A highwayman's guide to Lothbardien

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk

Dato: År 15 ER

Dette er et kvasi-inlaiv dokument som ikke har vært i spill.

Merk at informasjonen for det meste er utdatert, dokumentet beskriver situasjonen i år 15.

A Highwayman’s Guide to Lothbardien

Den første vinteren etter at felttoget mot Lothbard var over og den malderiske knyttneven snudde nesa hjemover var det mye aktivitet i området. Nye og gamle nasjoner hevdet sin rett, og massevis av små og store flokker væpna menn og kvinner reiste rundt. Noen var innleide vakter og ansatte for karavaner og handelsfolk på veg til å utvide markedet sitt, noen tidligere soldater som heller ville bli enn å vende hjem til permittering i et nærmest ruinert hjemland, noen få bardere som greide å lure seg unna Alliansens speidere... og enkelte andre entreprenører og fagfolk i et av verdens eldste yrker: Landeveisrøveriets edle kunst.

Krigen handlet om penger. Karavaneveien fra Malderia i sør til Trichaz og senere Kroam i nord var den viktigste grunnen til at Lothbard ble kastet fra makta og jaga ut av landet, og nå som krigen var over startet en enda farligere kamp om fred, en kamp som ble kjempet både i herskapshus, i militærforlegninger, i skyggefulle bakrom på lugubre vertshus, og ikke minst langs landeveien. For selv om veien var trygg for Lothbard, hindret ikke det andre i å prøve å hogge ut en liten nisje for seg selv. Landeveisrøvere fantes det mange av etter hvert som Alliansen trakk seg ut av området, og det ble klart for de fleste at dersom en ny nasjon skulle ha noe som helst håp om overlevelse og anerkjennelse måtte den kontrollere veiene.

Karavaneveien strekker seg fra Malderia i sør, rundt Eledyn gjennom Althéas vestligste områder, nord gjennom Prinsefallet og inn i Vilkafjord by for deretter å fortsette nordover gjennom Ophrien og opp langs elvene til Archaz i Ulymar. Selv om langt fra hele denne strekningen har den samme standarden som de gamle kongsveiene går det mye trafikk langs denne ruta, og det er store verdier i bevegelse til enhver tid.

Så, hvordan er det å være landeveisrøver i Bardia?

De store pengene er selvfølgelig å hente langs karavaneveien, men for enkelhets skyld begynner vi med de minst lukrative områdene. Utålmodige lesere må gjerne hoppe fremover…

Kastarundt

Kastarundt er det villeste og mest karrige fjellområdet sør for Andhra Kesh, og er så ulendt og uframkommelig at ingen med vettet i behold ønsker å bo der. Noen gjør det likevel, og det er først og fremst tre typer folk.

For det første er det de som kaller området sitt hjemland, et lite folk på noen få tusen sjeler som holder til i de bratte fjellsidene. De ledes av Kong Ion – visstnok en tidligere leiesoldat – og har en slags uoffisiell velsignelse fra Alliansen etter at Ions folk førte en av de malderiske lansene gjennom fjellene i starten av felttoget.

Den andre gruppa er folk som har en grunn til å gjemme seg. Enten de er rømlinger, desertører, djevledyrkere, bardere eller andre fredløse er juvene og dalene i Kastarundt mer enn mange nok til å skjule seg i lang tid.

Den tredje og ferskeste gruppa er lykkejegere. Det sies nemlig at det er funnet gull i noen av fjellene, og langs stiene og veiene vest i Bardia er det flust av godtroende fjols. Og selvfølgelig en og annen som faktisk vet hva han driver med…

Uansett er det foreløpig ikke mye å hente i dette området. Fjellgeitene har ikke mye gods og gull, og er hissige til å forsvare det de har. Rømlingene og einstøingene har også lite, og har mer enn god nok grunn til å skyte først og spørre etterpå. Det eneste beitet for små bander er en og annen heldig gullgraver på vei hjem til sivilisasjonen for å nyte fruktene av slitet sitt.

Sørlige Vilkafjord

Vilkafjord er det klart største av områdene som var under Lothbards styre, og mye av landet er folketomt eller jordbruksland. Den sørlige delen er den tynnest befolka, for her ble mange bygder og jorder brent i begynnelsen av krigen, og mye av det som var igjen av vilt og mat ble jaktet ned på Knyttnevens marsj nordover. Forsyningsveien går fremdeles så strak som mulig fra nevens hovedleir rett nord for Eledyn til Vilkafjord by, og skysstasjoner og vertshus er spredd jevnt utover, noen av dem med små men voksende landsbyer rundt. Dette er den raskeste veien sørfra, men fordi man enten må fraktes med båt eller ri gjennom Eledyn for å ha nytte av den er den lite brukt til store transporter. Enkeltreisende, sivile ilbud og malderiske militære meldinger bruker derimot veien ofte. Den stadige militære trafikken gjør røveri langs denne strekningen til tålmodighetsarbeid med uforutsigbar risiko, men potensielt høy avkastning.

Vilkafjord By

Lothbards tidligere hovedsete har nå blitt det største og minst oversiktlige byområdet i hele Bardia. Den eneste byen i landa rundt Innhavet som er på om lag samme størrelse er Altheas hovedstad Tharaneos, og mange mener at den er mindre – iallfall om man teller med alle som bor i telt og brakkebyer rundt den opprinnelige bebyggelsen. Vilkafjord er Alliansens administrative hovedsete i Bardia, hjem for tusenvis av flyktninger, og er i tillegg full av private handelsinteresser fra alle land. Loven er streng, men urettferdig, og hvem som egentlig skal håndheve den er i mange sammenhenger uklart.

Det er i praksis Vilkafjords Råd som styrer byen. De har støtte i befolkningen, har loven definert og klar, har vektere til å håndheve den og planene klare for byutvikling i framtida. Men fordi de ennå ikke er formelt anerkjent av Alliansen som øverste myndighet – på grunn av Altheiske tidsrammer og Vilkafjords administrative status – har de liten makt å sette bak planene sine. Vektere – som også er leger og helbredere – patruljerer gatene og leverer bråkmakere til militær arrest i Allianseleiren og maldererne bokfører det hele som borgerarrest. Det funker til en viss grad, men er uoversiktlig og treigt. Paradis, med andre ord...

Kjente steder:

Lothbards Hode – Barderhuet
Bra sted å få jobb og høre nytt. Mye politikk i krokene.
Ølberget
Øl og vold og skamslåtte bønder...

Nordlige Vilkafjord

Området mellom Vilkafjord By og Ophrien er av de mer tungt trafikkerte. Samtidig er det få veier av god kvalitet der ennå, så mye av trafikken må gå i kronglete og upålitelig terreng. Karavanejobbing i dette området kan være svært lukrativt, men den erfarne fagmann vet at om det blir for mange jobber risikerer man at Alliansen sender militære styrker for å rydde opp. Dette er dårlig for forretningen, for å si det mildt. Jobber i området blir forsøksvis kontrollert av Ambrosius van Baas, en bandeleder med økende status og berømmelse.

Ophrien

Fintfolket i Ophrien blei kraftig redusert under Lothbard. Mange mistet livet i mislykka motstandskamp og enda flere måtte flykte fra landet. Restene av den opprinnelige overklassen flyktet til Ulymar, mens den mer militære lavere overklassen og viktige figurer i embetsverket holdt ut lenger før de stakk sørover og etter en stund endte opp i Malderia. Nå etter krigen er overklassen tilbake, og landet har ulymarsk hjelp og støtte til å trygge egne grenser og trafikk.

Folk i Ophrien er arbeidsomme, sparsomme og gjestfrie mennesker, noe som har blitt flittig utnyttet av fagfolk i området. Dette har naturlig nok gjort dem noe skeptiske til fremmede, og når det i tillegg er en del ulymarske soldater og stifinnere i landet er det for tiden lite å hente der. Men om man har politiske interesser er dette et meget interessant område for tiden. En potensiell faktor i det store spillet, uerfarne lederfigurer med internasjonalt press fra alle kanter. Om man spiller sine kort riktig risikerer man å sitte igjen med en god del makt og midler på slutten av dagen.

Det er relativt mye folk i landet, til å være slått ned av Lothbard flere ganger og siden være slagmark for avslutningen av felttoget, men det er likevel mye urørt og ubefolka villmark. Ophrinere har ofte store familier og trives bedre i landsbyer enn på bygdeland.

Prinsefallet

Prinsefallet fikk navnet sitt på grunn av tre herskere Lothbard nedkjempet da han tok makta i området. Området er fremdeles delt i tre og er for tiden under altheisk kontroll. Den Altheiske Lanses hovedsete er i den gamle borgen til Kimbard SkjeggøksØkseborg – som ligger der grensene til Vestlige, Nordlige og Sørlige Prinsefallet møtes. Hele Prinsefallet var før krigen åsted for mye av skyggekrigen mellom ymse halvoffisielle og halvlovlige organisasjoner og grupper, og de fleste som bor der har utviklet en sunn skepsis til overdrevent gavmilde og vennlige fremmede, særlig de som går med rare hatter.

Vestlige Prinsefallet

Er – som sør i Vilkafjord – fremdeles preget av Lothbards tilbaketrekning i begynnelsen av krigen, men nye gårder og landsbyer har dukket opp, og både gamle og nye innbyggere har gått inn i den nye tida med stort pågangsmot. Veien fra Vilkafjord deler seg i dette området. Ei grein går østover mot Tharaneos og ei går sørover mot Malderia. Det er følgelig svært mye trafikk i området, og den lille landsbyen Orvad – ved vadestedet over Skuggelva – er bare ett av mange småsteder som har vokst seg større langs veiene. Det meste av trafikken her er større malderiske og altheiske karavaner, og de fleste av dem er godt bevoktet. Men med en god plan og nok folk er det lassevis med penger å hente her... Mange malderiske handelsmenn har interesser i området, og det sies at en del av dem er eller var en del av Adalsteins apparat. Om de nå arbeider fritt eller fremdeles er koordinert av én hjerne er usikkert.

Østlige Prinsefallet

Var tidligere det ciranske hertugdømmet Hopfen, og består for en stor del av tidligere ciranere. De liker naturlig nok ikke malderere, men er heller ikke videre begeistret for den nye makta i Kiltan. I tillegg er det ingen hemmelighet at kongen av Althea sikler på nytt land, så fyrsten står ganske alene i storpolitikken. De vil helst være selvstyrte under den nye Fyrsten av Uder-Hopfen, og slik er det også i praksis allerede. Uder-Hopfen selv er rådgiver for den Altheiske administrasjonen, men hvordan dette blir i framtida er vanskelig å spå om. Dersom Alliansen er tro mot sine edle hensikter kommer Hopfen til å bli et land styrt av adel, der reell makt og den største rikdommen er fordelt på noen få av fyrstens utvalgte.

Sørlige Prinsefallet

Er det mest uoversiktlige området i Bardia. Det består av mange små samfunn uten felles historie. De ble først med makt forent under en konge etter tåkeflommen, og kort tid etter kom Lothbard og overtok. Althea vil gjerne innlemme dette området i sitt eget land, noe de lokale har delte meninger om. De fleste bryr seg ikke, men enkelte har sterke meninger både for og imot. Karavaneveien går her gjennom flere egenrådige områder, og det finnes foreløpig ingen enhet som står fram som en sannsynlig framtidig myndighet i området. Den altheiske hæren har god kontroll på området for tiden, men hvordan situasjonen blir når de trekker seg fullstendig ut er en annen sak. Hvis de trekker seg ut…