Balladen om verdens dårligste sverd

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk

"Balladen om verdens dårligste sverd" ble i sin helhet skrevet av dikteren og eks-leiesoldaten Therold Blåfoss under et opphold på Arans hus. I følge forfatteren er balladen er i stor grad basert på egne opplevelser (i og med at han selv en del av sin tid som leiesoldat eide nevnte sverd), men det skal innrømmes at teksten tar seg visse friheter i retning av å forenkle kjennsgjerningene.

Melodien, in-laiv skrevet av Harald fra Fossen og tilrettelagt for denne sangen av Isolde og Wolfgang Greiss, er en vag omskrivning av "Håkon den Gode" -- men teksten passer like godt til å bli deklamert som dikt, slik den ble i Therolds opprinnelige framførelse en sen morgen på Arans hus.

Tekst

Det var en gang en farlig smed, ja fryktet i hvert hjem,
Dog ikke var han voldelig, ei heller særlig slem.
Nei, andre grunner var det til at folket fryktet ham:
Han var så dårlig i sitt fag at det var rent en skam.

Hvis en plog han skulle smi, eller hest han skulle sko,
Ble hestens sko så vridde at den måtte gå på to.
Og plogen så mer ut som noe keshisk tidsfordriv,
Den ene gang man brukte den så tok den fire liv.

Men smeden var en stabeis og ga slettes ikke opp.
Om evnen var elendig, så var viljen helt på topp.
Han ga seg selv en utfordring han mente var ham verd:
Han ville lage verdens aller mest storslåtte sverd!

I fire lange måneder han jobbet og han slet,
Til klangen i fra ambolten lød mer som en trompet.
For metallet var elendig og hans verktøy ikke godt,
Men smeden selv syntes riktignok at allting gikk svært flott.

Den femte måneds første dag var verket hans så endt.
Han bar det ut av smia og var veldig, veldig spent.
Da sverdet først så dagens lys skalv alle mann av frykt;
Det sies at selv himmelen gråt fordi det var så stygt.

For slikt et sverd, det hadde intet menneske noengang sett:
Eggen den var ikke krum, ei heller var den rett.
Balansen var så dårlig at i hver en sverdkamp, da
Gikk huggene stikk motsatt vei av den man ville ha.

Metallets farge var omtrent en sykelig slags grønn,
Og sverdets sang var mere som et dypt fortvilet stønn.
Ja, sverdet var ubrukelig og sverdet det var fælt,
Men smeden smilte storfornøyd og hadde intet lært.

Men ingen ville ha det sverd som smeden viste fram.
(Det skjønte han slett ikke, og han syntes det var en skam.)
Et sverd man ei kan bruke er en latterlig idé,
Og folk som det ble budt begynte også snart å le.

Til slutt kom en soldat som manglet våpen til sin dåd.
Han hadde mistet sverdet sitt; så ingen annen råd
Enn å kjøpe smedens sverd, men han angret snart det der:
Han drepte ingen fiender men kun sin egen hær.

Og sverdet ble så gitt bort og gikk snart fra hånd til hånd.
Den krigeren som svingte det kom alltid helt på bånn.
Til slutt en leiesoldat ble det tvunget til å ta,
Men da han kun var grensevakt, så gikk det nesten bra.

For han trakk knapt det sverdet på nesten et halvt år,
Så ingen av hans venner fikk av ham sitt banesår.
Men sverdet var en plage, selv når det ei ble brukt:
Å bære på den tyngden, det var nesten som en tukt.

Men lykke over lykke! Da vår mann til slutt dro hjem,
Han støtte på en kjeltring som skyndsomt ilte frem.
Og kjeltringen stjal sverdet, og dernest stakk han a',
Så leiesoldaten var fri! Han jublet og var glad.

Og siden er det ingen som det sverdet mer har sett.
(Skjønt det skal også innrømmes at ingen vel har lett.)
Men skulle du nå finne det en gang, så hør på meg:
Ta det ikke opp, men la det bli, og gå din vei!