Kastarundt

Fra VeiskilleWiki
Hopp til: navigasjon, søk
Kastarundt
Landsansvarlig: Helge
Kart over Kastarundt
Kastarundt plassert i verden
Kart over Kastarundt
Innhavet og områdene rundt
Hovedstad Skog
Folkenavn Fjellfolk
Styreform Monarki
 -  Konge Ion
Uavhengig
Viktige historiske hendelser:
 -  Kong Ion griper makten År 12 e.S. 
 -  Anerkjent av TNA År 15 e.S. 
 -  Opprøret mot Ion starter År 22 e.S. 
Innbyggere
 -  20 e.S.-estimat 5000 

Kastarundt er området vest i det tidligere Lothbardien, det karrigste og mest ugjestmilde fjellområdet sør for Andhra Kesh. Området er tynt befolket. De som bor der er primitive etter resten av verdens forstand og har rykte på seg for å være noen hardhauser som tåler det meste. De fleste er jegere, fiskere og sankere, siden jorda er for karrig de fleste steder til at det går an å dyrke noe der. Det viktigste ressursdyret er gnaur, som ikke lever noe annet sted i verden.

Lothbard kom tidlig til Kastarundt, og var den som fant på navnet. Etter en maktdemonstrasjon etablerte han seg som landets overherre, men ble gradvis mindre populær. En del av den malderiske hæren passerte gjennom området den første vinteren i felttoget, og de ble i praksis omtalt som et eget land gjennom hele krigen, selv om Kong Ion ikke ble offisielt akseptert før Alliansemøtet midtvinters år 15.

Det finnes ikke noen enkel måte å dele inn Kastarundt på. Befolkningen består av et hundretalls klaner; rundt halvparten er bofaste og halvparten seminomadiske. Skåla er det tettest befolkede området, og rundt en tredjedel av landets befolkning bor der.


Historie

Hovedartikkel: Kastarundts historie

Navnet Kastarundt er en ny oppfinnelse. Det var Lothbard som fant det på, for fjellfolket har aldri operert med noe navn på sitt eget land, og fram til tåka lettet levde de en relativt tilbaketrukket tilværelse.

Nyere historie i Kastarundt begynner med at Lothbard kom med det som for dem framsto som en stor hær og oppsøkte storhøvding Ragar i klan Skog. Ragar nikket anerkjennende da han så overmakten og gikk med på å sverge seg til røverhøvdingen. Lothbards menn brukte så brorparten av året på å besøke alle tingene rundt om i landet og få alle høvdingene til å sverge seg til ham.

Dette var situasjonen fram til vinteren år 12 e.S, da den tidligere leiesoldaten Ion dukket opp fra det store intet i klan Skog og utfordret Ragar til tvekamp om høvdingmakten. Ion vant tvekampen, og gjorde siden en avtale med Malderia om å lose soldatene deres over fjellpasset på vinteren, som en del av felttoget mot Lothbard. Året etter lot han seg krone til konge, noe ingen av fjellfolket hadde gjort før.

Etter 15 e.S har få fjellfolk blitt sett utenfor landet. Dette er delvis fordi Ion er opptatt av å lage minst mulig bråk, og dels fordi landet har mer enn nok problemer internt.

Kongens styre har vist seg å ikke være udelt populært, og i år 22 e.S startet et opprør mot Ion. De fleste informerte kilder mener dette betyr at Ions dager er talte.

Styresett

I Kastarundt er det den sterkestes rett som gjelder. Fjellfolket har vanskelig for å akseptere én leder for hele landet, i den grad de tenker på Kastarundt som et land. De føler tilhørighet til klanen sin først, og deretter eventuelt til en storhøvding som klanen har sverget seg til.

Hver klan ledes av en høvding. I og med at det er den sterkestes rett som gjelder, vil dette normalt være den sterkeste, klokeste eller mest dominerende personen i klanen, enten det er en mann eller en kvinne. Høvdingen peker som regel ut en etterfølger før sin død, men han eller hun kan også utfordres til tvekamp for tittelen, dersom vedkommende har gjort seg upopulær eller noen mener de kan gjøre jobben bedre.

Hvis klanene har noe uoppgjort seg i mellom, eller de vil diskutere handel eller noe annet, så kan de gjøre det på tinget. Det finnes ikke ett ting, men snarere et par dusin små møteplasser spredd rundt om i fjellene, selv om den viktigste av dem ligger i hovedstaden Skog. Tingene avholdes etter svært etablerte tradisjoner, men disse varierer litt mellom ulike områder i landet. Ingen har lov til å skade hverandre mens tinget er satt.

Dersom det dukker opp en høvding som er ekstra sterk, klok, råder over en stor klan eller på annen måte er verdig andres respekt, kan nabohøvdingene sverge seg til ham eller henne. Vedkommende blir da en storhøvding. Dette varer til det dukker opp noen som er enda bedre, eller til storhøvdingen viser større tegn på svakhet enn klanene kan ignorere.

Kong Ion er en slik storhøvding. Det at han har latt seg krone til konge er trolig mer for å vise autoritet overfor andre nasjoner enn for å imponere sin egen befolkning, hvor mange ikke engang vet hva en konge er.

Kongens innflytelse

Kongen av Kastarundt er høvding for Skog, som er den største klanen i landet, og sammen med de mest lojale klanene rundt utgjør kjerneområdet hans rundt en fjerdedel av landets befolkning. Hvis man tar med de som gjør som han sier dersom han setter hardt mot hardt, kommer man opp i litt mindre enn halvparten av befolkningen.

Den resterende halvparten deler seg på nytt i to. Den minste delen er åpent fiendtlige til Ion og hans styre, og ville styrtet ham om de kunne. Det kan være fordi de er uenige i det han gjør, fordi de likte Ragar, eller fordi de synes alt var mye bedre under Lothbard. Resten av befolkningen stiller seg nøytrale til kongen - de har ikke noe problem med at han er der, men han må bare ikke tro han kan herske over dem.

Årstinget

Kongen har ikke makt til å utnevne noen embedsmenn, og derfor er han avhengig av at andre høvdinger vil sverge seg til ham. Gitt fjellfolkets holdning til løfter, så kaller han sine svorne høvdinger til seg en gang i året for å fornye eden til ham. Denne hendelsen har blitt hetende Årstinget og er en glimrende anledning til å prate med folk fra klaner man vanligvis ikke støter på. Han har også innført plikt for alle klaner til å sende et antall våpenføre til leidangen; disse trenes også på Årstinget.

Landet

Kastarundt er en ustabil fjellkjede, og det hender rett som det er at det går ras, at bekker bytter løp og at allerede skrinn jord tørker inn. Dette er en hverdag som innbyggerne blir nødt til å tilpasse seg.

Det er enkelte landemerker som ikke later til å flytte på seg, som alle fjellfolk kjenner til, og som besøkende gjør lurt i å lære seg.

Skåla

Et platå som befinner seg mellom Kastarundts høyeste fjell, i god tradisjon kalt Tinden, og resten av fjellkjeden. Etter Kastarundts målestokk er dette et ganske flatt område, og Kong Ions kjerneområde er også her, trass i at Skog er hans hjemklan. Alt i alt bor nesten en tredjedel av alle fjellfolk på dette området.

Skog

Dette er det - etter Kastarundts forstand - frodige området som tilhører klanen med samme navn. Skogklanen utgjør alene rundt en tiendedel av Kastarundts befolkning og er den suverent største. Kilden til klanens velstand er ikke bare det at de sitter på et relativt frodig område, men også at de kontrollerer fjellpasset og dermed all trafikk mellom øst og vest.

Skog er også navnet på kongens sete og landets hovedstad. Å kalle det en by ville være å overdrive - det ligner mer på en mellomting mellom koielandsby og teltleir. Således er den ganske typisk for bosetninger i Kastarundt.

Borg

På en fjelltopp øst i Kastarundt ligger ruinene av en gammel borg. Flere av tårnene er rast sammen, og klanene i nærheten har utforsket ruinene uten å ha funnet noe. Ingen vet hvem som bygde borgen, for den var ikke der tidligere - den lå der som den mest naturlige ting i verden da tåka lettet etter Stjernefallet. Akademikerne tror at den må stamme fra De 7 kongers rike, og ble flyttet dit av Tåka.

Flora og fauna

Både flora og fauna er av den robuste typen. Gress er mindre vanlig enn lyng og mose, og storvilt finnes det lite av. De største dyra som kan overleve i Kastarundt er sau, geit og et dyr som er unikt for området, nemlig gnaur.

Gnaur

Det viktiske innslaget i Kastarundts fauna, og også det viktigste ressursdyret. Gnauren gir ull, pels, horn og kjøtt. Ikke melk, da den ikke lar seg temme og vil ta det svært ille opp om du prøver. Faktisk tar den det meste ille opp, og angriper stort sett uten forvarsel. Dyret kan best beskrives som en slags moskus med temperamentet til en jerv.

Gnauren kan spise det meste og beiter normalt på lyng og mose. Dersom vegetasjonen skulle komme til kort, så er gnauren fullt i stand til å spise gnagere, småfugl og desslike. Ser du en sulten gnaur, så løp før den får det for seg at den skal spise større dyr også.

Folket

Fjellfolket er noen hardhauser, en dyd av nødvendighet. Det er sjelden du ser en overvektig person i Kastarundt, og det er både fordi det er lite mat å hente og fordi man må bevege på seg for å overleve. Omtrent halvparten er seminomadiske, som regel ved at de vandrer rundt dit maten er om sommeren og overvintrer på et mer beskyttet sted. Resten er så heldige at de har nok mat til å bo på ett sted hele året; imidlertid er Kastarundt-fjellene temmelig ustabile, så det er alltid en viss fare for at huset ditt blir tatt av et skred, beitemarkene skylt bort en en flom eller liknende. Selv de bofaste klanene må regne med å flytte på seg 4-5 ganger i løpet av livet.

Navn på land og folk

Som kjent var Kastarundt Lothbards navn på området; klanene har ikke tidligere vært vant til å tenke på seg selv som innbyggere i et land. I og med at navnet Kastarundt er det som har blitt sittende, har innbyggerne godtatt å forholde seg til det (selv om de nok vil omtale landet som "landet du kjenner som Kastarundt" overfor utlendinger). Når det gjelder navnet på folket, så er situasjonen en annen. TNA prøvde å innføre begrepet kastarer som demonym, men det falt ikke i god jord, da det minnet dem for mye om tiden under Lothbard. Folk fra Kastarundt vil omtale seg selv som klansnavnet først ("jeg er en Skog"), eller som fjellfolk generelt.

Hver klan har et navn tatt fra naturen. Det er som regel ett enkelt ord som beskriver stedet der de bor, i tilfellet bofaste klaner, eller dyrene de identifiserer seg med for nomader. Foruten før nevnte Skog har du klaner som Fjellgeit, Ulv, Isbre, Foss, Bjørn, Fjellsprekk og Skrent. Klanene kan bytte navn hvis de flytter, men de unngår å bytte navn til Gnaur, da mange vil ha det navnet og man har oppnådd en slags konsensus om at det er best ingen heter det.

Se også Navneskikk i Kastarundt.

Kultur

Skikker

Hovedartikkel: Skikker i Kastarundt

Kulturelt sett er klanene lite homogene; hver klan har sitt sett med skikker og tabuer. Det er håpløst for en person å holde rede på alle, og det regner heller ikke klanene med at utenforstående gjør. Imidlertid er det noen skikker som går igjen hos samtlige klaner, og som har vært sånn så lenge noen kan huske.

Det disse skikkene alle bærer preg av, er at de er sterkt ritualisert, noe som ikke er uvanlig i et samfunn uten skriftlige tradisjoner. Kort oppsummert er disse:

Gjestfrihet 
Man skal ta godt imot alle, venn som fiende, i minst tre dager.
Løfter 
Løfter og eder tas seriøst, men regnes som ugyldige etter et år, med mindre de blir fornyet.
Klanskjennetegn 
alle klaner har et spesielt kjennetegn som identifiserer dem.
Stridsdans 
Alle klaner har også en rituell dans som er spesiell for hver klan og brukes i bestemte sammenhenger.

Musikk

Fjellfolket liker musikk og dans, selv om musikken deres kan virke litt primitiv sett med utenforstående øyne. Avanserte instrumenter er ukjente; særlig strengeinstrumenter har en tendens til å takle klimaet ganske dårlig. Slaginstrumenter er derimot vanlige, og trommer er en selvfølge i musikalsk sammenheng. Didgeridoo forekommer også. Et annet instrument som fjellfolket har trykket til sitt bryst er munnharpen, skjønt denne er vanskelig å lage av kobber og derfor må skaffes utenfra.

Når det gjelder sang, har fjellfolket tradisjon for strupesang. Ikke alle kan det, men de som kan blir gjerne populære. De holder seg heller ikke for gode til å synge eller endog lage sanger basert på andre lands tradisjoner. De som aldri har vært utenfor Kastarundt før vil synes at sangen Rik i en fei er rasende festlig, med tanke på de dumme utlendingene som tror det er gull i hvert fjell. Den synges imidlertid ofte i nærheten av fjellfolk, litt for ofte, så sjansene er store for at de fort går lei.

Næringsmidler

Mat og drikke

Mat er vanskelig å få tak i i fjellene, og det er lettere å finne kjøtt enn grønnsaker. De fleste fjellfolk lever nærmest utelukkende på kjøtt, kun supplert av bær, sopp og urter. Ingen fjellfolk er vegetarianere.

De siste fem årene har en del opportunistiske handelsmenn forsøkt å selge utenlandske grønnsaker som ikke gror i Kastarundtt. Dette har vært en stor suksess, særlig poteter og gulrøtter, og har vært et kjærkomment kosttilskudd for mange klaner. Selv om det begynner å bli vanligere, så er fortsatt grønnsaker ekstra stas, og du vet du blir tatt godt imot hvis verten gir deg en god porsjon grønnsaker på gjestebud.

Fjellfolket har små muligheter til å lage alkoholisk drikke, og har dermed sjelden tilgang på det. Det er imidlertid noe som har blitt importert til Kastarundt i en årrekke, riktignok i små mengder. Nær sagt alle fjellfolk vet derfor at alkohol eksisterer, og de fleste har også smakt det på et eller annet tidspunkt, men det er så dyrt og sjeldent at de drikker med andakt når de først får det. Det finnes selvsagt noen som drikker seg fra sans og samling, men det betraktes som mer vulgært enn noe annet.

Fjellfolket lager en spesiell ost, kalt Kastarundt-ost (blant utlendinger, vel å merke; fjellfolket kaller den bare ost). Denne er god å ha som nistemat, men spises sjelden når man er i ro. I det siste har også enkelte fått øynene opp for at den har blitt en populær delikatesse i utlandet.

Jordbruk og jakt

Kastarundts klaner har en stor overvekt av jeger- og fiskersamfunn. Det er ikke fordi de ikke har kunnskapen om hvordan man driver jorda, men fordi jordsmonnet er for skrint. Dermed er det lite som dyrkes; alt plantemateriale som brukes i maten eller til andre formål må derfor sankes inn i naturen. Det finnes noen ganske få unntak fra dette, men ikke mange.

Husdyrhold er mer utbredt. Noen holder geiter, men det er som regel ikke nok til å holde liv i hele familien, da bofaste klaner sjelden vil finne nok beite og seminomadiske klaner ikke kan dra rundt på så store flokker. En del klaner har gode nok forhold til at de kan holde sauer, og noen ytterst få har plass til kyr (dette er dog ytterst sjelden). Hunder er vanlige.

Jakt er den viktigste måten å skaffe mat på, tett fulgt av fiske i de få elvene som slynger seg nedover fjellsidene. Det jaktes på rein, rype og hare, men det aller viktigste ressursdyret er gnaur.

Klesdrakt og redskaper

Hovedartikkel: Klesdrakt for fjellfolk

Trass i hva sangen sier er det lite gull i hvert fjell i Kastarundt. Faktisk er det lite å finne av de fleste metaller, noe som gjør metallgjenstander til statussymboler blant fjellfolket. Det som man imidlertid finner i ganske store mengder, og som fjellfolket kan å utvinne, er kobber. Kobberet brukes til alt fra spenner og smykker til kniver og pilspisser. Dersom man ikke har kobber, brukes bein, horn og stein. Trevirke er mindre utbredt, men det er noen klaner som selger trevirke til alle som vil komme og kjøpe. Skogklanen er naturlig nok den største selgeren av trevarer.

Det er vanlig å kle seg i skinn og pels. Ulltøy forekommer også, vevd av ulla fra sau eller gnaur.

Alle klaner har også et kjennemerke. Det kan være veldig mye rart, inkludert plagg i en bestemt farge, spesielle smykker, sære frisyrer eller tatoveringer.

Materialer

Kobber finnes i store mengder i Kastarundt, og det meste av metallgjenstander man finner vil være laget av dette. Det finnes også forekomster av tinn et par steder, og fjellfolket er kjent med hvordan man lager bronse. Messing er uvanlig, da sink finnes ikke i nevneverdige mengder og må importeres, men messinggjenstander lagd i utlandet forekommer.

Det finnes lite jern i Kastarundt, og fjellfolket vet heller ikke hvordan man utvinner eller bearbeider dette, eller hvordan man lager stål. Likevel er stålgjenstander relativt vanlige, da de har vært importert i store mengder fra det øyeblikk Tåka lettet. Stål er rett og slett for nyttig til at fjellfolket kan la være, så de fleste våpen man ser vil være av stål, og de vil være smidd i utlandet.

Nyttegjenstander vil være i tre, bein eller horn, og kjørler vil være i leire, jern eller bronse. Av våpen er fjellfolket fortrolig med kniv, spyd, pil og bue, slynge, klubbe og i enkelte tilfeller blåserør. Stål er dyrt, så vanlige våpen vil ha så få metalldeler som mulig. Heltene er mer avanserte og vil ha tilgang på våpen som sverd, øks, armbrøst, hellebard, stridsklubbe og liknende våpen som er vanlige i andre land.

Penger

Kastarundt har ingen egen valuta. Det finnes dog noe penger i omløp, for det meste malderiske verk. Ulymarske daler forekommer også, men er mindre vanlige.

Imidlertid har fjellfolket svært liten forståelse for hva penger er, og er skeptiske til dem. De tar imot dem hvis de er nødt, men vil helst omsette pengene i håndgripelige verdier så fort som mulig. Således vil de ha bedre begreper om hva man får kjøpt for ei nyskutt rype enn hva 20 malderiske verk er verdt.

Verdier som fjellfolket liker å handle med er kobber, ost, pels og gnaurull i bytte for grønnsaker og drikkevarer, samt våpen, redskaper og smykker i andre metaller enn kobber.

Forhold til andre kulturer

Generelt har fjellfolk liten respekt for andres kulturer, som de regner for underlegne deres egen. Deres første reaksjon når de støter på en skikk de synes er rar vil som regel være å le. En skyggeside av denne holdningen er at fjellfolk ikke synes det er så farlig å stjele fra utlendinger. De gjør det ikke hele tiden, og de vil alltid prøve å få byttet til seg det de vil ha først. Dersom de mislykkes i det, og det er noe de virkelig vil ha, så gjør utlendinger lurt i å passe godt på eiendelene sine.

Fjellfolket har jevnlig kontakt med, eller har hørt mye om, et begrenset antall andre nasjoner. Skulle det dukke opp folk fra andre kulturer enn disse, vil reaksjonen variere fra person til person, i og med at vedkommende ikke vil være forutinntatt. Merk at når det er snakk om handel, har ikke fjellfolket for vane å diskriminere. Hvis en annen utlending kan tilby noe du trenger, så har du sjelden råd til å bry deg om vedkommende kommer fra en kultur du ikke liker.

Det vanligste ordet å bruke om utlendinger er "flatlending", et mildt nedsettende uttrykk.

Althéa 
Det er ikke så ofte fjellfolket har med Althéa å gjøre, men rundt leirbålene er det allment kjent at de morsomste historiene handler om althéere. Det er ikke grenser for hvor uforståelige og absurde ting de foretar seg - så absurde at historiefortelleren ofte må avslutte med "det er helt sant, jeg sverger!"
Andhra Kesh 
Underlig nok har fjellfolket en viss respekt for kesharer. Javel, de lager rare konstruksjoner som ofte mislykkes brutalt. Greit, de liker å lese bøker og har ikke tradisjon for å jakte. Men, de holder i det minste til i fjellet, og det må jo være verdt noe. Kesharer blir ikke kalt flatlendinger av de som vet hva de snakker om.
Kyrthani 
Kyrthani er verken naturlige eller skikkelige folk i fjellfolkets øyne. På den annen side er gjestfrihet et ufravikelig prinsipp, så kyrthanim som reiser i Kastarundt kan vente seg å bli tatt godt imot så lenge skikken varer. Når fristen går ut, derimot, kan det godt være at de forsvinner sporløst. Det kan hende at det er smittsomt eller noe, og fjellfolket tar ingen sjanser.
Malderia 
I det store og det hele er det én type malderere fjellfolket har vært i kontakt med, og det er soldater. De ses dermed på som militaristiske, arrogante og uten humor; dog fortjener de respekt for at de kan å slåss. Maldererne er disiplinerte og svarer til en sentralstyrt kommandostruktur uten å nøle, og det er noe som fjellfolk har store problemer med å forstå. Derfor er det nok regelen snarere enn unntaket at fremmedfrykten vinner fram når Malderia skal beskrives.
Ophrien 
Fjellfolket sier halvt i spøk at Uayeni må ha konstruert Ophrien for å være det perfekte byttet å raide. Denne oppfatningen er ikke akkurat offisiell, men faktum er at det ofte går ut over vestre Ophrien når røverbander fra Kastarundt skal skaffe seg nye verdier uten å betale. Tøysete kultur, lett å fnyse av og ingen sterk våpenmakt. Det at Ulymar har tatt litt ansvar i landet gir også et lite element av fare som setter en ekstra spiss på det hele. Perfekt!
Ulymar 
Naboen i nord blir fortsatt betraktet med en viss skepsis, mye på grunn av at det et land som er bygget på at én folkegruppe hersker over en annen. Likevel har fjellfolket semioffisiell kontakt med Ulymar etter at Ulymans eple ble funnet i fjellene og brakt til Eolan, da det betyr at sjamanene må valfarte dit for å få sin visdom.
Vilkafjord 
Det er ikke godt å si hva fjellfolket finner så tiltalende med Vilkafjord. Kanskje er det fordi fjordingene har forstått at det er den sterkestes rett som gjelder; kanskje er det det at de to landene deler noen kulturelle trekk; kanskje er det fordi fjellfolket synes at burkamper er en knakende god idé. Uansett blir fjordinger betraktet som rett type folk, og blir tatt godt imot om de besøker. De to landene kan sammenlignes med to fettere som møtes en gang i halvåret for å drikke seg fulle og lekeslåss.

Våpenmakt

Kastarundt har ikke tradisjonelt hatt noe organisert militære. Det finnes nok av våpenføre både kvinner og menn, men de fleste av disse er jegere, ikke krigere. Alle fjellfolk kan å bruke ett eller flere våpen, men bare rundt hvert tredje klansmedlem vil bruke dette til daglig. Resten er for unge, for gamle eller har andre oppgaver. Den tradisjonelle metoden å avgjøre en feide mellom to klaner har vært tvekamp, og på grunn av dette har fjellfolket en helt spesiell rolle i hver klan.

Helter

Hver klan utnevner en helt; dette er nesten alltid den i klanen som er best til å slåss. Vedkommende blir utstyrt med det beste klanen besitter av våpen og utstyr, og blir fritatt alle andre oppgaver. Til gjengjeld er det heltens oppgave å forsvare klanen dersom det skulle dukke opp noen med ondt i sinne, enten ved å organisere de andre våpenføre eller ved å slåss en tvekamp mot fiendens helt. Merk at helten på flere måter er høvdingens rake motsetning; der høvdingen kommer til makten ved mot og spisse albuer, blir helten valgt av klanen sin, og der høvdingen kan utfordres til tvekamp og erstattes av vinneren, sitter helten mer eller mindre trygt til han eller hun blir for gammel til å slåss.

Leidang

Kong Ion har i tillegg innført den spede begynnelsen til en regulær hær. Til hvert Årsting må hver klan sende et antall våpenføre, avhengig av klanens størrelse. Disse blir så trent i å oppføre seg som en hær, og alle som blir trent på denne måten er pliktig til å stille til en hær dersom kongen ber om det.

Denne nye ordningen har ikke bare blitt møtt med velvilje. Riktignok er fjellfolk fullstendig usentimentale og står ikke tilbake for å slå i hjel andre mennesker om de er nødt til det, men mange synes det er bortkastet tid å trene på det.

Røverbander

Fjellfolket har av og til behov for ting de ikke klarer å lage selv. Som regel vil de dra ned fra fjellet og handle til seg det de trenger mot kobber, ost, pels eller andre varer, men det hender at en klan bestemmer seg for at de ikke har råd eller ikke er tjent med å betale for forsyningene. De vi da samle sammen nok våpenføre til en røverbande hvis oppgave er å komme seg umerket ned fra fjellet, rane til seg det klanen trenger og komme seg opp igjen før utlendingene rekker å reagere.

En slik bande vil aldri ha med seg klanens helt, da heltens oppgave er å vokte klanen. Riktignok hender det at grupper drar ut med helten i spissen, men det vil være fordi klanen føler seg truet - for eksempel fordi en rivaliserende klan har begynt å raide området rundt og dermed hindrer andre klaner i å handle til seg det de trenger.

Røverbander forekom sporadisk til å begynne med, men økte i omfang fram mot 14 e.S. Slike bander fantes langs hele Taibar, men først og fremst var det Ophrien som fikk gjennomgå, da hovedtyngden av fjellfolk som var lojale til Lothbard befant seg der. Denne aktiviteten avtok markant etter at felttoget mot Lothbard var over, men opphørte aldri helt. Fra 22 e.S har hyppigheten av slike bander økt igjen i takt med opprøret mot Ion.

Religion

Hovedartikkel: Religion i Kastarundt

Religion er et langt lerret å bleke i Kastarundt, for fjellfolket har gått gjennom en religiøs krise etter Stjernefallet, og det står mindre klart for folk hva som har skjedd her enn det gjør i en del andre nasjoner. I grove trekk finnes det tre religioner i Kastarundt i dag.

  • Den gamle vindtilbedelsen er den opprinnelige religionen, hvor man tilber de fire vindene som Uayenis stemme.
  • Den nye vindtilbedelsen bygger på den gamle, men her har man tatt til følge at det nå finnes mennesker som får magiske krefter fra en av vindene.
  • Edekis kult tilber Den Skjulte, en gud som står for sluhet og vågemot, og ledes av den mektige sjamanen Edeki.

De fleste fjellfolk tenker lite over sin egen spiritualitet, for religion er en integrert del av hverdagen, og de skiller ikke mellom religiøse og verdslige gjøremål.

Se også