Vandrerfolket

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk

Vandrerfolket er etterkommerne av kongsslekten i De 7 Kongers Rike. Da Riket falt sverget lederen av folket, Moryel, en ed om å hevne seg på demonen som drepte den siste kongen, å samle de sju kronregaliene som ble borte, og å gjenopplive Sannhetens gudinne. Først da skulle folket gjenreise riket. Eden inkluderte hele hans slekt og følge. Siden har folket vært på vandring rundt om i verden, alltid ute etter å oppfylle løftene som ble gitt.

År 5 e.S samlet folket seg på slettene utenfor Archaz, etter bud fra høvding Ciril. Han fortalte at som en følge av hendelsene rundt Stjernefallet var hevnen mot Oarkny Ark Arsyk fullbyrdet, fire av kronregaliene var kommet til rette og Sannhetens gudinne var gjenfødt. Dette var tidspunktet man hadde ventet på, til tross for at man fremdeles manglet tre regalier. Folket brukte den sommeren på å rense området nå kjent som Ulymar for banditter, røvere og andre ugjerningsmenn som hadde slått seg til der. Da den jobben var gjort erklærte Ciril at hans sønn Ciaran skulle bli konge over det nye landet.

Det bodde en del mennesker i området fra før av. Noen av disse tilhørte vandrerslekten, men langt de fleste gjorde det ikke. Vandrerfolket er altså en stor slekt, etterkommere av kongene i De 7 Kongers Rike. Resten av menneskene i Ulymar er ikke Vandrere. Både Vandrerne og de andre innbyggerne i Ulymar er Ulymarske borgere.

Om Vandrerfolket

Fordi Emanorus var sønn av en Alv er det alveblod i årene til hans etterkommere. Dette gjør at mange av dem lever lenger enn normalt, og at de er mindre plaget av sykdom. Kongsslekten er den som har rettest slektslinje mot Emanorus, og har dermed mest alveblod i årene. Å ha mye alveblod blir gjerne kalt "å være av sterkt blod" eller "å være sterk i blodet". Andre Vandrere er i større eller mindre grad sterke i blodet, avhengig av hvor nært eller fjernt de er beslektet til kongefamilien.

Ciril, den niende høvdingen, og hans bror Cober valgte å gå inn i tåka en tid før Stjernefallet, for å finne svarene de lette etter der. De var involvert i en rekke hendelser i Løgnens rike, og da de kom ut igjen erklærte høvdingen at letingen var over og at Riket igjen kunne reises. Kort tid etter dannet folket nasjonen Ulymar.

Lynne og oppførsel

Vandrerne har en historie og tradisjon som går svært langt tilbake i tid, både som et vandrende folk og som den største nasjonen verden har sett. Det siste er det ingen normale, levende mennesker som har noe forhold til annet enn gjennom historier og sanger, så det er vandrerhistorien som er mest aktuell for hvordan folk oppfører seg. Å være på vandring betyr i mange tilfeller at man blir tatt for å være boms, landstryker eller Kyrthani. Derfor er de fleste vandrere høflige, vennlige og tar seg bryet med å lære de lokale skikkene til stedene de besøker for å unngå slike feiltagelser. De har en tendens til å være vennlig overbærende når de blir konfrontert med krasse og ekstreme uttalelser, men ikke hovne og nedlatende.

Når en vandrer har blitt litt "husvarm" og folk ikke lenger er fryktelig skeptiske har han en tendens til å begynne å flørte. En ulymar flørter for at motparten skal føle seg vel, verdsatt og vakker (vvv), ikke for at han skal få noe mer ut av det hele enn en hyggelig samtale og en god flørt. Flørten går ofte på blikk, forsiktig invasjon av personlig område og oppriktige komplimenter.

Når man kommer litt under huden på en ulymar er hun svært stolt av sin historie og tradisjon. Uvitenhet er en unnskyldning for å tråkke på denne stoltheten, ignoranse er ikke en unnskyldning.

Dans, livsglede, øyeblikkets vidunder og tydelig tilstedeværelse er alle gjenkjennende trekk ved en vandrer. Når ens historie forteller om fallet til et så gammelt og mektig rike har man lært å ta vare på det man har her og nå.

Stifinnere

Noen av Vandrerfolket kalles for Stifinnere. Disse har sjelden fast bolig, men er stadig på farten. En Stifinner er ofte enda mer skogsvant enn Vandrerne vanligvis er, og sitter vanligvis på et utall gamle og nye historier om fjern og nær. Det sies også at mange av dem er mye eldre enn de ser ut til.

Unge og gamle

Også blant vandrerne er det nokså tydelige generasjonsforskjeller. De unge er stort sett fornøyde med at vandrerne endelig har fått landet de har ventet på så lenge. De er ivrige og klare for å reise kjærringa, nå skal landet bygges! Verden er ikke det den engang var, men verden kan endres! Riket skal atter gjenoppstå og det er i blant vanskelig å skjønne hvorfor de eldre skal vente så lenge før ting skjer. Tiden er kommet!

De eldre er mer forsiktige. Landet er ryddet men jobben er bare såvidt begynt, det er ingen grunn til å løpe før man har lært seg å gå. Tid er det eneste det er nok av. Det er ofte viktigere å ha beina solid plantet på jorden enn å ha hodet svevende oppe blant skyene. Verden er ikke det den engang var, det er ganske riktig. Og verden har en tendens til å ville motsette seg forandring. La oss heller se hva som skjer, så ordner det seg nok til slutt.

Kultur

Klær og utseende

En ulymar har flere måter å kle seg på. Folket har vært på vandring lenger enn noen nasjoner i dag har historie, og det gjør sitt for moten. For en ulymar på vandring er det om å gjøre å være mest mulig praktisk. Enkle, bruksvennlige klær i naturfarger er mest normalt. Bukser for menn og bukser eller skjørt for kvinner, (valgfritt, men skjørt er faktisk mest normalt). Over har de alt fra skjorter med store ermer via ingenting på varme dager, (menn, stort sett), til kjortler. Kapper, kutter og liknende er ofte brukt i røffere vær. Flatbremmet hatt er også fint mot sola. Tenk vanlig, fantasy hverdagsklær. En ulymar som har vært mye i Althéa eller Malderia vil kansje kle seg deretter.

Når en vandrer skal bli over natten som gjest, eller er på fest, eller skal ta seg litt godt ut, ser de gjerne litt annerledes ut. Gutta trekker på seg pene bukser med svært høye liv som er nokså vide nederst for at man skal kunne ha støvler på under. Støvlene er gjerne med litt hæl, slik at det blir bra med lyd når man danser. Rundt livet knytter man et stykke silke i klare farger. Fargene er gjerne rødt, blått eller grønt, men andre farger forekommer. Over har de gjerne skjorte med snøring og vide ermer, kanskje med en stram vest til, men det er ikke påkrevet.

Jentene har ofte bluser med vide ermer, lange og vide skjørt og sko med hæl. Kjoler forekommer også, med god vidde i skjørt og volanger/kapper nederst. De bruker ikke snøreliv til festklærne.
Tenk nedtonet flamenco, (ikke dorull-flamenco :)). De fleste farger forekommer, men man begrenser seg normalt til to eller tre pr. antrekk, med én farge som basis (man har da stil). Dingel-dangel er på et minimum.

For inspirasjon se også vandrerkostymeskisser
(Alt som ser spansk ut er bra, men glorete som sigøynere er ikke bra. Hverdagskostymene i filmen The Mask of Zorro er ypperlig som inspirasjon for både jenter og gutter.)

Dans og musikk

Vandrerfolket har en gammel og tradisjonell dans som de kaller Eols dans. Dansen er i utgangspunktet en pardans, men kan også danses alene, eller av flere. Man kan danse til musikk, eller kun til en rytme som klappes og trampes.

Fordi folket kommer fra og har vandret over hele den kjente verden synger vandrere alle mulige slags sanger, og spiller et bredt spekter av musikk.

Hilsemåter

Se også: Ulymarsk etikette

Vandrerfolket har en hilsetradisjon som går langt tilbake i tid. Tradisjonen er delt inn i tre måter å hilse på, fra formell til svært uformell. Man benytter seg alltid av minst en av de to formelle.

Formell hilsing:
Formell hilsen gjøres med en tredelt bevegelse med én hånd. Man peker (med hele hånden, ikke bare fingeren) først mot himmelen, så mot munnen sin, så mot hjertet. Hilsenen skal symbolisere "For Skaperen" (himmelen), "Sangen" (munnen) "og Sannheten" (hjertet).

Er man av sterkt blod tapper man gjerne hånden to ganger mot hjertet.

Denne hilsenen kan gjøres til en gruppe mennesker, f.eks. alle i et rom. Man ser da gjerne på den med høyest status (om noen) i gruppen når man hilser.

Mindre formell hilsing:
Den som åpner en hilsen holder ut begge hender med håndflaten opp, den andre klemmer begge. Den med høyest status bestemmer hvor lenge man skal holde, og om det blir markert med alvorlig mine, et glimt i øyet eller annet.

Status er en gitt rekkefølge:

  • Konge
  • Dronning / Prinser / Prinsesser
  • Skattmester / Hærsjef / Stifinnersjef / Andre embedsoverhoder
  • Markherre
  • Lensmann

Det er ikke normalt med statushilsen under Lensmann. Merk at denne type statushilsen kun gjelder for Vandrere som også er en del av dette hierarkiet, ikke for embedsfolk som ikke er Vandrere.

Uformell hilsing:
Etter en formell hilsen er det vanlig at Vandrere som er nære i slekt eller vennskap kysser hverandre tre ganger på annenhvert kinn. Dette gjøres ofte i kombinasjon med den mindre formelle hilsenen.

Tiltaleformer

Se også: Ulymarsk etikette

Vandrerene har et par tiltaleformer som brukes mellom slekt eller nære venner, enten personlige eller venner av familien. Disse er basert på spanske ord, hvor a-endelser er feminine og brukes til damer, og o-endelser er maskuline og brukes til menn.

1) Tia/Tio
Tia betyr egentlig tante og Tio betyr onkel. De brukes enten alene som erstatning for navnet, eller settes før personens navn.

Dette er en benevnelse som brukes til vandrere som er eldre enn en selv, og som man har respekt for. Ofte brukes det som en kjærlig benevnelse, kaller man noen Tia eller Tia + navn gir man uttrykk for "jeg er glad i deg og respekterer deg". Det er altså en måte å gi en person en liten grad av forrang på, uten at det ligger noe formelt i det. Man kan enten bruke det hele tiden til en person som en vane, eller bare tidvis når man ønsker å markere at man stiller seg under personen i en spesifikk situasjon, for eksempel hvis man gir seg i en diskusjon.

Tierra, høvding Cirils kone og kong Ciarans mor, ble stort sett bare kalt Tia av alle. På grunn av sitt generøse vesen og sin gjestmildhet ble hun en slags tanteskikkelse for hele vandrerfolket.

2) Cara/caro
Cara/caro betyr kjære. Denne brukes blant likeverdige eller fra en Tia/Tio til den som har brukt tiltaleformen Tia/Tio. Dette er kun en kjærlig eller vennskapelig benevnelse; man kan for eksempel ikke markere at man føler seg over en person i rang ved å kalle dem cara/caro.

Giftemål

For et folk på vandring kan kjærlighet og ekteskap fort bli en utfordring. Dersom en Vandrer er så heldig å finne en partner som også kjenner vandrertrangen er det lettere, men det er en vanskelig livsstil å opprettholde dersom paret får barn, både før fødselen og de første årene etter. Det er dermed normalt at vandrere som finner en livspartner slår seg til ro, i det minste for en periode.

På grunn av dette er det vanligste symbolet på at en Vandrer er gift at han/hun har en liten nøkkel hengende i et kjede rundt halsen. Nøkkelen symboliserer at man har fått tilhørighet til et permanent sted, et hus, selv om dette ikke alltid er tilfelle.

Se også