Myten om Starvalds Opprinnelse

Fra VeiskilleWiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Maleri av den første Star

Myten om Den Første Star og Starvalds Opprinnelse er den eldgamle historien om hvordan det magiske båndet oppstod mellom folk og land i det som skulle bli Starvald. Myten fortelles hvert år ved feiringen av Midtsommer i Starvald.

Myten om den første Star og om Starvalds Opprinnelse

Mot den store Vald marsjerte demonene. Fremst blant dem gikk Oarkny Ark Rykykyk. Og de ville brenne skogen, og vanne jordene med de uskyldiges blod og tårer.
De ville rive barn fra morens favn og knuse dem mot klippene.
De ville pine folket slik at deres tårer ble så mange - så salte - at ingenting kunne gro der igjen.
De ville gi skogen over til Yk, og gjøre den som Månen.

Dette hørte hun som ble kalt Star, hvis Sanne Navn var gjemt bak horisonten. Hun følte miskunn for folket i det som skulle bli Starvald. Kriger, halvgud, magiker, leder, i hennes årer rant Vannet og i hennes panne sto Korset risset. Star sa:

“Det er ikke meg forunt å kunne verne hele verden fra Yks skapninger - ei heller å kunne verne alle mennesker, dverger eller alver. Men denne demonhorden er jeg nær - og denne skogen skal ikke falle. Dette sverger jeg ved Vann, Luft og Sol.”

Star kalte Folket sammen, og det var ingen som ikke adlød kallet. Til familiene sa hun. “Gjem dere.” Til krigerne sa hun “Lyd meg i slaget, og alt skal bli vel. Deres øyeblikk vil komme. Vent.” Til sist talte hun til magikerne. Hun sa:

“Samle deres kraft i meg, slik som ville endt livet til et menneske - men jeg er mer. Gjem dere så. Med deres, og min kraft skal jeg knuse Rykykyk. Drep hodet og slangen dør.”

En ildebrann som blusset i øst varslet demonhærens komme.

Og slaget varte i tre dager og tre netter - dog intet mørke senket seg over skogen i det demonild, besvergelser og sollys fra Star lyste opp. Hver natt røk Oarkny Ark Rykykyk og Star sammen. Trær falt, bakken slo sprekker - den første natt vek Star. Den andre natt vek demonen. Krigerne angrep det følget som fulgte med Rykykyk, og gjorde heltedåder. Den siste natten forlot magikerne sine skjul - tømt for kraft grep de stokker og sverd, og hele folket gjorde det samme. Heltedåder ble gjort her:
Milov Høvedsmann slo ihjel tre og tredve demoner.
Aliz Smeden smidde en djevel av jern om til en stridsvogn - den lot hun underjordiske hester trekke, og knuste fiender under jernhjulene.
Trollkvinnen Orsolya lot sitt legeme bli til Vann og skylte vekk Demonenes venstre flanke.

Flere dåder ble gjort, men størst av alle var de gjort av de maktesløse, hvis blod vannet jorden i heltedåd, og ikke som offerlam. Deres offer fylte frihetens kalk.

Den tredje natt møttes Oarkny ark Rykykyk og Star for siste gang. Oarkny ark Rykykyk hevet sin flammende kjetting, men Star skar sitt sverd i bakken - og de falnes blod dekket brått demonen. I et øyeblkk var dens flammer slukket, og Stars klinge traff midt mellom demonens sakselignende kjever. I det demonen døde lød et drønn, og i demonens skrik falt dens horde, og ble til jord. Star seiret - men da hun så de som hadde dødd falt tårer fra hennes øyne. En tåre falt for hver som hadde gitt sitt liv, og der de falt vokste det opp en Hvitveis - derfor er dette ofte kalt Starblomst den dag i dag.

Før noen la seg ned for å hvile, og før noen løftet en seidel i feiring talte Star atter: ingen vendte sitt ansikt vekk fra henne, hun som hadde berget skogen.

“Selv om demonens hær er knust, er her frø som vil nære giftige vekster. De demoner som er slått, og blitt til jord, er ikke verre jord enn det som finnes ellers. Min far har vist meg; i all jorden gjemmes Narrens virke. Hver en mynt som slås, sverd som smis, mål som høstes: i dette gjemmer Narren seg. Så er det ikke til å undres over at menneskets virke ofte snus til grådighet og renkespill. Dette skal vi lutre vår jord for. Kom nå sammen - vi skal la blodet som er spilt her bli Vannet som renser vår jord, og vi skal trekke opp en grense. Innenfor denne grensen skal hans spill ikke spilles.”

Ingen talte. Både smed, bonde og folkyndig følte sannheten i Stars ord.

Så gikk ritet i gang - hvor lenge vites ikke. Alle de folkyndige sto samlet omkring Star - de mektigste nærmest, de svakeste lengst bak. Ingen, untatt én, merket seg den skikkelsen som buktet seg gjennom den messende mengden. Kun én ydmyk og lojal magiker så skikkelsen med hatten som skygget for ansiktet. Kun én gulkledd trollmann så hvorledes den tynne mannen nærmet seg Star, og så ham slå til og drive Star til jorden. Den Ydmyke løp frem med sin Bolle og fanget livsblodet som rant fra Star. Men det var for sent, og Helten var død.

Et jammer steg opp som hørtes tre dagsritt bort - og sorgen lammet alle det nådde. Ikke før neste dag steg Milov Høvedsmann fram med strenge ord som både tuktet og trøstet: “Hun berget oss, nå må vi berge henne”. De klokeste reiste seg, tok hans ord til seg og nølte ikke lenger.

Høyt strakk de sin kraft - til himmelen.
Vidt spredte de sin kraft - til nord, til sør, til øst, til vest.
Dypt stakk de sin kraft - i sine hjerter.
Atter tok de til å messe. Atter var Star i midten av sirkelen. Men nå var Den Ydmyke ved hennes side.

Dette var ikke, som det de hadde gjort før, et planlagt rituale. De klokeste magikerne sang av sangen, drevet av sin offervilje. De gråt, jamret, og galdret om hverandre. Stars gjerning ga svar. Jorden ønsket den renselsen Star hadde kalt frem - og blodet til de falne boblet frem og dekte Star, og blandet seg med hennes blod. Og det trakk inn, og blodet fra bakken og fra Star, og som ble gitt av de som holdt ritet, blandet seg. Det omsluttet henne, fylte henne og løftet henne opp. Og da hun steg opp sa hun:

“Nå er dette Starvald - jord og folk bundet til meg. Men jeg skal ikke være her evig. Milov Høvedsmann skal bli min Konge, og fra vår kjærlighet skal den neste Konge komme. Den neste Dronning og Star skal velges blant Folket, de som er nærest landet. Hver av oss skal verne og pleie den jord vi nå har renset, og dette skal ikke glemmes."

Hun vendte seg mot Den Ydmyke og fortsatte:

Til deg, Ydmyke Tjener, den tyngste oppgave: Mens vi verner vannet der fisken vaker, jorder som bugner med korn, epletrær, honningrike marker - til deg, og dine, gir jeg dette: Gold holme, våt myr, råtten skog og vridde sletter… for vinden kan rive med seg den sterke eiken og la den krumme rota stå. Bevar mitt rike.”