De syv kongers rike

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk

Legenden om De 7 kongers Rike er ikke en ukjent historie. De aller fleste historikere og beleste har kjennskap til fortellingen, men den er ofte blitt avfeid som en myte. Man kjenner ikke til noen monumenter eller ruiner som kan bekrefte at det har eksistert en nasjon så stor at den dekket hele den kjente verden. Om det finnes slikt er det ingen som har satt det i sammenheng med riket.

Vandrerfolket, som opprettet nasjonen Ulymar 5 år etter Stjernefallet, hevder å være etterkommerene etter kongsslekten i De syv kongers rike.

De syv kongers rike symbol, ifølge fragmenter av et pergament funnet på universitetet i Trichaz

Legenden

For å få en slutt på den Fjerde Krigen mellom mennesker og alver, samlet alvene syv av de beste av menneskene. Disse syv fikk i oppdrag å samle et rike, for på den tiden var menneskenes verden fremdeles uten landegrenser, og verken Ciran eller Malderia eksisterte. Belønningen for et vel utført oppdrag skulle være den vakreste av alle alver som dronning.

De syv satte i gang og samlet hærer rundt seg, bygde slott og trakk grenser, og begynte å strides med hverandre, og verden var i like stort kaos som før. Alvene så på sin plan i skam, og så at de hadde feilet, og de ga opp menneskene. Dette varte inntil en av de syv, den viseste, han som kalles Ulyman i våre krøniker, samlet sine motstandere til et møte. Han så på dem alle og sa: 'Dette er ikke hva de evige ønsket. Vi skulle samle et rike, og lage fred i verden. Slik vi kriger mot hverandre kommer ingen av oss noen gang til å vinne alveprinsessen. Mitt råd er at vi gjør som alvene ba oss, og samler ett rike, og slik legger under oss hele verden i felleskap. Siden kan vi la dem dømme om hvem som skal bli konge.'

Da de Syv begynte å samarbeide, tok det ikke mange år før hele den bebodde verden var under deres kontroll, og alvene gav dem alle prinsessens hånd, og kalte dem alle herskere over De Syv Kongers Rike. Slik gikk det til at riket ble samlet, og et knapt år senere fødtes Emanorus, sønn av syv mennesker og en alvekvinne, og han ble den første kongen. Han arvet alle sine fedres beste egenskaper, og fikk opplæring i alle kunster de hadde å fortelle ham om. Før de døde gav de ham det som i all ettertid har vært rikets kronregalier, og de ble alle gravlagt lang inne i alvenes skoger, noen sier hos skaperen selv.

De syv fedrene som grunnla riket var Eol, lederen, Redol, krigeren, Noab, beskytteren, Mylades, helbrederen, Osym, magikeren, Ulyman den Vise og Syden, den rike.

Emanorus og hans etterkommere levde alle lenger enn vanlige menn, og alle de årene riket var det første og største i verden satt det bare ti konger på tronen etter ham. I dette riket ble Sannhetens gudinne tilbedt som den største av alle guder, og i tre årtusener var kongen også hennes yppersteprest. Riket hadde den største samling av lærdom noen kunne tenke seg, og til og med alvene kom langt bortefra for å studere i bibliotekene der.

Fallet

Så kom den Femte Krigen.

I utkantene av riket, der Malderia, Ciran og Adaan lå før Stjernefallet, samlet det seg hærer av opprørske barbarer, folk som ikke var fornøyd med freden som hersket i verden, og gjerne ville herske selv.

Det kom ingen angrep fra sørøst, for ingen væpnete styrker greide å krysse Kyrtfjellet, men fra øst og sør samlet hærene seg og tvang grensene nærmere og nærmere hovedstaden. Hadde det vært en vanlig krig, ville angriperne blitt slått tilbake med en gang, men fienden hadde skrømt og demoner på sin side, og gudene sov.

Kong Seramer og hans tre sønner ledet forsvaret på hver sin front, kongen mot sør, og prinsene mot øst. Og det var fra øst nederlaget kom. For i spissen for de mørke styrkene var en demon som spredte frykt overalt der han kom, og ingen turte å stå ham imot. Det sies at man så ham som en tårnende skikkelse av ild, med vinger og et flammende sverd som feide unna forsvaret som en brann gjør med tørt høy. Atter andre sier at han var et menneske med en alen lange klør på venstre hånd, med et raseri som var nok til å drive hele bataljoner på flukt.

De to eldste prinsene, Ebares og Skarus, flyktet med sine menn, og lot sin yngre bror Moryel være igjen på slagmarken. De forlot fronten, og dro til sin far og fortalte hva som hadde skjedd, og sa at de hadde stått imot så lenge de kunne, men da deres bror døde med størstedelen av hæren måtte de trekke seg tilbake. Da kongen hørte disse ord tok han dem for sannhet, og raseriet tok ham, og han glemte all sin lærdom og kjennskap til krig. Han tok nesten hele sin hær, og marsjerte mot fienden i øst, for å hevne tapet av sin sønn som han trodde var død. Der møtte han fiendens demoniske leder, og han kalte ham ved hans rette navn. Oarkny Ark Arsyk, den fjerde av dødens tjenere, den mektigste herskeren av ildens rike, ble kong Seramer av De Syv Kongers Rikes banemann.

Sønnene flyktet nok en gang, og mens fienden marsjerte mot hovedstaden både fra sør og øst, kranglet de seg imellom om hvem som skulle ha kongemakten. De beskyttet ikke en gang Sannhetens tempel, og dermed var krigen virkelig tapt, for i de dager døde Sannhetens Gudinne og Riket falt, og verden sank inn i en ny tid fylt av kriger og kaos.

Kongene

Dette er en oversikt over kongene som regjerte riket.

Navn Regjeringstid
Eol 0 - 35
Redol 0 - 35
Noab 0 - 35
Mylades 0 - 35
Osym 0 - 35
Syden 0 - 35
Ulyman 0 - 35
Emanorus 35 - 500
Maenyr 500 - 828
Molyn 828 - 1130
Ulyn 1130 - 1392
Delys 1392 - 1604
Nyale 1604 - 1815
Reman 1815 - 2022
Erys 2022 - 2227
Ysude 2227 - 2426
Bearn 2426 - 2602
Seramer 2602 - 2731

Se også