Sannhetstilbedelse i De 7 kongers rike

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk

Sannhetens gudinne har ikke blitt tilbedt på over 2600 år, fordi hun døde omtrent samtidig med at De 7 Kongers Rike falt. Når hun nå er tilbake igjen er det på tide å se hvordan man tilba henne før hun døde.

Teksten er en inlaiv tekst nedskrevet av Oroitz Duel.

Sannhetstilbedelse i De syv kongers rike

Sannhetens gudinne har aldri vært den letteste guddommen å tilbe. Ingen mennesker kan håpe på å være absolutt sannferdige til enhver tid, det er vanskelig å finne en tilpasset offergave, og i en travel hverdag er det vanligvis andre, mer praktiske oppgaver og gjøremål som blir prioritert foran det å lære sannheten å kjenne. Likevel ble Sannhetens gudinne tilbedt som den største av gudene i De syv kongers rike i nær tre årtusener.

Historie

Da de syv grunnleggerne av riket, etter råd fra Ulyman den Vise, valgte å samarbeide for å skape ett rike blant menneskene sverget de en ed om at de alltid skulle være åpne og sannferdige seg i mellom. Samarbeidet kunne bare fungere dersom alle visste at de kunne stole fullt og helt på hverandre. For å sikre seg at alle ville holde eden utførte de, under ledelse av Osym, et ritual rettet mot Sannhetens gudinne og ba henne om å binde dem til å aldri fare med løgn seg i mellom, men for en sjelden gangs skyld fikk de et direkte svar fra gudinnen. Hun sa: "Dersom dere ikke kan stole på at hver og en av dere holder eden uten magi vil dere aldri være i stand til å stole fullt og helt på hverandre med magi, uavhengig av magiens art. Sannhet og ærlighet skapes i hjertet og i viljen, ikke utenfor." De Syv så visdommen i dette og sverget eden uten noen magisk påvirkning, og ingen av dem brøt den noensinne. Fordi Riket var basert på sannhet og ærlighet ble Sannhetens gudinne den viktigste av gudene for innbyggerne, og Hun valgte kongen av riket som sin yppersteprest.

Tilbedelse i hverdagen

Sannheten var langt fra den eneste guden som ble tilbedt i De syv kongers rike, men Hun var definitivt den som ble tilbedt mest regelmessig. Sannhet og ærlighet var de grunnleggende trekkene som gikk igjen i riket, ikke bare hos kongeslekten, men hos flertallet av innbyggerne også. Det var vanlig å referere til gudinnen i hverdagen, både i form av små bønner og fraser og uttrykk som ble brukt.

Eksempler på bønner i hverdagen:

  • En bonde ber om regn: "La det gå sannhet i varselet om regn."
  • En jeger før jakten: "La siktet mitt være sant og pila fly rett."
  • En soldat før en trefning: "La meg i sannhet se mine fienders svakheter."
  • En prest før messe: "Led min tunge, og la mine ord vise sannheten."

Eksempler på ord og uttrykk:

  • Det er bedre med et ærlig nei enn et falskt ja.
  • Vær varsom med halvsannheter, du kan gripe fatt i den gale halvdelen.
  • Dette er i sannhet et gledelig møte
  • Sant som fra gudinnens munn.
  • Løgnen går foran på raske ben, sannheten kommer etter, om den er ganske sen.
  • Det er bedre å lide for sannheten enn å belønnes for løgnen.

Offisiell tilbedelse

Sannhetskirken var organisert i et hierarki:

Ypperstepresten/kongen:

Kongen var yppersteprest for gudinnen og overhode for kirken. Han var det mennesket som sto Henne nærmest, og hun skjenket ham evnen til å skille løgn fra sannhet.

Verdadene

Under seg hadde kongen Verdadene, som drev administrasjonen. Det var 49 Verdader, og disse kunne ha inntil 7 assistenter, som ble kalt Kateketer. Det fantes ikke noen offisiell rangorden, men det var normalt at Verdaden med lengst embedstid ble anerkjent som den fremste blant likemenn. Dennes Kateketer hadde tilsvarende status blant kateketene.

Prelater

Under administrasjonen lå Prelaturene. Hvert prelatur ble ledet av en Prelat, som hadde ansvaret for forkynnelse og lokal administrasjon. I Prelaturet fantes et hierarki, med Erkeprelaten øverst, Prelater under denne, og Annenprelater nederst.

Prester og menighet

Nederst i hierarkiet ligger menigheten, der prestene leder det daglige virket og holder messe.

Messe og Seremonier

Messe

Det ble normalt holdt messe to ganger i måneden. Messen ble vanligvis forrettet av prestene, men noen ganger av geistlige høyere opp i hierarkiet. I løpet av forrettelsen gikk man gjennom en del faste punkter:

  • Preludium
  • Åpningsbønn
  • Høysang/lovsang
  • Preken
  • Høysang/lovsang
  • Bekjennelser
  • Forbønner
  • Høysang/lovsang
  • Formaninger
  • Forkynnelser
  • Postludium

Preludium var prosessen der forretter og andre involverte kom inn i tempelet. Innmarsjen foregikk i stillhet, verken akkompagnert av sang eller annen musikk.

Åpningsbønnen var en fast bønn, der presten ba om gudinnens oppmerksomhet og velsignelse.

Høysangen var av og til allsang, men oftere flerstemt a cappella av et fast kor.

Prekenen kunne være nokså variert, men den røde tråden var hvordan sannhet og åpenhet er det eneste som i lengden kan bekjempe løgn og ondskap.

Under Bekjennelsene kunne hvem som helst stå frem og fortelle om usannheter som vedkommende hadde sagt eller gjort siden sist messe. Dersom de oppriktig fortalte om hele løgnen, (og prestene hadde anledning til å se om dette var tilfelle), og aksepterte konsekvensen av innrømmelsen hadde løgneren gjort opp for seg, og ingen kunne holde den løgnen mot vedkommende.

Etter bekjennelsene ba forretter en Forbønn for menigheten generelt og de som hadde stått frem som løgnerne spesielt.

Formaningene kom mot slutten av messen. Forretter formante menigheten til å følge den sanne vei og akte og ære gudinnen.

Messen var et samlingspunkt for menigheten, og man benyttet anledningen til å Forkynne om allmenne hendelser som affekterte hele eller deler av Prelaturet, det være seg fødsler, dødsfall, markeder, proklameringer fra hoffet eller annet.

Postludium var prosessen der forretter og resten av de involverte gikk ut av tempelet. Også denne foregikk i stillhet.

Det var vanlig å samles etter forrettelsen til sosial omgang og gjerne et måltid. Mange benyttet også anledningen til å inngå avtaler og avslutte handler, fordi de fleste var mer opptatt av ærlighet og åpenhet rett etter messen. Slike handler ble kalt "Messehandel", og var gjerne mer balansert enn andre.

Andre seremonier

Én gang i året, på Edsdagen, den dagen de 7 kongene sverget sin ed ovenfor hverandre, utførte ypperstepresten en stor seremoni. Denne var en hyllest til Sannhetens gudinne og de 7 kongene, og den gav alle innbyggerne i Riket muligheten til å skille mellom sant og usant fra middag til midnatt.

Den dagen i året da de 7 kongene sammen tok alveprinsessen som dronning ble også feiret med en stor messe, der ypperstepresten forrettet i Sannhetens tempel i Eols by.

Sannhetens templer

Templene bygget til ære for Sannhetens gudinne var enkle og rene i linjene og fargene, i alle fall sett på avstand. Dersom man gikk nærme nok så man at det som først hadde sett enkelt ut egentlig var svært detaljert. En ren grå farge kunne bestå av et kompleks mønster i hvite, sorte og grå toner. En utskjæring eller figur som så enkel og glatt ut hadde mange små, nesten usynlige variasjoner og mønstre. Dette skulle symbolisere at Sannheten ofte ser enkel ut, men alltid er mer komplisert enn man tror. Templene var også bygget med god akustikk, slik at prestens ord og korets sang lett nådde alle som satt i rommet og lyttet.

I tillegg til å være stedet der messen ble holdt var templene også kunnskapssentre, med samlinger av pergamenter og bøker som alle kunne komme og lese i.