Uder-Hopfen

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk
Uder-Hopfen
Landsansvarlig: Elin Nilsen
Kart over Uder-Hopfen
Verdenskart med Uder-hopfen markert
Kart over Uder-Hopfen
Detaljert kart
Hovedstad Uder
Offisielt språk Ciransk
Folkenavn Udere, Hopfere eller Uder-Hopfere
Styreform Hertugdømme
 -  Hertug Wilbert van Uder
Uavhengig
Viktige historiske hendelser:
 -  Anerkjent av den TriNasjonale Allianse År 15 e.S 
 -  Allianse med Ulymar Høsten år 19 e.S 
 -  Krig med Starvald Tidlig sommer år 20 e.S. 
Innbyggere
 -  År 17 e.S-estimat 20-25 000 


Uder-Hopfen er et gammelt Ciransk hertugdømme som ved Stjernefallet blei skilt fra resten av landet. Den nåværende hertugen har tatt avstand fra den nye Debankirken og har lite offisiell kontakt med Kiltan.

Det nylig selvstendige landet ligger mellom Starvald, Innhavet og Althéa, (området het "Prinsefallet" da det var en del av Lothbardien), og har nylig inngått en allianse med Ulymar. Med dette viktige unntaket har landet dog dårlig med politiske allierte i og utenfor regionen.

Historie

I veldig gamle dager i det gamle Ciran lå to små hertugdømmer som het Hopfen og Uder. Som i resten av Ciran hersket her et undertrykkende føydalsystem med sterk adel og maktesløse bønder. De lå godt tilbaketrukket fra grensa til Malderia, og merket mer til sine bagatellmessige, men oppslukende interne stridigheter enn til internasjonale konflikter. Ca hundre år før Omveltningen inntraff det noe ganske skandaløst – Katrijn van Uder, tenåringsdatteren til hertugen av Uder, ble gravid etter en dekadent fest med de adelige i landsdelen. Når barnets far viste seg å være den tilårskomne hertugen av Hopfen, som hadde blitt enkemann samme år, førte det til flere krisemøter med representanter fra de to adelshusene og fra statsadministrasjonen. Situasjonen ble løst ved at en ganske ydmyket Maikel Mastenbroek gikk med på en sammenslåing av de to hertugdømmene, og på å overføre sin makt og sine eiendeler til van Uder-familien. Den offisielle forklaringen som ble gitt var Mastenbroeks mangel på arvinger, samt forenkling av administrasjon. Det hele var litt ullent, og det ble snakket om i krokene. Katrijn ble i all hast gift med en ung adelsherre som aldri så vidt man vet stilte spørsmål ved det påfallende korte svangerskapet.

Med unntak av noen lavmælte, misfornøyde kommentarer gikk overgangen smertefritt, men udere og hopfere har beholdt sine lokale identiteter, og selv om forskjellene stort sett går på småting som lokale mat- og drikketradisjoner er de alltid bevisste på hvor hverandre kommer fra.

Nyere historie

Da tåka smøg seg tilbake etter omveltningen var det, som i resten av verden, stor forvirring. Mye var som før, men det var ingen tvil om at noe ikke var som det skulle. Det gikk ikke lang tid før de oppdaget et par ting:

Ciran var ikke der mer, og det var ikke presteskapet heller.

Hertugen av Uder-Hopfen, Cornelis van Uder, la inn en god innsats for å få sitt lille rike på beina. Men akkurat da han var i ferd med å lykkes dukket Lothbarderne opp. Hertugens styrker kunne ikke måle seg med den barbariske framferden til røverkongens menn. Cornelis ble drept av Lothbard selv, og folket følte seg motløse og fortapte under okkupasjonsmakten. Cornelis’ sønn Wilbert var fortvilet over situasjonen, og klarte etter hvert å organisere en motstandsbevegelse bestående av adel og bønder side om side. Da Den Trinasjonale Allianse presset røverstyrkene ut fikk Wilbert van Uder både eiendeler og tittel tilbake, og selv etter at Uder-Hopfen fikk sin selvstendighet har Wilbert, nå landsoverhode, valgt å beholde hertugtittelen.

Så der ligger det lille landet. Inneklemt mellom Althéa, mer Althéa og littegrann Althéa og vet ikke helt hvilken retning framtida vil ta. Men foreløpig rir Uder-Hopfen på en bølge av seiersoptimisme. I hvert fall de fleste.

I løpet av år 18 e.S. har Wilbert van Uder vært på tre statsbesøk til Ulymar, for å forsøke å få til et politisk ekteskap med en av kong Ciarans slektninger. Kulturforskjeller spilte inn og gjorde dette vanskelig. Tidlig høst 19 e.S. kom det dog frem at Hertug Wilbert van Uder hadde forlovet seg med Mariastella Ramirez - en slektning av Kong Ciaran av Ulymar! De to rømte visstnok fra Ciarans hoff og reiste rundt i Ulymar på eventyr før de giftet seg. Selv om dette nok ikke var slik hoffet hadde sett det for seg, har Ciaran gitt sin velsignelse til ekteskapet, og Ulymar og Uder-Hopfen er nå offisielt allierte.

Etter at Althea i 18 e.S. tillot innbyggere i Yl-Taran å velge selv hvordan de ville styre seg har Uder-Hopfen ytt en del innflytelse på å sikre seg noen naboområder. Dette er først og fremst på initiativet til enkeltadelige som ønsker å skaffe seg lokale herskere som vassaler.


Tidlig på sommeren år 20 e.S. bryter det ut krig mellom Starvald og Uder-Hopfen! Årsaken er sammentreff mellom riddere langs den noe uklare grensen, og en noe ineffektiv diplomatisk kontakt mellom de to nasjonene. Krigen varer frem til våren 21 e.S. da de to mindre landenes allierte får frem en fredsavtale. Denne er dog et hastearbeid, og gjør antakelig lite for å blidgjøre de som har mistet venner og familie på de respektive sidene. Ambisiøse adelige har dog atter begynt å vendt sine blikk sørover for mulig ekspansjon.

I løpet av 21 e.S. sverger flere lokale herskere fra tidligere Yl-Taran troskap til Uder-Hopfiske adelige - med et ridderslag på kjøpet.

Styre og stell

Som en følge av Wilberts status som motstandshelt har folket blitt mildere stemt overfor adelen. Etter stjernefallet har Uder-Hopfen også blitt rikere på ressurser, og bøndene skatter dermed en mindre andel av avlingene sine enn før, noe som har ført til et mer velfungerende føydalsamfunn enn det tidligere regimet var.

Hovedkriteriet for Uder-Hopfens selvstendighet var selvsagt at de kunne garantere for sikkerhet for og vedlikehold av karavaneveien. Til dette, og fordi landets egne styrker er svekket etter krigen, har Wilbert van Uder alliert seg med Tornegarden. Han virker veldig fornøyd med avtalen han har inngått. Det ryktes dog at noen av hertugens rådgivere har utviklet en dyp bekymringsrynke den siste tida. Avtalen ble reforhandlet i år 20 e.S. Tornegardens kaptein ble en landet ridder under Hertugen, og hans menn en stående hær for landet.

Hertugen er altså statsoverhode, i nært samarbeid med sitt råd som består av en blanding av hans fars tidligere rådgivere og noen av nyadelen. Konflikter mellom nye og gamle rådsmenn forekommer hele tiden i høflige former.

Riksrådet

Overhodet for Riksrådet er Kammerherren - Hertugens høyre hånd. Tittelen indikerer den som håndterer Hertugens husholdning, og for en Hertug er dette stort sett hele riket. I tillegg har man en kansler med hovedansvar for utenrikspolitikk, en skattmester, en førstesekretær og en marskalk som har kommando for hæren. For tiden ser Riksrådet slik ut:

Kammerherre - Florensz, Greven av Auke
Kansler - Tante Agathe van Uder
Skattmester - Ridder Nathaniel Thiry
Marskalk - Baron Marinius van der Hoek av Ranshög
Førstesekretær - Fru Pietronella Hofwegen

To partier

Det øverste lag av Hertugens hoff er delt i to, mellom Grevens parti og Kanslerens parti.

Grevens parti er ledet av Greven av Auke. De andre høyadelige er også i større eller mindre grad med her, inkludert marskalken, Baron Marinius.

Kanslerpartiet er ledet av Edle Frue Agatha van Uder, og inkluderer mange i embetsstanden og også en god del andresønner og døtre omkring i landet.

Begge er trofaste til Hertugen, men mens det første partiet ønsker en sterk adel under Wilbert, ønsker Kanslerpartiet en sentralisering av makten - til van Uder-familien naturligvis. Med dette hører ideen om en sterkere embetsadel, mer skatt til høyadelen, og mindre direkte ansvar og makt.

Disse to partiene har trekt i hver sin retning i snart fem år, og ingenting tyder på at det kommer til å stoppe. Kansler van Uder og Kammerherre Auke er utvilsomt de to mektigste i landet unntatt Hertugen.

Adelstitler

Til høyadelen tilhører hertugen, grever og baroner - og nære slektninger av disse. Lavadelen er de med en riddertittel og deres slekt.

Under Hertugen er det for tiden tre grever - Auke, Aaldenberg og Thiere. Sistnevnte innehar fortsatt titelen, men har knapt nok noe land. Auke er klart størst og rikest i disse dager.

Under Hertugen er det også tre baroner, som har hakket lavere status enn grevene - Ranshöög, Schoorl og Oorscholt. De to sistnevnte er kjent for å ha et pågående rivaleri.

De aller fleste adelsfolk i Uder-Hopfen er riddere eller ridderfruer. Disse er delt inn i de som har land og de som ikke har det. Grever og Baroner regnes også som riddere, men det kommer i annen rekke. Landede riddere har høyere stand enn de uten land, som enten er husriddere eller herreløse riddere - sistevnte er siste sortering av ridderskapet.

Både Hertuger, Grever, Baroner og andre riddere kan ha riddere av forskjellig stand som tjener under seg.

Et viktig postskript om herreløse riddere er det romantiske skinnet vandrende riddere har fått etter frigjøringen. Det går godt med det Uder-Hopfiske mannsidealet å ha riddere som vandrer fritt på leting etter eventyr og stordåder i Hertugens navn før de returnerer hjem. Theodric Zetterlind er et eksempel på en slik. Andre er i langt høyere grad leiesoldater eller endog røvere.

Tiltaleformer

Hertug/Hertuginne: Deres Nåde
Greve/Grevinne: Deres Eksellense.
Baron/Baronesse: Herr/Fru Baron
Høyadelig mann: Edle Herre
Høyadelig dame: Edle Frue/Frøken
Ridder: Ridder, Herr, Min herre
Lavadelig mann: Herr, Min herre
Lavadelig dame: Frue/Frøken

("Edle herre/frue" brukes om de som er i direkte slekt med en Baron, Greve eller Hertug, men ikke selv innehar en slik tittel. Det er disse som regnes som høyadelige).


I tillegg kan selvfølgelig andre titler brukes om folk har det - Kansler, Kaptein, osv. - og å feile i retning MER blomstrete språk er sjelden feil, Fru Kansler van Uder er helt greit. De som ikke er adelige kan også tiltales som Herre/Frue/Frøken - men det er ikke forventet blant adelen at dette gjøres.

Nyadelen

Er den folkelige betegnelsen på de som kjempet mot Lothbard sammen med Wilbert og senere ble slått til riddere. Noen skal ha det til at det er litt mange av dem, men disse ”noen” er ofte bønder som selv hadde håpet på en adelstittel. I de høyere adelslag regnes gjerne Greven av Aaldenberg og Baronen av Ranshög til disse. Begge fikk titlene som takk for innsats under motstandskampen - men begge tilhørte adelsfamilier fra før av, bare av noe lavere stand.

Handel

Handel er i ferd med å bli viktig i Uder-Hopfen. Borgerstandens posisjon er for tiden relativt sterk, blant annet fordi flere av nyadelen tilhørte handelsstanden. I Ciransk kultur ble ikke handel regnet for et verdig gjøremål for adelige, men nyadelen har ikke gitt opp handelsvirksomheten. Dette får stilltiende aksept fra Hertugen. En konsekvens er at handelsstanden, som i Kiltan, ønsker å herme etter adelen, men i langt større grad får innpass. Noen av de største handelshusene i hovedstaden har faktisk fått tillatelse av Hertugen til å fly vimpler. (Dog ikke våpenskjold.) Karavaneveien til Althéa og Zantropia, som jo går tvers gjennom hovedstaden, har også vært med på å vekke sterkere interesse for handel.

Reaksjonene blant den innflytelsesrike gamle adelen er delte. Noen raser, en del godtar det stille, mens atter andre så smått har begynt å engasjere seg i handel selv.

Lov og rett

I Lille Uder-Hopfen er dette stort sett adelens privelegium. Basert på eget skjønn og Ciransk tradisjon dømmer hver adelsmann i sitt len de sakene som er for alvorlige til at de bare løses lokalt blant bøndene. Uder-Hopfen er dog i endring, og dette har nødvendiggjort opprettelsen av en magistrat i byen Uder, siden Hertugen og hans hoff ikke kan håndtere alle sakene som dukker opp der og i forbindelse med karavaneveien. Embetet innehas av en lavadelig som kun har juridiske plikter.

Kultur

Med unntak av det som handler om religion, samt det som er spesifisert under, har Uder-Hopfen naturlig nok mye til felles med Kiltan.

Selv om Uder-Hopfen består av to regioner er kulturen ganske homogen. Både Udere og Hopfere er svært glade i mat, og veldig stolte av sine mattradisjoner. Hopferne får ikke skrytt nok av den hopfiske rødvinspølsa, mens uderne snakker varmt om sin uderost så fort de har mulighet. Selv om vin har vært den tradisjonelle drikken blant adelen har de etter stjernefallet også begynt å sette pris på andre former for alkoholholdige drikker, og de har begynt å gjenoppta bruk av det tradisjonsrike stoffet Yellah, som det var dårlig med tilgang på under Lothbards styre.

Uder-Hopferne er av natur mistenksomme. De er særlig skeptiske til magi og alt som likner, og har en rekke mer eller mindre overtroiske ritualer og andre måter å beskytte seg på i lua, og er veldig opptatt av å tolke tegn. Men verden er jo i forandring, og så vidt man vet er det ingen som har tatt opp igjen de gamle ciranske heksebrenningene.

Kunst

Det gamle Ciran hadde mange kunstnere og kulturen var rik på deres skaperverk.

Utøvende kunstnerne hadde formaliserte skoler og læresystem, med egne titler og kategoriserte kunststykker. Man var ikke egentlig en kunstner, men en stilstudent som gjerne brukte hele livet på å dyrke sitt uttrykk innen en gitt stil; Ditt Uttrykk.

I motsetning til i Kiltan, hvor kunstnere har blitt friere i forhold til å uttrykke seg, har Uder-Hopfen beholdt en stilorientert tilnærming til kunst. I disse seiersoptimistke tider er det en romantisk, om ikke til og med nasjonalromantisk, bølge som rir Uder-Hopfens kunstliv.

På musikkfronten har det de siste årene blitt veldig populært å spille fløyte, og det settes opp flere teaterstykker nå, særlig heltehistorier fra tiden under Lothbard og stykker til Debans ære, enn det ble gjort før stjernefallet. Den gamle episke diktertradisjonen har også fått ny popularitet den siste tiden, se for eksempel Eposet om den rådsnare Ridder Marinius.

I Uder-Hopfen er kunstnere respektert for kvaliteten på håndtverket sitt, men ikke spesielt for statusen som kunstnere. Enkelte kunstformer er anerkjent som passende aktiviteter for adelen, deriblant poesi, harpespill, sang og kunstmaling.

Se også: Hobbyer i Uder-Hopfen.

Sport

For adelen er det fremste av sport dystritt - to unge stridsmenn i tung rustning rir mot hverandre med spesielle turneringslanser. Noen ganger fortsetter det til fots. Dette inngår i turneringer, som gjerne er hovedfokus i adelige ansamlinger - også til stor glede for vanlige folk. (Som kan delta i ting som bueskyting, hundekamper, osv.) Ved Uder hoff er krokket den foretrukne tidtrøyten. Hertugen holder hvert år en turnering for de ridderne som er blitt adlet i løpet av det siste året.

Se også: Hobbyer i Uder-Hopfen.

Høvisk kjærlighet - the Uder-Hopfen way

Ekteskap er en praktisk og strategisk institusjon. Slik har det alltid vært. Til ekteskapet hører den praktiske kjærligheten, den som både er forbundet med omsorg og samarbeid i hverdagen, og med sex.

I motsetning til dette står den høviske kjærligheten. Dette er den 'rene', den idealiserte og idealiserende kjærligheten. Den er uavhengig av kjønn, og baserer seg på dyrkingen av et idealisert bilde av den utvalgte. Det er ansett som helt feil å gifte seg med en man har høvisk kjærligehet til, siden hverdagen ganske kjapt vil rokke ved drømmebildet av vedkommende.

Kjønnsroller

Overlapper i stor grad med Kiltan. Hva som er passende for kvinner og menn å holde på meg er et skille som holdes hardere på blant adelen, men det sterkt kjønnsskille eksisterer også blant almuen. Synet på homofili er avslappet, for begge kjønn. Så lenge man produserer arvinger om man er forventet å gjøre det, så er synet på hva man ellers bedriver liberalt. De fleste adelige har et kostskoleforhold til homofile erfaringer - slett ikke uvanlig i sine formative år, og alle vet at det er de som liker å fortsette med det. Livsglade Debanitter har ikke mye tid til moralisering.

Selvsagt, når man er gift med noen av motsatt kjønn vil denne personen likevel miste ansikt om du i offentlighet gjør det klart at du ikke har noen interesse av ham eller henne. Som med utroskap er den største grunnen til å holde homoseksuelle forhold skult å hindre at noen taper ansikt.

Klesdrakt

Overlapper i stor grad med Kiltan. For tiden er korte kjortler - til rett under lysken - i vinden for herrer. Baron Marinius er rikets store trendsetter for adelskap. Blant folk flest og bønder er det vanlig med en relativt kort kjortel, tights, og ofte tresko. For å dekke hodet brukes både hetter, luer, hatter og kveiver. Pipe er et typisk tilbehør for folk av alle stender og begge kjønn.

Religion

Før tåka kom hadde ryktene begynt å spre seg om hvor korrupt og mørk den offisielle debankirken egentlig var. Etter omveltningen var det to ting som var tydelige: Sola var der fortsatt, mens presteskapet var borte vekk. De var der bare ikke. Som de tradisjonsbundne debantilhengerne de var kunne ikke Uder-Hopferne vente på at noen skulle ordne opp, og begynte å ta i bruk tempelbyggene på egen hånd raskt etter stjernefallet. I mangel på prester ble det naturlig at alder og erfaring ga religiøs autoritet, og hvert tilbedelsessted fikk etter hvert en alterholder, en erfaren person som fungerer som en kombinasjon av vaktmester og religiøs rådgiver. I de fleste tilfeller er disse støttet økonomisk og politisk av adelen. Siden det meste i den nye verden krevde rask tilpasning vennet man seg også fort til en mer innadrettet religiøsitet mindre preget av store seremonier.

Etter at denne nye tilbedelsesformen har oppstått har man her og der begynt å bruke tempelbyggene, som ikke lenger er åsted for så mange store religiøse samlinger, til andre ting. Et godt eksempel er Det store tempelet i Uder. I byen Meyn i Hopfen forsøker noen nyadelige å bruke tempelbyggene til handel, men har foreløpig ikke fått nok (men noe) støtte fra adelen - og det er man jo avhengig av.

Da Kiltan i et anfall av sympati (?!) for sine gamle landsmenn sendte tolv debanprester nordover var det nye systemet så velfungerende at de ble høflig, men bestemt avvist på grensa.

Religionsfrihet?

Til tross for at religiøsiteten i landet har endret seg siden stjernefallet bærer Uder-Hopfen med seg en del av Cirans strenge religionssyn. Selv om man har gått bort fra den lange tradisjonen for brenning av kjettere er det ikke greit for en Uder-Hopfer å tilbe andre guder enn Deban. Det blir oftest sett mellom fingrene på at folk tilber andre i tillegg til Deban, men gjør du det må du forvente at det kan brukes mot deg i andre sammenhenger. Særlig i byene tolererer man at utlendinger kan ha andre religioner, men det er nødvendigvis gjenstand for skepsis.

Økonomi

I Uder-Hopfen finner man både Malderiske verk, Ulymarske daler, Altheiske Alma og endog Kiltanske Glass. (Sistnevnte pga den uformelle kontakten melom slektninger i de to landene.)

I år 17 e.S. bestemte riksrådet seg for å prøve å lage en egen myntenhet. Det ble en blandet suksess. Greven av Auke fikk jobben med å bruke koppergruvene sine til å frembringe en mynt. Kopperet ble brukt til å slå en liten koppermynt som fikk navnet "Uder-Hopfisk penning", men av mange kalles en Auke. Verdien er fastsatt å være tilsvarende et halvt verk. Den brukes stort sett kun innenlands, og vil nok fort få mindre verdi utenfor. (Særlig fordi myntverdien er direkte knyttet til metallet, og enkelte i de større byene har begynt å "skrape" penningene.) Mange foretrekker uansett utenlandsk mynt. Etter alliansen i 19 e.S. er spesielt Ulymarske daler populære.


Uder-Hopfere om andre land og folk

Uder-Hopfere er generelt en skeptisk gjeng, og ikke veldig glade i utlendinger. Men de er flinke til å late som, for de er ikke så glade i konflikter heller (bortsett fra de tradisjonelle interne kosekonfliktene). Det er stort sett bare blandt utlendinger at Udere og Hopfere plutselig føler seg forent.

Althéa

Althéa er den nærmeste stormakten. Ikke bare er det allment kjent at Althéa ønsket å gjøre Uder-Hopfen til sitt under forhandlingene som fulgte etter at Lothbarderne ble presset ut, men Althéa grenser til Uder-Hopfen både i vest og i sør, og så har de jo skaffet seg særs nære bånd til Starvald i vest.. De oppleves nok som en latent trussel, uten at man tør å snakke for høyt om det. Samtidig oppleves altheerne som litt mer finkulturelle og mindre brautende enn maldererne, og det setter Uder-Hopferne pris på.

Malderia

Alle vet at man ikke kan stole på en malderer. Nå kryr det av dem i hovedstaden, og de kan handles med og brukes til ting, men man er nøye med regnskapet. Krigsveteraner sliter med å forholde seg til at Malderia ikke er Den Store Fienden lenger, og de færreste liker følelsen av å ha blitt frigjort av en gjeng med den gamle erkefienden i spissen.

Ulymar

De er ganske snåle, men de er jo allierte. Dessuten driver de med dette mystiske komnik-opplegget, noe i hvert fall hertugen og nyadelen syns er umåtelig spennende. Utover at de er utlendinger har ikke Uder-Hopferne funnet noen grunn til å mislike dem ennå.

Starvald

Starvalderne er ihuga rojalister, og det kan Uder-Hopferne sette pris på. Men så lenge de er så sterkt knyttet til Althéa må man i alle fall politisk sett holde litt avstand. Nylig har Uder-Hopferne fått rede på at Starvalderne har bardere som adelsfolk! Dette - og krigen - har nok gjort folket i det lille landet ekstra skeptisk til sine naboer i vest.

Vilkafjord

Man vet ikke stort om bystaten i Uder-Hopfen. Det at rådet som hersket under Lothbard ikke er fjernet bekymrer nok mange. På den andre siden har enkelte i overklassen begynt å ivre over ryktene om byens muligheter for luksus.

Kiltan

Kiltanerne er jo Uder-Hopfernes gamle landsmenn. Men ettersom Riksrådet foreløpig høflig har avvist Wahlraavens diplomater er kontakten mellom de to landene av privat art. Imidlertid har enkelte av Trancadies gartnere under riksrådets beskyttelse fått innpass i landet, slik at yellah som også adelen mener holder mål er blitt tilgjengelig.

Andra Kesh

Det har kanskje vært en Kesher i Uder-Hopfen, men ikke nok til at folket har noen formening utover det de har hørt fra blant annet malderere. (Og det fulle malderere forteller på kroa skal man ta med minst én klype salt.)

Uder-Hopfens len

Krongodset Uder

Hertugfamiliens krongods. Det minste lenet, men med godt jordbruksområde, og profitable skatter. Uder by er hovedstaden i hertugdømmet. Herfra styrer Wilbert van Uder og hans råd landet, og det er både et kulturelt og kommersielt sentrum - det siste like mye på grunn av en god del fastboende utlendinger som at karavaneveien går tvers igjennom byen. Uder er vakkert utsmykket, og det var heldigvis ikke mye Lothbards gjeng fikk ødelagt eller tatt med seg, så byen står nesten i samme prakt som den har gjort i lange tider. Byens sentrum er tempelplassen. Dette er et pittoresk torg som fungerer som møteplass. Det er et sted for handel, nyhetsutveksling og rettslige oppgjør. På plassens vestside rager Det store tempelet, en nydelig utsmykket bygning som etter stjernefallet har fått flere funksjoner enn den hadde tidligere.

Uderborgen er rikets eneste virkelige festningsverk. Her holder Hertugens livgarde og personlige soldater til. Noen har i et anfall av nasjonalromantikk begynt å referere til det som "Uder Slott". Noe misvisende siden det er en grym, grå, gammel Ciransk bastion. Inventaret er dog særdeles pent.

Grevskapet Auke

Det største lenet i Uder-Hopfen. Innbefatter 30-40% av landarealet. Med både vinranker, jordbruk, og flere koppergruver og steinbrudd er dette et innbringende område for den sittende grevefamilien. Nåværende hersker er Grev Florensz van Auke. Det eneste området unntatt selve krongodset som har et forsvarsverk - stort sett trepalisader og jordvoller.

Grevskapet Aaldenberg

Før Stjernefallet var Aaldenberg borg hertugdømmets eneste litt større fort. Nå har en liten by vokst opp i landskapet nord for Uder. Dette er et sentrum for de som bor i lenet, som stort sett driver med jordbruk, fiske, sau og vindruer. Sistnevnte står for store deler av landbruksarealet - Aaldenberg er tross alt hjem til den berømt Aaldenbergeren. Nåværende hersker er [[Grev Krino Lauwens van Aaldenberg]]. Ridder Manfred Schorskever, borgherre for Aaldenberg gods, er hans høyre hånd. I nyere tid har Ochtendzwaard fått et hovedkvarter her av greven.

Baroniet Oorscholt

Styres med en streng hånd av Baron Henk de Klerk. Kjent for produksjon av en velsmakende, hard hvit ost. Nærer et gammelt fiendskap til herskerfamilien i nabobaroniet Schoorl.

Baroniet Schoorl

Styres av Baronesse Jacomina Niftirik van Schoorl, etter hennes ektemanns bortgang i år 16 e.S. Ryktet vil ha det til at hun i realiteten styrte også året etter frigjøringen da han var i live. Området er kjent for en utsøkt rødvinspølse og spekemat forøvrig. Nærer et gammelt fiendskap til herskerfamilien i nabobaroniet Oorscholt.

Baroniet Ranshöög

Den siste Baronen av dette lenet, Gerolt van Waerwijk, døde i møtet med barderne. Marinius, en krigshelt og tidligere husridder hos den gamle Baronen, fikk lenet av Hertugen som takk for sin innsats i opprørskampen. Han har beholdt sitt gamle våpenskjold, men endret farvene i anerkjennelse av sin tidligere herre. Lenet har ingen forsvarsverk verdt å snakke om, og ryktet vil ha det til at Marinius styrer med en relativt lett hånd.. såpass at det er et yndet sted for smuglere og annet pakk å forsøke å stikke seg unna.

"Grevskapet" Thiere

Thiere er egentlig bare et fattigslig gods midt i Auke. Herskeren er en Grevinne, og det hersker mistanke om at mesteparten av hennes grevskap er på bunnen av Innhavet etter Omveltningen. Krefter ved hoffet forsøker å gi grevskapet skatterettigheter langs Innhavskysten, basert på et funn av en merkestein på bunnen. Funnet ble gjort av Hakkas menn.

Viktige steder og byer

Meyn

Er den gamle Hopfiske hovedstaden. Det er en by av størrelse innenfor rammene til dette lille landet, og er kjent for å være hakket mindre konservative enn det Uder-boerne er. Preget sterkt av at handelsfamilien Boijmans var de første som ville utnytte seg av den nyfunne vannveien, investerte i båter og satte i gang handel uten sterke protester. På grunn av de skumle tåkebankene på Innhavet går det meste av handelen nå langs karavaneveien opp til Tharanéos, men noen få tar sjansen på å reise, med mye beskyttelse og Boijmanspenger, så nær kysten de kan i båt til Tharanéos og til Starvald. Leiesoldatkompaniet Haukene, anført av utlendingen kjent kun som "Hakka", fungerer som sikkerhet for familien Boijmans. I så måte har de skaffet seg en solid posisjon i byen, selv om de har rivaler. Handelsfolk står nok sterkest her av alle steder i Uder-Hopfen, og de som finnes er nesten å regne for en liten middelklasse. På sikt kan dette bli en hodepine for lensherren.

Garth

Nå er ikke Garth stort mer enn Uder-Hopfens minste by, med en litt større opphopning håndverkere og handelsfolk enn det man vanligvis finner, og noen vertshus til reisende. Byen kom i sin tid til fordi dette var samlingssted for Hopfens hær når den ble reist. Bannermenn samlet seg i Garth, og alt det av folk som alltid følger etter en hær kom med dem. På en liten åskam som byen delvis er bygd rundt står en statue av det som visstnok skal være Hopfens første Hertug, og her ble Hopfens bannermenn salvet av Debans prester før de red ut i strid. Det at mange i Garth angivelig stammer fra prostituerte, vinhandlere og annet som hører en hær til gjør at de av enkelte blir sett mer eller mindre ufortjent ned på som et snuskete sted. Byen er nå under Udergreven av Auke. Dette forårsaker naturlig nok noe surmuling, og innbyggerne føler seg selvfølgelig som Hopfere fortsatt.

Ceelhof

Det lille stedet Ceelhof har vokst til en by etter at Lothbard ble lempa ut. Akkurat dette ble et arnested for grensehandel etter ridder Horats den fagre, lensherren, sin oppfordring. Nylig har familien Boijmans etablert en handelspost her. Det er også et vakkert tempel her som ble brukt som base av motstandskjemperne under ledelse av Greven av Auke i opprørets oppstart. Da de måtte trekke seg tilbake fikk de med mye av inventaret og relikviene, som nå er tilbake.

Se også