Slaget om Eolan

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk
Kalender.gif Dato: År 15 etter Stjernefallet


Nedskrevet i år 15 ES av Nestor Morales, hoffhistoriker i Ulymar.

Det andre slaget om Eolan

På vårparten i år 15 etter Stjernefallet ble de to store slagene i krigen om Lothbardien utkjempet. Denne teksten omhandler det lothbardiske fremstøtet som førte til Det andre slaget om Eolan, hovedsete i Ulymar.

Tidlig på vårparten det samme året satte Malderias Første lanse, også kjent under navnet Knyttneven, seg i bevegelse nordover. Denne styrken hadde enda til gode å utkjempe et større slag i denne krigen, noe som for så vidt også gjaldt de resterende styrker i den Trinasjonale Allianse. Det ble stadig utkjempet mindre trefninger både i sør og i nord, men majoriteten av den antatte fiendestyrken var ikke blitt konfrontert. Det var dermed forventet at denne siste fasen av krigen ville se minst ett større slag.

Hendelsesforløpet

Ulymarske og malderiske fremskutte styrker ble tidlig klar over en større ansamling av fiendtlige soldater utenfor den ulymarske fjerde linje, et par mil vest for Innhavskysten. Fienden opererte med til dels tung patruljering med hunder, så det var vanskelig å få presise opplysninger om antall og aktivitet selv om det ble gjort flere fremstøt med både Kongsryttere og Stifinnere. Natten før de to slagene opphørte imidlertid det meste av fiendtlig patruljering og en liten gruppe Kongsryttere og to Stifinnere observerte et gigantisk bål bli tent og vedlikeholdt natten igjennom, samtidig som det ble avholdt en rituale av ukjent art. Disse opplysningene nådde ikke den ulymarske ledelsen før etter slaget som fulgte, men ville trolig ikke hatt noen betydning for den videre utvikling.

Tidlig på morgenen delte den lothbardiske styrken seg i to. Den klart største bestående av mellom 1000 og 1200 lothbardere til hest satte av sted i hurtig tempo mot den ulymarske fronten. En malderisk styrke bestående av omtrent 200 tungt pansrede kavalerister ble sendt etter utbryterstyrken. Ulymars styrker i de tre linjene fikk varslet sine egne om det kommende angrepet men fikk gjort lite for å sinke fremrykningen. Stifinnerne og de regulære soldatene som oppholdt seg i dette området led store tap.

Den ulymarske frontlinjen fikk ikke fullt en time å forberede seg på fra varselet ble oppdaget til fienden begynte kryssingen av elven. Krysningen ble gjennomført enkelt og brutalt. Lothbarderne ignorerte de ulymarske bueskytterne og lot hestene svømme over. Stedet var nøye valgt der elven ikke er på sitt smaleste men nokså grunn ved begge bredder. Fiendestyrken led store tap tidlig i overgangen men da de først brøt igjennom forsvarsverkene nedkjempet de relativt raskt de tallmessig underlegne fotsoldatene og de lettere bevæpnede bueskytterne. Større ulymarske forsterkninger var enda ikke nådd frem. Den malderiske styrken valgte å følge brøytet vei fremfor å følge fienden gjennom ulendt terreng og ankom dermed elven noe senere og et stykke lenger øst. Der fikk de høre om gjennombruddet og fikk hjelp til å krysse elven.

Fiendestyrken var på dette tidspunkt redusert til mellom 6 og 800 soldater. Disse satte nå kursen mot Eolan i relativt høyt tempo. Flere mindre ulymarske styrker gjorde forsøk på å hindre og sinke fremrykningen, men fienden nedkjempet disse med relativt beskjedne tap.

Tvekampen

Heller ikke garnisonen satt til å forsvare hovedstaden hadde nevneverdig med tid til å forberede seg, og da Lothbards menn nærmet seg byen runget alarmer over takene. Folket trakk inn bak murene under dekke fra hærens bueskyttere, men det var klart at det bare var et spørsmål om kort tid før fienden ville ha funnet de svake punktene i forsvaret og strømmet inn i Eolans gater. For å vinne tid og spare liv utfordret kongen fiendens leder til tvekamp om byens skjebne, i tråd med skikken blant Lothbards menn.

Fiendestyrken holdt tilbake da kong Ciaran kom ut hovedporten ikledd en lett rustning og hjelm. Han kom med trukket sverd, og på armen hadde han et gammelt svart skjold med en stjerne i sølv på, kløyvd til armen av en gammel skade. Kimbard Skjeggøks møtte ham utenfor, kledd i lær og skinn og med den digre øksa han var oppkalt etter, og de to mennene målte hverandre i stillhet noen øyeblikk. Ingen andre var innenfor tjue skritts avstand fra dem, så hva som ble sagt før kampen begynte er det bare kongen og Sannheten som vet.

Kongen av Ulymar er ingen liten mann, men likevel sies det at fordelen hans i kampen var størrelse og hurtighet, for Skjeggøks tårnet over et hode høyere enn ham. Sterk og rask som barbaren var så det ut til at kongen i starten hadde mer enn nok med å holde ham unna, men hver gang øksa for gjennom lufta var kongen et annet sted, eller parerte med skjold eller sverd. Skjeggøks presset på, og kongen vek unna, skrittet til siden, dukket og blokkerte, og sakte men sikkert flyttet kampen seg nærmere og nærmere porten. Det tok lang tid og hvert skritt kostet Skjeggøks krefter, og etter hvert så ikke kampen så klar ut lenger. Barbaren var ennå sterk og rask, men for hvert slag som bommet fulgte kongen opp med et stikk tilbake, for hver gang han tok øksa med skjoldet skjøt det eldgamle sverdet ut og trakk blod. Da de var ti skritt fra porten kom ikke slagene like raskt lenger, og barbarens kropp var etter hvert dekket av blod fra utallige små sår. Til slutt gikk Skjeggøks i kne fem skritt fra den åpne porten, og kongen trakk bakover og ventet mellom de store åpne dørene. "Du kommer ikke inn." sa han, før barbaren reiste seg med et brøl og halvt stormet, halvt falt de siste skrittene med øksa høyt hevet til hogg. Kongen møtte ham på vegen, og med en fart man sjelden ser maken til fanget han øksa med det kløyvde skjoldet og vred seg sidelengs med sverdet hevet. Hodet til Skjeggøks sies å være den eneste delen av Lothbards hær som noen gang kom innenfor Eolans murer.

Et seiersrop brøt ut fra murene da barbarens hode ble skilt fra kroppen, tett fulgt av et brøl av sinne fra fienden. Som mange fryktet æret ikke Lothbards menn tvekampen, men da de flommet mot byen igjen var det uten en leder, og mot et forberedt forsvar ved godt mot.

Slaget

Eolan er delvis omkranset av en mur men på grunn av byens kraftige vekst de senere årene finnes det ingen ytre forsvarsverker som er i stand til å motstå et målrettet angrep av denne størrelsen. Forsvarsstyrkene kjempet innbitt for å holde fienden unna men det var tydelig at utfallet ikke var gitt. På dette tidspunkt ankom den malderiske styrken med tungt pansret kavaleri. De hadde fått melding om at lothbarderne hadde ridd mot Eolan og fulgt hovedveien mot byen, nå sto de øverst i den slake bakken ned mot hovedporten med fiendestyrken mellom seg og byen. Den malderiske kommandøren beordret stormangrep på linje inn i ryggen på de lothbardiske ryttere som først nå ble oppmerksomme på sine nye motstandere. I ettertid er det stilt spørsmål om nettopp denne angrepsformen var det ideelle valget men ordren ble gjennomført. Fiendestyrken fikk ikke mulighet til å reorganisere seg mot malderernes angrep og ble ytterligere distrahert av en ulymarsk motoffensiv som utnyttet forvirringen i sine motstanderes rekker. Den ulymarske motoffensiven ble riktignok hurtig tilbakekalt da offiserene ble oppmerksomme på det malderiske initiativ og de fleste fikk trukket seg ut av kamphandlingene i tide.

Det malderiske angrepet bør beskrives i et eget avsnitt. En tungt pansret kavalerist rir en hest på omtrent 900 kg, rytteren selv veier omtrent 110 kg med utstyr og panser. Hesten er også pansret, noe som gjør at den totale vekten på en kavalerist til hest blir omtrent 1050 kg, med individuelle forskjeller på opptil 150 kg. Den lothbardiske gjennomsnittsrytter rir en hest på omtrent 500 kg og veier selv omtrent 90 kg med utstyr, med totale individuelle forskjeller på omtrent 100 kg. Det malderiske angrepet traff en for det meste stillestående lothbardisk styrke i en hastighet tett opp mot det maksimale hestene klarte å løpe. Man regner med at opp mot 200 lothbardere falt i løpet av 20 hjerteslag og nær 100 til i de neste 40. Kavaleriet led også tap, både av hester som falt og ikke klarte å reise seg og menn som ble revet av i fart. To kavalerister red uhindret gjennom fiendestyrken og kolliderte med bymuren med slik kraft at den delvis raste sammen i treffpunktet. Flere ryttere som bøyde av mot havneområdet for å unngå dette var ute av stand til å stanse og falt i Innhavet, der minst to druknet da de ikke klarte å skjære av seg og hesten rustningen. Da det ble klart at stormangrepet var gjennomført gjorde de ulymarske forsvarsstyrker et nytt utfall fra byen og de samlede allierte styrkene nedkjempet sine motstandere.

Falne

De ulymarske tapene regnes så langt til omtrent 480 falne og omtrent 350 sårede, inkludert stifinnere og sivile. Det malderiske kavaleri regner 37 falne ryttere, 23 falne hester og 62 skadde. Den lothbardiske styrken mistet sannsynligvis i overkant av 1100 mann.