Den Femte Krigen

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk

Moryel var den yngste av de tre sønnene til den siste kongen av det opprinnelige 7 Kongers Rike. Ebares, den eldste, var stor av vekst, rask til sinne, men like rask til latter. Han drev mye med sverdlek, og hevdet seg blant de ypperste krigerne i landet! Skarus, den mellomste, var mindre av vekst enn sin eldre bror, men smidigere og raskere. Han håndterte bue som ingen andre i landet, og var svært ofte på jakt. Skarus var en spilloppmaker som likte å spøke med de andre i familien og tjenerstaben på slottet. Gjerne lite gjennomtenkte fysiske spøker som iblant gikk ganske galt, men han ble alltid tilgitt fordi alle likte ham så godt. Den yngste sønnen, Moryel, var nokså stille av seg i forhold til sine brødre. Han deltok på treningen som var forventet av kongssønner, men holdt seg mye i de store bibliotekene som fantes på slottet. Han var klok og ettertenksom, og det sies at det ikke fantes noen som kunne beseire ham i kongespillet sjakk! Allerede da han var ganske liten var det kun de ypperste spillerne som hevdet seg mot ham. Kong Seramer holdt mye av alle sine tre sønner, men elsket likevel den yngste høyest.

Da den Femte Krigen begynte fulgte Moryel nøye med på alt som skjedde langs frontene. Kongen og hans menn hadde hele rom satt av til planlegging og strategi, og det ble etter hvert klart at dette var den største trusselen riket hadde stått ovenfor i hele sin lange eksistens. Grensene ble stadig presset innover mot hovedstaden, og Rikets styrker opplevde flere kraftige nederlag, ofte ganske uforståelig. Relativt små fiendestyrker beseiret iblant store hærer ledet av dyktige generaler. Da dro kongen til fronten mot sør, og han sendte sønnene sine mot øst. Mellom seg hadde de det mektige Kyrtfjellet, som ingen kunne krysse. Nord for riket var det høye fjellkjeder der snøen og isen lå fast store deler av året. Ingen store fiendestyrker kunne komme derfra, for passene var lette å forsvare. I vest nådde riket helt ut til havet, og ingen fiende var i stand til å samle nok skip til å invadere kystbyene, til det var de for godt beskyttet.

I sør var Rikets soldater sterkt presset. Fienden angrep igjen og igjen, og forsvarslinjen var i ferd med å bryte sammen. Da kom kongen med mange menn, blant annet et stort antall riddere. De slitne forsvarerne fikk nye krefter og kongen ledet dem i et mektig motangrep som brøt gjennom motstandernes rekker og jaget store deler av fiendehæren på flukt! Riket vant en stor seier den dagen, og håpet ble igjen tent. Fiendens generaler samlet sine styrkene og bet seg fast i et pass slik at fronten ikke kunne forlates. Men kongen presset dem hardt den nærmeste tiden.

Mot øst var situasjonen en ganske annen. Prins Ebares tok umiddelbart kommandoen over et kompani sverdkjempere og dro i strid. Der han kjempet seg frem falt fienden tilbake og den ene flanken til fienden vaklet. Prins Skarus tok med seg et dusin dyktige bueskyttere og dro mot den andre flanken. Der skjøt og drepte de så mange offiserer og soldater at styrkene mistet oversikten og motet og den andre flanken vaklet også.

Men hovedstyrken til fienden sto fast! Der sto de mektigste kjempene til fienden ennå uskadd, og der de rykket frem kastet soldater fra seg våpnene sine og løp for livet. Prins Moryel samlet sine styrker om seg, og bremset noen øyeblikk floden av fiender som kom mot ham. Da kom en skikkelse som for noen så ut som en flammende kjempe med vinger og sverd av ild og for andre som en mektig kriger med lange klør på venstre hånd frem! Der han gikk falt menn om av redsel og de som hadde mot nok til å møte ham falt som gress for ljåen. Prins Moryel innså at han var i ferd med å tape denne kampen, og om han tapte ville brødrene hans bli et lett bytte for denne formidable fienden og hæren hans. Han sendte bud til sine brødre om at de måtte forlate flankene og trekke inn mot hovedstyrken, slik at den ble angrepet fra tre hold. Kun da ville de ha en sjanse til å vinne dette slaget.

Budet nådde Ebares først. Han var lite villig til å gi fra seg en seier på flanken og mente at han ville gjøre bedre nytte for seg om han brøt gjennom og kom mot hovedstyrken til fienden bakfra. Han fortsatte angrepet sitt for han så ikke hvor nær Rikets hær var undergang.

Så nådde budet Skarus. Han var ingen stor sverdsvinger og hadde heller ikke mange slike nær ved sin side. Han kunne ha samlet en styrke og gjort som budet ba om, men valgte å ta sine bueskyttere med seg og fortsette å skyte og drepe offiserer og ledere i fiendens flanker.

Moryel hadde ikke tid til å vente på svar og måtte stole på at sine brødre gjorde som han ba om. Han samlet sammen alt han klarte av krigere og angrep fiendehæren med alt han hadde av menn. Da skikkelsen med ilden og klørne så hæren komme lo han høyt før han snudde seg og trakk styrkene sine bakover. Hadde Ebares og Skarus gjort som budet sa ville han ha møtt Rikets krigere fra tre hold og slaget kunne kanskje endt annerledes, men Ebares var stadig opptatt med den ene flanken og Skarus med den andre. Så Moryel fulgte etter skikkelsen, og fant seg og styrkene sine omringet av fiendens hovedhær. Da samlet han alle sine krigere om seg, og reiste Rikets banner på en liten haug. Så svingte han fanen og blåste i hornet slik at alle skulle skjønne at han var i nød, men ingen verken hørte eller kom. Den fryktelige skikkelsen kom langsomt mot ham. Hans kjemper hugg ned alle som prøvde å yte motstand og til sist sto han foran Moryel. Han rev fanen ut av hendene hans og brølte høyt i triumf! Da ble det dørgende stille på slagmarken, og Ebares og Skarus oppdaget hva som var i ferd med å skje. Skikkelsen tente på fanen og lot den brenne opp foran øynene på Moryel mens han holdt ham fast med blikket. Prinsen sto som fjetret mens fanen brant, men da det bare var aske igjen begynte han stille å synge på en gammel sang av riket, en sang om håp. Og til alles overraskelse vaklet skikkelsen, og tok et skritt tilbake. Sangen ble sterkere og stemmen klarere, og stadig vaklet skikkelsen foran ham. Men så kom en pil farende fra en ukjent soldats bue, og Moryel falt med et skrik. Da stormet skikkelsen frem igjen og kampene fortsatte.

Ebares og Skarus hadde begge sett hva som skjedde, og oppdaget plutselig størrelsen på hæren de hadde mot seg. Da flyktet begge brødrene, og lot brorparten av styrkene sine være igjen. De møttes i flukten og ble enige om å oppsøke faren for å fortelle hva som var skjedd.

Da de så kom til sørfronten fortalte de kongen at Prins Moryel var falt med store deler av hæren sin i et håpløst angrep mot en overlegen fiende, og i sitt raseri og sin fortvilelse lot han sine to sønner være igjen og dro med mange av sine riddere for å møte sin sønns banemann.

Kongen møtte fiendestyrken kun et fåtall dagsmarsjer fra hovedstaden og hjertet i Riket og fylket seg for angrep. Men kongens menn hadde marsjert lenge mens fienden hadde hvilt og forberedt seg godt, og så sint var han fremdeles at han ikke ville vente og forberede seg bedre. For han hadde elsket Moryel høyt, og tapet av sønnen rev ham i hjertet og hindret ham i å tenke klokt. Han red i spissen for sine menn og stilte seg opp foran den store hæren på den andre siden av sletten. Der på slagmarken ropte Kong Seramer med høy røst og kalte sin fiende ved hans sanne navn, og det var Oarkny Ark Arsyk, den fjerde av dødens tjenere, den mektigste herskeren av ildens rike! Da kom ildens kjempe frem og spottet ham og viste ham sverdet og skjoldet til sønnen, begge brukket og ødelagt. Det ble for mye for Kong Seramer og han stormet frem med alle sine menn bak seg, og så raskt red han at han nådde dødens tjener alene. Demonen drepte hesten hans under ham, og kongen kastet lansen og trakk sverdet. Så kjempet de mot hverandre hånd mot hånd, og det var ingen andre som torde bryte inn i den kampen, for den var rask og grusom og ild fra demonen slo ut til alle kanter mens han sloss. Kongens riddere nådde frem til fienden og red inn blant dem som ljåer gjennom gress. Fiendens styrker falt tilbake og vaklet under angrepet, og ridderne presset seg frem. Men så, da Rikets riddere så ut til å vinne snudde de flyktende fiendene seg, nye kjemper kom fra flankene, og drager stupte ned fra himmelen og kastet sin ild mot dem. Ridderne gav ikke opp og kjempet tappert videre. Da lød det en høy latter fra der kongen og demonen kjempet. Igjen ble det stille på slagmarken slik at alle kunne se det som skjedde. Oarkny Ark Arsyk hogg sverdet sitt gjennom hodet til Seramer og kløvet skjoldet hans helt ned til armen! Slik døde den siste kongen i De Syv Kongers Rike. Da falt resten av hæren og demonen marsjerte uhindret mot hovedstaden.

I sør hadde fienden fått nytt mot da kongen dro og angrep på nytt. Ebares og Skarus holdt lenge imot, men da budet om kongens død kom trakk de seg tilbake og innover i riket mens de kranglet seg i mellom om hvem som skulle overta kongemakten etter sin far. De kom frem til hovedstaden som allerede var beleiret og delvis falt, dro forbi og nordover mot fjellene. Fienden inntok byen og ødela Sannhetens tempel der. Da døde Sannhetens gudinne og verden falt inn i en tid fylt av kaos og krig. Hva som skjedde med Ebares og Skarus er uvisst. Noen sier at de i skam sa fra seg navn og tittel og forsvant i historien, andre hevder at de ble funnet av fiendens styrker og drept og atter andre sier at de gikk i skjul og at de to ættene de skapte enda venter på å ta over kongsmakten skulle riket gjenoppstå.

Se også