydene begynte å komme, jorden beveget på seg – et skrik i det fjerne. Nå begynte Elka å bli redd. Hun kunne ikke se noe i mørket. Bakken beveget seg – det buldret. Så skjøt det opp av jorden seks eller flere sorte klør. Hun kastet seg fram og grep en av dem og dro til alt hun maktet. ”Znapp”. Hun rev den av, og så løp hun så fort hun kunne…

Skratt og Elka vandret sørvest. Før de forlot Zantropia, og la de høye fjellene bak seg, møtte de på flere rare folk som de siden snakket mye om seg i mellom. Fjellene var bak dem og de lette etter en gammel skog. En skog der det kunne bo en gammel eik som kunne fortelle dem hva de måtte gjøre for å finne Trussel.

Etter en ukes tid kom de til en gammel skog. Med en gammel eik. Det var en veldig fin skog, med mange innbyggere som var både hyggelige og annerledes. Elka følte seg nesten hjemme. Den gamle eika het Kuercus og var flere tusen år gammel. Skratt og Elka forklarte han hva de var på leting etter, og etter en ukes samtale – han hadde så god tid gamle Kuercus – sa han:

”Dere har så vidt begynt på en lang ferd. Dere har solen og dere har mørke, men dere trenger også planten, fisken, dyret og fuglen. Planten finner dere i byen Tharaneos. I Akademiet der vil det eldste kartet laget med kunnskap og skriftspråk, et vitne om utvikling og framskritt, finnes. Fisken bor på bunnen av Innhavet og eies av en sjønymfe. Ingen husker hva det er lenger og sjønymfer bryr ingen seg om i nyere tid. Dyret må jaktes i fjellene i vest, og kun styrke, sanser og mot vil bringe det ned. Det vil finne dere før dere finner det. Fuglen er skapt av drømmer og kan kun nåes i Eledyns skoger. I frihet svever den høyt over en hver tretopp. Dette gir jeg dere med glede i håp om Trussels nye tilbakekomst til verden. Må ferden bringe dere det dere ønsker”

Ja, ja, da var det bare å sette av gårde igjen. Mot Tharaneos det bar. På veien mot den store byen – for det var virkelig en stor og imponerende by – snakket Skratt og Elka mye om mennesker og byer. Elka lærte veldig mye nytt på turen, og det viktigste hun lærte var kanskje tre ting. - Ikke snakk om haler, - ikke bær din egen ”hale”, - hvis du tviler – ti stille.

De kom til Tharaneos en kveld. De hadde ikke verdier å betale med, så de prøvde å få sove i en stall. Den første natten var i en stall med et surt gammelt muldyr som snorket høyt og prompet hele natta. De byttet stall neste natt. Resten av nettene i byen bodde de i en stall med to flotte hopper og en rottefamilie på fem. Alle gode og kloke samtalepartnere.

Det var ikke vanskelig å finne Akademiet. Bygningen var stor som et fjell. De gikk inn. Ingen stoppet dem. De hadde begge kappe og hette på. De nikket til de de passerte slik de hadde sett viktige menn gjøre til hverandre. De så en kvinne med mange skriftruller under armene og tenkte at det var lurt å følge etter henne. De kom til et stort rom med flere skriftruller og bøker enn det de trodde fantes i hele verden. Så stoppet de og ante ikke hva de skulle gjøre. De gikk ut igjen og satte seg i en mørk krok for å tenke litt. Det kom en musefar forbi og de ga han noen smuler fra et gammelt brød. ”Vi trenger å finne det eldste kartet” sa Elka og så han inn i de små sorte øynene. ”Jeg vet ingenting om dette, men snakk til muggsoppen” pep han og pilte videre. Det var ikke vanskelig å finne noen i Muggsopp-slekta for i nesten hvert eneste hjørne grodde det noen av dem. Muggsopp viser seg å ikke være så veldig smarte, og ikke alltid så hyggelige heller, men snart hadde de funnet ut at det eldste kartet befant seg bak en av de store hyllene i det store rommet, og var ikke lenger i menneskene sitt eie, men i rottene sitt. Den kvelden gikk de tilbake til stallen med uforrettet sak, og tilbrakte natten med å snakke med rottefamilien de nå hadde blitt godt kjent med. De var selvfølgelig i slekt med rottene på Akademiet og tilbøy seg å hjelpe. Rottepappa sin firmenning bodde i Akademiet, og han skulle sannelig snakke med han. Han løp av gårde, mens Skratt og Elka ventet i stallen og fikk tiden til å gå med å flette hoppene sine maner, og hoppe i høyet. Rottepappa kom tilbake med godt nytt. Rottene var villig til å gi fra seg kartet mot et godt bytte. De skulle møte utenfor vestre tårn neste natt, når natten var som mørkest.

Neste dag brukte Skratt og Elka på å titte rundt i byen og de fikk byttet til seg både det ene og det andre. Flere punger, en liten sekk og en pen, men død flaggermus, var nå i Skratt og Elkas eie. Så kom natten, og de kom seg til det vestre tårnet. I det de rundet ytterveggen på vestsiden, var det et underlig syn som møtte dem. Ned fra det øverste tårnvinduet hang det, etter hverandres hale, en lang rekke med rotter. Helt øverst krabbet det en litt større rotte ut av vinduet og begynte sakte å klatre nedover de andre rottene. I munnen hadde han noe som var halvparten i størrelse av han selv. Mens han krabbet nedover kunne Skratt og Elka høre rottene pipe; ”Au!” ”Det var hodet mitt du tråkket på der…” ”Slutt å tre rumpa de på snuta mi..” ”Au…jeg tror jeg brakk en tann!” Etter en god stund nådde han bakken. Det var selveste Rottekongen av Akademiet i Tharaneos som sto foran dem med et pergament i munnen. ”Her er det eldste kartet i Akademiet, det er gammelt og slitt, og ikke veldig bra til å bygge rede med” pep Rottekongen. ”Har dere et bra bytte?” Spurte han videre. Skratt og Elka hadde ikke brukt så mye tid på å tenke på dette da det var så mange andre ting som var spennende i byen, men Elka hadde fått en ide når han nevnte rede. ”Du kan få håret mitt” sa Elka. Hun hadde veldig langt og rødt hår som oftest lignet et rotterede. Rottekongen var strålende fornøyd med byttet og Skratt skar håret av Elka så det ble mye kortere. Det var et underlig skue å se rottene frakte håret, litt for litt, oppover ”rottetauet”.

De hadde kartet, da var det bare å komme seg til Innhavet. Men så enkelt skulle det ikke bli. I det de rundet husveggen kom det to vakter kledd i rødt løpende mot dem. Skratt og Elka snudde seg for å se hvem de løp mot. Det var ingen bak dem. Vaktene var ute etter dem. Nå var Elka veldig redd. De hadde sverd! Skratt og Elka snudde for å løpe motsatt vei, men Elka var så redd at tårene trillet og det begynte å ryke under kappen hennes. Snart hadde skjørtet tatt fyr og gresset var brunnsvidd i en sti etter henne. Hun snudde seg for å se hvor langt bak vaktene var og plutselig sto den enes kjortel i fyr og flamme. De løp så fort de kunne og etter veldig lang tid var de ute av byen. De satt seg ned ved noen trær i utkanten for å hvile. Der og da ble Skratt og Elka enige om at byer ikke var noe for dem. De avla en trolled:

Byen er ei lagd for Elka og Skratt Det var nesten så i saksa vi satt Aldri mer vi i byen skal være Dette vi sverger med Trussel-ære

Skratt og Elka vandret videre vestover langs kysten av Innhavet. Elka kunne ikke svømme så de visste at det var Skratt som måtte finne sjønymfen. Skratt synes det var vanskelig å svømme nedover og enkelt å svømme bortover. Etter hvert lærte hun seg en underlig, men effektiv måte. Hun tok med seg en stor tung stein som hun svømte utover med og sånn kom hun nedover. Det var vanskelig og ganske så farlig dette Innhavet. De visste at det var Tåke der ute så de turte bare la Skratt svømme veldig nært inntil land. De visste ikke noe om sjønymfer. Ingen visste noe om sjønymfer. Ingen husket at de fantes en gang… Elka var vokst opp med skogsnymfer i Nordskogen og Skratt hadde også blitt kjent med dem etter at hun kom dit. Det beste forslaget de hadde var at Skratt svømte naken ut i Innhavet. Nymfer likte nakne vesener… Etter 10 dager og utallige svømmeturer – Skratt så ut som en lys rosin på dette tidspunktet – kom Skratt opp av vannet en sen kveld med et lite men veldig vakkert skjell i hendene. Hun lo og harket opp vann om hverandre. De hadde fisken!

Elka sluttet aldri å spørre og grave om sjønymfer de neste dagene, men snart hadde hun glemt hele sjønymfen. Det hadde ikke Skratt…

Skratt og Elka beveget seg sørover og på veien mot fjellene møtte de to menn kledd i hvitt. De var hyggelige menn som ikke bar våpen, og gjerne delte måltidet sitt med Skratt og Elka. De fortalte at de var menn fra Kiltan på vei til Zantropia og at de hadde reist lengre enn langt. De hadde flere morsomme historier fra sitt hjemland som Skratt og Elka lyttet storøyd til. Neste dag forlot de sine to nye venner ved å bytte de tre lyktene fra Zantropia med en liten haug frukt som mennene kalte appelsiner. De hadde også i løpet av natten byttet et par andre ting (et brev og en pose nøtter) med noen av de fine fjærene de hadde byttet vest for Sargos.

Skratt og Elka kom til fjellene. De gikk inn i en liten hule de tenkte de kunne søke ly i for natten. Hula, som ikke var mer enn en sprekk sett utenfra, ble større og større jo lengre inn de kom I det fjerne kunne de høre noe som hørtes ut som hamring. De var for nysgjerrige til å stoppe nå. Etter en kort stund møtte de den første dvergen. Han satt på toppen av en steinhaug og tørket svetten fra panna. ”Hei dere der. Hva gjør skogsfolk som dere på disse kanter?” ”Vi ser etter dyret vi skal jakte og felle her i fjellene, sånn at vi kan snakke med Trussel” svarte Skratt ”For å felle et dyr i disse fjellene må man i det minste ha pil og bue, eller helst en stridøks. Jeg kan ikke se at dere har noe av dette, og ikke ser dere to underjordiske mye ut som jegere heller” sa Dvergen. ”Jeg er ikke noen jeger, men jeg er best i Nordskogen på å fange Nøttetroll” sa Elka i en litt fornærmet tone. ”Jeg kjenner ikke Nøttetroll, men er de noe som helst i nærheten av Bergtroll så bøyer jeg meg i respekt for hvem som helst som kan fange noe slikt…” sa Dvergen mens han reiste seg og pakket sammen sakene sine. Elka følte seg stolt og nikket til Skratt med et stort smil om munnen. Skratt følte at hun hadde hørt om Bergtroll når hun var liten og hun var helt sikker på at de ikke lignet Elka sine Nøttetroll…

De tilbrakte kvelden og natten med 5 lystige dverger som bodde der inne i fjellet. De elsket sitt mjød og hadde mange flotte historier og morsomme sanger de gjerne delte med Skratt og Elka. For all underholdningen byttet de bort to av sine appelsiner. Det var vanskelig å bytte andre ting med Dvergene, de passet godt på sine ting, men en liten flette med dvergehår fikk Elka byttet til seg før mjøden sluttet å virke. Dvergene pekte ut enkleste veien til toppen av fjellet. Den gikk på innsiden. Som en lang spiral kveilet den seg oppover. Skratt og Elka gikk og gikk. De følte det tok dager, men det var vanskelig å vite, for her var det ingen sol.

De nådde toppen av fjellet når solen sto på det høyeste. For et syn det var for to som var mest vant til skog. Det var en klar dag og de kunne se hele verden herfra. De så hele Innhavet, og enda lengre nord så de flere fjell. Østover var det også fjell og bortenfor dem kunne de skimte Zantropia. Fjell som gikk over i grønne sletter og dyrket mark fylte horisonten sørover. I vest var det duvende grønne åser, skog og mer dyrket mark. Langt der oppe i nordøst var de helt sikker på at de så Nordskogen. Elka lengtet litt hjem, men ikke så mye…

Mens de satt der og beundret verden og dens storhet, ble Skratt helt rar i ansiktet. Som om hun hadde sett et tåkeskrømt. Elka snudde seg for å se hva Skratt stirret på. Der, på en avsats i fjellet kanskje 20 meter fra dem, satt noe av det rareste Elka noen gang hadde sett. Det var et dyr eller vesen. Det hadde grønn pels, og var ca samme størrelse som en kanin. Det hadde store brune øyne, en liten rosa snute og små runde ører. Skratt og Elka synes det var det søteste og mest yndige vesen de noen gang hadde opplevd. Elka begynte å le og da helt plutselig angrep dyret med et grusomt hvesende skrik. Det søte og yndige var ikke lenger der. Øynene var ikke lenger brune, men en dyp rød farge og mange lange spisse tenner satt nå i Elka sin overarm – helt inn til benet. Elka skrek, Skratt skrek og udyret hveste mens det prøvde å tygge på Elka sin arm. Skratt kom til unnsetning og prøvde å dra dyret bort fra Elka. Plutselig slapp det bittet bare for å raskt snu om, hoppe på Skratt og bite henne i halen. Elka fomlet i beltet med den friske armen etter den lille kniven hun hadde fått av Tistel når hun hadde lært å gå. Hun trakk kniven og hoppet på udyret som prøvde å ”spise opp” halen til Skratt. Kniven bommet og traff bare stein, men det var nok til at udyret ble litt distrahert og slapp Skratt sin hale. Det snudde seg mot Elka. Øynene var røde og blikket som et rovdyr som har sett det perfekte byttet. Fra munnvikene rant blod – Skratt eller Elka sitt. Tennene var lange, spisse og dryppende med blod. Elka var så redd at hun skalv, men grepet rundt den lille kniven var hardt og bestemt. Ikke engang dette grusomme vesenet skulle få ødelegge alt nå, de måtte få ordnet Skratt sin hale. Dyret angrep. Elka klarte å hoppe til side og unngikk angrepet, men så snublet hun i sin egen skjørtekant og lua hun hadde på hodet datt ned foran øynene og alt ble mørkt… Elka kunne høre hvordan dyret gjorde seg klart til et nytt angrep bak henne der hun satt nede på kne. Elka visste at nå måtte hun stole på andre sanser enn synet. Hun luktet, lyttet og følte. Dyret angrep i et stort hopp mot Elka sin rygg. Elka var lynraskt rundt og holdt kniven ut foran seg. Hun kjente at kniven møtte motstand. Noe tungt hang på armen hennes. Så kjente hun noe varmt renne nedover armen. Elka slapp kniven og fikk dyttet lua opp så hun kunne se. Der, foran henne på steinene, lå udyret med Elka sin lille kniv stikkende ut av det som tidligere hadde vært et øye. Elka sin arm, og steinene rundt dyret, var dekket med grønt blod. Skratt lå rett ved og holdt seg på halen. De var begge stille lenge. Når de etter en lang stund var sikker på at dyret var dødt begynte de å le. De lo og lo. Rullet rundt på steinene og lot tårene renne mens de hikstet av latter.

De forbandt både Skratt sin hale og Elka sin arm før de kikket nærmere på udyret. Det var ingen tvil om at dette var ”Dyret”. De kuttet av en god bit av den grønne pelsen, og puttet det i en pung, før de satte fyr på kadaveret. Resten av dagen hvilte de, spiste noen appelsiner, og tilbrakte natten inne i fjellet siden det virket sikrere enn ute i det fri.

Neste dag begynte de turen videre nedover fjellsiden, og etter en lang dags ferd, begynte de å nærme seg lavlandet. Fra toppen av fjellet hadde de sett det som var skogene i Eledyn og de visste godt hvilken vei de skulle, allikevel klarte de i løpet av den neste uken å gå i ring. Retning er ikke alltid lett, selv for underjordiske, når de blir lurt på ville veier av spøkefulle småspurv. Etter ennå en uke nådde de skogkanten. Det var en gammel, tett, og klok skog. Både Skratt og Elka merket at den var annerledes også, som om den holdt på gamle sannheter.

De hadde vandret i skogen i 3 dager da de så noe som de begge skjønte ikke var en vanlig storfugl sveve over tretoppene. De var overbevist. Det var fuglen. De så seg ut den høyeste tretoppen i nærheten og klatret opp. Helt øverst i toppen var det bare plass til en. Så valget var enkelt. Det måtte bli Skratt. Hun var lettest å binde fast der oppe i toppen med sin egen hale. Dessuten ble Elka fort litt svimmel der oppe i høyden. Skratt lo når hun beskrev Elka sin ansiktsfarge som fargen på det ene myrtjernet i Nordskogen.

I syv dager og syv netter satt Skratt i toppen av treet og prøvde å fange Griffen når den en sjelden gang fløy over akkurat hennes tretopp. Elka klatret opp og ned med mat i blant, men var rask med å komme seg ned igjen når Skratt hadde fått nye forsyninger. Skratt var sliten, og hadde flere skrubbsår både på halen og bena, når hun så Griffen nærme seg en kveld når sola sto lavt på himmelen. Hun gjorde seg klar. Knøt halen litt hardere. Så – i det griffen svevde litt for høyt over toppen bestemte hun seg. Hun spente fra med bena mot grenene og gjorde et hopp. Hun grep tak i den ene vingen og fikk med seg en neve fjær. De hadde fuglen! Så falt hun…

Men Skratt sin hale var god og ha, for knuta hold og der hang hun. Som et modent eple dinglet hun fra en gren. Elka så det, og etter å ha hoppet litt opp og ned i glede over ”fangsten”, skyndet hun seg opp i treet for å berge sin beste venn. Men Skratt var ikke hjelpeløs der hun hang og dinglet, og i det Elka nådde opp, hadde hun klart å manøvrere seg så opp ble opp og ned ble ned.

De hadde alle seks tingene de trengte. Hva nå?

I to uker vandret de i skog og over åser. De gikk nordover. De snakket med alle de møtte. Kanskje noen av dem visste hva de skulle gjøre nå. Ingen hadde råd å gi, ingen hadde en gang tro på at de kunne få snakket med Trussel. Og absolutt ingen trodde på deres historie om hva de hadde gjort for å komme hit. Skratt og Elka hadde kommet så langt og oppnådd så mye. Nå begynte de å miste motet. Kanskje det ikke var mulig? Kanskje alt bare var en dum drøm?

De kom til en skog. I skogen bodde det et gammelt troll. Det var et lite skogstroll. Ikke mye å se til. Han hadde vorter og små trær voksende både her og der. Men det var et klokt troll, som hadde reist mye, sett mye, og levd i veldig mange år. Skratt og Elka fortalte hele sin historie til Dagmar, som trollet het, og spurte han til råds. Etter en god stund, og for Dagmar sin del en liten trollblund, sa han: ”Dere har lys, mørke, planten, fisken, dyret og fuglen og det er ganske så enkelt hva dere mangler.” Skratt og Elka lyste opp. Kanskje det var håp? ”Dere mangler Stjernen” sa Dagmar, ganske så avslappet. ”Finn stjernen der menneske, magien og skapelsen forenes… Så vil dere kunne snakke med Trussel”

Skratt og Elka så på hverandre. De visste det var sant. Men hvor? ”Gå nord til der menneskebarna er rarere enn andre. Der skogen også er myr. Der byen ikke lengre er og bare to små hus står igjen. Der finner dere det dere søker” Og så la Dagmar seg ned for nok en trollblund.

Neste dag, etter å ha byttet til seg et par fine steiner fra Dagmar mot den døde flaggermusa, var de på vei mot målet. De vandret i 2 uker før de kom til stedet de begge visste var det Dagmar hadde beskrevet.

Og her har de vært nå i 2 måneder. De leter fortsatt etter stjernen …