Navnet Nummer 4

Vertshusets noe spesielle navn kommer ikke, som noen tror, av at alle vertshus i Kroam er nummererte, så de skal være lette å finne på kartet. Tallnavnet kommer snarere av at dette er det fjerde vertshuset som står på samme sted. Da han som skulle bli vertshuseier kom ut av tåka på dette stedet, fant han ut at dette var et lite knutepunkt. Her trengtes det servering og muligheter for overnatting. Så han hugget ned tømmer og bygget et vertshus. Det var de som nevnte noe om at han kanskje burde spørre Skogen om lov, men det festet han seg ikke særlig ved. Han bygde vertshuset sitt og var svært fornøyd.

Inntil morgenen etter innvielsesfesten. Vertshuseieren våknet av at sola stakk ham så fælt i øynene. Han var sikker på at han hadde trukket gardinene godt for da han la seg, og forbannet den morgenfuglen som hadde trukket dem til side. Men da han åpnet øynene og oppdaget at det ikke var noe vindu mellom seg og solen, og ikke noe tak over hodet, og ikke noe gulv å stå på, ble han svært forskrekket. "Noen må ha flyttet meg ut i skogen i søvne", tenkte han,"dømrade moroklumper!" Men snart så han seg rundt og så at alle gjestene lå i sengene sine på den plassen der vertshuset hans hadde stått. "Noen må ha stjålet vertshuset mitt med magi", tenkte han, "dømrade trollmenn!" Vel, vertshuseieren hadde ikke stort han skulle ha sagt mot magikere, så i stedet for å finne den som hadde stjålet vertshuset og konfrontere vedkommende, bygde han heller et nytt. Også denne gangen var det noen som mumlet noe om å spørre Skogen om lov til å felle tømmeret. Men vertshuseieren fnøs av dem. Ikke om han skulle spørre noen underjordisk om lov til å bygge vertshuset sitt. Så han bygde, han var fornøyd med det han hadde bygget og holdt en ny innvielsesfest.

Men denne gangen var det ingen som rakk å legge seg før vertshuset forsvant. Da festen var på sitt høydepunkt og dansen gikk vilt i stua, forsvant plutselig gulvet under føttene på de dansende, og veggene rundt dem, og taket over hodene deres. Og fra skogen kunne man høre stemmer som fniste og sang "Vertshuseier'n ha'kke lenger hus. Tidelibang-tjong-bing-pling-plong." og "Vertshuseier'n må spørre Skog om lov. Tidelibang-tjong-bing-pling-plong!" Vertshuseieren ble sint og løp ut i skogen mens han ropte "Ikke om jeg spør skogen om lov! Det kan dere ta dere fyrsten på, dømrade småfolk! Jeg skal bygge nytt, og jeg skal stort, og jeg skal bruke så mye tømmer at det ikke er mer igjen av dere!"

Som sagt, så gjort. Vertshuseieren satte i gang et voldsomt prosjekt og hugget tømmer og bygget stort. Men denne gangen gikk det ikke lenger enn til at vertshuseieren hadde rukket å slå inn den siste spikeren og lene seg bakover og beundre verket, før det forsvant for øynene hans. Denne gangen ble vertshuseieren bare skrekkelig trist. Han seg ned på knærne og stønnet "skal jeg da aldri få drive vertshuset mitt? Det fine, fine vertshuset mitt? Det er jo bare det jeg vil." Og ut fra skogen foran ham, kom en tynn, liten skikkelse med grønn hud og blader til hår. Han sa at det var klart vertshuseieren skulle få drive vertshus. Men her omkring var det slik, at skulle man felle tømmer, så måtte man be Skogen om lov. Hvis ikke kom hvert eneste vertshus han bygde til å bli borte for øynene hans. Og vertshuseieren, som, når han la fra seg stoltheten sin, var en fornuftig mann, forsto at mot skogen ville han alltid komme til kort. Så han ba pent om han kunne få hugge tømmer og bygge seg et vertshus, og denne gangen fikk han lov. Og det vertshuset, det fjerde vertshuset, fikk navnet "Nummer 4".